Alder ingen hinder!!

Da jeg skjønte at man kunne glede seg fremover i tid så begynte jeg å glede meg til å starte skolen, da var jeg syv år, etter det kom all verdens aldre man kunne glede seg til å fylle.
Til man ble seksten år, for da kunne man lære å kjøre moped eller man hadde ”lov” til å ha seksuell aktivitet uten å spørre om lov i heimen, uten at jeg trur mange gikk heim og spurt om lov til det først.
Man måtte jo selvfølgelig glede seg til man ble atten år, for da kunne man stemme til stortingsvalget og enda viktigere, man hadde lov å kjøpe øl og vin på polet, som jeg antar de fleste gjorde lenge før dem sprang til nærmeste stemmelokal for å avgi sin stemme.
Så ble jo det å være nitten år helt ubrukelig fordi man ventet på å fylle tjue år, og da man endelig ble tjue så var det liksom ferdig med all venting på en viss alder egentlig, da var man voksen på en måte og man lurte på hvorfor dem som var sytten år så mer barnslig ut en vi hadde gjort.
Etter man ble såkalt voksen kom og gikk årene uten at man egentlig la særlig merke til det, før man plutselig skulle bli tretti år og ikke helt hadde skjønt at det gikk an å bli så pass gammel og fortsatt stå på benene.
Jeg og en venninne hadde diskutert nettopp det i yngre år, tenk å være tretti år da, da er jo livet liksom over og man kan vel like godt henge seg, ja tenk vi hadde sagt det, da vi var atten vel og merke, men i alle fall.
Etter jeg hadde fylt tretti og oppdaget at jeg fortsatt kunne både, se, høre og bruke benene lå jo det meste av livet framfør en, først da jeg hadde passert førti år ante jeg en smygende følelse av at livet var på vei andre veien, kanskje en slags livskrise, hva vet jeg?
Og det blir jo ikke bedre av at jeg føler at jeg snart ligger med halve baken i graven når man om noen år skal bli femti, skrekk å gru, kan man fortsatt stå, se, høre og gå ved egen maskin da?
Da min mor ble femti år så fremsto hun for meg som en ”kjerring” i sine husmorkjoler og ruller i håret, hun og hennes venninner gikk på bingo en gang i uken og deres høydepunkt bestod i fredagskrimmen på tv og ukebladet Se og Hør på torsdagene, jeg mente da dem hadde et patetisk og kjedelig liv, og det mener jeg nok enda.
Jeg har ikke husmorkjoler, jeg har korte kjoler så jeg kan vise benene, jeg kan ha ruller i håret om jeg skal gjøre meg ekstra fin, men jeg går ikke på butikken med dem i håret mens jeg leter etter ukens ”høydepunkt” i form av et ukeblad, men jeg liker å se på krim på tv…
I dag hopper damer på nitti år tandemhopp med fallskjerm og hangliding, damer i femtiårene tar lappen på motorsykkel og tusler rundt i skinndress mens de drikker kaffelatte, damer på seksti år kan slenge seg innom ett eller annet gym og trene overarmer og magemuskler eller ligger på en strand i varmen og titter på unge men som passerer mens de drikker vin og nyter livet.
Noen har flyttet grensene for det som er mulig, eller er det jeg som ikke lenger kan se noen grenser lenger?
Kanskje det er det fine med det å bli eldre, vi blir blind for grensene og springer på som om vi trur vi er atten fortsatt, alder ingen hindring altså.

lære å elske Norge!!!

I min oppvekst betydde sommerferie alltid nye og spennende opplevelser, oftest i Sverige men også til Norge hvor jeg viste jeg var i fra, men ikke ante mye om på det tidspunktet.
Et år dro vi på bilferie i fra Stockholm, sammen med min mors venninne og hennes datter, til Strømstad.
For meg virket kjøreturen uendelig og tanken på å krysse på tvers av Sverige var på en måte utrolig, jeg hadde en stund formening om at verden jeg levde i ikke kunne være stort større en Stockholm, men jeg skulle få se at jeg tok feil nok en gang.
Det var den sommeren jeg lærte å plystre og rape på kommando, ikke helt enkelt skal dere tru, men oppgavene tok jeg på største alvor.
Min venninne og jeg gikk inn på badet og der ble vi til jeg kunne utføre begge oppgavene, min mor lurte på hvorfor vi var innelåst på timevis, men hun fikk da høre finalen da vi kom ut i stuen og viste hva jeg hadde lært, uten at jeg fikk særlig bravur for det.
Strømstad er en fin og en typisk sommerby og slik var det også da jeg gikk å så meg rundt som ni eller ti - åring, det myldret av folk og en del nordmenn var også blant turistene, noe som fikk mor til å lengte heim til Norge.
For å trøste seg selv og for å vise meg hva Norge egentlig var så tok vi en båttur fra Strømstad og over til Halden, noe som man tydeligvis ikke kan gjøre i dag, men så er det vel noen få uker siden jeg var såkalt ung også da.
Jeg husker ikke så meget av den turen annet en at min mor forsøkte forberede meg med at nå skulle jeg endelig få se det landet jeg var født i og jeg skulle komme til å elske det med en gang, og jeg som var vant med å gjøre som jeg ble tilsagt forsøkte å forberede meg på det, å elske Norge.
Luften var den samme, solen og vinden var det samme, det var bare stemmene og språket som skilte seg ad, og jeg kan enda huske at jeg syntes det snakket høyt og skjærende.
Vi skulle bare være i Halden noen få timer og min mor hadde bestemt at vi skulle gå opp å se på Halden festning, og oftest så ble det som hun hadde bestemt.
På veien opp til festningen passerte vi en del bringebærbusker hvor jeg kan huske min mor smakte på noen av de store modne bærene lukkede øynene og sa at dem smakte norsk, jeg smakte også uten å kjenne noen forskjell på svenske eller norske bær.
Men for å glede henne hadde jeg bestemt at jeg skulle plukke og gi henne da vi kom tilbake til Sverige senere på dagen.
Problemet oppsto først da jeg sprang før henne ned for å plukke, jeg hadde ikke noe å plukke i, så jeg fylte mine hvite buksers lomme med bærene, jeg lot genseren være utenpå buksen for ikke å vise min store norske gave, men det gikk som det måtte gå.
Vel tilbake i leiligheten i Strømstad da jeg sto på kjøkkenet for så å løfte på genseren og avsløre min gave, så hadde buksene store rosa flekker på hver side der lommene var, bærene var som syltetøy og min mor ble ikke glad i det hele tatt.
Mine nye hvite sommerferiebukser var en saga blott og jeg fikk kjeft og følte at var det noe jeg ikke hadde lært så var det i alle fall ikke å elsket Norge, ikke da.

For mye av det gode er best!

Jeg er sikker på at den som sa at det kan bli for mye av det gode, var en kjip en jævel.
Hvorfor skulle ikke det være fint lurer jeg på, er jo mye bedre med for mye av det gode en for lite, eller?
Kanskje var det en gammel dame eller man fra ”gammel dagene” som sa det, en person som etter å ha sultet og spart i et helt liv for så å nyte livet i en dag eller to og bare kjenner seg uvel i situasjonen.
At man eter en kake bit for mye for så å få vondt i magen vet vi jo alle, men vi gjør det i alle fall, og vi vet jo at det er det siste glasset med øl el vin som gjør at vi begynner å synge falskt, men vi gjør jo det også til tider.
Noen har for mange sko andre har for mange verktøysett, noen har for mange gullsmykker mens andre har for mange tekniske duppedipper, men for mye for hvem eller hva?
Er det for at vi skal få dårlig samvittighet for at ikke alle andre har det samme som deg eller?
Klart det er, det vil alltid være noen som mener seg vite bedre, sånn er det bare.
Det vil alltid være noen som sier at det ikke er bra å spise så mye kake for da blir man fet, alltid noen som sier at røyking gjør deg syk, alltid noen som spør hva du skal med alle de skoene du ikke bruker, alltid noen som har en mening om andres liv og måte å leve på, og det uten å spørre om lov til å mene noe som helst om andres valg.
Jeg har venner som røyker for mye, drikker for mye, trimmer for mye, elsker mer en andre, jobber for mye, leker for mye, men ingen av dem klager eller skulle ønske det var annerledes, takk o lov.
Det er fantastisk og ha for mye av det gode, jeg vil gjerne ha i tonnevis for mye av det gode, og det hele tiden og ja takk, gjerne døgnet rundt også.
Kommer alltid tider da man ikke får for mye av det gode, slik er livets berg og dal bane, så derfor tar jeg i mot og fanger inn alt det gode jeg finner med begge hendene tennene og føttene, om jeg hadde kunnet bruke bena til annet en å spasere og jogge.
Det er jo faktisk alle som nyter det gode i livet som skal gi andre av deres overskudd, der i ligger en slags balanse.
Og det gode i livet får man faktisk stort sett gratis også, om man har evne til å se annet en bare det negative i livet, et smil, en kyss, klemmer og gode ord til hverandre gir et liv som kan oppleves deilig og kan virke for godt til å være sant.
Åpne opp for det gode i livet, åpne opp for, for mye av det gode, hele dagen, hele uken og resten av ditt liv, det vi antakelig minnes når vi ligger på det siste er vel nettopp det, det gode vi tillot oss i livet, for jeg kan ikke tru at noen ligger der og tenker, faen, jeg skulle ikke ha spist for mye kake….
For mye av det gode er alltid best, det søte smaker bedre en det sure.

På sporet!!

Som alle andre hunder så bruker også mine å ta sporet av en godbit eller annet som dem kan finne interesse av for øyeblikket. Den minste hunden har en forkjærlighet for mine briller og feirer med å spise på buene om hun finner dem, noe jeg personlig ikke synes så meget om, men det bruker å blinke til i kassaparatøynene til min lokale optiker i når han ser meg, men den enes død den andres brød som det så smukt heter.
Da jeg var barn så kunne jeg også ta spor på en god bit, og aller helst frukt.
Vi hadde ikke frukt hver eneste dag i huset da jeg vokste opp, eller som min mor brukte å si, det nyttet jo ikke å la noe stå fremme før jeg var som en hundevalp, jeg åt all frukt jeg kom over.
Det skjedde at hun hadde gjemt en pose med epler slik at hun kunne ha å porsjonere ut til meg, men epler dufter og jeg fant selvfølgelig posen og forsynte meg slik jeg fant det best selv, og som regel klarte jeg å tømme posen før hun oppdaget det. At jeg etterpå da hun oppdaget at eplene var borte forsøkte meg med en klassisk vri om at det ikke kunne være meg, gikk heller dårlig da det bare var meg som åt frukt.
Jeg har også klart å videre føre den egenskap med å spore hvor ett eller annet godt kan være skult til min datter.
Jeg hadde ved en anledning fått en riktig stor eske med konfekt, ja jeg trur det var flere kilo sjokolade i den esken og jeg sparte på den lenge slik at jeg kunne by venner som stakk innom for en kopp kaffe en bit eller to av den eksklusive konfekt.
Esken lå oppå en bokhylle i stuen og jeg har av en eller annen grunn aldri hatt spesiell stor forkjærlighet for konfekt så jeg regnet med å ha den esken lenge. Vel det er ikke alltid at teori og praksis lar seg forene i skjønn harmoni.
En slektning til meg kom ved en anledning på søndagsbesøk og jeg hentet ned den store og uåpnede, trudde jeg, konfektesken.
Det var først da jeg skulle ta bort den store røde sløyfen som var rundt esken at jeg la merke til at den egentlig burde ha vært mye tyngre en den nå fremsto, og helt riktig da vi åpnet esken så lå den en halv stakkars liten konfekt tilbake, en halvspist mørk sjokoladebit hvor innholdet var marsipan, og synderen var over alle hauger.
Egentlig skulle jeg ønske at jeg hadde like stor evne til å finne alle ting like lett som jeg kan finne en godbit, for eksempel hvor jeg til stadighet ikke klarer å finne hvor jeg har lagt pengebøker og nøklene, paraply og hanskene mine, kanskje det rett å slett er for at det ikke gir meg samme nytelse som en godbit eller tre, ja ikke vet jeg men, jeg er riktig god å forlegge saker og ting.
Mye dukker opp da jeg slutter å lete etter det jeg har forlagt og mye dukker ikke opp før man skal møblere om eller rett å slett ikke lenger trenger dem man lettet etter lenger.
Det er ikke lett å være på sporet etter noe eller noen da man mitt i søket glemmer hva man skulle lete etter eller bruke de man lette etter til.
Det samme kan man til tider si om min tanke bak dagens blogg, jeg startet med en ide, men så glemte jeg hva det var jeg egentlig ville si og fortsatte på noe helt annet, nei det er slettes ikke lett å være på søken eller på sporet av noe, man kan lett spore av.

En evig runddans!

Så er det søndag, dagen som ble laget for man skulle sløve seg igjennom den, man står sent opp og forsøker så å gjøre så lite så mulig på lengst mulig tid.
Da jeg var barn så syntes jeg søndag var kjedelige dager, man hadde liksom ingenting å gjøre, som vi unger brukte å si, men når alt kom til alt så hadde man sikkert gøy allikevel.
Søndager er ekstra stille synes jeg, og det er vel for at ingen kjører hit eller dit og hadde folk kjørt hit eller dit på en søndag så hadde dem sikkert kjørt så sakte at jeg ikke hadde hørt dem i alle fall, søndag står for s som i sove.
Nu når man er voksen, eller tilsynelatende voksen, så ser jeg frem mot søndagen, for det er dagen man liksom offentlig har lov til å sløve seg gjennom, uten å måtte forklare for andre hvorfor man føler behov for å tusle rundt i huset i en pysj eller morgenkåpe til langt på dag.
Nå gleder jeg meg aller mest til våren kommer, for da kan jeg hente ut litt hagemøbler å nyte en kaffe i vårsolen.
Da våren har kommet gleder jeg meg mer til sommeren skal komme, da ser hagen ut som en møblert stue, gardiner er trær og blomster og matte er en skjønn grønn plen, så kan jeg ligge ute å lese bøker med ryggen mot solen.
Om sommeren er lang varm og deilig så begynner jeg å glede meg til høsten, ja om sommeren er dårlig og våt så gleder jeg meg enda mer til høsten skal komme, min favoritt, som er kledd i gull, rødt og modne epler som blir til himmelske eplekaker servert med vaniljesaus og krem.
Så kan jeg gå hele høsten å bare nyte og elske den før jeg så smått begynner å glede meg til jul, høytiden med glitter og stas, levende lys og duft av gløgg.
Mitt i hele stasen av glitter å gløgg, pepperkaker og julebord gleder jeg meg veldig fort til januar, for da starter jo et nytt år, mulighetenes år med masse fristelser og uåpnede muligheter.
Så kommer det nye året og jeg begynner å fryse, jeg fryser sånn at selv ikke badstue, solarium eller tanken på våren som snart skal komme får meg til å tine.
Men mitt i alle årstider, høytider, ønsker om varme, vår, eplekake og kantareller så dukker denne lille stille og sløve dag opp, søndagen, deilige stille søndag med svar på alle mine ønsker, dagen hvor jeg kan gjøre nettopp som jeg vil uten dårlig samvittighet.
Det er ingen som krever noe av meg, det er ingen som forventer seg noe fra meg og det er ingen som reagerer med sjokk om dem ser meg uten sminke, dem bare smiler for seg selv og tenker, tja det er jo bare søndag, hvem bryr seg.
Tenk etter, det er den eneste dag uansett når på året du er som gjør at du kan være eller gjøre akkurat det du vil, søndag er min favoritt dag, uten tvil.
Det er januar det er søndag, jeg skal gjøre bare som jeg vil, men i morgen, ja da skal jeg begynne å glede meg til våren igjen.

Jeg jukser ikke i spill!!

Jeg bruker å bli beskyldt for å jukse når jeg spiller spill, uten at jeg skjønner helt hvorfor.
Ved en anledning så hadde jeg besøk av en kompis og vi endte opp med å spille back gammon, vi spilte 30 ganger og jeg vann vel sånn cirka 28 av de gangene, men i ettertid så fikk jeg høre, i en god tone vel å merke, at han mente jeg bare jukset meg til alle seirene.
Min datter var hos meg på juleferie og denne kompisen hadde feiret nyttårsaften med oss og noen andre venner da han utbrøt, - du jeg trur din mor jukser når hun spiller spill, og svaret som kom, kom like fort som et lyn nedslag, - ha ha klart hun jukser, det har hun alltid gjort i spill.
Ja, det er fra sine egne man skal ha det, men jeg skjønner ikke fortsatt ikke at noen oppfatter at jeg jukser, jeg mener meg meget sterk uenig i den påstanden.
Skal man spille spill, uansett hva slags spill, så må man ha en del triks på lager, og om man i tillegg som jeg er hater å tape i spill så må man strekke strekken enda litt lenger, men å kalle det juks?
Nei, det bedriver jeg ikke med.
Jeg har spilt poker i en del år, ja det har faktisk blitt nesten 6 år, tiden flyr i gode spill også, og jeg liker det spillet.
Texas holdem er vel den type poker jeg spiller mest når jeg spiller poker, og jeg spiller heller ikke for mye, jeg vinner litt og taper litt. At jeg en dag skulle gå så langt at jeg spiller bort hus å heim ligger ikke for meg, så det vil ikke skje om noen er bekymret for det. Jeg spiller for å slappe av og for å teste min psykiske styrke, uten en viss beherskelse har man ikke noe i det spillet å gjøre, det er lenge siden man dro våpen for at man var en dårlig taper eller at man mente motstanderen hadde en ekstra ess i ermene.
I det spillet finnes ikke ordet juks, man gambler, og det er vel det jeg har overført til alle andre spill også, jeg gambler på at jeg er en bedre spiller en deg, om jeg vinner så har jeg klart det, taper jeg så har du avslørt mitt spill og du vinner, selv om jeg ikke liker det.
I såkalte selskapspill, og vi er glad i det i min venneflokk, er det vel bare meg som åpner munnen som en vårkåt måse og gaper over at jeg ikke vann, men dem som kjenner meg, har på en måte godtatt min måte å være på når det kommer til spill, og jeg setter pris på det.
Jeg kan gape litt om jeg taper en hånd i poker også, om jeg spiller på nettet det vil si, spiller jeg poker i virkeligheten så sier jeg ikke mye om jeg taper, da skulle vennene se meg, jeg er høfligheten selv, ja jeg kan bli imponert over meg selv faktisk.
Det er vel det som kalles pokerface.
Men jeg har faktisk overført og lært mye fra pokerspillet til virkelighetens spill, det spillet vi til tider må spille daglig for å ikke avsløre alt om oss til alle som ikke trenger å ha den informasjonen.
Jeg har hørt det mange ganger at folk oppfatter meg annerledes etter at de ble kjent med meg en de i utgangspunktet trudde jeg var, de fleste ganger spør jeg ikke hva slags oppfattning dem hadde av meg, fordi jeg vet hva dem trudde.
Jeg avslører ikke mer om det, men er det ikke slik med de fleste av oss?
Må vi ikke jukse litt eller gamble litt i livet for å komme oss frem eller for å få til en situasjon vi vil ha?
Si hva du vil, men jeg jukser i alle fall ikke.

Mine dyrs beste venn!

Et liv uten husdyr ville for meg være et totalt meningsløst liv.
Jo da et liv uten musikk og bøker ville også være tragisk, men måtte jeg velge så ville jeg velge dyrene mine først.
Da jeg var en fet liten trulte på rundt fire år så hadde jeg for vane å samle inn alle hunder og katter, i min gate, som jeg mente var helt alene i verden og gjemte dem i min mors soverom.
Det var vel ikke den smarteste plass å gjemme dyrene, men jeg var bare fire år så for meg var vel det en bra plass, dessuten kunne jeg ligge på sengen med dyrene rundt meg å prate og kjel med dem.
Min mor oppdaget fort min lille hemmelighet og det samme gjorde naboene i gaten der jeg bodde, så dem kom selvfølgelig rett ned til oss og spurte om vi hadde deres hund eller katt.
Jeg kan ikke huske at jeg ble straffet annet en at jeg måtte lære meg forskjell på hva som var mitt og ditt, som de voksne sa, men jeg kan huske at jeg ikke stoppet helt med å ”redde” dyr jeg mente trengte min hjelp, jeg reddet dem bare når min mor var ute av huset så jeg kunne leke med dyrene i fred og ro.
Mat var vel ikke den største tilgang i min heim da jeg vokste opp i Narvik på 60-tallet, men et og annet flatbrød kan jeg huske det ofte var i huset, og jeg delte gledelig med mine nyreddede venner.
Jeg fikk ikke noe eget dyr før jeg ble 10 år, etter at vi hadde flyttet til Sverige, da fikk jeg et marsvin som jeg døpte Martina, min søster fikk en apekatt noen år før det, som vi fikk mye glede og fine minner av.
Noen ganger kan man spørre seg selv om hvorfor man vil ha et husdyr, siden det består av mye turgåing, rengjøring og til dels mye penger og ikke kan man bare reise hvor man vil lenger heller, men det må vel ligge i ”blodet” på en måte.
Er forklaring som ikke holder mål på noe som helst fornuftig plan, men jeg trur at med dyr som med forelskelsen for et annen person, det finnes ikke en snev av fornuft i det heller, det er bare følelser i sving.
Jeg er ikke ofte ute og reiser, men er jeg borte en weekend så er det første jeg spør om når jeg ringer heim er, hvordan går det med elsklingene mine, og det samme er for den andre personen i min husstand, når han ringer heim fra sin jobb så er det oftest ikke for å høre at alt er bra med meg, men at Albert (Bullteriern) er frisk og om han har gjort noe rampete i det siste.
Har man husdyr så har man også en stor del av barnet bevart i seg dem bringer mental og fysisk utfordring for en og for min del en stor porsjon med tålmodighetsprøvelse, så får jeg heller overse at dem har kostet meg både skreddersydde drakter i silke, sofaer, 6 par briller, uttelelige par med sko, jakker, bøker, cd, og dvd.
Noe får jeg vel ofre for å få lov å kalle meg mine husdyrs beste venn.

stopp verden jeg fryser!

Det var da ikke grenser for vinterkyle, trudde ikke jeg skulle plages noe særlig av det, men nå er det vel nok selv for meg.
Jeg våkner i sengen med to hunder under dynen, dem kommer krypende i løpet av natten og søker ly og varme hos meg.
Jeg ligger litt før jeg står opp og nyter varmen og stillheten i huset, og det er den stillhet jeg egentlig frykter fordi jeg da vet at pelletsovnen har stoppet i løpet av natten.
På golvet ligger morgenkåpen og er passelig kald siden jeg ikke bruker elektrisk varme på soverommet men jeg tar den på, stålsetter meg og springer til dagens viktigste gjøremåle for dagen, få tilbake varmen i huset og kaffen i kroppen.
Et raskt blikk på golvet fremfor ovnen for å se at jeg tok inn ekstra ved før jeg la meg i går kveld eller rettere sagt i går natt, det er først etter midnatt jeg synes at det er varmt nok å ”leve” i huset, så da piner jeg meg litt ekstra våken bare for å nyte varmen.
Global oppvarming? Kyss meg!
Her flyttet man fra kalde og mørke Nord-Norge som en slags værflyktning, og så skal man altså oppleve dette?
Tidlig i uken var det bare 11 minus ute og jeg trudde det var en slags mildvær på gang og jublet litt bare for å bli revet tilbake til vinterlandet senere på kvelden da temperaturen igjen var tilbake på minus 19.
Vi var så enige om at vi skulle kjøpe et mindre hus da vi flyttet til Sverige, men neida vi dro vel like godt til med et hus, eller rettere sagt, to hus som ble dobbelt så stort og vel så det. Hvem har sagt at man ble smartere med alderen?
Det er ikke farlig på vår, sommer og høst da man gleder seg til å stå opp og gå ut for å ta en svømmetur i poolen for så å slenge seg i en solseng eller legge seg til å stelle i hagen, da eksisterer ikke en eneste tanke på at det skal kunne komme noe som heter vinter.
Og av alle vintre jeg kan huske så er dette virkelig kong vinter i egen høy person, og med tanke på hvor lite jeg bryr meg om kongeligheter så er ikke engang denne kongen elsket.
Jeg har vokst opp i Stockholm hvor det kunne være bitende kaldt på vinteren og så levd halve livet mitt i Nord-Norge hvor vinter er hoved- ingrediens, for å flytte til varmere strøk bare for å oppdage at ingenting er som jeg trudde.
Snakk om å føle seg lurt!
Jeg går ikke på ski, selv om jeg er norsk, jeg har ikke akebakker her jeg bor og noen skøyteprinsesse ble jeg aldri, er ikke elegant nok.
Heldigvis er jeg ikke en person som er stedbunden, så nå begynner tankene mine å vandre, hva med et mindre hus et sted det er varmere hvor man kan sitte og drikke kaffe ute selv i januar?
Det skal jeg drømme om resten av dagen mens jeg fyrer i ovnen og prøver å få start på en pelletsovn som kun er laget for å erte grønngalle på meg, kan det føles.

jeg skulle likt å.......

Jeg skulle likt å gå inn på en bilbutikk og si at jeg ville kjøpe en riktig flott og tøff sportsbil, tja typ en Jaguar med masse x-er og tall bak bilnavnet, ja dessverre jeg kan ikke mye om moderne biler.
Leke at jeg skjønner alt bilforhandleren forteller meg om bilens finesser og så få lov til å prøvekjøre.
Jeg setter meg inn bak rattet og tar frem en plastpose full av kasettbånd og spør bilforhandleren som sitter ved siden av hvor kassettspilleren er, bare for å se hans blikk og reaksjon når han oppdaget hvor dum han mener jeg er, så skulle jeg bare si, nei vel, om det ikke finnes en kassettspiller i bilen så kan det være det samme for meg, så skulle jeg gå ut av bilen og ut av bilforhandleren.
Tanken på hva han ville ha tenkt om en slik absurd situasjon ville ha gledet meg i ukevis etterpå.
Jeg skulle likt å stå bak en mor med et trassig barn i en fredagskø på en matbutikk full av folk. Barnet skulle skrike og legge seg ned på golvet rød av trass fordi den ikke fikk mer godterier eller is, så skulle jeg starte og skrike med full hals til jeg fikk alles oppmerksomhet og rope ut at jeg ikke fant noe jeg hadde lyst på i butikken, så skulle jeg bare slippe handlekurven på golvet og gå ut.
Tanken på at alle sikkert ville være stille i tre fire sekunder før dem usikkert begynte å se nervøst rundt seg og så ville dem knise forsiktig og det lille barnet ville aldri mer ha skreket, ville gledet meg i timevis etterpå.
Jeg skulle likt å være i en stappfull heis i et hus med tretti etasjer, hvor jeg gikk inn i heisen på toppen og skulle ned, så skulle det være riktig trang i heisen og jeg skulle slippe en riktig ekkel fis, stille. Jeg skulle gjøre akkurat det som alle de andre i heisen sikkert ville gjøre, still se forsiktig rundt meg med et blikk som liksom forsøkte å fortelle at slik gjør man ikke, og jeg skulle også leke at jeg holdt pusten eller kanskje sukke tungt, men jeg skulle gå av etter to etasjer og snu meg å si til folkene like før døren gikk igjen at det var meg.
Tanken på at dem sikkert ville få noe å prate om etter at jeg forlot heisen ville gledet meg en stund.
Jeg skulle likt å være på et riktig stort kaffeslabberas med masse fantastiske flotte kaker med himmelsk fylling, et helt langbord skulle være fylt av kaker. Så skulle jeg gå rundt og ta en bit av alle jeg ville, ja jeg måtte sikkert bruke flere asjetter og så sette meg ned å spise og nyte og slafse uten å måtte prate høflig med noen i det hele tatt.
Når jeg var så mett av alle kaker at jeg ikke klarte på en eneste bit mer, skulle jeg bare reise meg og forlate hele herlighet uten å ha konversert i det hele tatt med noen.
Tanken på at folk ville sende meg lange blikk over min uhøflighet ville jeg ikke bry meg om, men dem ville kunne glede seg over det hele kaffeslabberaset, så fikk dem noe å prate om, og det er jo gledelig, for alle.

Julens hevn!!!

Noen ganger er livet bare så deilig, som i dag for eksempel når jeg kaster ut siste rest av julen.
Juletreet ble kastet ut med toppen først og fortsatt med foten på nyttårsaften, men til trøst så fikk jeg over halve granens barrer igjen på stuegolvet.
Normalt vill treet stå til i dag, men da det var 5 hunder og en katt i huset nyttårsaften så ville nok treet ha stått ganske nakent i alle fall om det ble igjen inne, dessuten så har guttehunder en tendens til å tru at man har tatt inn et toalett til dem om dem ikke er vant med juletrær inne i husene.
Er det en dag i året som jeg faktisk ser frem til å vaske hus på så er det i dag.
Jeg fyrer i ovnen, tross alt minus 16 grader ute, og skal finne frem diverse esker hvor all julepynt skal få hvile til neste jul dukker opp igjen.
Så når huset er rent og julen er bortpakket og gjesterommene er ryddet etter julegjester så skal jeg nyte stillheten, duften av grønnsåpe og smaken av nytraktet kaffe.
For meg må alle andre bare tyne julen helt til påsken men da dem fortsatt trur at julen vare så lenge så sitter jeg ute i solveggen og lovpriser vårens ankom.
En av mine venninner lar store deler av julepynten få henge helt til påske faktisk, hun elsker julen eller stemningen av julen og hun ler rått når jeg stikker innom og nesten lager opp ned kors med fingrene når jeg fortsatt må flytte på hennes nisser og juleengler langt uti mars.
Julen varer helt til påske, sier hun og jeg kjenner at jeg får en ekstra rynke rundt munnen av gremmelse mens hun fikk samme rynke da hun oppdaget at jeg hadde kastet ut juletreet nyttårsaften og at jeg har fjernet alle spor etter julenissen nesten med en gang januar har blitt to minutter gammel, som hun sier.
Jeg er vel kanskje ikke så nostalgisk at jeg på død å liv må holde liv i ting, tilstander eller høytider når jeg selv føler det er over.
Man skal nyte når dagen er der akkurat som man eter fisken nykokt og ikke etter fem dager på kjøkkenbenken, bare for at den var så vakker å se på først.
Men takk o lov at vi er ulike i alle fall, ellers ville ikke jeg ha noe å irritere meg over når jeg går tur med hundene og registrerer at de fleste naboene lar julestjerner og adventstakene stå i vinduene til begynnelsen av februar.
Nei det er et nytt år, rydd ut det gamle og inn med det nye sier nå jeg, selv om jeg nok aner at det er en ting som faktisk varer helt til påske, og det er granbarrene som har en tendens til å lure seg rundt i huset slik at dem kan le mot meg da jeg trør dem i føttene, det er julens hevn mot meg.