Søte gamle damer!

Jeg har bestemt meg hvordan jeg skal bli som gammel dame, ja noen kanskje mener jeg er gammel nå, jeg mener som pensjonist altså.

Jeg skal betrakte hele verden som min eiendel og jeg skal ta den tid jeg trenger for å få til de tingene jeg føler jeg må.

Selvfølgelig skal det starte på butikken.
Jeg skal stort sett bare gjøre mine innkjøp på fredagsettermiddagene sånn cirka klokken 16,30.
Jeg skal bruke den største handlevognen jeg kan finne, en slik en med kant nede slik at jeg kan bulte borti andres hæler, ja bare ved uhell altså.

Så skal jeg still vognen på skrå når jeg handler en banan, ja ikke for å plage de andre , men for at jeg skal kunne i ro og fred snu å vende på det meste av frukten for å finne den fineste bananen.

Jeg skal lete etter de tørreste småkakene som finnes slik at jeg kan be en eller annen ungdom på kaffebrød om de skulle våge seg innom meg på besøk.
Det er så utrolig moro å se hvor høflige de er når de spiser av småkakene som er så tørre at alt spytt i munnen forsvinner og de nesten kveles og småkakene blir til en støvsky og de må hoste.

Jeg skal alltid ha med meg tre eller fire ulike små pengepunger hvor jeg har brukt mange måneder på å samle sammen kronestykker og femtiøringer som jeg i tillegg har fordelt i ulike pengepungene.

Så skal jeg legge summen av det beløp jeg har handlet for pent og i ulike hauger på disken, ja gjerne slik at en penge triller ned på gulvet og jeg må bruke tid på å lete etter den, mens jeg forteller en historie fra jeg var ung og gjerne inneholder tolv ulike personer som jeg knapt kan skille på lenger.

Skulle noen sukke og klage bak meg i køen så er ikke det så nøye lenger siden hørselen min da vil ha inntatt en ekstrem selektivitet og jeg vil bare smile tilbake.

Ungdomstiden er vel å bra, da levde man evig, men pensjonisttiden er tiden for å vise andre at tiden tar den tid den trenger.