The show must go on...

En sang virrer og surrer i mitt bakhode, at the show must og on….selv om det valget man nå må gjøre føles mer som om at verden skulle stoppe litt.

Å skilles fra venner er til tider så tungt at en kan føle hjertet brister.

En venn som har vært med på alt som har foregått i livet mitt de siste 6 og et halvt år.

Alt fra å kjøre opp og ned fra Norge til Sverige i en gammel bobil for å leite etter hus til å gå lange turer i et vakkert høstvær mens duftene fikk oss begge til å nyte livet ekstra mye.

Vi har gledet oss over varme sommerdager hvor vi begge to kunne ligge i solsteiken til vi ble rosa på nesene våre og måtte inn for å smøre oss.

Vi har sammen ligget på golvet foran en tv hvor vi til slutt bare sovnet uten å bry oss mer om hvordan programmet jeg ville se endte.

Den dagen du skulle flytte hit for å være sammen med meg måtte jeg først intervjues for å sjekke at jeg var en verdig eier og leder for deg, og selv om naboen spurte om du var en forstørret laboratorierotte da du ankom din nye heim så lo jeg bare og kysste deg.

Du er den som kjente meg best av alle, fordi du alltid var tilstede når ting skjedde i livet mitt, men du sladret aldri til noen, du var en trofast lytter til mitt evige mas om ens det ene så det andre.

Du var den som ikke hadde det travelt for å rekke noe da vi gikk turer, du satt deg bare ned for å se på mennesker og dyr som passerte oss, mange lo av ditt opptredende og da ble du bare ekstra glad, du likte oppmerksomhet.

Du var den som ble kalt for en sau en gris eller en ku, og når sant skal sies så var du til tider alle sammen i en og samme hund.

For mange var og er du antakelig bare det, en hund, men for meg vil du alltid være den som var til stede i livet mitt og som jeg frivillig åpnet mitt hjerte og sinn for, det gjør jeg meget sjelden til noen i det hele tatt, men du klarte det.

Å skilles fra venner er pyton, men når vi nå må gjøre det denne uken så velger jeg ikke å se på livet som grusomt som tok deg fra meg, men en lykke at livet ga meg deg til å begynne med.

The show must og on…………..

sjefen over alle sjefer!

Hvem er det som vet mest, best og kan alt her i verden?

Ja ikke kan det være foreldrene for de er jo bare dumme, ikke kan det være politikerne for de krangler jo med hverandre om hvem som vet best.

Selvfølgelig er det ungdommen, de som presis har kommet over barndommen og nå kan kalle seg tenåringer.

Det er jo dem som kan si til foreldrene at de er totalt dumme i hodet og ikke skjønner et eneste dugg.
Det er dem som kan si at politikerne er uintelligente og burde sperres inne, og når sant skal sies så har de jo et poeng der til tider.

Det er tenåringene som kan finne på og gifte seg når det akkurat har fylt atten år fordi da kan de jo bestemme selv tross alt.

Jeg må le, hvor mange attenåringer har man ikke møtt som fremstår som sjefen over alle sjefer og bare vet best uavhengig av hva du kan, vet eller har erfart.

Atten år og nygift, det skulle strengt tatt være ulovlig spør du meg.

Jeg mener myndighetene mener jo at en ikke engang er voksen nok til å kjøpe en flaske brennevin, men å starte et livslangt ekteskap er altså lov selv om skilsmissestatistikken sier at du aldri kommer å klare det, men hvem bryr seg som tenåring om tørre fakta?

Jeg har ikke engang kontakt med venner jeg hadde som attenåring og gud skal vite at det var vel en grunn for det.

Men jeg må jo faktisk si det, det som tenåring man har det friskeste og tøffeste mod man i ettertid aldri vil oppleve igjen, fordi vi som voksne faktisk aner at andre kan ha mer å komme med en oss selv.

Nei, det er ungdommen som burde styre kommunene, landet ja til og med hele verden kan synes, det har større ”baller” en selv den tøffeste gjengleder viser iblant.

Tenk om man kunne få bli tenåring igjen en liten stund, ja bare for å ha samme pågangsmot i alle fall, de frykter ingen og intet, og hvorfor skulle dem det, de er jo tross alt sjefen over alle sjefer.

Ikke faen!

Det sies at vi sover bort ca.27 år av våre liv, 27år?

Om vi sier at jeg blir 87 år når jeg tar kveld, så har jeg altså sovet bort 27 år av den tiden, altså blir det jo feil å si at jeg har levd i 87 år, jeg har jo bare levd i 60 år.

Jeg vil ikke regne de årene som jeg har sovet bort av livet mitt som et liv fordi jeg ikke har opplevd noe, jeg har ikke lært noe og jeg har ingenting å vise opp eller engang huske av de 27 åren jeg tydeligvis har tilbrakt på ryggen.

Det er når jeg tenker på all den tiden man sover bort at jeg blir forbannet, hva er egentlig vitsen?

Jeg skjønner jo at kroppen kanskje trenger hvile litt, men hallo det er stor forskjell på en halvtime på øret og 27 år altså.

Det er ytterst sjelden jeg hviler etter middag eller hviler ette noe som helst, jeg ser ikke poenget i det.

Nattesøvn synes jeg egentlig også er bortkastet, bare å ligge der for at kroppen ellers varsler streik om den ikke får det den vil, jeg blir sur av mindre.

På 27 år som jeg tydeligvis sover bort så hadde jo jeg i våken tilstand klart å få gjort unna en del skolegang og fått meg et barn på 7 år, hva ville jeg ikke klart i tillegg om jeg kunne slippe dette evinnelige maset om å sove i hytt å gevær?

Skulle ønske forskningen kunne bruke litt mer tid på å forske frem ett piller slik at jeg kunne være våken og oppleve mer i livet.

Er søvn bare oppfunnet for at sengeprodusentene skal tjene penger eller?

Jeg vil ikke hvile, jeg vil ikke sove, jeg vil være våken å leve,

Sov godt? Ikke faen!