Menn og bilvrak!

Det er noe som skjer med spesielt noen menn når de har passert en viss alder eller et visst tidspunkt i livet, de får en merkelig trang til å samle på biler.

Ja og ikke bare lekebiler eller samlerobjekt som det ofte kaller det for å unnskylde seg for at de samler på lekebiler, men store biler, gamle biler, busser, traktorer ja stort sett alt som går på to eller flere hjul.

Eller går og går fru blom, disse fremkomstmidlene har vel knapt vært kjørbar de siste tjue årene siden de verken har motor eller alle fire hjulene igjen.

Dra til strøk litt utenfor byene, ta en liten spasertur og gå forbi et av husene så vil du oppdage ikke bare et bilvrak, men alt fra 3- 30 bilvrak som en gang i tiden var et slags motorisert fremkomstmiddel.

Jeg skjønner jo at en gang i tiden så lå det en slags plan klar for den første kanskje den andre og muligens for det tredje bilvraket, men hva skjedde så da når det femtende bilvraket ble presset mellom gjerdet og huset?

Hvor mange delebiler trenger man for å få ferdig bil nummer ett?

Er det noen menn som trur at det er mannlighet over all mannlighet om de kan vise til veldig mange bilvrak i hagen, ja slik at andre menn som går forbi skulle komme til å sende beundrende blikk der inn?

Har man mange bilvrak får å kanskje kunne bruke det sveiseapparatet som de aldri ellers ville ha brukt har?

Kanskje skal det skapes stor kunst av alle vrakene?

Trur de at bilvrakene at drar damer ?

Det mest merkelige av alt er at når jeg spør menn om dette bilvrakfenomenet så har jeg enda ikke fått et fornuftig svar på hvorfor noen menn har bilkirkegård utenfor stuevinduet.

Menn skjønner seg ikke på kvinner sies det, men tru meg gutter, dere er ikke helt lette å bli kloke på dere heller.

Fallen engel!

Nye freske avspark fra kirkefronten igjen gjør at jeg aldri vil sovne eller dovne bort i dette livet.

En dame skulle synge åpningsangen på Misjonsfestivalen men ble av booket da de historieløse og antakelig uintelligente høye herre oppdaget at samme dame hadde vært hovedsanger på Skeive dager.

Ja jeg sier historieløse og uintelligente fordi hadde de et snev utdanning utover kristen folkehøyskole så hadde de antakelig fått med seg at homoseksualitet har eksistert i årtusener.

Ja selv i Romertiden var det vanlig at de menn som hadde posisjon og makt også hadde menn som ville stille seg til rådighet rent seksuelt, eller bli påsatt bakfra, maktposisjonsmenn satte alltid på en som var ”under” i dets hierarki.

Kanskje føler de kristne organisasjoner at de med bibelen i hånden kan gjøre som de vil fordi det tross alt får statsstøtte for å bedrive sine rasistorganisasjoner vet jeg ikke, men at de i det hele tatt får statsstøtte er for meg en gåte.

Jeg kjenner en del til tankene i slike organisasjoner siden jeg som tenåring var såkalt kristen og ofte ble jeg kalt en engel, men da man etter hvert klarte å tenke annet en det foreldre og ”prestene” sa og brøt med hele pakket så ble man en fallen kvinne.

Bibelen har ti bud man skal holde seg til og skulle det gå litt feil så får man be om tilgivelse hos vår fader, om vi andre ikketruende skulle gjøre et feilspark så prøver vi å be om tilgivelse hos den vi såret, hva klinker mest rett?

Jeg har overhode ikke en snev av respekt for religiøst pakk som forsøker å få andre til å føle seg mindre verdt bare fordi vi ikke går rundt å trur på eventyr.

Kall meg en gjerne et frekk kall meg gjerne nonsjalant, men å dømme andre på grunn av en legning man er født med, strider mot all sunn fornuft, ja selv for meg som er en fallen engel.

Svenske faen!!!!

Om man har bodd eller bor i Norge så kan det ikke være få som ikke har hørt uttrykket, svenske faen!!
Hvorfor man slenger ut et slikt uttrykk har vel med god gammeldags sjalusi og et for lite ordforråd å gjøre.

Svensker, broderfolket som er sjalu på olja, fjorder og som synes norsk er så vakkert å høre på, det er som de synger når dem snakker, sier svenskene om oss.

Men det som svenskene er mest sjalu på, er 17-mai, nasjonaldagen hvor vi med høyt hevet hode vifter på vår flagg mens vi synger nasjonalsangen høyt og ofte falsk, men vi synger i alle fall med stolthet.

Svenskene våger knapt å vifte på sine flagg og tanken på at de skal synge sin nasjonalsang på skoleavslutninger og nasjonaldag gjør dem redde for å bli beskyldt for å ha nynazistiske koblinger.

Jeg trudde ikke det var så ille, men hvert år når det nærmer seg nasjonaldag og skoleavslutting så popper diskusjonen og protestene opp igjen, spesielt på Facebook, hvor man kan melde seg inn i grupper som har lignende navn som, Jag er inte rasist fast jag sjunger nationalsången!!

Sverige er et åpent samfunn med ekstremt mange nasjonaliteter representert og for meg kan det til tider virke som svenskene tusler rundt med hatten i hånden og unnskylder seg for å være svensk.

Et lands nasjonaldag er en dag hvor vi skal vise at vi elsker det landet vi enten er født i eller bor i, en dag hvor symbolene for landet vises med stolthet og at landet har en egen sang gjør at en akkurat vet hvilket land den representerer.

Sverige er mitt land nå, jeg bor her og jeg elsker da landet som har de beste somrene og den beste midtsommerfeiring man kan finne i verden.

Jeg heiser alltid det svenske flagget i topp på nasjonaldagen og jeg skal skaffe meg en svensk bunad som jeg kommer til å være ekstra stolt over å bære.

Kjære svensker, ta landets symboler tilbake fra grupperinger som har andre agendaer en det symbolene egentlig er for, syng din nasjonalsang, bruk din nasjonaldrakt og vift på flagget, du er svensk og ikke en svenske faen som trenger å skjemmes.

Huff så trist!!

Robert er navnet på en av disse mennesker som er blant de utvalgte og skal arve guds rike, som de kristne selv sier.

Han har brukt åttehundretusen kroner for å lage plakater og annet praktisk stæsj for å informere oss på kloden at verden skulle med sikkerhet gå under her i forrige uka.

Noe må ha gått galt for her sitter jeg fortsatt, huff så trist?

Robert hadde til og med møtt opp på Time Square, for å bli tatt opp i skyene, men intet skjedde, huff så trist?

Jeg sitter nu her å funderer over hva Robert egentlig tenkte på da han klarte, etter hans syn, å regne seg frem til at verden skulle gå under på en gitt dato?

Nå er ikke Robert den eneste religiøse person i verden som har et lite problem i hodet sitt som igjen fører til all slags artige påfunn.

Muslimene driver jo til stadighet å ønsker seg til himmelen, men de vil mest bare ha sex med jomfruer når de kommer frem.

Men hva med Robert og hans venner da?
Hva skal de pjuske med i himmelen?
Sex kommer ikke på tale har jeg forstått, men kanskje det er maten som frister, hva vet jeg!

Jo det må være maten fordi Robert uttalte etter at han overlevde dommedagen, at han var trøtt å sliten, men det blir nok bra bare jeg får komme meg heim å få mat i meg!

Jaha???
Så han hadde altså mat i huset?
Og han hadde fortsatt huset?

Det finnes så mange Roberter i verden, så mange som til stadighet skal fortelle oss hva vi skal gjøre og aller helst ikke gjøre, jeg er bare lei for en eneste ting i alt dette og det er at jeg skulle ønske alle Roberter og Robertiner virkelig hadde forsvunnet fra jorden.

Men nei da…..de er her fortsatt…huff så forbannet trist jeg blir!

Ondskapens akse!

Nå har endelig sommeren kommet og alt vokser og gror som en slags gevinst etter en lang og hard vinter, vel overalt bortsett fra hos meg.

Jeg føler meg forfulgt av en slags ond sommerånd som bare er ute etter å knekke meg mentalt og fysisk.

År etter år etter år skjer det samme og jeg har ikke mental styrke nok til å vinne den kampen, ja når sant skal sies så legger kroppen ned lenge før det mentale.

Jeg kjøper planter og frø for en liten formue i sesongen uten at engang penger kan vinne over den onde, selv om det kanskje ikke kom som et sjokk.

På kjøkkenbenken står det en krukke med smultronfrø (vildjordbær) i, jeg plantet frøene for 6 uker siden, og at plantene nå i skrivende stund er cirka 3mm høye på det høyeste er et faktum.
De får vann og sol og jevn temperatur, men ikke at de vil samarbeide med meg.

Plenen utenfor huset er sådd, plantet og vannet på nytt for fjerde gangen på fire år, men ikke i helvete at den blir grønn før september, og da er den grønn til snøen legger seg i desember for så å hevne meg med isbrann slik at neste vår er det et gulaktig svidd teppe som kommer frem.

Jeg bytter jord i krukkene på trappen hvert år og kjøper sommerplanter slik at folk som går forbi i alle fall skal kunne nyte synet av noe trivelig når de passerer.

Men så kommer nettene med en liten jævel som springer rundt å suger opp all fuktighet i krukkene og da jeg våkner så har blomstene tatt kveld, for å si det slik.

Jeg forlanger at det nå gjøres frø som vokser bare ved synet av jord og at det genforskes på frøene slik at vann automatisk tilføres når behovet oppstår.

Jeg er lei av å oppleve ondskapens akse år etter år, men på den andre siden så klirrer det godt i kassen hos de lokale garteriene og jeg kan sikkert regne med å få takkekort i posten, med diverse blomstermotiv på.

Ulikt syn!

Fantastiske ord skrevet ned nå og før, som vi elsker å lese og la oss forføre av.

Filmer som tar oss med på vandringer vi ikke trudde var mulig.

Bildekunst som forsøker å innformere eller rett å slett desinformere oss.

Skuespillere som kan tolke alt fra en komisk rolle til en tragisk rolleskikkelse som får oss å gråte.

Bak alle all slags kunst står et menneske vi beundrer og mener er spennende og kanskje vi noen ganger hever dem høyt over alle oss andre hverdagsmennesker som egentlig synes det å lage en treretters middag er den størst kunst vi noensinne vil få til.

Mange har et idol blant alle de kunstnere som har og fortsatt eksisterer, og vi lager ofte et bilde av dem slik vi gjerne vil de skal fremstå.

Helt til en av alle de kunstnere eller artister åpner munnen og snakker, eller gud forbi viser at de har meninger som man ”ikke bør ha”.

Er det så vanskelig å skille klinten fra hveten selv i dag?

Ja det kan synes slik.

Å være annerledes en andre er vågalt.

Å gå en annen vei en andre skremmer livet av mange.

Å si det man mener forbløffer andre.

Å bruke ironi og humor der andre mener det ikke passer, livsfarlig.

Man skal gjerne skape kunst i alle de former, men man bør ikke vise ens egen personlighet.

All kunst er et slags rop på oppmerksomhet, vi vil alle bli sett og hørt.

Godta at andre kan være annerledes, for vi vil jo i alle fall når alt kommer til alt ikke være lik noen andre!

Søte gamle damer!

Jeg har bestemt meg hvordan jeg skal bli som gammel dame, ja noen kanskje mener jeg er gammel nå, jeg mener som pensjonist altså.

Jeg skal betrakte hele verden som min eiendel og jeg skal ta den tid jeg trenger for å få til de tingene jeg føler jeg må.

Selvfølgelig skal det starte på butikken.
Jeg skal stort sett bare gjøre mine innkjøp på fredagsettermiddagene sånn cirka klokken 16,30.
Jeg skal bruke den største handlevognen jeg kan finne, en slik en med kant nede slik at jeg kan bulte borti andres hæler, ja bare ved uhell altså.

Så skal jeg still vognen på skrå når jeg handler en banan, ja ikke for å plage de andre , men for at jeg skal kunne i ro og fred snu å vende på det meste av frukten for å finne den fineste bananen.

Jeg skal lete etter de tørreste småkakene som finnes slik at jeg kan be en eller annen ungdom på kaffebrød om de skulle våge seg innom meg på besøk.
Det er så utrolig moro å se hvor høflige de er når de spiser av småkakene som er så tørre at alt spytt i munnen forsvinner og de nesten kveles og småkakene blir til en støvsky og de må hoste.

Jeg skal alltid ha med meg tre eller fire ulike små pengepunger hvor jeg har brukt mange måneder på å samle sammen kronestykker og femtiøringer som jeg i tillegg har fordelt i ulike pengepungene.

Så skal jeg legge summen av det beløp jeg har handlet for pent og i ulike hauger på disken, ja gjerne slik at en penge triller ned på gulvet og jeg må bruke tid på å lete etter den, mens jeg forteller en historie fra jeg var ung og gjerne inneholder tolv ulike personer som jeg knapt kan skille på lenger.

Skulle noen sukke og klage bak meg i køen så er ikke det så nøye lenger siden hørselen min da vil ha inntatt en ekstrem selektivitet og jeg vil bare smile tilbake.

Ungdomstiden er vel å bra, da levde man evig, men pensjonisttiden er tiden for å vise andre at tiden tar den tid den trenger.

På tynn is!!

Det finnes titusenvis av ulike verdensrekord som folk klarer å få, noen av de rekordene kan sette tankene i spinn hos noen og en hver av oss.

Ta for eksempel de utrolige evnene til de som deltar i OL og i Paralympics.

Så begynne jeg å tenke på sistnevnt gren, Paralympics!

De har svømming for mennesker uten armer og bein, slalåm for blinde med mer.

Hvordan oppstår tanken på dette mennesket som ikke har armer og bein at den vil begynne med svømming?
Kanskje vedkommende tenkte at jeg slenger meg i vannet for så å se hva som skjer, og overlever jeg så skal jeg pinadø still opp i OL?
Slalåm for blinde da, hvordan oppstod det da?

Sett at vedkommende var født blind og aldri hadde sett slalåm i virkeligheten og langt mindre utformingen av en bakke eller snø for den saks skyld, hvordan kom han da på at slalåm er da virkelig tingen for meg?

De får en hjelper som kjører sammen med en for å si om en skal svinge høyre eller venstre, men i alle fall, jeg er blind, men det er da klart at jeg skal stå slalåm liksom!!!

Jeg kan ikke annet en å beundre mennesker som presser ikke bare sine egne grenser men grenser for oss alle andre også.

Jeg så en gang et program på svensk tv da jeg vokste opp, der viste de verdensrekord i samleie.
Du kan tenke selv så rart jeg enn i dag synes det verdensrekorden virker, men vi er alle ulike, er man ikke blind og mangler armer og bein så kan man jo teste den verdensrekord.

Det skjer fra tid til annen at jeg føler jeg beveger meg på tynn is når det kommer til diskusjoner og jeg gjerne vil ha rett men vet innerst inne at jeg kommer til å tape hele løpet, men at jeg har verdensrekord i det, langt der i fra!

Har jeg dårlig smak?

Tenk deg at du føler deg litt vinterbleik, kaffen er slutt, ungene tar livet av deg med sitt mas og det slutter liksom aldri å regne, hva trenger du da?

Du trenger en ny stil, nye klær, ny hårfrisyre og du trenger i alle fall å vise frem mer brøst og bein.

Ja det er ikke mine ord, men ord fra to engelsktalende damer som spurter rundt i Svenske byer og forteller oss uvitende damer dette.
De stopper fremmede damer på gaten som antakelig ikke engang ante at dem var totalt ute å kjøre med tanke på stil og moter.

Vi har sett det samme i ulike ukeblader i årevis også, bli ny, bli flott og vis deg fra din beste side, og vis mer bein og brøst, tja det tar i alle fall bort blikket fra en eventuell kvise som er på tur midt i trynet.

Men hva slags venner er det som egentlig tipser disse ekspertene om at de kjenner noen som de selv mener de ikke kan omgås mer med fordi dem ikke ”ser ut”?
Kanskje disse folkene har trudd de var omgjengelige og fikk andre til å le mens de i selve verket fikk andre til å le bare ved å møte opp?

Jeg har sett en del damer og jenter fra både Amerika og England hvordan de pynter seg når de skal på byen, og la meg si det med en gang, jeg har sett nok av brøst og bein til å ikke ville følge deres eksempel.

Utringningene er så dype at skulle de hikke så hopper brøstene ut, skjørtene er så korte at man egentlig lurer på om det bare har et belte på seg og beina blir ikke vakrere av at man slenger på seg et par høye hæler på 15 cm.
Dessuten blir gangen på høye hæler ikke noe særlig å se på etter en del promille i seg.

Men kanskje er det bare meg som er sneversynt, kanskje jeg skal begynne å bruke mer utringete bluser, kortere skjørt og ta på meg mine høye hæler for å dra blikket bort fra at jeg selv har passert tenårene for noen uker siden.

Jeg liker jo å gjøre andre glad så…………