Din snåle faen!

En av Sveriges største turistattraksjoner heter Ullared, og er en enorm butikk for folk som vil kjøpe all fra toalettrensere til elektriske artikler.
De omsetter for vanvittige summer hver dag og mange legger til og med deler av ferien sin dit og bor på tilhørende campingplass for så å shoppe hele dagen lang.
Man må ofte beregne seg på å stå i kø i opp til 5 timer bare for å komme inn på butikken, men når du skal betale kan du velge mellom 60 ulik kassakøer.
Her får du kjøpt hele vintergarderoben din for en slikk og ingenting og julegavene og julepynten fikser du til sommeren, da det allerede finnes tilgjengelig.
En reality serie som går på tv her i Sverige fulgte blant annet en familie som brukte 50,000,- på en uke, og fikk dermed gjort unna nesten et helt år med klesinnkjøp til hele familien, noe man må si er billig om man er en familie på 5 som handler.
Julen står for døren og for Svenskene så betyr det at den tradisjonelle juleskinken skal kjøpes inn.
Så oppdaget en ivrig journalist at det ikke sto særlig bra til med den svenske grisefarmen, ja det sto så dårlig til at grisene åt av hverandre og lå døde og syke sammen med de haltende levende.
Folk gikk i demonstrasjonstog i Stockholm denne uken, og media forer oss med den ene etter den andre nye oppdagelse om hvordan de svenske grisefarmene misskjøter sine dyr.
Det er riktig forferdelig å se og lese om alt som har skjedd, men hallo, hvorfor er folk sjokkerte?
Alle skal ha det billigst mulig, ja noen vil ha mat og ting så billig at de uten problem sløser hundrelapper og tusenlapper for å komme til steder der de kan spare en krone per kilo eller en krone per ting man vil fylle kurvene sine med.
Hvem trur du skal betale for det du vil ha billig?
Ikke kom å slå i bordet med at du er imot barnearbeid hvor en seksåring sitter i tolv timer og syr dine bukser når du ikke vil betale for at en skredder i Norge eller Sverige gjør samme jobb.
Og hvem trur du lager all julepynt som du drar noen ekstra mil for å kjøpe billigere enn det en nærprodusent av tilsvarende produkt tilbyr, det er vel kanskje bror til hun som syr dine billige bukser.
Når juleskinken koster fra 20-40 kroner kiloet, trur du det er fordi at grisen lever godt?
Slutt å vær så forbannet naiv, vi er lever i 2009, og om noe ser for godt ut til å være sant, så er det antakelig det.
Slutt å vær så forbannet snål, betal ekstra for dem som steller sine dyr på beste sett, still heller krav at dem som leverer skal kunne garantere at dyrene og sine ansatte lever under normale forhold.
Og vil du ikke det, vel så fortsett å kjør i 10 mil for å kjøpe juleskinken din for 20 kroner kiloet og buksene dine for 30 kroner stykk, så får du heller lukke øynene for dyremisshandel og barnearbeid, din snåle faen.

Rop fra Skottland

Jeg har i hele mitt liv hatt et sug etter Skottland, ja jeg ville dra til Skottland før jeg engang visste at Skottland var et land, merkelig hva?
Jeg har drømt om landet, jeg har sett dokumenterer og lest bøker om landet, og hele tiden lurt på hvorfor suget har vært så sterkt.
En slags følelse at noe ventet meg der, eller at jeg må tilbake dit, uten engang å ha vært der, i dette livet i alle fall.
Om man trur på at man har levd før, noe jeg i det siste faktisk trur jeg har gjort, så må et av livene mine vært i Skottland.
Tanken på at man har levd før, er vel i seg selv ikke en helt ”husren” tankegang, men siden jeg ikke alltid føler trang til å være spesielt ”husren” så er det vel greit.
Jeg har hatt et merkelig sug mot Italia også, men Skottland har alltid vært sterkere, folkene der, landskapet og for ikke å glemme hvor fantastisk menn ser ut i kilt, noe som kan få undertegnende til å hoppe av glede, yummu for menn i kilt.
Jeg hadde en nyskilt kompis som trengte litt støtte og jeg dro til med den beste støtten jeg kunne komme på, blir du med meg til Skottland spurte jeg, ja sa han, og så dro vi.
Nå kan man selvfølgelig spørre seg hvem støttet hvem her, men man skal ikke spørre så mye bestandig, man skal bare nyte.
Da jeg så ut av flyet og så Skottland under meg, ville jeg gråte, der lå Skottland og ventet på meg, mitt Skottland.
Mye vi gjør i livet er basert på følelser, vi kan formene oss at ting føles bra, for så å gjøre ditt eller datt, jeg er en person som prøver å bruke hjernen først, men nå var hele meg bare en stor følelseskladd og hadde det vært snø i Skottland da jeg kom ville det bare være bar mark der jeg hadde gått, jeg ville ha smeltet all snø bort av bare følelser.
Vi gikk gate opp og gate ned i Edinburgh vi sugde inn alt vi så og hørte den fantastiske Skottske språket, ja for det skiller seg en del fra engelsken.
Vi besøkte Edinburgh castle, vi dro til Sterling, North Berwik og helt ned til Hawick, og hele tiden var følelsen den samme, jeg har vært her før.
Jeg har en tendens til å føle meg usikker og redd i store byer, men ikke i Edinburgh.
Jeg kan grine litt på nesen av mat fra fremmede steder eller hos andre, men ikke i Skottland, selv om haggis ikke er noen favoritt så åt jeg opp all mat overalt, og for dem som kjenner meg så er det et lite under, jeg er en mat og vinsnobb.
Jeg sto å så utover landskapet under meg på Sterling slott, og jeg ble så avslappet i hele kroppen at jeg måtte lene meg på en av kanonene som sto der. Vinden fra landskapet rundt meg smøg seg gjennom hele kroppen min og jeg lukket øynene og nøt.
Jeg var heime.

Jeg har en meget god venn i Skottland også, ja han er en så god venn at jeg spurte om han ikke kunne leke adoptere meg som søster, noe han sa ja til. Jeg dro og besøkte hans heimby, Hawick som ligger sør i Skottland og en time nord for Newcastle med tog.
Jeg fikk hilse på hans foreldre og vandre gatelangs i min ”brors” by.
Men uansett hvor jeg kom, så kom følelsen tilbake, jeg hadde vært og sett alt før, jeg var på en måte bare tilbake for å fylle på ny energi.

Følelser, dette merkelig fenomen som ikke sier noe om fornuft eller særlig skarp hjernekapasitet, de bare ligger der og begynner å bevege seg når det passer dem best.
Uansett hvor mye kontroll jeg trur jeg har så må jeg bare gi tapt for dem, følelser av noe ubestemt som vil at jeg skal begynne å føle mer. Og jeg lar det gjerne skje flere ganger, når følelsene roper innenfra at nå er det på tide å føle igjen….jeg er dem alltid trofast etter at jeg hørte på dem og møtte mitt Skottland.

Stengte dører!!!!

Mange ganger skulle jeg ønske at jeg hadde hatt nedskrevne historier etter mine foreldre og besteforeldre.
Kanskje bare dagligdagse historier eller noe som satte spor i deres liv, som jeg i dag kunne fått lese og som kunne ha gitt meg et klarere bilde av hvem dem var.
Jeg har bare møtt en av mine besteforeldre, min farmor, da jeg var tolv år gammel og jeg møtte henne bare en gang, men jeg husker henne godt.
Hun var som besteforeldrene skulle se ut før i tiden, rund, blid og meg et forklede rundt den runde magen mens hun laget mat og lot meg få smake.
Jeg kan ikke huske at hun sa noe spesielt til meg, jeg kan heller ikke huske at jeg fikk noe fra henne og jeg kan ikke huske om hun fortalte noe fra hennes liv til meg, men jeg trenger ikke lukke øynene for å se henne på kjøkkenstolen mens hun tørker matrester av fingrene på sitt forkle.
Jeg har bilde av mormor og morfar på en vegg, mormor med oppsatt hår og morfar som hadde snurrebart, tenk om jeg hadde fått kike inn i fortidens hull for å se hva de hadde å fortelle.
Det jeg vet om dem er det min mor fortalte meg, men de historiene forteller ikke noe om hva mormor og morfar tenkte eller hvordan de møttes, slike ting som jeg gjerne skulle likt å vite.
Min mor skrev heller ikke noe ned på papir om hennes følelser eller spennende hendelser, men hun fortalte meg om sin store kjærlighet en gang, og jeg kom en gang over noen få brev hun hadde skrevet til venner og slekt, uten at jeg fikk noe klarere bilde av hvem hun egentlig var.
Men hun hadde vært stormende forelsket en gang, ja en sånn type kjærlighet som er så sterk at man aldri kan glemme det.
Han var tysk lege, og de møttes engang på tidlig femti tall, han hette Dieter.
Min mor bodde på den tiden i Stockholm, men hvordan hun hadde møtt han fortalte hun ikke, heller ikke om hvor lenge de møttes og hun fortalte heller ikke om avskjeden.
Men når hun fortalte om han, så ”forsvant” hun til et sted der dem aldri mer kunne skilles ad, i hennes drømmer og i hennes sinn, og uken før min mor døde sa hun hans navn høyt.
Han hadde vært den vakreste av menn og han hadde elsket henne over alt på jorden, men han kunne ikke gifte seg med henne, fordi han var av en såkalt finere familie og av en lang rekke av leger i sin slekt og han skulle tilbake for å drive sin fars praksis videre og han skulle gifte seg med en kvinne som hans far hadde godkjent.
Min mor arbeidet som tjenestepike hos en rik familie i Stockholm, noe som var vanlig for unge damer som reiste til storbyen for å finne arbeid før i tiden. Hun må ha møtt Dieter via den familien.
Det er trist å tenke på at hun lot andre eller at omstendighetene stoppe hennes søken på lykke, men på den andre siden så hadde jo ikke jeg sittet her om hun hadde giftet seg med Dieter.
Min mor etterlot seg et gammelt Russisk skap når hun døde, skapet skal henges på en vegg og er ikke større en at jeg kan bære det selv.
Det har to små dører og mellom dørene er det en hylle man kan sette små glass eller annet krims krams mellom, men en av dørene er låst.
Jeg har leitet etter nøkkelen men jeg finner den ikke.
Bak den lille døren i det lille skapet kan man høre et papir ligge, ja om du vender på skapet så hører du et papir skyves frem og tilbake.
Kanskje er det et stykke papir hvor min mor skrev ned historien om seg selv?
Jeg ville så sterkt ønske at det var det, men jeg kommer aldri å bryte opp den døren for så å bli skuffet.
Man skal kanskje ikke skal åpne alle stengte dører?

Bortkastet tid???

Føler du det som om du noen ganger kaster bort tiden?
Ja, jeg kan få den følelsen i blant. Om jeg har ventet lenge for å se en spesiell film og den til slutt viser seg for å være så dårlig at man nesten reiser seg å går før filmen er ferdig.
Om jeg har gledet meg til å gå i et selskap og jeg etter første sippen av vinen kjenner jeg heller ville ha vært heime.
Om man etter en tid kjenner at den personen man omgås ikke gir deg noe tilbake og man heller kunne vært foruten den personen.
Om man drar på en ferietur og etter heimkomsten føler at det var da ikke noe å ha opplevd.
Vel da er det jeg tenker at det var da voldsomt med bortkastet tid, på ”dårlige” venner, usle filmer, kjedelig reisemål eller dårlig mat og vin.
Men så slo det meg, at om jeg ikke hadde hatt all denne såkalte bortkastede tiden på situasjoner, venner og reiser så ville jeg jo ikke være den jeg er i dag.
Det er på grunn av all tid jeg har ”kastet” bort på venner som ikke ga meg noen positive energier tilbake som gjør meg til den jeg er i dag.
Det er vel slik man lærer, så man unngår å gjøre samme tabbene flere ganger, forhåpentligvis.
Men hva med all tid vi føler at vi kaster bort og som vi ikke registrerer som bortkastet tid da?
Og hva skulle vi heller ha gjort med all tid vi følte vi kastet bort da?
Tid er vel en slags ferskvare og man kan vel ikke bare lagre en ekstra tid for noe annet vi heller vil gjøre.
Kanskje jeg da ville gå rundt som en slags zombie for så å livne til bare for de stunder jeg ville ha.
Tenk på all tid jeg bruker på å stelle i huset, bare for å måtte gjøre den jobben om igjen neste helg eller bare etter noen dager.
Velværet føler jeg rett etter at jobben er gjort, men utover det er det vel bortkastet tid?
Etter at jeg har bakt en kake, før så å oppdage at kaken ikke ble som den skulle, er det bortkastet tid eller var det en fornuftig bruk av tid fordi at jeg lærte hva jeg ikke skulle ha gjort?
Kanskje jeg heller skulle ha brukt den tiden på mine uttallige gensere som ligger å ikke blir ferdig strikket fordi jeg ikke gidder å bruke tid på dem lenger?
Tiden går ikke, den kommer sier noen mens andre sier at dem ikke har tid å kaste bort tiden på å tenke på tid.
All tid jeg har brukt og muligens følt jeg kunne brukt bedre, er tid som er borte, men jeg liker i alle fall å bruke tid på å tenke på det, og tanken på at det finnes mer tid fremover som jeg kan bruke eller kaste bort tid på gleder meg.
Og tid man kan bruke sammen med andre er tid som begge kan få glede eller følelser rundt.
Tiden går og kommer, tidvis for glede og tidvis til sorg, men det er min tid og jeg skal ta all tid jeg får og forsøke å unngå å bare vente på tid som ikke føles bortkastet.
Takk for at du tog deg tid til å lese min blogg, om du føler det som bortkastet eller ikke.

"desembernissene"

Så er vi endelig der igjen, i den årlige julebordsesongen.
Den tid på året da alle ansatte i ulike bedrifter skal heve glasset sammen og juble over året som gikk.
Noen vil alltid juble høyere en andre og noen vil juble over tanken på at sjefen betaler for ”jubelvannet” i år igjen.
For folk som vanligvis frekventerer utelivet gjennom hele året gremmes og de ansatte i utelivsbransjen toer sine hender og stapper inn en hodepinetablett eller to før dem går på jobb, for alle dem vet hva som venter i skyggen av en halvfull restaurant eller bar.
Da kommer ”desembernissene ut”.
Hvordan dem ser ut lurer du kanskje på, og jeg skal fortelle deg det.
De kommer i inn i baren før middagen, med hodet hevet og rak i ryggen, dem stønner over at det er rimelig mye folk og at betjeningen ikke har klart å rydde bort etter gjestene som kommer og går.
Dem tar de tomme glassene bort til bardisken eller aller helst bryter seg inn og ber noen komme å rydde og vaske det bord de var heldig å finne ledig.
Så, om de kommer i par, kommer alltid mannen til disken og sier eplekjekt, - er det jul så er det jul, her skal det feires, gi meg en au de vie med vann og en irish coffie til fruen.
Da mannen har fått sine drinker og er nesten hvit i ansiktet over at prisen for begge drinkene til sammen koster nesten to hundre kroner snur seg og går tilbake til fruen ser du det ytre kjennetegnet av en desembernisse, dressen er den samme han giftet seg i og har ”krympet” så mye på 10 eller 20 år at mannen har utviklet en ”donaldrøv”.
Og det vil alltid være desembernissene som klager på støynivået eller musikkvalget som er i baren, og det vil alltid være ”desembernissen” som har skylden for 50 øringen du lurer på hvem som har gitt, etter tipsen regnes over når kvelden er slutt.
Tru meg, jeg vet, jeg har jobbet i bar, restaurant og drevet pub, så jeg vet hva som gjorde arbeidsdagene før jul til et mareritt.
Om man er uheldig og ”desembernissene” kommer tilbake til baren etter middag der gratis vin og øl fra arbeidsgiver er fortært i overkant fra restauranten, kommer gjerne finalen som er mer tragisk en moro.
Dem sjangler med blikket festet på en barkrakk som ”desembernissen” alltid vil gi opp kampen mot og ber om en nattdrink i form av noe søtt til fruen og en øl til herren selv, før han slår på stortrommen og gir deg den berømte 50 øringen i tips mens han blinker lurt til barkeeperen, som han sikkert trur er en sjarmerende flørt mens barkeeperen høflig smiler et stivnet smil tilbake, uten at ”desembernissen” tar det poenget.
Dem ”desembernissene” jeg har møtt er Norske, men dem kan smått minne om Svensker og da ikke engang i desember og heller ikke særlig påvirket av alkohol.
Mer om det en annen gang.
Jeg skal snart på julebord og ikke bare en kveld men en hel helg, og det er lenge siden jeg har vært ute på noe slags uteliv i det hele tatt, så gud forby at jeg ender opp som en slags ”desembernisse” i Gøteborg, det eneste som ikke vil gjøre stor forskjell i dette landet jeg bor nå, må da eventuelt være at betjeningen finner en 50 øring i tipskassen, tipskulteren er elendig her til lands, og da er vel ikke rart at så mange servitører og barkeepere er Svenske i Norge.
Skål på den dere, og nyt julebordsgledene, dem kommer bare i desember, takk o lov.

så jævla koselig!!!!!!!

Jeg vet ikke hva det er, men hver gang jeg hører ordet, kose eller koselig så vil jeg spy.
Hva faen er det med det ordet att alle må slenge det rundt seg som om vi var overfladiske britter eller amerikanere, så koselig…brrrr
Ja, dem gjør det britter og amerikanere, spør hvordan andre har det uten egentlig å bry seg i det hele tatt, og sånn føler jeg de når folk sier så koselig eller så kos da, et ord og en liten setning som blir helt betydningsløst når det kommer inn i mine øre ganger i alle fall.
Hva er så koselig med at jeg skal se en film, eller kanskje gå ut å spise mat?
Er da ikke koselig, maten skal enten smake godt eller jeg håper at filmen er bra.
Ha en koselig helg!!!!!!!!!
Jaha…og det skal man tyde hvor hen?
Er det så vanskelig å si jeg håper du får en fin helg, en avslappet eller jeg håper du får en helg som faller deg i smak.
Når noen sier dem skal hjem å kose seg, hva gjør dem da?
Når noen sier jeg har en koselig heim, hvordan ser det ut hos meg da?
For en koselig farge du har på veggene eller for en kos jakke du har, og da vet vel du som leser dette hvordan både fargen og jakken ser ut?
Jasså du sitter her alene og soler deg, sa jeg til en venninne i nord Norge en sommerdag og svaret var selvfølgelig ……- nei jeg sitter å koser meg!!!!
Jeg ante ikke hva det skulle bety.
Jeg er en elsker av ord og av ordbruk, men man må i alle fall fulle fem, selv kunne vite hva de ordene man slenger ut kan bety så andre får en slags forståelse av et senario eller en tilstand, og det har jeg aldri fått ved ordbruken, kos eller koselig.
Når noen sier ordet kos, så tenker jeg på et kjærtegn en klem og i beste eller verste fall at noen skal eller har sex.
Svenskene har et ord som er ganske nært opp til kos og det er mys, som dessverre også begynnes å brukes i hytt å pine, men i Sverige når dem sier mys og såkalt ”fredagsmys” så er det knyttet opp til en følelse av velvære, av man har en fin stund eller at noe er intimt.
Og da nytter det ikke på Norsk å si at boken man nettopp har lest var koselig, det sier ikke noen ting om den boken annet en at man selv mangler et ordforråd.
I skrivende stund er det Fredag ettermiddag og jeg har akkurat gjort unna helgevasken, jeg har foret hundene og skal ut på min kveldsjogg om en stund, resten av helgen skal jeg nyte et glass rødvin eller to spille litt poker og besøke et par venninner og selvfølgelig skrive en ny blogg.
Hadde jeg vært en helt annen type så hadde jeg sikkert sagt at jeg skulle kose meg hele helgen og du ville ikke ha skjønt en dritt annet en noen svevende følelser høyt i det blå.
Nei, man kan ta hele kosen og kysse min koselige bak mens man koser seg.

hvor er staken?

Jeg skulle bare stikke ned på min lokale konsum og kjøpe litt matvarer da jeg bråstoppet i gangen før inngangsdøren.
Der sto det et juletre med kuler, lys og glitter på.
Vet ikke om jeg sto lenge før jeg sprang videre inn i butikken bare for å oppdage at butikken bugnet av gaveforpakninger av ulike slag, og bord fulle av julegodterier.
Jeg ble noe forfjamset, dett må jeg bare medgi, er det jul straks igjen?
Herregud, da jeg var barn var det nesten ti år mellom hver gang det var jul, mens nu er det knapt så jeg får legge bort adventstaken før den skal frem igjen, ja jeg føler det slik i alle fall.
Og det er en av de få juletradisjoner jeg alltid vil ha, adventstaken altså, jeg finner den ikke alltid til første advent.
En gang kom ikke staken opp før tredje søndag i advent, men det ble da jul i alle fall.
Og så bare må jeg ha et juletre, uansett om det er så stygt at man gremmes når man ser det, jeg fyller det bare med masse lys å glitter til det ser noenlunde bra ut. Og ikke skal jeg ha barn som pynter mitt juletre heller, sorry, men jeg synes ikke tomme toalettruller som slenger rund på et tre er søtt i det hele tatt.
Her i den lille byen jeg bor i har en del folk en ganske sterk tradisjon at juletreet skal stjeles. Derfor kan man ofte se billys sene kvelder uken før jul i skog og kratt, og om man hadde kiket nærmere så hadde man sikkert sett voksne folk snuble rundt i mørket og klemme et grantre i bakseter og bagasjerom, mens de jubler over sine juletradisjoner.
Da jeg bodde i Norge så bare måtte jeg ha svineribbe til jul, ja jeg kunne faktisk ete det opp til 11 ganger før julaften, men nå, etter at jeg flyttet tilbake til Sverige er det heldigvis slutt på det.
Norsk julemat er så full av fett at jeg vemmes bare med tanken på svineribbe, nei nå skal de være juleskinke med god sennep, jansons fristelse og kjøttbullar, tidene forandrer seg, og noen ganger til det bedre.
Folk må bare synes at julen er full av stress og føler at dem sliter seg ut lenge før jul, det kommer vel an på hvor mye man lar seg stresse og presse mener nå jeg.
Jeg lager det jeg gidder å lage og jeg pynter så mye jeg gidder å pynte og jeg elsker å sitte lille julaften å se på et pyntet juletre og høre julemusikk med et glass godt vin til, da har jeg julefølelser så det holder.
Julegaver?
Er ikke så opptatt av det faktisk, MEN når noen sier at det er tanken som teller bak gaven og bruker det som en unnskylding for å komme med en truse i gave som er ti nummer for stor, da synes jeg man heller skal gi meg en fin tanke.
Nå er jeg heldig, de som gir meg gaver vet hva dem skal unngå å gi meg, og dem ser fort på ansiktet mitt om jeg er missfornøyd også.
Sikkert derfor de fleste gir meg kort til jul og ikke sløser bort sine penger på unødvendig krims krams til meg.
Fine julekort, dem har jeg alltid oppe som julepynt og jeg sparer dem fra år til år, vakkert å se på og koselig å lese år etter år, og dem som ga dem hadde en fin tanke og brukte faktisk sine hender og en penn på meg.
Det er vel den fineste gaven i alle fall, at man vet at noen brukte 5 minutter bare på deg, om så bare for å skrive god jul og ditt navn, og i alle fall i disse dager da en del folk dessverre opplever julen som et helvete på jord.
Ikke alle opplever julen som noe hyggelig, så et håndskrevet kort kan bety mye mer en, en stake i et vindu.

lar du deg lure?

Suget etter og penger kan få oss til å gå langt, ja noen går faktisk over lik, mens ”enkle” folk som meg bare er med på det samme som mange andre, vi lurer deg for penger.
Bare slapp av, jeg er ikke noen stor svindler eller ”sol å vårare” som det heter på svensk, som er en person som lurer rike eldre folk for penger ved å tilby andre tjenester i retur.
Nei, jeg er en søt liten lurendreier som kunne få deg å kjøpe varer du overhode ikke har bruk for, høres det kjent ut?
Har du kjøpt deg et glass med antioksidanter fra helsekosten i det siste, eller har du kanskje slått til med en krukke med ansiktskrem som har vært utviklet på et vitamin- institutt i Sveits? Eller hva med ferdig oppskåret baconterninger og ferdig hakket salat?
Vi åpner pengeboken vid åpen om vi trur et produkt er billig, en lettere vei til skjønnhet, redde helsen vår eller gjøre jobben lettere for oss, uten å bruke noe særlig energi på å faktisk se at vi lar oss lure.
Da jeg var i 7 års alderen så fant jeg og en venninne en bakvei til en blomsterbutikk, det var gitter mot en bakgård, så vi kunne se inn på bakrommet hva betjeningen gjorde og hva det hadde.
Det var blant annet en del blomsterbuketter som sto i bøtter, fordi blomstene antakelig ikke lenger var så pene at de kunne selges. En av betjeningene oppdaget at vi satt der å så inn og smilte og sa hei, og det samme gjorde vi, så pent vi kunne, og vi endte opp med å få ganske mange buketter som vi kunne ta heim til våre mødre, som hun sa, - ja for dere må ikke selge dem, sa hun og lo mot oss.
Det hadde ikke vi tenkt på, at man kunne selge dem, så det er klart at det var det vi endte opp med å gjøre det. Vi gikk fra dør til dør og solgte nesten alle bukettene og tjente oss, etter den tidens pengeverdi, en hel formue, og vi sprang rett til kiosken og brukte pengene.
Da vi en tid etterpå kom tilbake til samme blomsterbutikk og skulle sjarmere oss nye buketter så var det bom stopp, kundene vi hadde solgt bukettene til hadde gått tilbake til butikken og klaget på dårlige blomster, vi hadde ikke tenkt på å ta bort firmanavnet på papiret som blomstene var pakket i, og ”vår” leverandør ga oss ”sparken”.
Men kundene hadde ant uro lot seg ikke lure av oss søte små og fine smil.
Kanskje for at dem hadde bedre tid og salgstrikkene ikke var så spesielt smarte, selv om vi trudde det.
Jeg har drevet en frisørsalong og solgt massevis av flotte produkter som jeg overbeviste mine kunder at dem trengte, ja en gang fikk jeg til og med solgt et hårprodukt til en skallet mann.
En dag jeg var ferdig med alle kundene så hadde jeg avtale med en selger om å komme å vise meg et rengjøringsmiddelt spesielt for miljøer som trengte ekstra rengjøring. Vel jeg hadde hatt en tung uke, jeg hadde på den tiden vært en del syk som igjen resulterte i at jeg ikke hadde noe sosialt liv.
Vel inn kom det flotteste mannen i den flotteste dressen og med det flotteste smilet og varmeste hendene som holdt mine hender lenge mens han så meg dypt inn i øynene og spurte hvordan jeg hadde det.
Jeg var solgt, han sjarmerte meg trill rundt og jeg endte opp med å kjøpe 40 liter vaskemiddel til en vannvittig pris, han dro, selvfølgelig meget fornøyd og jeg sto igjen med et to store dunker vaskemiddel og en skyhøy regning.
Da min regnskapsfører uken etter ringte meg og lurte på om jeg var blitt helt galen som hadde kjøpt vaskemiddel for et helt liv til en pris som motsvarte en halv månedslønn, så sa jeg som det var, jeg ble sjarmert, og hans svar tilbake var, - Lena, han må virkelig ha vært pen den mannen, du bruker aldri å la deg lure, kom deg ut blant folk igjen så du lærer å skille klinten fra veten, og om ikke det hjelper, neste gang ringer du meg først, så skal jeg komme og avsløre bløffen for deg.
Sånn kan det gå, og neste gang du kommer heim fra butikken, sjekk hva du lot reklamen sjarmere og lure deg til å kjøpe.
Men vi er sånn alle sammen, vi elsker å la oss lure.

Ord og inga visor....

Hvorfor har du ikke bilder på din blogg, spurte en kompis meg.
Jeg vil ikke ha bilder, jeg vil at du som leser mine blogger skal gjøre de bilder du vil utefra innholdet.
Og for meg er ordet viktigst, i ord ligger magien i livet mener jeg.
Det er jo orden som binder oss sammen og som også gjør at vi skilles fra hverandre. Noen mener at handlingen har større verdi, men jeg mener det er ordet.
Noen ganger hender det at jeg kan si, neimen nå finner jeg ikke ord, om jeg blir overrasket eller sjokkert, men jeg finner dem etter en stund i alle fall.
Ord er som smykker vi kan gi hverandre og ord kan virke som bittermandel, ord kan drepe, ydmyke, oppløfte og ord gir muligheter for videre tenking.
Mitt favorittord er hvorfor.
Det ordet mange barn bruker til oss voksne så mange ganger at vi blir litt smågale alle sammen, hvorfor hvorfor…og til slutt svarer vi derfor, fordi vi er lei av å finne andre ord til svar.
Men hvorfor, er et ord som gjør at jeg må tenke, på nytt eller tenke videre, jeg liker den kreativiteten det ordet skaper.
Noen ord bruker vi mer enn andre ord og noen ord bruker vi nesten ikke, fordi vi er redd for virkningen av ordene.
Ordet å hate, eller jeg hater det, brukes nesten hver dag av oss alle, vi hater været, vi hater den buksen eller vi hater maten, eller jeg hater deg.
Ord som har negativ betydning er kanskje lettere å bruke fordi dem ikke skaper så store forventninger eller fordi de ordene er ganske bastante og ikke åpner for så mye dialog, jeg vet ikke helt. Om jeg sier at jeg hater noen så er det endelig, da er det liksom ingenting mer å si, og mottakeren blir lei eller sint og skjønner at det ”løpet er kjørt”.
Sier jeg i stedet, jeg elsker deg, se da skjer det ting.
Mottakeren blir sikkert glad, men kanskje sjokkert, flau eller overrasket, men de ordene klarer i alle fall å få i gang tankene på nye ord man gjerne vil svare.
Men hvor ofte bruker vi de ordene egentlig, jeg elsker deg, enda vi vet at dem har stor kraft.
Noen kanskje blir fri for ord da?
Man kanskje blir så forfjamset at man begynner å tenke, hvorfor?
Kanskje vi rett å slett ikke helt vet hvordan man skal forholde seg til de ordene fordi vi ikke hører dem så ofte?
Kanskje er det fordi de ordene gjør at mottakeren kjenner forpliktelser knyttet til ordene?
Du er pen, du er koselig, du er smart, du synger så bra og er så høflig, mange flotte ord med positiv klang som i alle fall jeg ofte bruker ofte fordi de ordene er lette å ha med å gjøre og skaper stort sett bare varme.
Mens ordene jeg elsker deg, dem har en tendens til å få mottakeren mistenksom, og fordi de ordene stort sett bare brukes mellom to som elsker hverandre på et kjæreste slags måte, og om man føler at kan man ikke si det samme tilbake så er det på en måte ”stengt”.
Ord, alle disse ord som får oss til å reagere i positive eller negative retninger, ord som lar oss bygge indre bilder ord som binder oss og skiller oss, ord for store begivenheter og ord for små dagligdagse hendelser.
Om du trur at et ord bare er et lite ord ikke betyr noe, tar du feil, det har du mitt ord på.

Madam butterfly

De vakreste av vakre er tenåringene, dem som står i sin livs blomstring og krever bare en ting av livet da, næring.
Hvem er det som med stolte rette rygger våger å si i mot en hel verden og kalle oss alle for idioter? Jo det er det tenåringen som gjør.
Det er dem som får oss alle til å tenke nytt, det er dem som får oss til og revurdere og teste våre egne meninger, som vi tross alt har brukt et helt liv å finne ut av.
Det er dem med sine evinnelige nesevishet får oss til å lære oss behovet av selvdisiplin og beherskelse.
Og det er ungdommen som klarer å åpne våre sinder, om vi bar gidder høre etter.
Og det er det faktisk med sorg i sinnet når jeg hørte på radioen at ungdommer ”frivillig” selger kroppene sine for sex.
Undersøkelsen blant ungdommene i den kommunen hvor en såkalt sexliga har funnet sted nettopp, viste at ca 40 % mente at det var ok å selge sex. Da man spurte ungdommene hvorfor det var ok, så var to av svarene, og de mente at det ikke lenger var skambelagt ved å selge sex og brist på oppmerksomhet.
En av jentene var tolv år og den andre var 15 år da dem i fjor begynte med å selge sex, og de menn, hvor av en er 55 år, som nå sitter i varetekt siktet for sexkjøp av mindreårige og voldtekt uttalte til sitt forsvar, at dem trudde jentene var 18 år.
Kjære søte dere alle, hvor i helvete har en hel ungdomsgruppe fått før seg at det er ok å selge sine unge kropper for å få oppmerksomhet eller for at det ikke er skammelig å la andre utnytte sine kropper mot penger?
En ung jente, et barn, på tolv år som har fått det før seg at det er helt ok å selge sin unge og antakelige uberørte kropp for penger fordi hun mangler oppmerksomhet?
Og den skal en voksen mann kjøpe fordi, som han sa, hun så ut som 18 år…som om det gjør saken bedre.
Hva er dette for noe jævla pissprat?
Hva har skjedd?
Sitter en hel gjeng med foreldre og raper og ser på tv, sitter foran sin pc eller er dem rett å slett for opptatt av seg selv at dem driter i sine barn?
Ja, jeg lurere virkelig på hva som har skjedd.
Kom igjen foreldre og vi som ikke er foreldre til tenåringer la oss løfte vår chipsrøver opp fra diverse stoler og sofaer og gjøre noe, for dette helt bort i helvete feil, spør du meg.
Jeg vil at mine unge vakre tenåringer, med kviser og andre tenåringsproblemer skal kunne stole på at vi som voksne skal lede dem rett vei.
La oss til sammen gjøre en god ting dette året, vi skal fortelle dem at vi faktisk elsker dem og at dem ikke trenger å selge sine unge kropper lenger for å få oppmerksomhet, vi skal drite i trening, facebook, helgefylla og husarbeid vi skal slippe alt vi har i hendene for å vise at det er vi som er voksne og kan vise vei.

Du har så fin respekt!!!!!!!!!!!

Det er så mange som vil at man skal vise dem respekt, og jeg lurer på hvorfor da?
Man skal være høflig og ha god takt og tone, som det så vakkert heter, mot alle man møter, men jeg vet ikke jeg.
Jeg møter vel fremmede mennesker med samme såkalt høflighet og respekt som jeg selv blir møtt med, i alle fall første ganger jeg møter dem.
Man skal vise dem eldre respekt sies det, hvorfor da?
Hvorfor skal de eldre møtes med bedre respekt enn de yngre? Det kan jo ikke være for at dem er eldre, for det er vel ingen prestasjon, det skal vi vel alle bli, og i alle fall i disse dager når det finnes så mye medisin som gjør det mulig for oss å leve til vi blir 150 år!!
Jeg viser ikke den eldre damen på bussen mer respekt en det lille barnet som også er der, så lenge det lille barnet ikke hyler og skriker så jeg får vont i hodet, da får jeg et problem med respekt visende.
Hva vet jeg hva den eldre damen har vært med på i livet?
Kanskje har hun misshandlet sine barn og sparket sin ektemann i magen når han sov?
Ja det er slike tanker jeg kan få når folk sier at man skal ha respekt i ”hytt å gevær”.
De kongelige skal det og vises respekt for, hører jeg, og gud vet hvorfor.
Fordi dem er født til rikedom og kan slenge rundt seg med tusenlapper på en dyr restaurant, for så å ikke ete eller drikke opp den svindyre vinen de har betalt for?
Eller er det fordi at alle skattebetalere skal betale for deres bryllup? Synes liksom ikke det heller innbyr meg til å vise noe som helst respekt.
Og ikke føler jeg at jeg kan vise særlig respekt for den Norske prinsessen som i person av sin tittel kan starte en engleskole med basis i sine egne ”feberfantasitanker”.
Og ikke føler jeg trang til å vise respekt for de eldre ungdommene, som kommer med buksene halvveis ned på knærne sånn at de nesten ikke kan flytte på bena uten å snuble, heller.
Så har man politikerne da, som er satt til å gjøre det landet man bor i til et bedre sted å være. Vel jeg kan ikke si at jeg har så mye respekt for dem heller når skolene og mange offentlige bygg og veier ser ut som om dem ligger i øst Europa, og da nytter det ikke at sosialistene er skuffet over for lite engasjement på kulturfronten når dem ikke har skjønt at en stemme til sosialistske parti ikke trenger å bety en stemme til kulturfremming.

Men jeg har respekt for det mennesket som strekker ut sin hånd for ingen andre tanker, en det å hjelpe sin neste, jeg respekterer dem som har måtte gå igjennom traumer av diverse slag og klarer å stå oppreist etterpå, og jeg respekterer alle som har skjønt at livet består av mer enn bare svart og hvitt.
Og at du som leser dette kanskje ikke er enig med meg, vel det har jeg full respekt for.

om murer faller....

I går var det 20 år siden Berlinmuren fall, og takk o lov for det, folk kunne endelig møtes igjen etter årevis med separasjon og isolasjon.

Murer ja, jeg kan ikke la være, men jeg synes våre egne murer er vakre og spennende.
De murene vi bygger rundt oss for å beskyttelse eller som vi vil skjule oss bak. For noen er det livsviktig å bygge store tykke murer, mens andre bygger tynne murer som man nesten kan se gjennom.
Ja, jeg har jo også bygd en mur rundt meg, jeg har brukt 46 år på den muren og jeg lar ikke den rives ned eller plukkes ned av andre sånn bit for bit. Det er ikke sånn at jeg liksom skal leke mer ”spennende” ved å ikke la noen komme innefor min mur, men jeg vil ikke at alle skal være der, rett å slett.
Det er mange som er redde for å ikke bli likt, dem går lang og lenger en langt for å gjøre andre til lags, for at dem skal kunne fremstå som elsklige og snille personer, selv dem som ikke trur dem har murer rundt seg, har det.
Hva skal til for at vi river murene våre da?
For mange vil svaret være for kjærligheten, og det mener jeg også, vi plukker bort mange mursteiner for kjærligheten, men ikke alle, noen blir igjen, takk o lov.
Den dagen vi springer ”halvnakne” rundt uten litt mur rundt oss så vill vi både fryse og ende opp kjedelige. Om man ser for mye av andre kanskje vi ville gå derifra fordi magien blir borte.
Jeg møtte veggen, er et utrykk som heter, og kanskje det kan være noen som sprang så hardt i andres mur at dem rett og slett datt i staver?
Så har du dem som ikke trenger å rive andres murer, dem har den geniale egenskapen at dem kan se rett igjennom.
Sånne folk liker jeg, dem skjønner at man ikke skal drive å hakke løs på andres byggverk, fordi dem vet at det er å vandalisere. De ser ikke muren som noe ugjennomtrengelig, dem ser muren som et vakkert byggverk dem gjerne vil besøke, fordi dem aner at rommet bak er varmt og godt.
Vi er vel alle sånn til tider, noen murer klarer vi å se rett igjennom, mens andre vil vi ikke engang sitte utenfor å lene ryggen mot.
Noen ganger kan vi passere andres murer veldig enkelt bare for å oppdage når vi kommer innenfor at det ikke var noe særlig, de viste bare opp en vakker murvegg som var smuldret opp fra innsiden.
Det er trist å oppdage noe slikt, men det hører med til livet, alle murer er ikke så vakre på innsiden som dem gjerne vil fremstå. Men det nytter ikke å bygge en mur med søtt melisglasur bare for å lokke til seg bier, når biene har slikket i seg det søte faller muren som et korthus.
Nei takk o lov for dem som bygger sine murer med lim som ikke stivner men lar muren bøye seg litt om skulle vinden bli for sterk.
Det er slike murer som vil stå til evig tid, og som vi kan se tilbake på for så å tenke, det var grunnmuren som generasjoner kan bygge videre på.

gå deg frisk!!!!

Jeg er ”aldri” syk og skulle jeg bli syk så er det bare å gå det av seg og slutte å syte.
Er det en slags samtaler jeg holder meg langt unna, så er det når folk starter å snakke om sine sykdommer, beklager, men jeg hater det.
Å nå med all svineinfluensahysteri, så må jo det fortone seg som en masseorgasme for en hver halv eller hel hypokonder.
Etter mitt syn går man ikke til legen for å bli frisk, man går til legen for å få bekreftet at man er syk. At dem muligens kan helbrede deg, tja, det er vel flott om dem kan det, men jeg har mine tvil.
En gang var jeg så syk at jeg fysisk ikke kunne gå, hver gang jeg leet på noen av kroppens tilhørigheter så spydde jeg. Jeg fikk krøpet meg til telefonen og ringte etter en kusine som kom sammen med ambulansen og fikk meg på sykehus. Etter at legen hadde tatt diverse prøver og ikke funnet noe feil på meg og pleiere hadde kommet med sine gjetteleker om hva som eventuelt kunne feile meg, ble jeg plasser i en seng. Jeg ba om å bli skrevet ut, men det fikk jeg ikke, ikke så lenge jeg ikke kunne gå.
Vel jeg brukte den natten til å krype frem å tilbake mellom sykesengen og veggen til jeg kunne reise meg opp å gå med en hånd på veggen, da ble jeg skrevet ut.
Jeg ble sent til alle ulike slags hjerne scanninger som finnes, og er i dag en av de få blondiner som faktisk har papir på at ”jeg ikke har noe i hodet”, som legen så pent sa til meg før han nikket og ønsket meg en god dag.
Jeg trengte ikke en lege til å fortelle meg hva som var feil, det var år med stress og psykisk press som lå bak, men det er trist at min karriere som frisør ligger bak meg.
Hvor mange ganger har jeg ikke sittet på kaffeslabberas og spist det skjønneste kaker bare for å høre voksne folk som synes at deres sykdommer kan forskjønne hverdagen for andre, smaken av kake blir liksom ikke bedre for å si det sånn. Jo da, jeg vet at mange kan være alvorlig syke, jeg har hatt det i min nære familie i en år rekker, men jeg tror at om man i alle fall forsøker å fokusere på andre ting en sine sykdommer så blir ikke livet verre av den grunn.
Om man gir i fra seg positive energier så får man gjerne positive energier tilbake, tenk litt på det.


Det var et program i Norge som hette, ”hvor ingen trudde noen skulle bo”, et av programmene var om en eldre mann som bodde så langt oppi fjellet at han bare hadde kontakt med omverden 3 måneder om året, pga av vær og føreforholdene.
Av en eller annen grunn fikk denne mannen besøk av en skoleklasse og en av elevene hadde spurt mannen, - hva gjør du om du blir syk på vinteren og du ikke kan få kontakt med legen da?
Og mannen svarte selvsikkert tilbake, - vel, enten blir jeg frisk eller så dør jeg.
Jeg likte det svaret og har med største frekkhet adoptert det.
Jeg har i skrivende stund feber og vondt i ørene, men jeg har også vært ute og gått med hundene til svetten rant på innsiden av jakken, så da er det vel bare en ting å si, enten blir jeg frisk eller så dør jeg.

flaks?

Er det flaks at jeg overlevde min barndom på 60 og 70- tallet?
Jeg lærte å sykle i Stockholm på en sykkel som var årevis fra å i det hele kjenne til noe som skulle komme til å hete Eu-godkjening, hjelm var noe folk som kjørte motorsykkel brukte.
Min svømmetrening besto i at min storesøster, som sikkert hva trøtt på å passe på meg, ga beskjed når vi besøkte et utebad anlegg, at om jeg ikke hadde lært meg å svømme den formiddagen så skulle hun smelle til meg. Arbeid under press kanskje vi ville kalle det for i dag, men det funket i alle fall, jeg lærte å svømme 6 år gammel.
I det området jeg bodde fra jeg var 4-7 år var i, en av i dag, Stockholms mest populære områder å bo i, på Søder i stockholm. Husene var inndelt i kvartal og innenfor var det oppdelt i diverse innergårder.
Jeg lærte tidlig hvordan man kom seg fra en del av kvartalet til det andre via en del bakveier og ”hemmelige” ganger.
Mange ganger måtte jeg bli passet på av min storesøster, som er 4 år eldre en meg, og da kunne det skje mye spennende ting.
En av gangene klarte vi gjennom ulåste dører og en del vindusklatring komme oss opp på taket av vår bolig. Det var høyt, men hva skremmer vel et barn som skal til å oppdage verden? Ikke mye kan jeg si, og den ensete advarselen jeg fikk heimefra før min mor gikk på jobb var, ikke snakk med fremmede menn, fremmede damer var på den tiden ikke farlige tydeligvis.
Taket var utformet slik at feieren skulle kunne gå langs kanten, og på den tiden så var feieren så tøff at han ikke brukte sikkerhetsline som han festet noe sted. Det hadde vi sett selv, og taket var på en måte så nært vi kom himmelens forbudte område vi kunne komme. Ingen hadde sagt at man ikke skulle gå på taket, men siden dørene som førte dit stort sett var låste så ga det oss en slags beskjed om at området i alle fall ikke skulle entres. Det var det vi forhold oss til, dørene låste, ikke gå inn, dørene åpne, versegod kliv på. Enkle å greie regler, mente vi.
Selv bodde vi på 2 og en halv trapper, ja man bodde faktisk på halve trapper, noe som i dag antakelig ville ha vært på 5 etasje, og over oss bodde det folk i 1,5 etasje, altså 7 etasjer om jeg nå skal være veldig nøye.
Vi kom oss i alle fall opp på taket og på veien dit hadde en av de klokeste funnet ut at toalettpapir var tingen å ta med som ”våpen”. Vi sto lent med ryggen mot taket og så utover hele verden, kunne det virke, det kilte i magen når vi så ned.
Det var da en liksom bare slengte ut forslaget, hvem våger å sitte med bena dinglende utover kanten for så å rulle ut toalettpapiret og se om det var nok papir til at det nådde bakken?
Jeg var minst men ville ikke være dårligere enn andre sp det er val klart jeg sa ja.
Så satt jeg der med bena utenfor kanten, mens pekefingrene fungerte som dorullholder så
fungerte tomlene som drivemekanismer for å få ruller ut toalettpapiret.
Nå kan jeg ikke huske om papiret rakk helt ned, men det jeg kan huske var at en dame som tydelig lurte på det vite som flagret forbi hennes vindu kunne være, stakk hodet ut og så opp på mine dinglende ben og satte i et hyl.
Jeg aner ikke hvordan vi kom oss ned igjen, men toalettrullen slapp jeg og jeg kan huske at den var vakker, med metervis med hale etter seg forsvant den i vinden.
Vel jeg sitter nå her i alle fall, med toalettruller på badet og bena plantet på golvet i spisestuen og lurer på om jeg har hatt mer flaks en de fleste.

Månegalen.....

Jeg er i dårlig humør, sa jeg til en av mine venner da vi pratet sammen via datamaskinen, - jaha, har du pms nu eller?
- nei, det er fullmånen
- Fullmånen? Finnes det da ingenting dere kvinner ikke kan bruke å unnskylde deres humørsvingninger på?
Har man det da, tenkte jeg, humørsvingninger? Vi kvinner altså? Min kompis mener altså det, og han bruker å snakke rett fra leveren til meg.
Men jeg vet med sikkerhet at fullmånen i alle fall gjør noe med meg.
Jeg kan kjenne at noe ikke er som det skal være med kroppen, når fullmånen står stor å vakker på en mørkeblå himmel, jeg blir urolig, analytisk og ”litt galen”.
Du kan være sikker på at det er fullmåne når en enkel oppgave som det å skifte et kaffefilter til morgenkaffen ender opp som en større hendelse en det burde bli. At kaffefiltret er i oppløsning etter at kaffegruggen som lå igjen fra dagen før har gjort sitt skjønner jeg jo, og at resultatet da kan bli at kaffefilter deler seg og havner på benken og delvis på golvet ligger vel også ganske nært å anta, men at jeg får en ikke ”normal” reaksjon på hele saken, skylder jeg på fullmånen.
Jeg vil ta fem en hammer å knuse kaffetrakteren til småbiter, jeg vil så ta alle rester fra kaffetrakteren og hoppe på dem mens jeg ler ondskapsfullt og roper, ikke tull med meg!!!!
Men jeg gjør det jo ikke, jeg kan derimot faktisk føle meg intens fornærmet over at kaffetrakteren med sin utsendte kriger, kaffefilteret, lager bråk med meg som ellers er så snill å god, og at jeg faktisk har en slik vanvittig tanke omkring hele kaffeprosessen gjør meg faktisk overbevist at fullmånen har forvandlet meg til et monster.
Jeg kan få i gang en intens diskusjon ut i fra en bagatell, og jeg kan føle sorg over at det fortsatt henger 3 kilo druer igjen på drueranken og dem nå er frostskadet og uspiselige.
Jeg kan ”se” en dypere mening bak en feiloppringning på telefonen, og jeg kan jogge mye lenger enn jeg vanligvis gjør, uten å bli trett eller svett.
Det slo meg nå sist, jeg var ute en kveldstur med hundene, og så opp mot månen som var på sitt fulleste, det er noen som bor der oppe.
Selvfølgelig er det så, det bor noen skapelser på månen og dem kan ikke komme ”løs” før det er fullmåne, men da sender månen ut sine representanter rundt omkring i verden, små jævler er det som er løse da.
Og dem vil suge styrken ut av menneskene, og da oss kvinner helst. En av dem tar bolig i meg, og den suger seg fast i hjernen min og tømmer meg for motstandskraft, jeg blir følsom når jeg skal være sterk og ”galen” når jeg skal opptre normalt. Så beveger den lille fullmånejævelen seg rundt i kroppen min som den vil, og holder så hardt rundt brystene mine at jeg ikke kan ta på en bluse eller en bh uten at det gjør vondt.
Om de små fullmånejævlene inntar en mann så blir han bare til en varulv, som gjør at dem hyler høyere under en fotballkamp, mens vi kvinner blir til hunjævler, vel i alle fall jeg.
Nå går snart fullmånen over til ne igjen og jeg kan få tilbake styreretten over kroppen min igjen, og puste ut…. Til neste fullmåne.
Nå vet jeg hvordan samtalen med min kjære kompis kommer å starte neste gang, for jeg vet han leser dette.
- Jasså du….andre overtar kroppen din ved fullmåne? Lena du sier jo alltid at du er kontrollfreak….men hvorfor lar du dette skje da?
Og mitt svar kan han like godt få først som sist, jeg er månegalen…..i ”rest my case”

Lord of the things....

Kjekt å ha, er det en norsk artist som synger, om at han samlet på så mye rart som han muligens kunne få bruk for en vakker dag.
En eldre mann kom inn på en kolonialbutikk, så seg lenge rundt omkring før han snudde seg til en av betjeningene og sa – mel å manskit har dokker, men krushunder og trehester som folk treng, det har dokker faen ikkje!

Å samle på ting kan jo faktisk være både hyggelig å fint, så lenge man vet sin begrensing. At man etter noen år har så mye oppsamlet stæsj at man muligens må se seg etter et større husrom vil jo derimot by på problem, har personlig ikke kommet dit ennå.
Jeg samler ikke på tomme toalettruller eller nesehårsklippere eller gamle syltetøyglass for den saks skyld, men jeg er vel også en som samler på ting.
Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for gamle hatter, kjoler, karafler og nå i det siste speil med forgylte rammer.
Hva jeg skal med det?
Aner ikke, fint å se på kanskje og jeg får i alle fall brukt litt ekstra tid på å svinge rundt med støvkluten.
Jeg har 12 speil, 3 gamle kjoler, 5 hatter og 14 ulike gamle karafler.
Nu er det ikke sånn at jeg er livende redd for at jeg skal miste dem, av pengeverdi er dem ikke mye verdt, men verdien er mine Lord of the things……..
tanker, som jeg har liggende bak hver enkelt objekt.
For jeg liker å lage opp historier bak tingene, for jeg mener jo at alle har en historie å fortelle, man må bare bruke litt tid for å finne ut hva historien kan være. Jeg må rett å slett føle meg frem.
Men tenk om det er helt motsatt da, at alle de tingene jeg har skal fortelles av noen andre?
At etter min død, så står noen og klør seg i hodet å dikter opp en hel masse flotte skrøner om meg, en dame som samlet på hatter, kjoler, karafler og speil, det kunne sikkert bli litt av en historie.
Jeg hadde en tante, hun begynte sikkert å samle i det små, men så tok vel galskapen over og et helt soverom ble fullpakket av diverse ting å tang. Hva hun samlet på?
Hun vokste opp under krigen så det hun samlet på bar preg av at hun muligens trudde hun skulle leve gjennom en ny krig. Rommet var fullt av diverse tomme melkekartonger, plastposer, utslitte gamle klær, tomme rømme begre, og tusenvis av såkalte, krushunder og trehester.
Hun samlet og samlet og sparte og sparte, og ingen fikk gå inn for å se, det var bare vi unger som ikke kunne la være når vi var på besøk. Det ble som et hemmelig rom ingen fikk besøke for det var der skatten lå skjult. Vel det var det vi fantaserte om når vi var barn i alle fall.
Og hvor mange ganger har jeg ikke sett på tv, fra diverse program som omhandler det å pusse opp eller rett å slett program som går på at noen hyggelige damer entrer diverse heim for å vise dem hvordan man holder rent, skrekk å gru. Og jeg kan ikke la vær å ha det minnet om overfylte skitne rom i tankene, når jeg ser meg om etter et nytt speil, en kjole, hatt eller en karaffel.
Jeg skal ikke ende opp i et tv program fremstilt som en galning innfor andres forlystelse.
Nei det krever sin kvinne å samle med forstand, men jeg kan foreløpig fortelle at jeg er, Lord of the things.

Genhopping.....

Min mor hadde grønne fingrer, min søster er hestegalen og skjønner ikke ironi, min kusine har en kunstner åre i seg og selv trur jeg at jeg til tider synger for døve ører.

Takk o lov at man er ulike, men til tider så arver man egenskaper fra vårt opphav.
Gener som nedarves og videreføres på godt å ondt, hva er egentlig vitsen?
Jeg har ikke fått noen grønne fingre, det er sikkert, og det vet folk som har vært på besøk hos meg, ikke mange planter i min stue, ja i alle fall ikke friske og grønne.
Det er som om plantene sukker tungt når jeg har betalt for dem, mens jeg er glad å overbevist at nå skal jeg i alle fall klare å få en plante til å leve i noen måneder. Men neida, plantene sukker tungt igjen og er overbevist at det er bedre for dem å bare ta selektivt selvmord med en gang dem kommer i hus, enn å pines i min nærhet sakte for siden dø i alle fall.
Jeg elsker jo blomster, men det er tydeligvis ikke nok for å få plantene til å leve med meg. Og at jeg noensinne vil synke så dypt at jeg går over til fienden, altså plastblomster, kommer aldri til å skje. Så får jeg heller være glad jeg bor et sted hvor jeg kan kjøpe en stor bukett blomster hver helg for under 50 lappen, de overlever i alle fall helgen.
Min mor kunne synge opera og sy klær også, men nei de genene fikk jeg heller ikke, og jeg vet at min søster heller ikke fikk noen av dem genene, så hvor ble dem av da?

Min søsters ”hestegen”, fikk hun av sin far, og det samme går vel for hennes manglende forståelse for ironi, han var jo svensk, og det jeg har erfart så har mange svensker problem med å skjønne ironi.
Men jeg da?
Hvor kommer mitt skrive/ humor( til dels meget svart humor/ - gen ifra?
Kan ikke være fra mine foreldre i alle fall, kan ikke huske at noen av dem verken slo rundt seg med artige ordleker eller nedskrevet materiell.
Vi snakker om genhopping i stor stil her. Genene kan ikke følge rett nedadgående overføring, dem må rett å slett hoppe litt hit og dit og slå ut alt etter som, trur jeg.
Min kusines datter har for eksempel fått min søsters galne ”hestegen”, hun lever å ånder for dyrene enn annen bare våger sette seg på om jeg er utstyrt med så mye beskyttelse på kroppen at jeg knapt synes, hjelm og dykkerutstyr? Ja jeg vet altså intet om det temaet som du skjønner. Min kusine er så dyktig til å male og lage kunstnerlige masker at jeg har vært en av hennes største kunder, og hennes mor, altså min tante, det eneste hun malte var vel diverse lister i huset.
Altså har også disse slektningene mine vært utsatt for ”genhopping”.
Men det er moro og forunderlig hvordan vi er, hvorfor vi liker det vi liker og gjør det vi gjør.
Og det flotteste med hele ”genhoppingen” er jo at har vi fått egenskaper vi kanskje ikke liker så skal det vel ikke være noe problem å skylde det på en gammel avdød slektning, så har man i alle fall gitt en slags forklaring på hvorfor man tabbet seg ut.
Ja min søster, som jobber i Tyskland, sa en gang til sine Tyske kollegaer etter at hun hadde gjort en feil, - men hva kan du forvente deg, ….jeg er jo halvt Norsk!!
Og om ikke den forklaringen holdt stikk, så kunne hun alltids skylde på ”genhopping”, synes jeg.