Lord of the things....

Kjekt å ha, er det en norsk artist som synger, om at han samlet på så mye rart som han muligens kunne få bruk for en vakker dag.
En eldre mann kom inn på en kolonialbutikk, så seg lenge rundt omkring før han snudde seg til en av betjeningene og sa – mel å manskit har dokker, men krushunder og trehester som folk treng, det har dokker faen ikkje!

Å samle på ting kan jo faktisk være både hyggelig å fint, så lenge man vet sin begrensing. At man etter noen år har så mye oppsamlet stæsj at man muligens må se seg etter et større husrom vil jo derimot by på problem, har personlig ikke kommet dit ennå.
Jeg samler ikke på tomme toalettruller eller nesehårsklippere eller gamle syltetøyglass for den saks skyld, men jeg er vel også en som samler på ting.
Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for gamle hatter, kjoler, karafler og nå i det siste speil med forgylte rammer.
Hva jeg skal med det?
Aner ikke, fint å se på kanskje og jeg får i alle fall brukt litt ekstra tid på å svinge rundt med støvkluten.
Jeg har 12 speil, 3 gamle kjoler, 5 hatter og 14 ulike gamle karafler.
Nu er det ikke sånn at jeg er livende redd for at jeg skal miste dem, av pengeverdi er dem ikke mye verdt, men verdien er mine Lord of the things……..
tanker, som jeg har liggende bak hver enkelt objekt.
For jeg liker å lage opp historier bak tingene, for jeg mener jo at alle har en historie å fortelle, man må bare bruke litt tid for å finne ut hva historien kan være. Jeg må rett å slett føle meg frem.
Men tenk om det er helt motsatt da, at alle de tingene jeg har skal fortelles av noen andre?
At etter min død, så står noen og klør seg i hodet å dikter opp en hel masse flotte skrøner om meg, en dame som samlet på hatter, kjoler, karafler og speil, det kunne sikkert bli litt av en historie.
Jeg hadde en tante, hun begynte sikkert å samle i det små, men så tok vel galskapen over og et helt soverom ble fullpakket av diverse ting å tang. Hva hun samlet på?
Hun vokste opp under krigen så det hun samlet på bar preg av at hun muligens trudde hun skulle leve gjennom en ny krig. Rommet var fullt av diverse tomme melkekartonger, plastposer, utslitte gamle klær, tomme rømme begre, og tusenvis av såkalte, krushunder og trehester.
Hun samlet og samlet og sparte og sparte, og ingen fikk gå inn for å se, det var bare vi unger som ikke kunne la være når vi var på besøk. Det ble som et hemmelig rom ingen fikk besøke for det var der skatten lå skjult. Vel det var det vi fantaserte om når vi var barn i alle fall.
Og hvor mange ganger har jeg ikke sett på tv, fra diverse program som omhandler det å pusse opp eller rett å slett program som går på at noen hyggelige damer entrer diverse heim for å vise dem hvordan man holder rent, skrekk å gru. Og jeg kan ikke la vær å ha det minnet om overfylte skitne rom i tankene, når jeg ser meg om etter et nytt speil, en kjole, hatt eller en karaffel.
Jeg skal ikke ende opp i et tv program fremstilt som en galning innfor andres forlystelse.
Nei det krever sin kvinne å samle med forstand, men jeg kan foreløpig fortelle at jeg er, Lord of the things.