The show must go on...

En sang virrer og surrer i mitt bakhode, at the show must og on….selv om det valget man nå må gjøre føles mer som om at verden skulle stoppe litt.

Å skilles fra venner er til tider så tungt at en kan føle hjertet brister.

En venn som har vært med på alt som har foregått i livet mitt de siste 6 og et halvt år.

Alt fra å kjøre opp og ned fra Norge til Sverige i en gammel bobil for å leite etter hus til å gå lange turer i et vakkert høstvær mens duftene fikk oss begge til å nyte livet ekstra mye.

Vi har gledet oss over varme sommerdager hvor vi begge to kunne ligge i solsteiken til vi ble rosa på nesene våre og måtte inn for å smøre oss.

Vi har sammen ligget på golvet foran en tv hvor vi til slutt bare sovnet uten å bry oss mer om hvordan programmet jeg ville se endte.

Den dagen du skulle flytte hit for å være sammen med meg måtte jeg først intervjues for å sjekke at jeg var en verdig eier og leder for deg, og selv om naboen spurte om du var en forstørret laboratorierotte da du ankom din nye heim så lo jeg bare og kysste deg.

Du er den som kjente meg best av alle, fordi du alltid var tilstede når ting skjedde i livet mitt, men du sladret aldri til noen, du var en trofast lytter til mitt evige mas om ens det ene så det andre.

Du var den som ikke hadde det travelt for å rekke noe da vi gikk turer, du satt deg bare ned for å se på mennesker og dyr som passerte oss, mange lo av ditt opptredende og da ble du bare ekstra glad, du likte oppmerksomhet.

Du var den som ble kalt for en sau en gris eller en ku, og når sant skal sies så var du til tider alle sammen i en og samme hund.

For mange var og er du antakelig bare det, en hund, men for meg vil du alltid være den som var til stede i livet mitt og som jeg frivillig åpnet mitt hjerte og sinn for, det gjør jeg meget sjelden til noen i det hele tatt, men du klarte det.

Å skilles fra venner er pyton, men når vi nå må gjøre det denne uken så velger jeg ikke å se på livet som grusomt som tok deg fra meg, men en lykke at livet ga meg deg til å begynne med.

The show must og on…………..

sjefen over alle sjefer!

Hvem er det som vet mest, best og kan alt her i verden?

Ja ikke kan det være foreldrene for de er jo bare dumme, ikke kan det være politikerne for de krangler jo med hverandre om hvem som vet best.

Selvfølgelig er det ungdommen, de som presis har kommet over barndommen og nå kan kalle seg tenåringer.

Det er jo dem som kan si til foreldrene at de er totalt dumme i hodet og ikke skjønner et eneste dugg.
Det er dem som kan si at politikerne er uintelligente og burde sperres inne, og når sant skal sies så har de jo et poeng der til tider.

Det er tenåringene som kan finne på og gifte seg når det akkurat har fylt atten år fordi da kan de jo bestemme selv tross alt.

Jeg må le, hvor mange attenåringer har man ikke møtt som fremstår som sjefen over alle sjefer og bare vet best uavhengig av hva du kan, vet eller har erfart.

Atten år og nygift, det skulle strengt tatt være ulovlig spør du meg.

Jeg mener myndighetene mener jo at en ikke engang er voksen nok til å kjøpe en flaske brennevin, men å starte et livslangt ekteskap er altså lov selv om skilsmissestatistikken sier at du aldri kommer å klare det, men hvem bryr seg som tenåring om tørre fakta?

Jeg har ikke engang kontakt med venner jeg hadde som attenåring og gud skal vite at det var vel en grunn for det.

Men jeg må jo faktisk si det, det som tenåring man har det friskeste og tøffeste mod man i ettertid aldri vil oppleve igjen, fordi vi som voksne faktisk aner at andre kan ha mer å komme med en oss selv.

Nei, det er ungdommen som burde styre kommunene, landet ja til og med hele verden kan synes, det har større ”baller” en selv den tøffeste gjengleder viser iblant.

Tenk om man kunne få bli tenåring igjen en liten stund, ja bare for å ha samme pågangsmot i alle fall, de frykter ingen og intet, og hvorfor skulle dem det, de er jo tross alt sjefen over alle sjefer.

Ikke faen!

Det sies at vi sover bort ca.27 år av våre liv, 27år?

Om vi sier at jeg blir 87 år når jeg tar kveld, så har jeg altså sovet bort 27 år av den tiden, altså blir det jo feil å si at jeg har levd i 87 år, jeg har jo bare levd i 60 år.

Jeg vil ikke regne de årene som jeg har sovet bort av livet mitt som et liv fordi jeg ikke har opplevd noe, jeg har ikke lært noe og jeg har ingenting å vise opp eller engang huske av de 27 åren jeg tydeligvis har tilbrakt på ryggen.

Det er når jeg tenker på all den tiden man sover bort at jeg blir forbannet, hva er egentlig vitsen?

Jeg skjønner jo at kroppen kanskje trenger hvile litt, men hallo det er stor forskjell på en halvtime på øret og 27 år altså.

Det er ytterst sjelden jeg hviler etter middag eller hviler ette noe som helst, jeg ser ikke poenget i det.

Nattesøvn synes jeg egentlig også er bortkastet, bare å ligge der for at kroppen ellers varsler streik om den ikke får det den vil, jeg blir sur av mindre.

På 27 år som jeg tydeligvis sover bort så hadde jo jeg i våken tilstand klart å få gjort unna en del skolegang og fått meg et barn på 7 år, hva ville jeg ikke klart i tillegg om jeg kunne slippe dette evinnelige maset om å sove i hytt å gevær?

Skulle ønske forskningen kunne bruke litt mer tid på å forske frem ett piller slik at jeg kunne være våken og oppleve mer i livet.

Er søvn bare oppfunnet for at sengeprodusentene skal tjene penger eller?

Jeg vil ikke hvile, jeg vil ikke sove, jeg vil være våken å leve,

Sov godt? Ikke faen!

Trenger en livs-GPS takk!

Mange ganger gjør man ting som først kanskje virket smart, men som man i ettertid oppdaget var langt fra det smarteste man kunne gjøre.

Sånn er vel livet og det er vel etter prøv å feil metoden man lærer alle mann.

Så slo det meg en dag jeg satt og leste om alle oppfinnelser som blir gjort rundt omkring i verden, hvorfor har ingen funnet opp en livs-GPS?

Noen har jo klart det kunststykke å finne opp en oppblåsbart darttavle så da kunne vel en livs-GPS ikke være verre.

Ja, men tenk så flott for eksempel om du skal på fest, du drar neven etter ditt 12 glass vin, da slår GPS inn og sier, -Du er nå på vei inn i tåken, vennligst ta det med ro og parker neven på fanget.

Eller du har møtt en kjekkas du gjerne vil følge med heim, men kanskje ikke er helt sikker på om det er lurt, så slår GPS inn igjen og sier, - Snu på første mulige avkjørsel og ta raskest mulig vei tilbake til baren eller festen.

Og kanskje man noen ganger bare kunne trenge en bekreftelse liksom, ja si at du søker på en ny jobb og lurer på om det var riktig, så slår GPS på igjen og sier, - Følg samme vei i 10 år så vil du komme frem til bestemmelsesstedet og høy pensjon.


Personlig kunne jeg faktisk ha bruk for en slik dings i livet siden jeg ofte, om jeg kjører på for fullt i livets mange muligheter, ikke engang gidder å høre etter eller føle hva jeg selv mener eller føler.

Nei, den nye dingsen må bli en livs-GPS spør du meg, kan noen være vennlig å finne opp den til oss mange mennesker som til tider ikke helt vet når vi skal stoppe, starte eller ta neste avkjørsel i livets rundkjøring.

Mens jeg venter på helvete!

Forundrer meg stadig på dette med religion og dens tilbedere som fremelsker seg selv og deres fordømmelse av alle oss som ikke trur på den slags.

Selv er jeg dømt til helvete så mange ganger at jeg har mistet tellingen av de ”utvalgte” fromme sjeler som føler seg berettiget til å forsøke seg som reiseoperatør fra himmelens reisebyrå.

Men jeg kan stundevis glede meg til dette varme sted i alle fall når vinterstormene raser rundt husdøren og jeg ikke får varmen i kroppen.

Hvorfor føler religiøse personer seg så forbannet sikker på at de kommer til en himmel med bare sus og dus etter de har forlatt denne jammerdalen?

Hvorfor trur mange religiøse mennesker at vi andre, ikke truende, at de har første plass på moral, etikk og hvordan man behandler andre bra?

For å fremheve meg selv, ja tenk, jeg kan faktisk gjøre det uten at jeg har en religiøs tilknytting, jeg behandler andre flott, jeg gir en hjelpende hånd om noen trenger det og jeg har til dags dato aldri fordømt andres seksuelle legning.

Nei skulle du ha sett, der jeg fremstår jo egentlig som et helgen plutselig.

Og jeg er ikke den eneste som er eller fremstår som helgener uten å være religiøs, MEN det er en stor forskjell her VI tilhører ikke et moralpoliti som sier at vi skal leve etter regler fra et religiøst samfunn og IKKE tilhører vi gruppen som deler ut enveis billetter til helvete om du mener noe som ikke ”passer inn”.

Hva man vil tru på driter jeg i, men den dagen man lever etter regler som i utgangspunktet forteller at noen faktisk er bedre en andre så er man etter mitt syn…trangsynt.

Jeg trur ikke på eventyr, men jeg er riktig god på å fortelle eventyr siden jeg er forteller, men jeg går da ikke rundt å lever etter fortellingene.

Så mens jeg venter på min enveisbillett til helvete som er kjøpt og betalt av guds egne barn så tar jeg meg tre glass vin for mye, røyker når det passer meg snur meg etter unge menn på gaten, ja herregud noe gøy skal jeg vel ha før reisen til varmere strøk begynner.

Nei, det er ingen menneskerett å få barn!

Det finnes såkalte klubber hvor barn får være, om man finner dem, i et par timer i uken for å snakke om foreldrenes rusproblem og for rett å slett å få støtte.

Det er jo flott, men når man så får vite at barn faktisk lever med foreldre eller steforeldre som har rusproblem, hvorfor i helvete skal barna da heim igjen?

Hvorfor er det viktigere at voksne for fostre barn en at barna deres får en harmonisk og trygg oppvekst?

En oppvekst uten at de må møte på skolen og ikke har med seg turutstyr og matpakke fordi foreldrene ikke klarte å få det med seg siden de var ruset.

En oppvekst hvor barn kan få ligge i en trygg arm og bli lest til før de sovner i stedet for frykt for at deres foreldre skal krangle spille høy musikk slik at søvn blir et mareritt før barna ens har sovnet?

En oppvekst hvor grensesetting er noe annet en at barna skal være på rommet sitt når alkohol og annet rusmiddel kommer på bordet

Jeg er heldig som aldri har vokset opp under forelders rusproblem, men jeg ser og har sett alt for mange barn ha en helvetes oppvekst fordi noen formener seg at det er en menneskerett å ha barn.

Jeg gir fullstendig faen i at voksne kan ha det tøft i livet, slik er det for alle til tider, MEN når barn skal gå rundt å føle angst og skyld blir jeg forbannet.

Det er vi som er voksne og kan fikse våre problem selv eller med hjelp, det kan ikke barn, de er avhengig av sine foreldre først og fremst.

Nei alle skal ikke ha barn, NEI, det er ingen menneskerett å føde barn, NEI, barn skal ikke betale prisen for oss voksnes mangel på å se hva som rett og galt!!

Personlig mener jeg foreldre som ruser seg og ikke kan ta eget ansvar skal miste retten til å være forelder, det er en skam for de som virkelig jobber seg igjennom et barns oppvekst at slike i det hele tatt går rundt å proklamerer seg som forelder.

Barn skal få slutte dagen med latter og kos ikke med frykt og skam.

NEI det er ingen menneskerett å få barn!

Det er tanken som teller!

Man bruker ofte si det, at det er tanken som teller og helst om man gir bort en gave som enten var ganske billig eller man ikke ante hva vedkommende man ga gaven til ville ha så man ga dem et stykke såpe.

Men tanken var da god, eller?

Så har jeg oppdaget en del ting som virkelig får meg å lure på hva den egentlige tanken bak var.

Ja for eksempel en oppfinner som sitter i sitt skjul og grunner på relativt smarte løysninger for å hjelpe andre og kanskje seg selv i hverdagen.

Det er da det slår meg, etter å ha funnet en del oppfinninger på internett, hva er tanken bak disse?

Deodorant med svettlukt, fordi man er drittlei duften av vann såpe og parfyme?

Hjelm til kamikazepiloter, fordi om man skulle være uheldig å overleve i alle fall berget hodet?

Soldrevet lommelykt, fordi man allikevel er mørkeredd og da er det sikrest å bruke den på dagen?

Badesvamp formet som en mikrofon, fordi man synger bedre og det virker mer realistisk eller?

Vanntett tepose, fordi man gjerne vil vise man har tea men ikke spandere for mye?

Batteridrevet batterilader, slik at man kan lade om igjen hele tiden?

Oppblåsbar dart tavle, for at den er lett å bringe med seg…utover det klarer jeg ikke komme på hvorfor noen finner opp noe slikt.

Men hva vet jeg, kanskje tanken bak alle oppfinnelser var god!