Nå er det slutt!!!!!!!

Nå er det slutt

Nå går det gamle året snart mot sin slutt, slik som rester av julematen er.

Jeg har registrert at mange begynner å tenke på nyttårsløfter, slike løfter man gjerne gir med en halv flaske vin innabords og med vettet halvt utenfor.

Man skal ikke så ofte starte med noe som man gjerne skal slutte med noe.

Slutte med sigaretter.
Slutte med snus.
Slutte å bli irritert over små bagateller som man ikke kan gjøre noe med i alle fall.

Man vil slutte med å drikke for mye i selskapeligheter slik at man ikke våkner til en ”blåmandag” og lurer på om det var lurt det man sa.

Man skal slutte med å ete søtsaker og kaker, særlig siden man oppdaget at tannlegen ikke slutter å sette opp prisene.

Man skal slutte med å kjøpe unyttige ting som man ikke kan bruke til annet en hyllefyll i et halvt overfylt skap.

Vi vil alle prøve å vise omverden at vi faktisk blir bedre og dyktigere for hver år som går.

Noen er ganske tøffe og vet allerede at de ikke kommer til å love noe som helst, særlig siden røykekuttet startet på tolvslaget men første nye sigarett kommer inn halv to mellom leppene sammen med den fine Cognacen.

Jeg overgir meg allerede nå med alle mine, ”nå er det slutt”….
Dessuten liker jeg ikke å skilles fra gamle vaner og venner, så jeg får heller si slutt på slutt!

Svenskene byråkratiets stamfar!!

To kvinner som ser ut som idioter fra et syl stirrer i taket for å unngå å se på meg, de venter å venter….på et pling…
Jeg er på apoteket for å hente en resept til min hund, men damene bak skranken ser ikke på meg….og jeg er den eneste kunde i lokalet.
Da slår deg meg at jeg må trekke en lappe, jeg er i Sverige tross alt, og når plinget fra lappemaskinen kommer ser begge på meg og trykker simultant på deres knapper de har bak disken slik at et nummer kan komme opp i displayet over dem.

Den ene damen vant meg!!!!!!

Jeg sier høyt, herregud jeg glemmer hele tiden at jeg er i Sverige, landet som framelsker regler før noe annet.

De svarer med ikke.

Jeg skulle ringe legen for å få en time i dag, etter å ha sønderletet to telefonkataloger må jeg få en venninne å hjelpe meg.
Man skulle lete på eniro……………
Data altså.

Jeg møter en telefonsvarer som spør om jeg vil ta prøver, i så fall trykk 1…
Trykk 2 om jeg vil ha svar på prøver………
Trykk 3 om jeg vil konsultere……..

Jeg vil ha time å besøke en lege…….men det får man ikke, men man kan få….
En tid slik at legesekretæren kan ringe deg tilbake for så å spørre om du vil ha en tid hos en lege…

Ingen tog går i dette landet på vinteren……….det er snø gitt
De diskuterer nå om alle ulike departement innenfor togdrift skal jobbe nærmere hverandre slik at de kan samarbeide bedre.
Kan dem ikke sette på en plog slik at snøen forsvinner fremfor togene når de går?

Jeg er matt………..snart sjakk matt………

Svensken hater at man kritiserer dem………..gjør man det bør man dra seg tilbake der man kom fra…………….

Jeg liker Sverige, men svenske regler og en firkantete tankemåte har jeg snart fått nok av….
Trykk gjerne 1 for mer info…………..

Albert takker for ordet og ønsker god jul

Da skal det feires noe som tjenerne kaller jul, selv om mine tjenere ikke feirer slik mange andre.

Dem rusler rundt i velbehag og klær som ikke passer seg for et ball.

Jeg og turbofisen har vært i skogen og sprunget løse som to ville kyr sluppet ut på våren.

Vi skal få besøk av min yndlingstjener hun med det lange håret og jeg får enda et fang å bestemme over, lykke altså!

Så oppdaget jeg at det ligger to margbein på benken som jeg antar ikke er ment for andre en meg og turbofisen, vel man vet jo ikke, plutselig en dag så ligger kanskje en tjener å gnager på et bein et sted, her må jeg bare passe på at vi beholder rollene våre.

Håper du som har fulgt mine advenstblogger har likt det jeg har fortalt om meg selv og mitt liv som bulle og eier av to tjenere, en hund og en katt.

Jeg ønsker dere alle en god jul eller rett og slett en god helg og takk til tjeneren som har fungert som min sekretær hun får vel få en ekstra bullefnatt av meg etter hvert.

Fra meg og mine til deg og dine, ta vare på hverandre dere har bare hverandre.

Voff voff voff

Albert har ordet 23

Ikke alle dager er like takk o lov eller på godt o vondt, alt etter som man ser det.

Som i dag for eksempel.
Jeg hoppet opp som en kenguru med en gang jeg hørte tjeneren raslet med matsekken på kjøkkenet.
Sprang ned og viste ved å vifte på halen, at ja slik vil en bulle våkne, med lyden av mat.

Etter frokosten gikk jeg lydig ut i hagen å tisset selv om jeg ikke kan si det fristet.
Jeg var tross alt ute i natt halv fire for å gjøre det samme, og det kan jeg si med en gang, ikke en frydefull opplevelse.

Antakelig kommer jeg å revurdere min nattlige aktivitet, tisse med minus 28 grader rundt min varme gode kropp er ikke å anbefale.

Så fortsatte jeg å vise min tjener at jeg var glad mens jeg lurte meg av sted på hemmelig oppdrag bare for å bli avbrutt av hennes sinte stemme.

Kom opp fra kjelleren ropte hun, opp?
Jeg var ikke nede, jeg var oppe jeg.
Så jeg kom ned å stilte meg bak henne bare for å oppdage et forbauset og paft uttrykk i hennes ansikt.

Hun trudde jeg var nede å lekte meg med kattens innedo noe jeg ikke får lov til.

Jeg lot henne bare få kose meg og be om unnskyld, selv om jeg vet at jeg ikke engang får lov til å snike meg opp i hennes seng på dagen, men det har jeg altså ikke tenkt å avsløre.

Man skal ikke avsløre alt heller.

Albert har ordet 22

I da sto jeg ved et veiskille, kanskje ikke et så stort veiskille, men i alle fall, et valg var det.

Jeg hørte tjeneren si, - Oj, det er minus 21 grader ute, skal vi gå tur?

Så satt jeg der da, ved vedovnen som ved det tidspunktet var varm og god og fra kjøkkenet kunne jeg kjenne duften av nysatt bolledeig.

Hun sto der med klærne på og med turbofisen hoppende rundt henne og meg, hun er litt sær som gleder seg til å dra ut i en slik kulde, men jeg rørte meg ikke.

Hun gikk mot ytterdøren mens hun ropte på meg, men nei, jeg hadde bestemt meg, valget var egentlig ikke så vanskelig.

Jeg ble inne, og nøt stillheten og varmen, mens jeg sendt dem en eneste tanke, galninger!

Da blir det andre boller når mannetjeneren kommer heim, han og jeg er bygd for komfort og nytelse, vi stresser ikke livene av oss for å si det slik.

De andre bruker ti minutter på samme rute jeg kan bruke femti minutter på, hvorfor stresse spør jeg bare.

Men når jeg snakker om fart, vel er min kvinnetjener rask til beins, men en ting kan hun ikke og det er å kjøre bil fort.
Hun kjører så sakte at hadde hun krasjet med noe så hadde farten ikke vært tilrekkelig stor til at kollisjonsputen hadde slått seg ut.

Ja, vi er ulike, ikke sant?

Albert har ordet 21

Jeg har sagt det før og jeg gjentar gjerne en gang til, jeg er ikke rasen man skaffer om man vil ha en såkalt A-4 hund, fordi jeg ikke er en helt vanlig hund.

Jeg måtte bruke to år på å få min tjener til å skjønne at jeg går ikke fot sånn helt uten videre, særlig når det er mye mer moro å gå slik jeg vil.
Du kan lokke meg med snadder, men når det er fortært så gjør jeg som jeg vil i alle fall.

Jeg er ikke villig til å la meg bli bestemt over av noen tjenere med en gang.

Min tjener bruker å si til andre som spør om hvordan min personlighet er, og hun svarer ganske klokt, for tjener å være det vil si.

En bulle hører hva du sier, men driter i det, og det gjelder spesielt de to første årene.

Jeg har et kraftig hode med øyne som sitter på skrå, det gjør jo at når noen bøyer seg over meg for å hilse så løfter jeg hodet fort for å se hvem du er, og da kan du få deg en liten smell, eller to smeller om jeg kombinerer gleden med en liten bullefnatt som gjør at du ramler om.

Jeg er rasen du skaffer om du har et åpent sinn som kan se lenger en din drøm om en lydig hund etter tre måneder.

Min valp periode varer i to år, enten du trur det eller ikke.

Hvorfor skaffer man seg en bulle som meg da?

Fordi noen er smartere en andre og faktisk ser meg, slik jeg er i all min merkelige fremtoning og skjønnhet.

Jeg er rasen for den kunstnerlige, for den fritenkende, for den med lengre tålmodighet en andre.
Å ha meg i hus er som å ha en trassig unge i hus, man elsker dem jo uansett, ikke sant?

Kall meg for en gris, en ku, den merkeligste hunden du har sett, men glem ikke, få er utvalgt, men gleden er desto større for dem som våger.

Og jeg må gi min tjener rett når hun sier til fremmede som blir redd meg, det er ikke bullen du skal være redd for her i huset, det er meg!

Jeg ser tøff ut, men min tjener er tøffere i munnen en mitt utseende noen sin vil nå.

Albert har ordet 20

Før om årene så brukte tjeneren forberede seg for å dra inn et tre i stua på denne tiden, men i år finner jeg det ikke, treet altså.

Det brukte å stå utenfor døren slik at jeg kunne markere på det, ja slik at andre hunder kunne kjenne at det var mitt.

Det finnes ikke mange trær i hagen nå, jo da det er noen få trær men dem er ikke så store at det er noe særlig gøy å markere på dem, jeg treffer ikke med strålen i alle fall.

Og ikke kan jeg finne de vanlige pyntegreiene som blir satt rundt i vinduer og på bord heller, jeg har faktisk sjekket.
Det er litt synd fordi jeg brukte å trene med tjeneren med de pyntegreiene, jeg tok dem og fikk tjeneren til å springe etter meg slik at hun fikk rørt seg litt.

En annen ting som hun har gjort annerledes i år er det med bakingen, jeg er alltid førsteslikker når det kommer til rense hennes sleiver og slikkepotter, men nå sitter jeg bare der med et forbauset blikk og lurer på om hun er syk.

Og når det hun har bakt er ferdig stekt så passer hun på at jeg ikke når dem selv om jeg står på to bein og strekker hals innover benken.

Det jeg i stedet får er en tablett innrullet i en osteskive en stund etter frokost.

Akkurat som om jeg ikke vet at det er medisin, men skal jeg si nei til en skive ost liksom?
Ikke!

På den andre side, jeg har fått det for meg at jeg gjerne vil gå to turer hver dag, merkelige greier egentlig med tanke på at det er ganske kalt ute så her års.

Tre i hus eller ikke, snart kommer min andre tjener heim som også fungerer som min privatsjåfør og da slipper jeg å gå samme rute hver dag.
Jeg har i alle fall kustus på den tjeneren, takk o lov.

Da turbofisen kom i hus så ble det slutt på ro og fred.
Ja, ikke slik at hun ikke er elsket, men hun var høyt og lavt fra dag og fant på de merkeligste ting.

Hun skulle trenes i å være alene inne mens tjenerne var ute, først i fem minutter og deretter litt mer hver gang.
Nu var jo jeg der hele tiden og passet på henne, men hun sluttet ikke helt med å lage lyd av den grunn.

Da tjeneren skjønte at hun ikke kunne ha eget rom, selv om det var grind foran slik at hun ikke skulle stikke av å gjøre rampestreker fordi turbofisen viste seg å være en utbryterekspert også, så fikk hun være i samme rom som meg.
Og det var da det ble moro.

Jeg har ikke tall på hvor mange bøker og dvd-filmer hun har sett og lest, ja jeg skal ikke stikke under en stol at hun fikk litt hjelp fra meg, jeg er jo eldst tross alt, og når skaden først hadde skjedd så fikk hun skylden i alle fall, siden jeg tross alt har ”sluttet” med demontering av diverse innbo.

Som en frisk pust kom turbofisen inn i heimen her og overrumplet ikke bare meg men tjenerne også med sine oppfinnsomme ideer.

Nå er turbofisen mye roligere å ha i hus, men det skjer jeg minner henne på hva vi kan gjøre når vi blir ensomme i huset igjen, hun er ikke tung å be for å si det slik, det er vel ikke for ingenting jeg kaller henne turbofisen.

Og om det skulle ryke med et spill med hundrevis av smådeler i, så skal man ikke frykte, vi kan lage 40 biter til over 300 deler, ja spør tjeneren bare, hun finner glede i å se hvor mange deler en bok et spill eller en avis kan deles i.

Er glad jeg fortsatt kan glede henne med enkle saker.

Albert har ordet 18

Det er noe merkelig greier som skjer i huset for tiden, ja bortsett fra at jeg vekker tjeneren hver natt for at jeg må tisse og at hun ikke ser særlig blid ut i minen.

Nei, det er noe annet!
Tjeneren går etter meg med et kamera og så har hun en mengde rare ting hun har funnet frem fra noen esker, ja, rare i den forstand at jeg ikke husker å ha duftet de sakene på lenge.

Lange merkelige skjerf med fjør på, hatter og briller som gjør at tjeneren ser dobbelt så stor ut om jeg får dem på nesen.
Om jeg skulle ville vise at jeg synes dette er moro så skulle man vel tru at man kunne få vare med å leke med dingsene hun plukker frem, men nei da, ikke!

Så blir man lei av å forsøke å stikke av med tingene slik at tjeneren får rørt seg litt og heller vil ta seg en liten strekk, sånn helt uten videre.

Kunne man da få litt ro?

Neida, det er da, når hun trur at jeg sover at jeg kjenner ting bli plassert på hodet og gjenskinnet av et sterkt lys får meg å åpne øynene, bare for å bli irritert over det sterke lyset og lukke dem igjen.
Blits, fra et kamera.

Ok, nå er jeg alltids glad i å vise meg opp, men det må da finnes grenser altså.

Jeg har rett å slett skjemt bort tjenerne, dem trur dem kan gjøre som dem vil med meg!

Albert har ordet 17

Jeg liker godt å kjøre bil, ja jeg kjører ikke personlig, er vel det man har tjenere for.
Privat sjåfør skal man ha om det er noe stil igjen i denne verden.

Vi har i eie 4 biler, eller det vil si, to biler som går, de andre to står å sover, litt som meg til tider.

Når tjeneren min skal ta småturer i nabolaget eller ned til søppelfyllingen så har jeg fast plass i bilen, fremme med utsikt over hele verden.

Da bruker tjeneren å kjøre sakte slik at jeg kan se på alle som må trø rundt for egen maskin, da smiler jeg et litt skeivt smil til dem, et smil som sier, du er en stakkar som ikke har egen sjåførsmil!

Det hender at tjeneren lar døren stå åpen om det skal sorteres på søppelfyllingen, da tusler jeg ut mens jeg overlegent nikker og ser på de andre som er der.
Ofte får jeg beskjed om å gå tilbake å sette meg i bilen, klart jeg går, jeg kan jo ikke menge meg med hvem som helst som driver å sorterer søppel, nei takk!

Noen ganger tar jeg meg en strekk i bilen når vi har parkert hagens lune vrå igjen, og det må jeg få lov å anbefale alle andre, det er fantastisk å sove i en bil.

Ja, om sant skal være sant, det er i grunnen fantastisk å sove litt sånn overalt, poenget er at man bare må ha evnen til å sove hvor som helst da.

Trenger du opplæring så stiller jeg opp som lærer!

Albert har ordet 16

De sies at to buller ikke kan leke eller være sammen, men det kan jeg motbevise.

Jeg har alltid vært en bulle som liker å være sammen med andre buller ja til og med andre hunder.

Før lille turbofisen flyttet inn til meg så hadde jeg en favoritt kompis, en bulle, tjenerne kalte han for Frasse.

En ganske klumpig bulle om jeg får si, men man skal ikke la seg lure, han var ekspert på å delvis hoppe opp på bord og stoler å nafse snadder fra bordet, ja det er der tjenerne ofte oppevarer snadder.

Han brukte å komme hit i ny og ne og da hadde vi to det supert sammen.
Vi utviklet en egen lek.

Vi fant to leker som vi på omgang viste til hverandre mens vi viftet på hodet med leken i munnen.
Tro meg tjenerne som så den leken jublet, ikke mye som gleder dem som sagt før.

Vi bråkte aldri, men jeg så på han om han gikk i min seng å slappet litt, det var nok, han reiste seg opp å la seg på en sofa i stedet.
Han brukte å jukke på sofaen, noe hans tjener ikke likte.
Jeg adopterte det trikset uten at mine tjenere ble særlig blidere av den grunn.

Ikke alt de derre tjenerne skjønner dessverre.

Albert har ordet og gebursdag 15

Hurra hurra hurra!!!

Jeg er 5 år i dag!
Tjenereår altså!

Jeg får ikke kake i dag siden jeg antakelig er allergisk og veterinærtjeneren ikke helt vet hva jeg reagerer på, enda.

Det jeg derimot får er et helt eget eple, håper jeg.

Håp er noe mine tjenere har hatt de siste 3.5 årene, håp om at jeg skal bli fysisk frisk slik at jeg kan glede dem med mine glade øyne og friske bullefnatt.

Det er lett å glede tjenerne mine, dem er ikke kravstore, en bullefnatt i ny og ne og dem lever lenge på det.

De blir glade om jeg går tur med dem to ganger om dagen, de ser det som et friskhetstegn, jeg derimot går tur fordi jeg ikke liker å drite på egen tomt.

Går jeg sakte er de redde for at jeg har vondt, jeg går sakte fordi jeg må filosofere og lukte på alt jeg ser, dessuten så kan det ligge en godbit i grøften jeg ikke vil gå glipp av.

Jeg er ikke en hund, jeg er en bullterier, dessuten har jeg gebursdag i dag og forventer meg masse gøy, snadder og 100 prosent fokus på meg.

Hurraaaa!!!!!!!!

Albert har ordet 14

Jeg har ikke bare en egen hund, jeg har en katt også, Samuel August kaller tjenerne han.

Han er en kampkatt som jeg bruker å si, forsvarer alle i huset om det skulle komme noen ubedt, da knurrer han og jeg følger selvfølgelig opp.

Han fjerner overflødige fugler i hagen så man slipper å høre for mye kvitter når man skal slappe av i solen og den siste musen jeg så var for 2 år siden.

Han kommer alltid å kysser meg og turbofisen god natt før han tar kveld.
Med sin streve tunge kysser han oss på hodet før han så kvesser klørne på matten og strekker på seg, som for å vise at han er eldst og har en slags høyere rang en meg.

Jeg er ingen kriger så jeg lar han få gjøre som han vil, jeg passer nok på at ingen gjør han vondt.
Det hender at jeg hører han rope på meg når jeg er inne og han er å vakter eiendommen, da springer jeg rett ut og gir han min støtte med høye bjeff.
Det hjelper, da blir det stilt og han kommer tuslende til meg for å takke.

Ja, det er slik jeg er, de svakes beskytter og kongen over eplehaugen, særlig når dem faller ned fra naboens epletre og over i min hage.

Vet ikke om du har lagt merke til det, men alle vi sjefer i huset har navn etter forfatteren Astrid Lindgren, Samuel August, Albert og Kaiza, så kan du finne ut fra hvilken personer i hennes ”liv” vi er oppkalt etter, om du vil.

Albert har ordet 13

For noen i livet er denne dagen full av lys fra tjenere som spurter rundt med lys i håret og lange hvite kleder, jeg for min del har mitt lille lys med meg hver dag, turbofisen.
Hun er mer svart en hvit i utseendet, men personligheten hennes er hvitere en snø.

En liten Staffordshire bullterier av rase, men for meg en liten turbojente som henter meg i min dypeste søvn når det er på tide å ta ut tjenerne på tur eller når hun generelt bare vil leke med meg, da blir man turbodert i en slik fart at man fysisk flyttes en halv meter.

Klager ikke, hun er lettlært og positiv å ha med å gjøre.

Jeg har lært henne å hente baller fra skolegården på ettermiddagene.

Ja, selv om ballene ikke er helt hele og fulle av luft lenger så funker dem helt fin å bære rundt å leke med.

Jeg kan si med en gang at vi har passert over 30 baller som nå delvis er i vår eie eller i søppelsjaktens eie, for å si det slik.

Skulle man si noe negativt om henne så er det vel at hun er for føyelig når tjenerne roper på henne, hun kommer som et skudd, men jeg skal trene henne fra med det, jeg må bare hvile og tenke litt mer på metoder først.

Roma er ikke bygd på en dag, ja knapt nok over en helg, litt hvile og dype tanker må til først.

Jeg liker ikke vold, ikke i noen former.

Noen sier at jeg ikke kan føle smerte, men det stemmer ikke, jeg kan kjenne om en flue spaserer over ryggen min mens jeg halvsover, da våkner jeg og blir irritert.

Jeg har en større smerteterskel en andre raser, men jeg føler smerte.

Det finnes tjenere som vil stjele meg og bruke meg i avl for å sterke egenskaper til hunder dem bruker til å krige med.

Ja, dem bruker hunder til å krige for seg selv mens dem vedder med penger om hvem av hundene som skal vinne.

Vinne en krig vi hunder ikke vil ha.

Da står en del tjenere og flirer og roper hurra, mens hundene er overstresset og livredde og skader sin kompis med dødende bitt.

Tjenerne utsetter oss hunder for tortur mens dem håper at dem kan tjene noen billige kroner ved at vi dør i deres kamp.

Jeg vet ikke hva hat er, jeg er oppvokst og fostret i kjærlighet og gir bare en ting tilbake, kjærlighet.

Mange blir redde for meg når dem ser meg og lurer på om jeg er en slik kriger.

Mange kaller min tjener for dum og uintelligent som eier meg.

Hvorfor vil kaller man meg farlig og min tjener dum når dem heller skulle fange dem som faktisk driver å kriger med oss hunder og fortjener straff fordi dem er så feige at dem må utsette andre for smerte og pinsler?

Stopp krigen mot oss hunder.

Bruk hodet tjener, det er vel faktisk du som mener du er smartere en meg?

Nå er det faktisk så at jeg liker stort sett alle tjenerne jeg møter, men det er noen jeg må innrømme jeg liker bedre en andre.

Jeg har mine favoritter sånn er det bare.

En av mine superfavoritter er en dametjener med langt hår som jeg elsker å snuse på og ikke bare snuse men om hun setter seg så kan jeg stikke hele hodet i det og snuse rundt, fryd og glede er det.

Jeg er ikke slik at jeg hopper og gjør meg til for henne, det er det turbofisen som tar seg av slik ukontrollert oppførsel, nei jeg vifter på halen og stirrer på henne og venter til hun ser på meg og jeg kan sitte eller henge over fanget på henne slik at hun klør meg med sine lange negler.

Så bruker hun å snakke hemmeligheter i øret på meg mens jeg har hodet gjemt inne i hennes lange hår og hun lar kinnet sitt varme meg, men hva hun sier kan jeg ikke si her, da vil det ikke være hemmelig lenger.


I går kveld var det så kalt ute at jeg ikke engang rikket på øyelokket da tjeneren og turbofisen raslet med halsbånd, men da langhårstjeneren senere sto i døren kan jeg si at jeg våknet til å fikk opp farten.
Jeg lar turbofisen få hilse litt først fordi jeg er snill og fordi jeg etterpå vet at det bare er meg som får innta hovedrollen på hennes kne etterpå.

Noen ganger er livet bare deilig, særlig når det dukker opp en favoritt man ikke kan la være å være nær.

Albert har ordet 10

Da jeg var yngre og hadde baller, ja tjenerne fikk ballene mine fjernet i fjor men det betyr ikke at jeg ikke har ”baller” av den grunn, så var jeg en tispenes man for å bruke et tjenestelig uttrykk.

Jeg hoppet ikke opp på dem for å parre meg med alle tispene jeg så, men jeg elsket å være nær dem og beundre dem, det er noe med tispene som jeg ikke kan forklare.

Om jeg bare fikk gå nær dem og se beundrende på dem så var det liksom nok, selv om jeg ikke her vil fremstå om noen engel, nei om jeg hadde fått vilje min så kunne jeg ha vært ”pappa rundt byen”, fort gjort om man sier på den måten.

Men jeg har alltid elsket andre hunder og tjenere, jeg er en elskovssyk bulle på mange måter, jeg bare må kose og kose andre, og det er enten dem vil det eller ikke, når jeg vil kose så vil jeg.

Det var da mine tjenere ble trett av all kos jeg ville ha og gi at dem kom på tanken at dem skulle gi meg en hund, en tispe til og med.

For en gledens dag det var da hun flyttet til inn, ja det er det fortsatt, det finnes ingenting jeg ikke vil gjøre for henne bortsett fra å dele mine eplebiter med henne da, noe må en stakkar får ha for seg selv.

Tro meg hun vil ta dem om jeg ikke passer på, det er vel ikke for ingenting jeg kaller henne for turbofisen, fordi hun er rask og kan overraske som en fis.

Hun er en bortskjemt liten jente som elsker og beundrer meg og hun har bare en feil egentlig, hun har en tendens til å gjøre som tjenerne vil, hun kommer til og med når dem roper på henne, egentlig en merkelig egenskap og det er i alle fall en egenskap jeg ikke praktisere særlig ofte.
Men vi er alle ulik.

Det er så mange som lurer på hva det koster å ha en bulle eller å ha en hund, for dem som velger slikt noe.

Koster og koster fru blom, med meg som herre i huset snakker vi vel ikke om kroner å ører vel, jeg har verdi over alle slike verdslige saker.

Mine tjenere formener seg å ha brukt en halv formue på meg, men hva har ikke jeg gitt tilbake av verdier og minner dem aldri vil glemme?
Det må da bety en del skulle jeg tru!

For all del, kanskje man kan skylle litt på meg ved noen anledninger når solbriller, dresser, spisebordsstoler, sofaer, bøker, sko, jakker og diverse annet løsøre for med i det store svarte pengehullet, men kjære vene, om man trur at det er lett for meg å fostre tjenere så tar man feil, jeg er villig til å ofre en del for dem, må vite.

De har for eksempel lært seg å ikke kjøpe de dyre hundedynene på dyrebutikken når jeg får et aldri så lite raptus som gjør i utslag at jeg får en uovervinnelig lyst til å ”drepe” det.

Innestengt frustrasjon eller glede er ikke ekte vare, og er det noe man kan si om meg så er det at jeg leverer bare ekte følelser, sånn er det bare.

Her har du meg i et nøtteskall, en følelsesfull bulle med glimt i øyet.

I går etter at jeg hadde gått kveldstur med tjeneren så fikk jeg et overskudd av energi, så for ikke å stenge det inne, men la det får et naturlig og gøy uttrykk, tja…så gikk det som det gikk med dynen i sengen min.

Men så gøy det ble, ja ikke bare for meg og lillfisen, men tjeneren sto å så på og lo.

Så kan hun ha det så godt, jeg har jo selv hørt at hun skrøt til andre tjenere at slike dyner jeg har i sengen ikke koster så mye om man kjøper dem på Jysk.

Så da har jeg bare en ting å si til henne i dag, pjusk deg opp av stolen og fiks sengen til meg kvinne!

Albert har ordet 8

Man kan si mye om kommunikasjon, men om kommunikasjon skal fungere så må det være både en sender og en mottaker, og de gangene man ikke kan kommunisere så er det fordi enten mottakeren eller senderen ikke er på stasjon.

Ja, jeg mener, jeg er ekstremt glad i frukt og siden jeg har vært en del syk så er epler det eneste ekstra snadder jeg får for tiden.

Epler, store røde eller små gule, det er det samme for meg bare jeg får en bit, og får jeg ikke fra tjenerne så har jeg et helt lager liggende ute i verden, under snøen ligger dem nå for tiden.

Og jeg vet da å finne dem selv om snøen har gjort sitt beste for å gjemme dem for meg, jeg bruker bare nesen min og vips så er jeg på sporet av dem.

At min tjener en gang sa til en fremmed at jeg var en fransk eplehund, da han lurte på hva jeg var slags hund, stemmer antakelig ganske bra, selv om du kan plukke bort Frankrike i den sags anledning.

Jeg tar ofte tjeneren min med i områder der det finnes epler, slik at jeg letter kommer til å plukke dem, og tru meg jeg er rask.
Jeg har per i dag tre epler som ligger på ulike plasser under snøen og bare venter på meg, og jeg skal nok befri dem fra sitt øde en dag.

Jeg må bare passe på at tjeneren blir opptatt av lille turbofisen når vi nærmer oss området så skal jeg klare å få opp eplet før hun klarer å si nei….

Klarte det nesten i går, jeg så hun ble irritert at jeg ikke klarte å gå forbi uten å greve litt, men det problemet løyste jeg elegant.
En liten bullefnatt i dyp snø slik at hun får noe å le av så har hun glemt det.

Men nå er det en ny dag og det gir nye muligheter som det heter, men først en liten sofastrekk slik at frokosten får lagt seg til rette i magen min.

Albert har ordet 7

Jeg liker i grunnen snø, det er behagelig å gå på om det ikke er såkalt at det svir i labbene da.

Min tjener bruker hvert år å lage meg en snømann, en stor fin med tre baller oppå hverandre.

Er ikke helt sikker på hvorfor hun gjør det, men det er alltid moro å se tjenesteskapet arbeide for meg.

Da snømannen er ferdig og hun står å ser på den og spør meg hva jeg synes så viser jeg gjerne min takknemmelighet ved å gå bort å lukte på skapningen for så å pisser på den.

Hun vil så gjerne glede meg og jeg gjør så godt jeg kan.

Noen ganger sier hun at jeg er dum, fordi hun gjerne vil at jeg skal gjøre ditt eller datt og om jeg ikke gjør det så kan hun si det.
Men jeg er ikke dum og ikke er jeg døv heller, men jeg driter ofte i hva tjenerne sier til meg.
Man kunne egentlig ha satt et keps på meg hvor det skulle stå, ”jeg er ikke døv jeg bare driter i deg”.

Om man mener jeg ikke tenker så gjør jeg altså det, men det betyr ikke at jeg gidder å gjøre det andre vil, jeg vil heller at andre følger meg og gjør det jeg vil.

Du kan til og med mute meg med masse snadder og godbiter, har jeg bestemt meg for ikke å gjøre som jeg blir tilsagt så gjør jeg ikke det.

Men er det noe jeg elsker å gjøre så er det å være rask ute å sette meg i sofaen om noen av tjenerne setter seg der, jeg elsker å vise dem at jeg er den beste sofagrisen dem kan finne.

Der kan du se så snill jeg er.

Albert har ordet 6

Jeg får så forferdelig lyst på snadder, noe godt å bite i hele tiden.

Ja mye av min tid bruker jeg på å lete etter noe godt og jeg har et våpen som er meget godt utviklet til det, min nese.

Før i tiden, da jeg var litt yngre og litt friskere en jeg er i dag, så var jeg med på en del trening, ja det kunne være alt fra såkalt hverdagslydnad til søk og rallylydnad så vanket det både ekstra skryt og en å annen godbit.

Nå hadde ikke jeg trengt å få de ekstra godbitene jeg ville ha jobbet og trent i alle fall fordi trenerne og tjenerne mine ble så glade, og jeg er jo ikke av det slag at jeg liker å skuffe dem.

Hva gjør ikke jeg for å gjøre andre glad sier nå jeg, beskjeden er jeg ikke, dessuten så mener jeg at beskjedenhet i allmennhet er oppskrytt.

Noe mine tjenere derimot ikke likte var at jeg ikke klarte å slutte med søk etter at treningsøkten var over.
Hvordan det ble i praksis?

Jo, dem la sine jakker over en stol!
Hallo???
Hvor dum kan man egentlig bli, trudde dem et øyeblikk at jeg skulle slutte søke etter ting eller som det jeg helst jakter på, godbiter, er slutt bare fordi dem ikke gidder å løfte ekstra på chipsrøvene sine eller?

Så fikk jeg heller ta den kjeften jeg fikk etter at jeg sporte opp godbitene som dem trudde dem skulle spare, men som fortsatt lå i jakkene deres.

De ble litt sure da dem skulle ut og la husnøkler i lommene sine bare for å oppdage at jeg hadde spist deler av lommene for å komme til godbitene som lå inni, og nøklene falt i bakken.

Bare for dem tar en pause i sin jobb så betyr det jo ikke at jeg gjør det, jeg jager alltid etter snadder, i eller utenfor lommene på tjenere.

Jeg er født i Sverige med Svensk mor og Tysk far, jeg flyttet så til Norge bare for å dra tjenestefolkene mine med meg å dro tilbake til Sverige etter to år.

Noe av det første jeg fikk høre om mitt utseende var da naboen skulle få se meg for første gangen og utbrøt, - wow er det en forstørret laboratorierotte?

Jeg er ikke den som personlig bryr meg om hva andre synes om mitt utseende, jeg er mer interessert i at man ser på meg og stryker meg litt, selv om jeg nok liker å vise meg frem.

Min tjener har presentert meg som ulike hunderaser opp gjennom tiden, alt etter hvem hun møter og hva slags humør hun er i.

Ved en anledning så var det en tjener inn i en svart motorsykkeldress hun måtte snakke med, han så på meg og lurte på hva jeg var slags skapning, er det en hund?

Ja, det er en sørafrikansk ballerøsker, dem ble avlet frem under andre verdenskrig for å røske ballene av mørkhudete tjenere, sa hun mens hun sakte strøk meg over hodet.
Denne tjeneren hun snakket med dro seg sakte tilbake mens han prøvde å beskytte det han hadde under magen, med hendene.
Da jeg som gjerne vil hilse på alle begynte å nærme meg han snudde han seg raskt og forlot oss.

En av mine brødre, Helmer, fikk høre da han var ute og trente sin tjener, at han var da virkelig en søt gris som lignet litt på en hund.

Noen har ment at jeg ser ut som en kanin som en sau uten ull som en gris eller det som er min favoritt, som et mummintroll.

Jeg ble opprinnelig brukt til oksekamp i dokkene i London, men i ca 1850 fant man ut at man skulle forskjønne meg og avlet inn nye raser.

Så husk, det du ser i dag når du møter meg, er en forbedret og forskjønnet utgave av den originale Bullteriern.

Jeg er rett å slett vakker.

I den residenten jeg bor, ja jeg kaller det vel for residenten, stedet man bor bør vel navn som gjenspeile egoet, ikke sant?

Det er en fred og ro i min heim, uartikulerte lyder har jeg for lengst trent min tjener av med, selv om jeg godt kan like litt fart og moro så vil jeg personlig bare være tilskuer, det er tross alt min jobb å passe på at tingenes tilstand er i balanse.

Vil jeg for eksempel ut en tur i hagen så sier jeg i fra med et bjeff, skulle min tjener være treg i reaksjon så gjentar jeg bjeffet høyere eller korte bjeff etterfulgt av hverandre, da kommer det hjelp.
En slik oppførsel kommer ikke av seg selv og det nytter ikke å bli irritert på tjenerne da blir dem som oftest tverr, nei sakte trening med kjærlighet og lange myke blikk med mine pene øyne så blir alt så meget bedre.

Jeg har for eksempel større problem med å trene min hund, eller som jeg kaller henne, turbofisen, men så har jeg bevisst skjemt henne bort, men om det skulle oppstå problem av ulik karakter slik at turbofisen trenger hjelp, ja så kommer hun til meg.

Det eneste negative jeg kan si om turbofisen er at hun har et litt for pysete stemmevolum, den er skarp og rask og kan til tider høres ut som en ape, bortsett fra når hun sover, da høres hun ut som en gris eller en gammel tjener som snorker, litt moro å høre på faktisk.

Lyder av matskap som åpnes eller frukt som skrelles og skjæres opp hører og for ikke å snakke om, jeg lukter dem raskere en noen ting, og da passer jeg på å følge med, jeg har trent opp tjeneren til at jeg skal ha min part av det som fortæres av snadder, særlig frukt.

Når lyden av støvsugeren starter får jeg derimot en merkelig trang til å følge etter den, men jeg må ha noe i munnen, jeg tar nærmeste gjenstand i munnen og springer sammen med støvsugeren til vi har fått bort alle løse hår min tjener slenger rundt seg.

Lyden av for eksempel en ovn som fylles med ved og knitrer når den blir varm er derimot en favorittlyd for tiden, men den kulden som er ute så er jeg og ovnen perlevenner.

Jeg legger meg ned og slapper helt av bare for å høre en lyd som minner meg om en buss som stopper, jeg må ofte opp med hodet for å sjekke hva det er for en lyd!

Lyden har en tendens til å etterfølges av en noe bisarr duft, og jeg skal ikke si jeg rødmer, men kan ofte bli paff når jeg oppdager at den busslyden og bisarre duften er en fjert.

Men egentlig er det en tøff lyd for min tjener bruker å le, hun har så små gleder i livet stakkars.

Albert har ordet 3

En deilig morgen for meg som vanlig, jeg ligger og drar meg til jeg hører tjeneren er ferdig med å vaske vannskålen min og lyden av frokosten som er på vei ned i skålen min.
Ja, man har da opprettet seg rutiner av ulike slag alt etter som årene har gått.

Jeg vet utefra min erfaring hva som skjer når diverse ting oppstår, ja slik som med lyden tjeneren min holder på meg på morningene da vet jeg at det er frokost det samme når jeg hør når det rasles i koblet jeg bruker å feste tjeneren min i om jeg vil gå tur.

Et lite tips der for andre buller, ja for dere som kaller dere hunder også, ha tjenerne koblet når dere går tur, ellers kan det bli et hersens liv om tjenerne skulle få før seg å gå egne veier, vi vet da alle at skal man ha seg en deilig spasertur så bør vi stå frem som gode ledere, vi har tross alt en markeringsjobb å gjøre.


Den enste gangen jeg vil anbefale dere å la tjeneren stå uten bånd ved tur i nærmiljø er når en bullefnatt er på vei opp og vil slippes løs.

Teknikken der er ellers enkel å lære, snu deg til tjeneren møt dens blikk og dra kroppen din litt sammen slik at tjeneren trur du skal hoppe, da bruker dem å ta tegnet og slippe seg løs slik at man kan bullefnatte i fred og ro, ikke steng bullefnatter inne, det er ikke bra for humøret, ja selv tjenerne liker å se bullefnattene våre, så la dem få litt billig underholdning, dem er bare mennesker tross alt.

Og dere uerfarne buller trenger ikke være redde for at bullefnattene kan være skadelige for menneskene, dem lærer fort etter å ha observert en bulle med bullefnatt, at dem skal stå helt i ro, dem liker ikke å ramle om kull, vi passerer dem med en centimeters avstand, så der har min tjener i alle fall lært for, helt i ro står hun.

Jeg overhørte tjeneren min engang hun skulle forklare for en annen tjener hva et bullefnatt var, - det er som om du ser en ku utslipt på vårbeite for første gang, kombinert med et mummitroll som snurrer rundt og en opptrekkslekebil man nettopp har trukket opp.

Hufffff sier nu jeg, mye skal man altså høre i et bulleliv før labbene ramler av!

Jeg registrerer at ovnen har fått opp temperaturen nå, frister litt å legge seg der nå, og jeg er glad i fristelser, motstår dem sjelden.

Albert har ordet 2

Jeg fryser, det er minus 18 grader ute og om min tjener trur at jeg i det hele tatt tusler formiddagstur nå kan hun bare drømme videre.

For drømme er noe jeg liker å gjøre, enten jeg går tur eller sitter i sofaen eller nå fortiden helst foran ovnen hvor tjeneren har tent opp til meg.

Jeg tenker å drømmer om sommer og sol hvor jeg kan ligge på en solseng og drømme eller jeg drømmer om et nytt kjøttbein.

Kjøttbein, jeg vet at det finnes i et skap i underetasjen og selv om jeg forsøker å fortelle min tjener at jeg gjerne vil ha et nytt ved å innta posisjon ved trappen når hun går ned så kommer hun til stadighet opp uten kjøttbein til meg.

Jeg må antakelig legge opp en ny strategi i den saken, her må det tenkes til.

Jeg har lært opp tjeneren hva jeg vil med mine blikk og mine bjeff, men innimellom kan det virke som hun er både tomhodet og treg, hun reagerer i alle fall ikke bestandig.

Om jeg vil gå tur, ja det skjer at jeg liker en tur om jeg ikke har verk i labbene, så stiller jeg meg opp fremfor henne og stirrer til hun reagerer, skulle det mot formodning ikke virke så gir jeg henne 4 korte raske bjeff, da bruker det bli fart på henne.

At ikke hun har lært å spasere i mitt tempo er faktisk hennes egen feil, jeg har brukt år på hennes gåtrening uten at jeg kan si det har funket særlig grad, vel skal man få en bra tjener så snakker vi år av trening å trening å trening….

Blir rent ut sagt trett når jeg tenker på hvor mye tid jeg har brukt på å trene henne at jeg må ha en liten hvilestund nå, jeg kjenner varmen begynner å bli fin i ovnen og pleddet mitt ligger å venter på meg.

Vaff vaff vaffler hadde funket fin til frokost også, men jeg får vel nøye meg med varmen fra ovnen i stedet…….vi voffes i morgen i stedet, her skal det drømmes igjen.

Albert har ordet !

La meg få presentere meg selv, jeg er en hund.
Ja nu skal vi ikke riste på hodet av den grunnen, for jeg er ikke hvilken hund som helst må sies, jeg er en Engelskbullterier, en gentleman kan man si, noen kaller meg bare for en bulle, det er helt ok det også.

I England bruker dem å si om min rase at, if its not a bullterier its only a dog!!

Det er en ganske bra presentasjon av den rasen jeg stammer fra, noe du kanskje om du følger mine små blogg i desember, vil oppdage.

Jeg er snart 5 år gammel, ja jeg har faktisk gebursdag nå i desember, den 15 for å være helt nøyaktig, og er det noe jeg setter min stolthet i å være så er det nøyaktig, unnasluntrere og feige hunder er ikke helt min greie.

Hva ville ha skjedd om jeg ikke møtte opp til mine stakkars to måltider trur du?

Jo, det kan jeg fortelle, da ville min lille hund, Kaiza, forsyne seg frekt av det som jeg har fått tildelt av min tjener, så her må jeg bare passe på.

Du lurer kanskje på det jeg sa om at jeg hadde en hund?

Jo da, jeg har det, en egen hund som jeg har brukt og fortsatt må bruke tid på å fostre, men henne kan jeg fortelle mer om en annen gang.

Jeg har vært ute å hatt en liten spasertur i dag, men om sant skal sies, og det skal det jo til tider, så ga det ikke særlig mersmak, det er frysende kalt ute og jeg demonstrerte så godt jeg kunne ved å gå så sakte at min tjener begynte å fryse så jeg fikk gå heim.

Ja, jeg er ikke dum heller da, tjeneren min hadde fyrt opp i ovnen før vi gikk, og der lå mitt pledd fremfor, å nesten bare skrek at jeg skulle komme fort heim og legge meg på det.

Så det er planen min en laaang stund fremover, hvile og tenke de dype tanker som bare jeg kan ha mens jeg sukker og huffer litt…..ja man må passe på at tjeneren ikke trur man har det for bra, dem skal ikke skjemmes bort med for snille hunder…..

Gud nei;)

Så tenner vi et tusen lys i dag!

Advent er ikke det samme nå som før, ja selv før var ikke advent da som før den tiden.

Da jeg vokste opp og bodde i en 7 etasjers blokk så kunne man stå nedenfor å se opp på første advent å se at alle hadde de samme syvarmede adventsstake med 7 lys i vinduene.

Etter hvert som jeg ble hadde vendt meg med at det skulle være de samme adventsstakene så kom det en som hadde satt frem en adventsstake med 9 lys eller enda verre en adventsstake som ikke engang lignet en adventsstake, skrekk og gru sa de voksen rundt meg - hvor skal dette ende, kunne dem tilføye.

Da jeg flyttet til Norge på åttitallet så var dem som hadde mest penger som til og med hadde lys i et tre utenfor huset, en slik lysslynge.
Om lysslyngen ikke engang passet med sine 20 lys i på et stakkars tre som måtte utsettes for slik på tvungen pynt brydde folk seg ikke om.

Så oppdaget vi at en familie hadde pyntet fronten på huset sitt med hundrevis av små lys og i tillegg hadde en hel skare av nisser i hagen med lys i, ja da pakket man bilene fulle av folk bare for å passere huset i sakte fart så man kunne le av galenskapen, det var den tidens førjulsmoro.

Den barnslige vakre drømmen om julen skulle være et lite rødt hus i skogen med høye grantre rundt som var fulle av snø som hang tungt ned, og kom man nærmere huset så var vinduene frostet med levende lys innenfor, er vel stort sett en utopi i dag, om man ikke ser på gamle filmer på tv da.

Jeg elsker lys, glitter og bling bling som dem sier her i svea, men at jeg skulle bruke tusenvis av kroner på strømregningen som kommer etterpå er bortkastede penger etter min mening.

Jeg lette frem min 7 armete adventsstake i dag, og ble vel ikke overvettes sjokkert da jeg oppdaget at ikke alle lysene funket, men jeg får heldigvis ikke panikkangst av den grunn, butikken selger ekstra lyspærer og til og med nye staker med flere armer en omfangende bestemor.

Adventstjernen jeg bruker å ha i et vindu i trappen kan jeg derimot ikke finne, men det gjorde ikke noe siden jeg fant en annen stjerne jeg hang opp i samme vindu etter en del klatring opp og ned en stige, selv da jeg stakk kontakten i veggen og oppdaget at ikke engang den funket alterer jeg, jeg får bare godta min skjebne.

Her er det første advent med eller uten lys i staken og tusenvis av lys tent.

Førjulsterrorisme i en stue!

De juleforberedelsene jeg kan huske som barn besto mest i en mor som satt døgnet rundt ved sin symaskin for å reparere og sy klær til folk som hadde bestilt og å få inn penger slik at jeg og min søster skulle få litt ekstra til jul.

Det bestemte jeg meg for tidlig at jeg aldri skulle gjøre, sitte ved en symaskin altså, bare lyden av maskinen kunne få meg å føle meg kvalm i årevis etter at jeg flyttet heimefra
.
Når jeg sto opp på morningene hørte jeg lyden av symaskinen, som et maskingevær sprutet den ut sømmer over metervis av tøy , og det eneste som brøt lydbildet var min mor som slurpet kaffe fra et tefat med en sukkerbit mellom leppene.

Det første jeg hørte da jeg etter en skoledag åpnet døren til leiligheten igjen var min mors symaskin igjen, det var noen ganger som om lyden bare ble høyere og høyere og min mor ikke engang var en person men bare et tilbehør til selve maskinen, de to var et.

Adventskveldene satt jeg å så på adventskalenderserien som alltid ble vist på svensk tv og jeg elsket dem, jeg kan ennå huske deler fra noen av de seriene, ja og selvfølgelig var lyden av en symaskin i bakgrunnen med.

Det skjedde at min mor stakk hodet inni stuen for å vise meg noe av de ferdige resultat av det hun sydde.
En jul sydde hun drøssevis av forkleder til slektninger og venner , med diverse applikasjoner på, det skal hun ha, hun var idérik og full av pågangsmot i sin julegaveproduksjon, men for meg som barn ble bare symaskinen et slags førjulsterror som jeg ville ta død på.

Jeg kan ikke huske at vi to gikk å kjøpte julegaver sammen, jeg gikk oftest sammen med venninner og deres mødre.

Oftest fikk jeg litt penger av min mor slik at jeg kunne kjøpe henne noe til jul, men da jeg spurte hva hun ønsket seg så svarte hun alltid det samme, snille barn….
Og da ende hun oftest opp med en eske konfekt, som jeg viste hun ikke spiste, men da fikk i alle fall jeg litt ekstra godterier til jul.

Sånn i ettertid har jeg lurt på om hun sov noe i det hele tatt i adventstiden, siden jeg både sovnet og våknet med lyden av symaskinen!

Av all ironi i verden så ønsket jeg meg en symaskin til jul et år, og jeg fikk det.
Og av all ironi i all verden så skal jeg sy litt nå før jul, men nå syr jeg bare duker og brikker til meg selv, vel…kanskje til noen andre og…..hvem vet hva som kan skje i en stue i en slik førjulstid.

Abrahams sønner stikk å gnu dere!

Det er rart hvor så flinke vi er til å leke at vi sover, om det er noe vi ikke vil eller våger å ta et standpunkt skulle dukker opp.
Standpunkt som kan virke vanskelige å håndtere eller vi rett å slett føler oss beklemt til å ha en mening om et visst tema.

Hva jeg tenker på?

Ta for eksempel dette med at i en skole i Norge har dem nå innført kjønnsfordeling når det skal være gymnastikk slik at dem med muslimsk tru ikke skal føle seg diskriminert ved at deres sønner må ha omgang med jenter i gymnastikkdrakt.

Hvor er alle ”rødstrømpene” som sto opp for oss kvinner slik at vi ikke skulle behandles på en slik måte at vi var mindre verdt en det menn behandles på, i denne saken?

Skal vi virkelig godta at mennesker med en religion som bevisst undertrykker kvinner skal få innpass og utøvende virkning i et demokratisk samfunn?

For man kan vel ikke mene at demokrati skal være av det slag at vi går tilbake i utviklingen?

Vi kan, og heldigvis gjør vi det, kritisere religioner som har et skalt kristen syn, katolikkene og deres syn på abort, homoseksualitet og protestantiske religioner slike som ofte danner ”artige” foreninger hvor man tillater flerkoneri og annet man kan dra nytte av utefra et egosentrisk og såkalt patriarktistisk syn, som eks smiths venner gjør.

Men med en gang vi snakker om islam så skal vi alle være stille og godta hva dem mener og hva dem mener seg at de vil innføre i et vestlig samfunn?

Det skal ikke snakkes ”stygt” om profeten mohammed fordi han er hellig?

Man skal ikke tegne profeten for da kan man bli drept og forfulgt?

Man skal slettes ikke skrive bøker som setter profeten i dårlig lys fordi blir man bannlyst og hele det muslimske samfunn finner det i sin rett å sette ”en pris på ditt hode”.

Og dette skal vi alle liksom bare finne oss i uten å si noe som helst i mot, uten å være redd for represalier?

Jeg beklager ikke engang, men hold kjeft med å fortelle meg hva jeg skal mene si og skrive.

Og jeg tenker ikke lulle meg inn i en slags søvn når noen forteller meg at framtidsutviklingen skal stagnere eller gå tilbake bare for at en muslim trur han kan få denne kvinnen til å holde kjeft.

Nyheter for "blinde" !!

Kongen drar til Kina for å slippe svare på nysgjerrige journalisters evige spørsmål om hans noe til tider utagerende festing.

At det i tillegg har kommet frem at han også muligens har dratt en flørt lengre en til bardisken gjør at journalistene mener ”folket” bare må få vite dette også.

Den svenske kongen klarer ikke å finne svar nok til å forsvare seg eller si noe som helst som kan sette han i et bedre lys en det han blir fremstilt i en ny bok som kom om han sist uke.

Men hvorfor skulle han det?

Jeg er 47 år gammel, jeg vokste opp i Stockholm og allerede for 35 år siden visste jeg at det foregikk fester av en noe privat karakter i stan.

Fester hvor Sveriges kjendiselite ville omgås privat uten å måtte ha et haleheng av fans etter dem hvor hen dem gikk.

Fester hvor det blir kjøpt inn underholdning av slik karakter at du ikke finner dem under familieunderholdning på de gule sider.

Mange mener at kongen og dronningen i et land skal være et lands ansikt utad med høyere moralske og etiske normer en vi noen gang påberoper oss selv å ha.

De fleste, rojalist eller ikke, ville antakelig bli beæret og takke ja til å bli invitert i et selskap hvor Europas kongeligheter skulle være til stede og vi ville antakelig skryte av det også, at vi var invitert.

Så hvorfor er vi sjokkert at kongen har vært alkoholpåvirket med en dame på fanget som ikke var hans frue?

Fordi vi mister en ny illusjon om takt og tone?

Fordi vi mener han skal være så meget bedre en oss?

Kutt ut, hvordan var du på siste julebordet bedriften spanderte på deg?

For andre er nyheten om kongens eskapader intet nytt men mer nyheter for ”blinde”

Jeg ser ikke
Jeg hører ikke
Jeg snakker ikke
Blir jeg et bedre menneske da?

Hvite smil og sixpack!

Vet ikke helt om det er bare meg som legger merke til det eller om det faktisk er den ”nye” trenden som jeg til stadighet blir påmint om hvor man en snur seg.

Vil du ha hvitere tenner?

Vil du ha et blendende hvitt smil som de kjente skuespillere har?

Vil du at det første folk skal se og huske er ditt hvite fantastiske smil?

Kjøp tannbleking og gjør det selv!

Har du mage som en sixpack?

Vil du gjerne ha en mage som ser ut som en sixpack?

Kjøp denne dvd/ bladet/logg eller logg inn her for å få tips hvordan du får like flat mage som baywatch jentene/ guttene!

Ja, nu er det ikke slik at jeg ikke synes det kan være en lekker kombinasjon, et blendende hvitt smil og en så flat og hard mage at man gjerne kunne tenke seg å dra en knyttneve hardt i den bare for å se om den holder.

Men, hvem er det som bestemmer for hva som skal være ”inn” eller ikke?

Jeg mener, å ha en kropp man er fornøyd med selv, er jo ikke noe nytt og ha rene pene tenner er jo heller ikke noe nytt, om jeg husker rett, men derifra og til all denne overkant av enkelt personers muligheter ut i fra økonomi (tannlegeskrekk) fysiske utmaninger på høyde med en toppidrettsutøver må vel være å dra strikken litt vel langt?

Vel, vi er vel alle ulike og har ulike meninger om hva som er viktig for et såkalt lykkelig liv.

Jeg personlig klarer meg lenge med mitt årlige tannlegebesøk hvor min flotte Iranske tannlege tar en skikkelig opprydding og rundvask av tanngarden, utover det så funker colgate med flour ganske bra.

Og angående min sixpack, så lar jeg heller den ligge til kjøling i kjøleskapet i form av øl en å vrikke meg rundt på en strand en gang i året for å vise meg frem.

Smil gjerne, det gjør alle vakrere, og blir andre ikke blendet av det, så er det deres feil.

Vis gjerne frem din mage, flat eller ikke….sjarmen ligger i at du tør være den du er.

Fare for å miste jobben!

Han var kalt inn til hovedkontoret for å måtte forsvare seg!

De andre tre satt slik de brukte å gjøre, i hver sin lenestol mens de stirret på han som nå sto mitt på golvet med store vite tøfler og følte seg krenket av beskyldninger de kom med.

Du kan ikke fare frem slik du gjorde i fjor, sa den ene.

Du må ikke tru at du er uerstattelig, sa den andre.

Du setter bare oss andre i bedre lys om du fortsetter slik du gjorde i fjor og du står i fare for å miste din tittel, sa den tredje mens hun blåste en myk vind for å fjerne luggen som hadde ramlet ned i ansiktet.

Han fikk beskjed om at han hadde vært for hard, for tøff og hadde holdt en jernhånd over folkene for lenge.

Han hadde fått beskjed om å begrense sin jobb til de tre måneder han hadde fått utdelt.

Han fikk beskjed om at menneskene hadde flyktet på grunn av hans oppførsel, og noen steder hadde folk dødt fordi han ikke kunne begrense seg.

Anklagene var mange og han hadde litt vanskelig for å forsvare dem alle.

Han hostet opp en snøball som ramlet ut av hans munn og rullet frem til den ene som stoppet den ved å sette foten på den, og snøballen smeltet og ble til en våt liten flekk.

Men jeg er da en konge, er jeg ikke?

Spørsmålet ble liggende å dirre mellom dem alle en stund før den ene reiste seg opp i en slik fart at rommet fyltes med duft av epler og kantareller.

Din jobb skal utføres i tre måneder i året.
Din jobb er å skape dype vite tepper og skape lys i den mørkeste tid.
Din jobb er å la menneskene få leke og la øynene nyte synet av det du skaper mens vi andre tre får hvile litt og forberede oss til den jobben vi skal gjøre etter deg.
Kongetittelen får du beholde om du kan være snill å høre på oss og ikke fare frem som en vill tenåring neste gang.

Dem skjøv lenestolen frem til han og han satte seg ned.

Kong vinter forsøkte å godta sine reprimander mens han lukket sine øyne en liten stund, sukket og håpet at han kunne begrense seg neste gang.

Brems livet litt!

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne bremse livet litt!

Vil ikke at alt skal gå så fort fremover, vil bare sitte å nyte eller stå å lytte og se.

En hyggelig middag med venner man vil dele mat og drikke med, sitte å høre på hva dem mener om både det ene og det andre.
Møte blikket og møte smilet og høre på latteren, det er da jeg vil legge in bremsen, la stunden få vare lenge.

Et møte med en venn man ikke har sett på lang tid, man trur man kjenner vedkommende riktig godt for så å oppdage at vennen sier noe man nesten mister haken av ren forbauselse, det er da jeg vil legge in bremsen, få nyte nye oppdagelser, lenger.

En helt vanlig formiddagstur ved en innsjø man har sett mange ganger før så å kjenne en fremmed duft som blander seg med de vanlige dufter fra sjø, trær og båtene som er der til vanlig, det er da jeg vil bremse livet, for å nyte og filosofere litt over dette fremmede.

Et cafè besøk i en stor by, hvor mennesker kommer og går og jeg sitter og fantaserer om hva dem alle har slags liv mens jeg nyter en god kopp kaffe og et stort kakestykke med alt for mye fyll i, det er da jeg vil bremse livet litt slik at smakene og fantasien ikke tar slutt så fort.

En sen kveld når jeg sitter ensom oppe og hører hundene snorker ved siden av meg, jeg lytter til et hyggelig program på radioen som gjør at jeg kan både le og tenke til litt ekstra, det er da jeg vil bremse livet litt, så natten ikke kommer så fort.

Kvelden før julaften, når jeg fornøyd setter meg ned med et glass rødvin og kjenner duftene av svibler og nypyntet juletre og julaften gjør seg klar til å komme snikende inn bakdøren, det er da jeg vil bremse livet litt slik at dagen før, varer lenger en selve julaften.

Når man skal skilles fra noen som skal reise eller forlate deg for å gå videre til sitt, når man gir hverandre en klem eller et håndtrykk, det er da jeg vil bremse livet litt, slik at man ikke skilles for fort.

Et øyeblikk, en duft, en smak eller et blikk, alle slike ting vi alle liker å oppleve, ville det ikke være deilig å bremse livet litt?

Bare bremse litt!

Dufter av lukt!

Jeg kan lukte en lukt….sa mitt avkom til meg da hun var liten, og når jeg spurte hva det duftet så sa hun bare, en lukt vel!
Dufter og lukter fyller hele livene våre, fra vi er små til vi til slutt antakelig ikke kan kjenne så mange dufter lenger, da er det bare andre som kjenner lukten eller odøren av oss.

Det skjer fra tid til annen at det står en person fremfor meg i en kø og i tillegg har den personen en duft som gjør at jeg frivillig går ut av køen og leker at jeg har glemt noe, mens jeg ser forvirret ut og holder pusten så jeg ikke skal bli uvel.

Jeg klarer det bare ikke, lukt fra andre mennesker som stikker i nesen og får meg til å bli uvel.

Duft fra fett talg av uvasket hodebunn og hår, og sleng på litt svettlukt med fotsvette og klær som er så innrøkte at dem aldri har sett en henger, klærne står av seg selv i en gang et sted.

Eller du kommer på besøk til noen og det første man kjenner er duften av et innestengt hus som bander seg med matrester og en skvett sur melk fra en halvåpen pakke på en benk.
Ja, nå er det ikke slik at jeg frekventerer slike plasser ofte, men man har da vært på besøk hos ulike mennesker i et langt liv og opplevd det.
Man kanskje ikke går tilbake, men duftene kan forfølge for resten av livet i alle fall.

Det har også skjedd at jeg har forfulgt mennesker, og da helst menn, om dem dufter deilig av noen slags etterbarberingsvann.
Ja en gang gikk jeg så lenge bak en herremann på en butikk at han ble urolig og snudde seg brydd for å se hva jeg hold på med, men da rødmet jeg bare og tok det jeg fant på nærmeste hylle og gikk til kassen.
At jeg kom heim med noe totalt ubetydelig og for meg ubrukelig, var prisen jeg gjerne betalte for vellysten av deilig duft.

Jeg kan huske dufter fra min barndom, og når jeg kjenner samme duft igjen så er jeg rett tilbake i gamle dager og gamle minner.

Den Svenske sommeren for eksempel dufter helt ulikt den Norske sommeren, prøv så får du kjenne det selv en gang!

Men en ting som mange tydeligvis vet hvordan det lukter er, duften av råtne egg!!
Om noe lukter helt borti helvete forferdelig så bruker i alle fall mange den konklusjonen for å beskrive en lukt.

Jeg kan ofte ta meg i å lure på hvorfor?
Er det mange som har slike egg heime eller etes det mye gamle råtne egg i hus og heim?

Med kuken som våpen!

Med kuken som våpen springer dem frem, disse fremmede menn …

Menn som mener dem er sterke i sitt kjønn….

Og det er ikke bare menn, men unge gutter som trenes opp til å vise sin ”manndom” i form av voldtekt ….

I østre Kongo er det krig….

I Ørebro, er det ”krig”

Menn som vet å bruke manndommen sin totalt feil…..

Jeg er redd, riktig grusom redd….

For menn som bruker eller blir tvunget til å må bruke sitt eget kjønn helt feil…..


Enten det er tvangstanker eller under press fra andre, så går en del menn ut i en krig….mot andre eller mot seg selv…hva vet jeg….

I østre Kongo ble 500….500 kvinner og barn voldtatt…. av menn, den siste tiden….

500 kvinner og barn….det er flere kvinner og barn en hva jeg og 7 av mine venner har til sammen i våre slekter om vi regner etter!

I Ørebro, en by meget nær hvor jeg bor, har det vært 15 registrerte voldtekter det siste året………

Menn…disse fantastiske flotte mennesker som jeg bare har gode erfaringer med….og er det noen jeg ikke kommer overens med, så er det ikke deres feil, men jeg som ikke skjønner meg på dem…

Menn som har et redskap mellom benene som er skapt for å videreføre slektene, eller bare for å skape nytelse for seg selv og den kvinne eller mann dem selv velger å være sammen med………..
Er dere klar over at andre missbruker det redskapet?

Menn…………

Verden er full av dem…..

Stå opp menn……..la ikke andre menn missbruke deg……….som mann………

Nå kommer dem å tar deg!!

Det går en høstrusken vind igjennom Europa, vinden sveper om seg med isende kalde pigger som ingen aner hvor kan treffe, fordi vi kan høre vinden, men ikke se den.

Folk flest liker å se andre i ansiktet når vi hilser på gamle eller nye venner.

Folk flest lekte tyv og politi da dem var barn, og bandittene hadde alltid tildekt ansikt.

Folk flest har ikke vokst opp under kriger eller har på annen måte vært delaktig i kriger.

Folk flest går rundt å lurer på hvem terroristene egentlige er og hvorfor ingen stopper
dem.

Folk flest har fått lære seg at terrorister er ekstreme muslimer.

Men kan folk flest venne seg til tanken på at mennesker som jobber som tannlege, lege, politi eller lærere er tildekte?

Men kan folk flest venne seg til tanken på vi ikke trenger å kommunisere med kropps språk men bare bruke ord?

Det ble sagt fra media hold at de er sendt ut cirka 15 terrorister som skal innta Europa og gjøre oss alle til skamme, for noe folk flest ikke aner hvorfor…

Det bor 495 millioner mennesker innenfor EU i Europa i dag, hvor mange av dem er folk flest?

Jeg er som deg, vil leve mitt liv til glede for meg selv og dem jeg har rundt meg, men om jeg lar meg påvirke av medias og terroristenes skremselspropaganda og unngår folk som er tildekt fordi jeg ikke skjønner hva dem vil eller har i tankene, så trur jeg folk flest faktisk skjønner det.

Kampen for tilværelsen!

Albert bruker å ligge på rygg med alle labbene i været når han skal sove eller hvile, han bjeffer sjelden og elsker å hjelpe meg å bære handleposer i tilfelle det skulle være noe snadder som takk for hjelpen.
Han liker å ligge på rygg på fanget når jeg ser en film på tv og om noen vil hilse på han når vi går tur så blir han så glad at halen nesten faller av all ekstatisk vifting.

Albert har så mange ulike uttrykk som vises i hans fjes at jeg ikke kan telle dem, og han digger rått å få bullefnatt i huset så at matter og stoler ender i en stor haug til slutt, det er bare hans rases måte å vise glede på.

Et barn syntes han lignet på en stor kanin, et annet sa han lignet på en sau uten ull og mens de fleste lurer på om det er en gris, eller som et barn sa, - se på den søte grisen, det ligner på en hund!

Albert er en såkalt kamphund, av rasen Bullterier, Engelsk bullterier.
Dem ble brukt til oksekamp i London for over 150 år siden, etter det ble den utblandet med andre raser for å gjøre dem vakrere, selv om noen mener dem aldri kan bli vakre i utseendet.
Bullterier vil aldri starte en kamp med andre hunder, den trenger ikke det, andre hunder ser den er sterkest.

Albert er vokst opp med en leder som leder med bestemthet og kjærlighet, og avstraffelser har aldri vært fysiske.

Danmark har forbudt 12 ulike hunderaser som dem mener er såkalt farlige for andre mennesker og dyr, såkalte kamphunder, bortsett fra at over 60 % av de hunderasene faktisk er gjeterhunder.
Sverige og Norge kommer nok til å følge etter å legge inn forbud mot kjøp, avle og i tillegg påbud munnkurv for dem som fortsatt lever.

Statistisk er den Golden rettriver som ligger på topp i Norge ved anmeldte bitt på mennesker.

Jeg skaffet ikke kamphund fordi jeg ville ”tøffe meg og vise meg” jeg skaffet rasen fordi den har mer personlighet en andre raser.

I stedet for å forby noen raser, hva med å innføre et hundepoliti som faktisk kan følge opp loven om hundekamp?

Jeg elsker min hund, han betyr mye mer for meg en de fleste mennesker jeg kjenner, han biter ikke, han dreper ikke, men jeg kjenner mennesker som gjør det, kan vi legge avles stopp på dem og forby dem.

Og om vi ikke kan det, kan noen sette munnkurv på mennesker som ikke ser etter fakta før dem åpner kjeften?

Biggest loser!

Ny høst og nye sesonger med all slags realityserier på tv, hurra, sier noen, come on, sier jeg!

En time lang program om folk som har brukt mest parten av livene sine på å ete usunt og som ikke kan gå lenger normalt, men vagger seg fremover og står fremfor tv-kameraer mens de gråter og forteller at de vil delta i programmet for dem er trette av å drasse på alle kiloene, eller dem gjerne vil bli gravid og dem har ikke lykkes med det på grunn av vekten sin.

Eller hva med et program hvor en del ungdommer endelig får vise seg for ”hele verden” mens de tilbys alkohol til alle døgnets tider.
Innestengt sammen med andre ungdommer, hvor hverdagen deres består av svømmebasseng, palmer, boblebad og dobbelsenger dem aldri selv noen gang får råd til å kjøpe, tilsett en del alkohol og miks det med tenåringenes hormoner og man får en fantastisk flott miks av nakenhet uten grenser for egen eller andres sjenanse.

Hva med et program hvor vi møter fortvilte foreldre som har jobbet seg selv ned i et hierarki der barna bestemmer da?
Ungene får kaste middagsmaten ned av bordet fordi dem heller vil ha noe annet servert.
Hvor barna blir servert brus og potetgull til barne-tv som da gjerne er en film med aldersgrense 12 år, og hvor foreldrene ikke får barna i seng før dem selv er utslitte å ligger på golvet å griner av fortvilelse.

Alle ville delta for å få hjelp som dem sier, enten til å slanke seg, bli bedre foreldre eller for å bli kjent siden dem antakelig ikke får stimulans nok i sitt nærmiljø.

Jeg har bare en liten jævla ting å si til dem alle, fuck off, come on, er det da ingen som noensinne har prøvd å ta til seg informasjon annet sted en såpeopera og se og hør lenger??

Liker ikke uttrykket, sunn fornuft, men 1 pluss 1 er faktisk lik 2 selv i dag, og jeg vet i alle fall hvem som er dem største Biggest loser !

Stikk ikke nesen din frem jente!

Det er ikke farlig å leve trygt, for da slipper en frykt!

Det er ikke farlig å stå i midten, for da har man en buffer rundt!

Det er ikke farlig å være som alle andre, for da synes en ikke!

Det er ikke farlig å mene det andre mener, for da slipper en å tenke!

Det farlige starter først når man går utenfor sirkelen beveger seg ut ifra midten, mener det man selv mener og ikke vil være som alle andre.

Det er da man må passe seg for at man har tykk hud, kan stå på sine egne bein og at man våger å tenke sine egne tanker og så si dem uten anger.

Vi har alle et opphav, et sted vi ble født og en familie man forholder seg til.
Noen liker det så godt at røttene de plantet fra barn av ikke lar seg rubbe en centimeter, på godt å vondt.
Mye av meiningene man har adoptert er samme meininger som de andre har drøvtygd en stund for å lage en smak mange kan forholde seg til, trygd sikkert, men alle liker ikke å tygge videre på andres oppkast.

At man er født et sted er faktisk ikke ensbetydende med at man elsker stedet.

At man er født i et land, betyr ikke at man trenger å bo der resten av livet.

At man er barn av ens opphav, betyr ikke at man trenger å gjøre det samme som dem.

At man flytter til et annet sted trenger ikke bety at man vil dø der.

Selvfølgeligheter sier sikkert mange nå, men hvorfor tar man da seg nær av at andre har ulike meninger en ens egne da?

Man skal være forsiktig med å stikke nesen sin frem er det noe som heter, vel personlig har jeg alltid gjort det, og kommer alltid til å gjøre det, om det passer meg.

Fordi jeg er meg og ikke deg.

Menn med hår på brøstet!

Statistikk er moro å lese synes jeg, særlig statistikk som minner mer om kvasiforskning en om noe annet.

Det siste jeg kom over av statistikk var i fra en Norsk avis og som viste at 85% av Engelske kvinner foretrekker menn med synlig hårete brøstkasse.
Jasså, tenker jeg høyt for meg selv og lager mitt eget senario i hodet om hvordan den undersøkelsen har gått til.

Min tanke er en halv gammel forsker som sitter på kontoret og er lei av jobben, lei av kona og stort sett bare lei av alle andre en seg selv, han sitter og klør seg på sin hårete mage for så å fjerne noe navlelo som han triller til en ball mellom fingrene å knipser over kontorbordet sitt.
Og det er når han skal kneppe skjorta si at noe hår fra brøstet kommer i mellom knappene og han skvetter til av smerte at han kommer på at det skal han jammen finne en statistikk over, menn med hår på brøstet.

Så tar han med seg to bilder på sin helgetur rundt i de Engelske puber en kveld.
Et bilde er av en kjent skuespiller med åpen skjorte som han alltid har misunt fordi kvinner springer mann av huse, når denne skuespilleren har en rolle i en film, for å se.

Det andre bildet er av en mann som veier 100 kilo for mye, han er naken, og det eneste håret han har er hårene som stikker ut fra ørene og nesen.

Så går han rundt å viser alle damer han kan finne de to bildene og spør, hvem av disse to mennene foretrekker du?

85% av kvinnene foretrekker bildet av mannen med hår på brøstet og de resterende 15% som foretrakk bildet av den nakne fete mannen med synlig hår i nese og ører skulle vise seg å være damer som hadde synsfeil og i tillegg dårlig hørsel, de trudde han spurte om hvem som hadde minst hår.

Jeg har en følelse av at 85% av alle verdens menn liker kvinnebrøst, å se på dem, føle dem og nyte synet når brystene beveger seg, men det betyr jo faen ikke at 85% av alle kvinner springer toppløs rundt i butikker eller på gater av den grunn.

Men det er klart, kanskje jeg skulle lage en statistikk over det, hva vet jeg, kanskje 85% av damene faktisk kunne tenke seg å springe toppløs til hverdags.

Navnet skjemmer ingen!

Man kan si og mene hva man vil, men navn har ofte vært inndelt i klasser, status og alt etter hva som var på mote.

Jeg har gjort mine egne funderinger over dette og holder absolutt med at det overnevnte stemmer, så kan man kanskje si at jeg er for bestemt i mine overbevisninger, men man har da levd en stund å kan tillate seg å formene det man vil.
Jeg var ved en anledning på et kjøpesenter og hørte en kvinnestemme rope høyt og skjærende, ja så høyt at jeg ville holde meg for ørene hadde det ikke vært for at jeg måtte bruke hendene til å bære alt jeg hadde handlet.

Hun ropte, Ricky Martin, eller som det blir om du kommer fra et lite sted i Nord-Norge hvor selv nærbutikken ble lagt ned på nittitallett, Rekky Martin.
Jeg måtte bare stoppe opp å se. Damen som ropte var like bred som hun var høy og klærne hun hadde på seg ville passe bedre på en tynn tenåring en henne, siden halve magen hennes hang utenfor.
Hun hadde antakelig elsket å høre på Ricky Martin og hadde et inderlig ønske om å kalle sin sønn etter han.

Et sted i Vesterålen har flere slike barn oppkalt etter diverse tv-serier og sangere en noe annet sted jeg har hørt om, jeg kan nevne, Cliff-Rickard, Jill- Doris, Crystal-Beate, Glenn- Bobb, Pamela- Camilla og Sue-Elaine, alle etter kjente artister, men det blir jo ikke helt det samme når man har et etternavn som nordmenn flest har, altså Hansen, Olsen og Johansen, da mister liksom navnet Crystal-Beate Olsen sitt sjarm, om det noen gang har hatt det.

Barn fra sentralere strøk og barn av foreldre som omgås med annet en ”se og hør generasjonen” og attpå til ikke bare ferierer i et nord svensk kamping har oftere navn som har gått i arv eller ligger i et motebilde som ikke er hentet fra siste såpeopera fra inn eller utland, Martin, Kristian, Ann og Kristine.

Så har vi dem klassiske religiøse navnene, Mohammed, Isak og Johannes.

Navnet sier ofte noe om hvor du kommer fra, enten det er fra et miljø, religion eller sted.

Synes du jeg har fordommer?
Tja, mulig det, men du må bare innrømme, det er noe i det.

Navnet skjemmer ingen heter det, men jeg mener da absolutt at mange navn faktisk gjør det, om du da ikke har den egenskapen at du skaper deg et riktig tøft image av hele greia, noe som jeg aldri har sett til dags dato i alle fall.

Fornuftige greier!

Min tante brukte å si til meg da jeg var yngre, at jeg burde være fornuftig å ta meg jobb i posten, slik at jeg hadde jobb resten av livet.
Med tanke på hvor posten er i dag så var det vel antakelig ikke et så fornuftig valg som hun ville ha det til.

Fornuft, et ord jeg hørte mye når jeg vokste opp og jeg kan fortsatt ta meg i og å lure på hva dette egentlig betyr og hva slags verdi det har.
Det er ikke fornuftig og skaff barn når man er i førtiårene, men folk gjør det i alle fall.
Det er ikke fornuftig å drikke mye vin dagen før man skal på et viktig møte eller jobb for så å få små fugler i hodet som forsøker å pikke seg vei ut via øynene, men man gjør det også.
Det er ikke fornuftig å bruke de siste pengene man har på et par nye lekre sko når man vet at strømregningen fortsatt ligger ubetalt, men man gjør jaggu det også.
Det er fornuftig å ikke bare følge hjertet når man skal finne seg en livspartner, men fornuften forsvinner i alle fall ved slike valg.

Så hva i all verden skal man med fornuft til da, når vi til stadighet bare driter i det?

Sitter fornuften i hjertet eller i hjernen?

Min hjerne sier at det ikke er fornuftig å ta et ekstra kakestykke, men hjertet sier det er superfornuftig å gjøre det fordi jeg blir glad og får litt ekstra nytelse av det.

Jeg forsøker å være fornuftig å jogge 5 kilometer 4 dager i uken, men hva om jeg fikk et illebefinnende på en av de turene og ramler om stokk død?
Hvor ble fornuften av da?

Er fornuften en slags magefølelse som forteller meg og deg ting vi burde gjøre selv om vi kanskje ikke gjør dem?

Er de lykkeligste mennesker dem som ikke lar seg styre av fornuften eller er de lykkeligste dem som lar seg styre av fornuft.

Min søster har vært meget fornuftig og er en fremgangsrik foretningskvinne med mange penger på bok, mens jeg ikke var så fornuftig og har ikke penger på bok.

Har jeg ikke innsett hva bruk av fornuft kunne ha ført meg, eller er det min søster som ved bruk av for mye fornuft ikke tok det livlige sjansene livet bød på?

Fornuft, et ord som er oppskrytt etter min meining.
Man kan ikke drikke fornuftig, man kan ikke elske fornuftig og man kan ikke bruke fornuft hele tiden uten å blir ufornuftig.

Se men ikke røre!!

Av en eller annen grunn så har jeg alltid rørt på ting for så å smake eller putte det i munnen.
Det kan være alt fra å kjenne på stoffet i diverse klær i butikker eller dra fingrene over møbler i en møbelbutikk.
Ja, det er klart at jeg er den som kjenner litt på om tomatene er faste og setter nesen borti alt som eventuelt kan gi fra seg dufter, om det er blomster eller ikke spiller ingen rolle.
Om jeg enda kunne stoppe ved det, men det gjør jeg ikke, jeg ender ofte med å stikke en finger eller noe av det som kan se ut som mat i munnen også, bare for å kjenne hvordan det smakte.

Nå fikk jo til og med jeg lære tidlig at man skal ikke røre alt eller putte ting i munnen man ikke vet kan være farlig, men det må være et ”troll” eller en iboende djevel i meg som bare nekter plent å høre på fornuft eller for det som andre er selvfølgeligheter.

Det hang noen merkelige pittesmå epler på et tre og mens jeg spurte min venninne hva det var for noe rart så hadde hånden plukket et og ført det opp mot nesen for å lukte.
Og det hun sa at det var paradisepler og ikke var for å spise så hadde jeg allerede spist en bit.
At hun etterpå sa at det var for mye pektin i dem slik at dem ble for sur til å spise så ble det bare møtt av en fres av eplebiter fra meg og en munn som ble så tørr at leppen satt fast i overmunnen og jeg kunne bare nikke til svar.

Sist jeg var i Skottland besøkte jeg et museum hvor man kan se deler av den eldre Edinburgh under jorden, med utgravde hus, gater og ellers gamle minner.
I et ev de gamle utgravde hus fikk vi besøke en stue hvor man kunne se et svakt mønster etter påtegnede ”tapeter”.

Da guiden vår begynte å si at vi ikke møtte røre ved det påtegnede mønstret på veggen så var min finger ikke bare borti veggen, men på god vei bortover veggen og så før jeg i det hele tatt klarte å tenke, så var fingeren i munnen min.
Det smakte bare tørt og da guiden sa at grunnen for at vi ikke måtte røre veggen var at 80 prosent av det som ble brukt til å lage mønstret bestod av oppmalte menneskeknokler.

Jeg er i ettertid ganske glad for at et av de andre husene vi besøkte på museet ikke hadde tilgang til inntrede slik at vi stod bak et stengsel og så på veggene der inne som var så vakkert dekorert at man gjerne skulle ha sett nærmere på dem, men de veggene var malt med arsenikk.

Lange fingrer er ikke alltid en velsignelse, men jeg kan i alle fall skryte av at jeg nå har litt Skotte i meg.

Fortidens spøkelser!

Om vi lukker øynene våre hardt igjen og snur oss litt bort, blir det vonde borte da?

Om vi forsøker med alle midler å legge et lokk over en hendelse eller noe ubehagelig, forsvinner duften?

Om det stormer rundt deg og du selv forsøker å finne trøst et sted, er det opp til andre å bestemme eller bedømme hvor du skal finne trøst?

Er det bedre å gå over lik for å tjene penger en å gi deg selv hen til noen bare for egen nytelse?

Det kom et forslag i Ballangen kommune i Norge om å sette opp en statue til ære for Anni-Frid Reuss, eller bedre kjent som ABBA Frida, noe som fikk spøkelser fra fortiden til å våkne opp igjen.
Anni-Frid har norsk mor fra Ballangen, men hun har Tysk far, hennes mor ble jaget bort fra stedet pga hennes kontakt med Tyskeren.

Mellom små annonser i diverse aviser i Norge under og etter andre verdenskrig, hvor man kunne få kjøpe heimkokt syltetøy, pianoer eller få seg en kattunge kunne man finne annonser hvor man ga bort sitt barn, til barnekjære personer.
Skremmende?
Ja, men like fullt en realitet.

De kvinner som fikk barn med Tyskere eller giftet seg med Tyskere i krigsårene ble sett som krigsforbrytere og ”tyskertøser”, de ble fratatt Norsk pass og ble utvist fra Norge.

22 menn giftet seg med Tyske kvinner under denne tiden, de ble ikke utvist eller mistet sine pass.
Hvor mange mennesker gjorde profitt og tjente mange penger på Tyskeren under denne tiden uten å bli utvist eller mistet sine pass?

Hvor mange barn ble ikke behandlet dårlig fordi dem ble ansett som urene og uten verdi?
Nesten alle.

Det går til og med menn og kvinner rundt i dag uten engang å vite at de har en Tysk far.


Hat hvem du vil for meg, men hat realistisk, hat dem som kan forsvare seg, et barn er alltid uskuldig.
Det er 65 år siden andre verdenskrig tok slutt, men noen kan fortsatt hate for evig.

Jordbærgubbar!

Tenk å putte et ferskt nyplukket jordbær i munnen, knuse den med tennene og la saften eksplodere av sommer i munnen, det er egentlig da vi vet vi har sommer!
Tradisjonen tro, her i Sverige, så skal det bakes en stor saftig jordbærbløtkake, problemet i år er at jordbærene ikke er modne overalt så det trikses å lures ved torg og buer.
Ja noen importerer jordbær fra sør Europa og putter dem i svensk emballasje, fordi alle bare må ha Svenske jordbær til midtsommeraften, uavhengig av pris.

Da jeg var atten år dro jeg og min søster på jordbærplukking i Skåne for å spe på budsjettet litt. Vi lånte oss en gammel bil som så vidt hang sammen, ja til og med gassen var festet med ståltråd slik at det til tider var meg som lå på golvet og holdt gassen på plass og gasset når jeg fikk beskjed om det.

Jeg hadde aldri sett så store jordbæråkre i hele mitt liv, de var så store at om søsteren min sto på den andre siden av åkeren og vinket til meg, så jeg henne nesten ikke.

Eieren av alle åkrer, en stor lang mann med krittvite krøller, var streng og lot oss bare få bruke vann fra en kran utenfor en av låvene sine, sove gjorde vi på madrasser bak i bilen vår.
Men vi var unge og så på livet som et eventyr så vi brydde oss ikke.
Denne lange mannen med hvitt krøllete hår eide ikke bare enorme jordbæråkre, han hadde så mange frukt trær at han kunne holdt hele Sverige med frukt, og kanskje det var det han gjorde, vel han ga ikke noe, han solgte.
I ny og ne dukket det opp et barn, noen eldre en de andre, men det de hadde til felles var at de alle sammen hadde hvitt krøllete hår.
Det var da det slo oss, den mannen var ikke bare fruktprodusent.
Vi ga opp å telle de hvithårete barna, det ble for mange for oss å holde rede på, vi satt jo mest i en jordbæråker.

Eller vi satt ikke bare, til slutt når man har suttet på huk å plukket bær så står man bøyd, man sitter på siden, man nesten ligger til slutt for uansett hva slags stilling man inntar for å plukke bær så gjør det til slutt vondt.

Men det å få ete så mange røde solmodne, saftige, fristende jordbær man bare vil det er vel noe man unner alle å få gjøre.
At man kan få mageknip så vonde at man ønsker alle bærene dit pepperen gror, ja si det er noe annet, det har man jo glemt til neste år når man står på et torg og venter på at årets ferske jordbær skal ankomme.

En magisk bestemor!

Jeg møtte min bestemor en gang, da jeg var ti år og skulle på ferie til Norge, min helt egen private bestemor som jeg ikke året før ante at jeg hadde, og jeg gledet meg vilt.
Før jeg endelig fikk vite at jeg hadde en egen bestemor, brukte jeg få være med mine venninner da dem besøkte sine.
Jeg visste selvfølgelig at foreldre hadde foreldre, men ikke at dem hadde en egen posisjon som var av den grad spesiell at dem fremsto for meg som barn, som en slags konger og dronninger.

Hadde jeg vokst opp i Nord-Norge ville jeg kanskje ha hatt et annet syn på besteforeldre siden mange hadde sine boende i et hus i nærheten, men jeg vokste opp i Stockholm og blant mine venner så bodde besteforeldre i et hus i en skog et sted langt borte.

Kanskje magien lå i det, at man måtte reise med buss og tog for å finne den bestemoren, og når man til slutt fant henne satt hun ved et kjøkkenbord og drakk kaffe fra et tefat.
Bestemor var alltid rund og god og hadde en slags kjole med belte rundt livet og to lommer som hun alltid hadde de rareste ting i.
De fleste bestemødre hadde hårruller i håret og et tynt gjennomsiktig sjal rundt hodet og som ble knyttet med en sløyfe bak i nakken.
I kjøkkenskapet brukte det å være noe hemmelig poser på den øverste hyllen, og de hemmelighetene var oftest søte og ble lukket av en klesklype.
Som regel inneholdt hemmelighetene kamferdrops eller polkagriser, og ingen kunne smatte på de dropsene som en bestemor, i dag ville vi si at man slafset om man gjorde samme smattelyder, men da, da var det bestemorlyder.

Jeg traff min bestemor en eneste gang, en sommerdag, og jeg fikk komme inn der bestemødre bruker å holde til, på et kjøkken.
Hun var rund og hun drakk kaffe fra et tefat og hun hadde hemmelige hyller i sitt kjøkkenskap som hadde poser med søtsaker i og en klesklype til lås.
Hun hadde samme kjole som mine venninners bestemødre hadde og hun hadde ruller i håret

Jeg kan husker den dagen godt, jeg satt på en pinnestol og var stor i øynene over at jeg også eide det mine venninner i Stockholm eide, en dronning med rund mage og et lurt smil.
Men jeg hadde reist mye lenger en dem så min bestemor ble enda mer verdifull og min bestemor sang også, gamle rare sanger om forlatte piker i vite senger på et hospital.

Den bestemoren som jeg kjente til er antakelig like utdødd og umoderne som en kassettspiller, men jeg skulle ønske jeg en dag plutselig gikk meg vill i en skog for så å finne et hus hvor det satt en bestemor i et kjøkken og slurpet kaffe fra et tefat med en polkagris i munnen.