Rop fra Skottland

Jeg har i hele mitt liv hatt et sug etter Skottland, ja jeg ville dra til Skottland før jeg engang visste at Skottland var et land, merkelig hva?
Jeg har drømt om landet, jeg har sett dokumenterer og lest bøker om landet, og hele tiden lurt på hvorfor suget har vært så sterkt.
En slags følelse at noe ventet meg der, eller at jeg må tilbake dit, uten engang å ha vært der, i dette livet i alle fall.
Om man trur på at man har levd før, noe jeg i det siste faktisk trur jeg har gjort, så må et av livene mine vært i Skottland.
Tanken på at man har levd før, er vel i seg selv ikke en helt ”husren” tankegang, men siden jeg ikke alltid føler trang til å være spesielt ”husren” så er det vel greit.
Jeg har hatt et merkelig sug mot Italia også, men Skottland har alltid vært sterkere, folkene der, landskapet og for ikke å glemme hvor fantastisk menn ser ut i kilt, noe som kan få undertegnende til å hoppe av glede, yummu for menn i kilt.
Jeg hadde en nyskilt kompis som trengte litt støtte og jeg dro til med den beste støtten jeg kunne komme på, blir du med meg til Skottland spurte jeg, ja sa han, og så dro vi.
Nå kan man selvfølgelig spørre seg hvem støttet hvem her, men man skal ikke spørre så mye bestandig, man skal bare nyte.
Da jeg så ut av flyet og så Skottland under meg, ville jeg gråte, der lå Skottland og ventet på meg, mitt Skottland.
Mye vi gjør i livet er basert på følelser, vi kan formene oss at ting føles bra, for så å gjøre ditt eller datt, jeg er en person som prøver å bruke hjernen først, men nå var hele meg bare en stor følelseskladd og hadde det vært snø i Skottland da jeg kom ville det bare være bar mark der jeg hadde gått, jeg ville ha smeltet all snø bort av bare følelser.
Vi gikk gate opp og gate ned i Edinburgh vi sugde inn alt vi så og hørte den fantastiske Skottske språket, ja for det skiller seg en del fra engelsken.
Vi besøkte Edinburgh castle, vi dro til Sterling, North Berwik og helt ned til Hawick, og hele tiden var følelsen den samme, jeg har vært her før.
Jeg har en tendens til å føle meg usikker og redd i store byer, men ikke i Edinburgh.
Jeg kan grine litt på nesen av mat fra fremmede steder eller hos andre, men ikke i Skottland, selv om haggis ikke er noen favoritt så åt jeg opp all mat overalt, og for dem som kjenner meg så er det et lite under, jeg er en mat og vinsnobb.
Jeg sto å så utover landskapet under meg på Sterling slott, og jeg ble så avslappet i hele kroppen at jeg måtte lene meg på en av kanonene som sto der. Vinden fra landskapet rundt meg smøg seg gjennom hele kroppen min og jeg lukket øynene og nøt.
Jeg var heime.

Jeg har en meget god venn i Skottland også, ja han er en så god venn at jeg spurte om han ikke kunne leke adoptere meg som søster, noe han sa ja til. Jeg dro og besøkte hans heimby, Hawick som ligger sør i Skottland og en time nord for Newcastle med tog.
Jeg fikk hilse på hans foreldre og vandre gatelangs i min ”brors” by.
Men uansett hvor jeg kom, så kom følelsen tilbake, jeg hadde vært og sett alt før, jeg var på en måte bare tilbake for å fylle på ny energi.

Følelser, dette merkelig fenomen som ikke sier noe om fornuft eller særlig skarp hjernekapasitet, de bare ligger der og begynner å bevege seg når det passer dem best.
Uansett hvor mye kontroll jeg trur jeg har så må jeg bare gi tapt for dem, følelser av noe ubestemt som vil at jeg skal begynne å føle mer. Og jeg lar det gjerne skje flere ganger, når følelsene roper innenfra at nå er det på tide å føle igjen….jeg er dem alltid trofast etter at jeg hørte på dem og møtte mitt Skottland.