om murer faller....

I går var det 20 år siden Berlinmuren fall, og takk o lov for det, folk kunne endelig møtes igjen etter årevis med separasjon og isolasjon.

Murer ja, jeg kan ikke la være, men jeg synes våre egne murer er vakre og spennende.
De murene vi bygger rundt oss for å beskyttelse eller som vi vil skjule oss bak. For noen er det livsviktig å bygge store tykke murer, mens andre bygger tynne murer som man nesten kan se gjennom.
Ja, jeg har jo også bygd en mur rundt meg, jeg har brukt 46 år på den muren og jeg lar ikke den rives ned eller plukkes ned av andre sånn bit for bit. Det er ikke sånn at jeg liksom skal leke mer ”spennende” ved å ikke la noen komme innefor min mur, men jeg vil ikke at alle skal være der, rett å slett.
Det er mange som er redde for å ikke bli likt, dem går lang og lenger en langt for å gjøre andre til lags, for at dem skal kunne fremstå som elsklige og snille personer, selv dem som ikke trur dem har murer rundt seg, har det.
Hva skal til for at vi river murene våre da?
For mange vil svaret være for kjærligheten, og det mener jeg også, vi plukker bort mange mursteiner for kjærligheten, men ikke alle, noen blir igjen, takk o lov.
Den dagen vi springer ”halvnakne” rundt uten litt mur rundt oss så vill vi både fryse og ende opp kjedelige. Om man ser for mye av andre kanskje vi ville gå derifra fordi magien blir borte.
Jeg møtte veggen, er et utrykk som heter, og kanskje det kan være noen som sprang så hardt i andres mur at dem rett og slett datt i staver?
Så har du dem som ikke trenger å rive andres murer, dem har den geniale egenskapen at dem kan se rett igjennom.
Sånne folk liker jeg, dem skjønner at man ikke skal drive å hakke løs på andres byggverk, fordi dem vet at det er å vandalisere. De ser ikke muren som noe ugjennomtrengelig, dem ser muren som et vakkert byggverk dem gjerne vil besøke, fordi dem aner at rommet bak er varmt og godt.
Vi er vel alle sånn til tider, noen murer klarer vi å se rett igjennom, mens andre vil vi ikke engang sitte utenfor å lene ryggen mot.
Noen ganger kan vi passere andres murer veldig enkelt bare for å oppdage når vi kommer innenfor at det ikke var noe særlig, de viste bare opp en vakker murvegg som var smuldret opp fra innsiden.
Det er trist å oppdage noe slikt, men det hører med til livet, alle murer er ikke så vakre på innsiden som dem gjerne vil fremstå. Men det nytter ikke å bygge en mur med søtt melisglasur bare for å lokke til seg bier, når biene har slikket i seg det søte faller muren som et korthus.
Nei takk o lov for dem som bygger sine murer med lim som ikke stivner men lar muren bøye seg litt om skulle vinden bli for sterk.
Det er slike murer som vil stå til evig tid, og som vi kan se tilbake på for så å tenke, det var grunnmuren som generasjoner kan bygge videre på.