Du er fantastisk, godt nytt år!

Yessssssss endelig er det nyttårsaften!
Den beste dagen på hele desember, min favoritt dag fordi det er den siste dagen på det gamle året.
I fjor sa jeg det samme som i år, at til neste år…da skal jeg, da vil jeg, da ønsker jeg, og ja mye av det jeg ønsket ble til sannhet, ikke fordi jeg håpet det, men fordi jeg klarte å gjennomføre det med en del anstrengelser.
Det samme skal jeg få til neste år også med nye anstrengelser og arbeid selvfølgelig, det er da ikke noe som kommer av seg selv.
I Sverige bruker dem et uttrykk som heter, ”å glida gjennom livet på en rekmakka” om tingene går lett og man ikke behøver å røre på alt for mange fingrer for å få det til.
Jeg har aldri hatt det sånn og om jeg tenker etter litt så er jeg ikke sikker på at jeg ville ha hatt det slik heller, at bare ting legger seg i fanget på meg.
Av erfaring så setter i alle fall jeg mer pris på ting jeg må jobbe litt for å få til, noen ganger kan avstanden til målet virke så fjernt at jeg gir opp, men da det ser som mørkest ut aner jeg et lite lysglimt i det fjerne og jeg bretter opp armene igjen og står på.
Mange av oss har en tendens til å tru at andre har det så meget bedre enn oss selv, vi ser oss blindt på utsiden og antar at deres virkelighet er like det glansbildet de viser opp.
Men ingen av oss er den andre lik.
Vi er blitt noen mennesker i denne verden og ikke en enest er kopi, uansett hvor langt kloningen vil komme, vi er alle en ORGINAL.
Vi er alle en fantastisk person og har alle noe som vi kan tilby andre.
Jeg føler og jeg vet at jeg har mennesker rundt meg som trenger meg, og jeg vet også at jeg har mange venner som gjerne gir meg masse god energi tilbake.
Det er bedre å gi en å ta, et gammelt uttrykk som faktisk betyr mye for meg, fordi hver gang jeg gir, så fyller jeg opp mitt eget lille lager av positiv energi og glede.
Jeg trur på karmaens lov som sier at det du gir ut får du firdobbelt tilbake!
Når tolvslaget slår skal jeg ikke love ting jeg ikke aner om jeg kan holde, men jeg skal i alle fall love en ting, jeg skal sende mine lykkønskninger om et godt nytt år til alle jeg kjenner og som kommer i min vei og at vi sammen kan forgylle livene til hverandre, så godt vi kan.
Livet er det som skjer her å nå!

slipp meg ut av "marsipantåka"

Julaften er bak oss og det er nærmere et nytt år enn det gamle, og takk o lov for det.
Jeg er lei hele jula etter to dager jeg, liker ikke dette slaraffenliv som skjer rundt meg, fordi jeg også blir slapp av å se andres ”slappskap”.
Vi eter oss gjennom hele jula i heimene og vi besøker andre og eter oss gjennom deres matskap også, alle herligheter rett ned i kjeftene våre som kan minne om måsenes skrik i mai måned… vil ha vil ha!!
Jeg har jogget i store deler av året og hadde jeg ikke gjort det så ville jeg nok sett ut som en smultbolle med fettet rennende nedover kjeften på meg, ikke særlig vakker tanke eller syn.
Jeg fant ikke snøspaden under all snøen så jeg måtte lage meg en gangvei frem til postkassen ved å gå litt att og frem, bare for å finne ut at i postkassen var det et reklameark fra kjøpmannen som sa at nå kunne jeg kjøpe konfekt og marsipan til halve priset.
I et øyeblikk fikk jeg panikk, må jeg springe som en gal for å få kjøpt det?
Det kan jo ennå komme folk på besøk som vil ha vil ha vil ha…om jeg ikke spiser det selv da!
Konfekt er dessuten oppskrytt, uansett hvor mange ulike esker med konfekt en har så er bitene ganske like, og konfekt er litt sånn ”voksengodt” for meg, ikke mange ulike farger og bare sjokolade, ikke mye usigbare biter i en slik eske, rett å slett kjedelig er konfekt.
Jeg har dessuten en tendens til å spise halve konfektbiten og så legge den tilbake i esken om jeg ikke liker den, noe som andre kan bli meget irritert over, særlig om det er deres konfekteske jeg spiser av.
Julemat og julegodt er godt, men dokk så sløvende og søvndyssende, man vandrer inn i en slags tåkedis for så å ikke komme ut for man har slafset i seg de siste godbitene etter at tolvslaget har gjort sitt og vi skriker og roper godt nytt år til hverandre.
Men med en gang januar er her så skal vi trimme og forsøke å slanke bort all marsipan og konfekt sånn at man kan forberede seg for en ny sommer uten å måtte ty til burka, som ellers kunne virke praktisk om man ville gjemme seg litt bort og ikke vise frem sin julematmage.
Kroppen min skriker etter en stoppeknapp, men hodet mitt nekter å høre, her skal det ta meg faen nytes og etes til man spyr og henger hånduker over speilene for å slippe møte seg selv, i døren liksom.
Jeg tok til og med på meg min treningsbukse i dag, ikke for at jeg skulle trene men fordi den var deilig å gå i…og jeg skjønner det nå, jeg lurer meg selv, jeg bruker aldri såkalte ”koseklær” fordi man ser ut som en sjuske med hengerøv, og i min alder så trenger jeg ikke ekstra ”utstyr” for å se mindre attraktiv ut, det ligger dessverre i naturens narrespill med meg.
Nei nå dere, nå skal jeg se til å komme meg ut av ”marsipantåka”, jeg skal gå rett ned å kjøpe grønnsaker og frukt, bort med julebrus og inn med vann igjen.

fiskeboller og walkman

Jeg fikk blant annet fiskeboller i julegave i år, Vesterålens fiskeboller nærmere bestemt.
Det blir en middag som skal inntas med at tankene går til vakre Vesterålen og minnene jeg der i fra.
Ved frokostbordet i dag morges som ble inntatt rundt lunsj tider og varte nesten til middag.
Lange frokoster med min datter som begynte å mimre om gamle dager da jeg, som hun så delikat sa, du så jo ikke ut morsan!
Det var åtti tallet og jeg hadde ofte kjøpekrøller og bluser med løse blondkraver, bukser med strekk under foten og gjerne oransje pumps.
Ja jeg kan vel ikke si at det ville slå særlig bra ut om jeg hadde hatt samme antrekket i dag, men jeg syntes jo at jeg var fin, da.
Guttene hadde jeans som gikk litt oppover hoftene med belte som ble dratt så godt til at dem så ut som en fet humle. De skulle gjerne ha ullgenser på og den skulle være stappet ned i buksene, jeansen skulle dessuten være litt for kort slik at man kunne se at dem brukte de tøffe vite tennis sokkene i sine seilersko.
Ja jeg kan ennå le når jeg tenker tilbake på hvor fine vi mente vi var og jeg ler enda litt mer da min datter klemte ut av seg at, rart at dere fikk draget på noen i det hele tatt med den habitten.
Hun husket til og med at jeg hadde en walkman som jeg flittig brukte når jeg jogget iført et par turkise joggebukser.
Walkman var en genial oppfinnelse, i alle fall før i tiden, men jeg skal ærlig innrømme at det ble en del knoting med walkmannen da man måtte spole frem og tilbake for å få akkurat den sangen man ville høre på.
Min kusines datter var på besøk hos meg i sommer og hun knakk sammen i latter da hun oppdaget at den ene bilen vi har så var det ikke en cd spiller men en kassettspiller montert i. Og da hun spurte om jeg ikke hadde en kassett også så gikk jo jeg selvfølgelig inn og hentet en av mine gamle kassettbånd, men gamle tider er borte og så også livet i kassettspilleren.
Tenk så mange unge i dag som får en god latter av oss voksne og hvordan vi kledde oss hva vi hadde av såkalte ”hightec” greier før.
Ja jeg er altså så gammel at jeg enda husker da de digitale klokkene kom på moten og hvor stolt man var da man kunne vise at man var oppdatert på den siste teknologien.
Jeg er også en av dem som gikk på de nye videobutikkene som poppet opp og sto og vurderte på om jeg skulle låne filmen i vhs eller beta, og så låne en moviebox.
Ja det var tider det, takk o lov at dem er over og at vi beveger oss fremover, men du må vel være enig at du smiler litt med tanken på at før i tiden var vi overlykkelig om vi hadde fått en walkman til jul.

å jul med din glede å barn i august!!

Nå er jeg ferdig med det som jeg sikkert hadde overlevd om jeg ikke hadde blitt ferdig med det.
Jeg nyter synet av juletreet og et glass rødvin med radioen som en fin følgesvenn en stund utover kvelden, det er en tradisjon jeg la meg til for en del år siden.
Vi har sikkert mange ulike juletradisjoner vi ikke vil kvitte oss med, og hvorfor skulle vi det så lenge vi trives med det.
Tradisjoner gir en trygghet som det kan være vanskelig å kvitte seg med, selv om man forsøker.
Etter å ha levd en del år i Nord-Norge kan jeg fortsatt bli forundret over hvor mange dumme tradisjoner som fortsatt lever i beste velgående der, ja dumme om man ser ut ifra et moderne samfunn hvor tid kan virke som en begrenset tilgang for mange.
Vaske rundt i huset i årets mørkeste måned…hva er poenget med det?
Stå å vaske taket som er det siste jeg sitter og glaner på, i alle fall i desember.
I Sverige vasket vi aldri taket, man malte det på nytt, men ikke hver desember, takk o lov.
Hvorfor slite seg ut på husvask i ukevis eller dagevis når de fleste som bedriver den hobbyen bare syter om det etterpå, eller ennå verre, proklamerer det for alle slik at andre kanskje føler at de også burde ha gjort det, selv om mange heldigvis ikke skjenker tankene på rundvask, men heller bruker tiden sin sammen med andre for å få litt positive tanker og opplevelse.
Det er kanskje ikke så rart at mange synes julen har for mye stress i seg når dem selv ikke innser at livet har andre verdier enn ytterlige ting. Jeg bryr meg faktisk ikke om når jeg besøker andre om tak og vegger er støvfrie, at det ligger noen hybelkaniner under diverse møbler kjennes faktisk bedre enn at vertinnen eller verten springer benene av seg for å se til at gjestene har det rent og 7 sorter kaker i nærheten.
Desember er ikke min favoritt måned selv om jeg liker julen, men den trenger jeg ikke et vinterland for å feire, julefølelser er ikke en ytre tilstand for meg, men en tilstand da sinnet mitt minner meg på hva som er viktig i livet.
Da man var yngre så var julen det samme som tid for fest, enten ute eller privat hos venner, og særlig i Nord-Norge der dag og natt gikk i ett i desember.
Men det er da faktisk en fin tradisjon å glede seg til og delta i, å være sammen med venner som kan fylle livet med latter og sang.
Noen ganger kan man ha så mye gøy i adventstiden at det får følger, til og med positive følger i form av barn.
Jeg ønsker at alle får en fredelig en festelig en ydmyk en salig en kjærlig og en riktig god jul, en jul med din glede og kanskje barn i august.

nissen er ikke død, om du ikke vil det!

Jeg trur da ikke på nissen, ja den nissen som spør om jeg har vært snill i alle fall.
Hvorfor vil han vite det, om jeg har vært snill?
Jeg er da snill om det skulle være nødvendig, men jeg trur ikke man skal være for snill heller da, og ikke vil jeg være snill et helt år bare for å få gaver.
Man skal ikke selge seg for billig.
Hun eller han er så snill, kan jeg høre en del, uten at jeg helt skjønner at det har det helt store betydning for dens personlighet.
Hvorfor er en person som er snill så bra å ha med seg?
Om man er for snill så blir man sett ned på, er man bare litt snill så er man ok, men er man ikke snill så blir folk redde.
Jeg skal si det som det er, jeg er snill noen ganger, men ofte synes folk at jeg ikke er særlig snill fordi jeg aldri lyver.
Sånn er det bare, uten at jeg engang gidder å bry meg om det eller hva andre synes om meg, jeg er for gammel til det, å bry meg hva andre mener altså.
Kanskje er jeg blitt vel kynisk med alderen eller så kanskje jeg vet at ikke bare jeg, men også andre har en del nisser på lasset sitt.
Nissene som bare sitter der og ler mot oss fordi dem vet at dem ikke er velkommen, men vi har tatt dem med oss i alle fall, enten vi vil eller ikke.
Hvor mange nisser har du på ditt lass?
Jeg sier ikke hvor mange jeg har, men det er da noen…jeg kjenner det til tider er tungt å gå!
Men vil vi kvitte oss med dem?
Ville vi ha gjort ting annerledes om vi fikk velge?
Jeg ville ikke ha gjort ting annerledes, det er på grunn av mine nisser at jeg er den jeg er i dag.
Er vel ikke alle ting som jeg har gjort som var så smarte, men på den andre siden om jeg ikke hadde gjort dem så ville jeg ikke være der jeg er i dag.
Vi tabber oss ut, vi sårer, vi gleder, vi deler med oss for dem som vil dele, vi elsker og vi kan til tider hate litt, takk o lov for det også da.
Motsatsen til å elske er ikke å hate det er likegyldighet.
Og hvem liker å bli oversett, du trenger ikke engang svare for ingen vil bli det, vi vil alle bli sett på et eller annet sett.
Mens vi virrer rundt i livene våre og forsøker å bli sett, elsket, godtatt så er alt annet bedre enn å bli oversett, den nissen vil vi ikke ha.
Det er snart julaften og jeg trenger ikke å få noen gaver i form av ting og tang som jeg ikke har bruk for, men jeg trenger en eneste ting i livet mitt, jeg vil bli sett.
Den største gaven vi kan gi hverandre er å se hverandre.
Se den jeg er, se det jeg kan gi deg eller tilføre deg, og om du ikke vil se meg eller la meg ta del i ditt liv på en eller annen måter, vel da har jeg blitt forvandlet til en nisse, og den nissen har du ikke bruk for.
Nissen er ikke død, om du ikke vil det da.

Selv musa frøs!!!

Nu er det 17 kuldegrader ute og ganske kalde kuldegrader om jeg skal være ærlig.
Det er så kaldt at om jeg hadde stått ute og nyst mot en annen person så ville snørret fryst til is og blitt til små piler som ville spidde han.
Det er så kaldt ute at om jeg hadde vært på isfiske i dag så ville fisken ha blitt forvandlet til en frossenfisk fra det øyeblikk den nådde overflaten.
Selv naboens hus fryser, det har frostmerker på utsiden og gjestehuset våres har selvpyntet seg fra innsiden med isroser på alle vinduer, gratis julepyntet kan man si.
Jeg kan se deler av Mælaren innsjø fra her jeg sitter og skriver å sjøen ligger hvit og hard.
Det sies at når en av de riktig gamle konger av Sverige levde så dro han med hest og slede helt fra Stockholm og hit inn ved Mælarens slutt på rekordtid. Tanken på en så lang sledetur i et isende landskap er ganske fristende, uten at jeg føler behov for å spenne for alle hestene jeg ikke har og dra, og ikke er jeg sikker på at isen ligger hele veien heller.
Da jeg var 16 år, altså for noen uker siden, skulle jeg og min venninne dra på en romjulsfest noen mil fra der vi bodde. Vi hadde fått maset oss til fra våre foreldre at ”alle andre” skulle på den festen og vi gledet oss noe voldsomt da vi fikk lov å forlate heimene en kveld.
Jeg hadde fått meg ny julekjole, knekort, og hadde fått låne noen riktig flotte svarte cowboyboots av min venninne, et nummer for små og uforete, men hva gjør man ikke for å se og føle seg fin, tanken på vinterkulden utenfor var langt borte i det jeg satte bena i støvelettene.
Vi måtte haike for å komme til festlokalet som lå cirka en mil fra der vi bodde, offentlig transport hadde på den tiden juleferie frem til februar, kunne det virke som, så vi haiket.
Klokken kunne være rundt ni på kvelden så en og annen bil var ute enda og kjørte og vi fikk ganske fort haik. Brøytekantene var vel rundt brøsthøyde og det knaket så flott under mine lånte støveletter i snøen da jeg gikk.
Vi måtte gå tre kilometer fra hovedveien der vi ble avsleppt for å komme oss til dette festlokalet, men vi var unge og ved friskt mot av spenningen som kunne vente oss ved vår første romjulsfest, det var det nordnorske bandet Zoo som skulle spille.
Jeg trur at tanken på all spenning som var i kroppene våre gjorde slik at vi ikke frøs, selv om det var en isende kaldt kveld, og vi gikk uten skjerf, lue og votter og i støvlettene mine var det ikke plass til annet en tynne strømpebukser.
Vi begynte ikke å fryse for vi framme ved festlokalet oppdaget at vi hadde bommet på dagen, festen skulle være dagen etter.
Jeg vet ikke hva vi tenkte eller snakket om på veien tilbake til hovedveien, men jeg vet at vi frøs.
Bena fikk etter en stund en merkelig gange siden følelsene i bena forsvant i de litt for små støvelettene, hendene var presset langt ned i lommene på jakken og ørene sved av kulde.
Vi hadde ikke noe å glede oss til lenger og vi visste at det å få haik så sent på kvelden ikke var det letteste, det var tross alt romjul og på den tiden satt voksen folk inne og spiste nøtter og drakk kaffe, de kjørte ikke hvileløst rundt for å se på naturen, dessuten var det for kalt. Det eneste håpet vi hadde var at en stakkar sjel måtte kjøre ut i et eller annet ærend, og vi ba antakelig til Gud også ja vi brukte det jeg om min venninne når vi hadde kommet oss opp i ”trøbbel” før i tiden, for så å la oss få sitte på.
Jeg aner ikke hvor lenge vi gikk langs en isende kald vei en romjuls sen kveld før vi kom oss i hus og i varmen, men jeg kan ennå huske at det var så kalt at selv musa frøs, som min venninne så vakkert utrykte seg.

Vinterbarn

Snøen kom som julaften på kjerringa, med tilhørende kaos, biler i grøfta iført sommerdekk og gressklipperen står fortsatt mitt på plenen.
Jeg liker det jeg, dette kaos som alltid kommer hvert år enda vi alle vet at det er den tiden på året at det bør komme snø så er det som virkelighet og drømmer ikke helt har kontakt med hverandre.
Er man som meg, på facebook, så kan man registrere at nesten ingen, i alle fall av mine venner, liker at snøen kom.
På radioen i går var det flere i et innringingsprogram som heller ville ha sommer, og gjerne nå med en gang.
Jeg er et vinterbarn, født på den tiden da veden begynte å ta slutt for året enda våren ikke hadde planer om å gjøre sin entre på lenge.
Jeg elsket snøen som barn og gjør det til dels enda.
Et landskap rundt meg som ligger dekket under et tykt hvitt teppe og bare sover seg frem mot våren.
Naturens gave til alle vekster, vekstenes sovmorgen.
Vinteren er vakrest på julekort mener noen mens de sukker over kalde fingrer og frosne tær.
Jeg kler på meg min jakke og vintersko, votter og lue og tar hunden med på en lang spasertur, hunden hopper rundt i snøen som en kenguru for så å bruke hele hodet til brøyteplog og dukker opp igjen med snødekt nese mens hun ser på meg og gir meg et lite bjeff.
Om jeg går fort så holder jeg varmen bedre og at jeg får eplerøde kinn er bare et pluss siden man i alle fall ser ut som et lik på denne årstiden.
I hagen kan jeg ikke lenger se alle løvene jeg burde ha fjernet, ikke kan jeg se stolputene som burde ha vært tatt inn og alle andre gjenglemte hageredskap som burde ha stått i garasjen vises heller ikke under alt det hvite.
Og jeg er meget fornøyd med det, det ser rett å slett ut som det er nyryddet ute. At man kanskje må grave frem bilen og grave en vei frem til grind og postkasse gir meg bare litt ekstra trim og jeg klager ikke.
Det eneste jeg kunne ha tenkt meg var å låne meg et stykk barn som kunne vært ute sammen med meg og lekt i snøen. Ja ikke for det, jeg kan da bygge både snømenn, snøelefanter og bygge en snøhule uten å ha selskap av et barn, men det kan alltid være hyggelig med et lite menneske som setter pris på slik aktivitet, ja for jeg kjenner ingen voksne som kommer og ringer på min dør for å spørre om jeg vil være med ut å leke i snøen.
Kanskje er jeg barnsligere en mange andre voksen, eller så er det at jeg ikke gir slipp på barnet i meg.
Det jeg venter på nå er at snøen skal bli litt våtere så jeg kan lage snømenn og snølykter å fylle hagen med, så får heller naboen stå bak sin gardin å klø seg bekymret over haken mens han lurer på hva slags menneske jeg er.
Våren kommer tidsnok, men nå er det vinter og endelig snø, og skulle du gå forbi hvor jeg bor, ring gjerne på å spør om jeg blir med ut for å leke i snøen.

spikmatte eller hodet på spikeren!!

Jeg synes ikke at det er vanskelig å finne julegaver til venner eller slekt, om jeg nå hadde vært en person som gikk så langt at jeg laget eller kjøpte til alle, men den personen er jeg da ikke lenger.
Jeg ønsker meg snille barn til jul, brukte min mor si når jeg spurte henne hva hun ønsket til jul.
Og da begynte jo jeg å lure på hva jeg hadde gjort galt det året, siden hun alltid ønsket seg det samme, og om jeg da maste at hun måtte ønske noe på riktig så sa hun oftest bare at hun ønsket fred og ro og at man ikke skulle bruke penger på henne.
Vel, jeg måtte jo få penger fra henne til å kjøpe julegaver så hun endte oftest opp med en eske konfekt til jul, på den måten var jeg garantert ekstra søtsaker siden hun ikke spiste den sorten.
Jeg som så mange andre barn elsket spenningen ved julegavene, pirringen i magen ved tanken på at det lå gaver under et tre med bare ens eget navn på, et utrolig adrenalinkikk, et år gikk ekstra langt for å forlenge det kikket.
Julegavene kom alltid på plass under juletreet natt til juleaften, etter at jeg hadde sovnet, eller rettere sagt etter at min mor trudde at jeg sov.
Men jeg sov ikke jeg gjorde meg klar til å synde.
Jeg ventet og ventet, noen ganger gikk det en evighet før jeg kunne registrere at min mor hadde sovnet og det var stille i leiligheten.
Jeg var en mester i å smyge, jeg hadde i en periode drøm om å bli spion, og det eneste jeg visste om spioner var at dem smøg seg stille rundt for å finne ut av andres hemmeligheter, så jeg hadde en viss øvelse i det.
Jeg smøg den ene foten forsiktig ut av sengen for så å la kroppen sakte følge etter til jeg falt som et lite teppe ned på golvet, stille stille….
Stuen var mørk, ja hele leiligheten var badet i mørke, men jeg hadde trening på det også, som en skygge uten lyd beveget jeg meg til stuen for så å krype langs golvet bort til juletreet hvor jeg satte med ned for å nyte synes av alle pakkene i ulike papirer.
Det tok en stund før jeg klarte å separere alle mine pakker, med min lappe på, til lena fra julenissen eller fra en tante i Norge. Det var ikke lett å lese hvem det var fra, men jeg var ikke så opptatt av det på det stadiet, det var mer at gavene var til meg som var viktig da.
Jeg følte fingrene rundt pakkene, ristet på dem, luktet og klemte forsiktig og veldig stille.
Alle gavene åpnet jeg med den største forsiktighet, jeg ville jo ikke at noen skulle oppdage at jeg hadde vært å tittet, og jeg var dyktig i faget også, jeg hadde en ekstra teiprulle som jeg fikset eventuelle skader med.
Jeg satt lenge å se på gavene før jeg igjen plasserte alle på nøyaktig samme plass jeg fant dem og da den jobben var gjort sovnet jeg med et smil rundt munnen, jeg hadde klart det, julespionen som ikke lot seg stoppe.
Vi spiste grøt til lunsj og jeg fikk oftest mandelen i grøten med tilsvarende marsipangris som premie.
Etter julemiddagen var fortært, og tegnefilmene på tv var sett kom alltid julegaveutlevering, men min søster hadde bange anelser det året, hun sa det høyt, - hvorfor er Lena så rolig? Jeg er sikker på at hun har vært oppe i natt i kikket i gavene.
Hun hadde slått hodet på spikeren, og jeg var ydmyket og adrenalinkikket var over og borte.

kjære Gud, fortidspensjoner ditt bakkepersonal nå!

Det er mot naturen å ha en kuk opp i røven, der ”trafikken” skal gå ut!
Det er på grunn av de homofile og den vestlige umoralske måten å leve på at det ble oversvømmelser i England nettopp.
Nei da, det var ikke mine ord jeg siterte, men bakkepersonellet til Gud fader i himmelen og hans sønn, i form av en Svensk prest og en senior biskop fra den Engelske kirke.
De fikk i denne uken lov til, og jeg må presisere, DEM fikk LOV til å bruke radio og avisen for å forkynne hva de mener er Guds plan eller Guds straffedom.
Vi har hørt det mange ganger, men nå synes jeg det er på tide at Guds bakkepersonell snart får gå av med fortids pensjon.
Er det ikke staten som betaler dem lønn, og ikke i form av evig liv, men i form av offentlige penger som stammer fra din og min lomme?
I dag kan vi ikke uten videre kalle en fra Afrika, neger eller svarting da er vi rasister og ikke er det helt husrent å holde for mye med Palestina, da er du antisimetist, men med en gang det er snakk om andres seksuelle vaner eller uvaner, ja så skal dem straffes og det skal altså noen, eller prestene få lov til å si sånn helt uten videre i 2009 fordi dem mener seg ha rett til det, da har dem trøbbel i tårnet må jeg si.
Jeg er en person som fra naturens side ikke hater noen, jeg liker ikke å gjøre plass til hat i mitt hjerte for å si det med en klisjé, men jeg har aldri vært nærmere hat en når jeg får høre prester fylle det offentlige rom med samme nazistiske holdning år etter år.
Nazismen brukte Jødene som syndebukker for all verdens synd, mens prestene bruker de homofile og andre seksuelle ”avvikere” til syndebukker, jeg formener vel at ingen av de to gruppene, prester eller nazismen, hadde og har rett.
Hvorfor skal vi bry oss om hva slags seksuell preferanser andre har?
Hva er det med ordet seks som folk ennå i dag rødmer og føler seg beklemt?
Det strider mot naturen, er en urgammel unnskylding som brukes flittig av disse ”herrene”.
Mot naturen?
Ja vel, det er det da mye som er om vi skal se etter den normen av livsregler.
Vi ble ikke født med bil, vi må lære å kjøre, kroppen trenger ikke juleølen, røyking, fet mat, medisiner som lar oss leve lenger er da heller ikke noe ”naturlig”, men noe vi har i alle fall.
Detter dreier seg ikke om hva som er naturlig eller ikke, dette dreier seg bare om seksualitet, eller andres uvilje mot at andre har en annen seksuell legning en andre.
Det er så jævla lett å være moralske voktere over andre, å spesielt lett er de at prestene skal få forkynne sin djevelske misstolkning av hvordan livet skal leves bare for dem formener seg ha loggboken i orden.
Legg litt skyld, synd og skam over andre så kan man selv framstå i bedre lys eller?
På søndag skal kirkeklokken ringe 350 ganger fordi kirkene vil at vi skal tenke over miljøspørsmålene og kirken vil gå menneskene håp.
Håp?
For hver eneste gang klokken ringer skal jeg skjenke en ny tanke til kirkens menn, og om hvordan dem har behandlet og fortsatt får lov til å behandle, homofile og transeksuelle, og mitt håp et at ikke EN av dem skal avslutte sine liv for tidlig igjen bare for at presteskapet har fordømt dem. Kjære Gud, om du finnes, det er på tide at du fortidspensjonerer hele ditt bakkepersonell nu.

Latskapen lenge leve hurra!!!!

Jeg føler meg så lat i dag at jeg nesten ikke orker å skrive!
Jeg skulle ønske kroppen kunne trimmet seg selv, kaker og brød bake seg selv, så jeg bare kunne sitte og glo.
Huset skulle kunne gjøre seg selv klar til jul, og henge opp diverse pynt her å der mens jeg bare satt og kommanderte, nei lenger hit med den kulen, nei den nissen skal ikke stå der!
Så kunne jeg drikke kaffe og kjenne at jeg ble sliten av bare ingenting.
For det er akkurat sånn jeg har det i dag, jeg er sliten av ingenting, ja spesielt siden jeg ikke har gjort en ting, eller, jo jeg har det.
Jeg sto opp, kledde på meg foret hunder og katt og gjorde kaffe til meg, og satte meg her foran datamaskinen, og jeg er utslitt, kjenner jeg.
Jeg mistet totalt lysten på å klargjøre til jul og middagen som skal være i heimen på lørdag kveld….pssss nopp….kjenner at tanken på bake den deilige kaken som skal være til dessert forsvant ut samme vei som katten nettopp gikk.
Og da hadde jeg planen klar i hodet i går kveld da jeg la meg, i dag skulle jo jeg være så flink å få gjort unna all jobb som ligger og venter på meg.
Jeg ble nesten, bare nesten altså, lykkelig for at så mye lå og ventet på bare meg liksom.
Gjesterommet ser bombet ut etter at jeg hadde gjort en rokade av diverse inventar, og rommet skal klargjøres til julegjester.
Soverommet skulle ha vært ferdig oppusset til nå og vinduene i spisestuen ser ut som et loppemarked fordi jeg mente at det var lurt å plassere ting jeg ikke har bruk for i dem, ja i alle fall den dagen jeg plasserte alt der, men nå?
Nei, finner ikke noe energi til å gjøre alt jeg burde.
Hvor ble alle mine gode intensjoner av?
Dem kan jo ikke ha forsvunnet med vinden, det blåser jo ikke ute.
Et helt år er snart borte og jeg hadde da ganske store planer for hele året altså, men nei, kan ikke si at jeg har fått gjort særlig mye av alle mine planer.
Folk rundt meg har fått gjort så mye det siste året, de startet opp nye studier, de startet opp nye jobb, de fikk barn, de skilte seg, de flyttet, kjøpte nye biler, fikk nye hunder og lærte nye språk.
Herregud så mye alle andre fikk gjort og jeg er faktisk en smule imponert og sjalu, det må jeg bare innrømme.
Jeg føler at jeg sitter på et gjerde og ser hele verden være aktiv mens jeg så hvitt bare gidder i slenge litt med bena mens jeg sitter der og ser all aktivitet rundt meg.
Ja se der ja, så ble jeg litt sur også etter å ha oppdaget alt jeg kunne ha gjort men ikke gadd.
Jeg vil ikke ha noen svineinfluensa vaksine, jeg liker ikke leger å sykdommer, jeg vil ha et implantat plassert inni hodet mitt som kan gi meg energi og aktive tanker som gjør at jeg får gjort noe, noe stort eller lite, samme det bare ikke den samme tralten dag ut og dag inn.
Nei nå gidder jeg ikke skrive mer, jeg tar hunden og går en time, men vetta faen om jeg gidder å kle på meg og ikke er det sikkert jeg klarer å gå heller, jeg kanskje ramler om i en grøft fordi bena går så sakte at jeg tipper om, latskapen lenge leve hurra!!

Tilbake til steinalderen!

Jeg elsker å kommunisere med andre mennesker, høre på at andre har andre meninger enn meg, som jeg ikke trenger å være enig i, men det er spennende å forsøke å se ting på andre måter.
Jeg elsker å se på andres mimikk se på andres smilerynker, deres munner som ler eller skjærer grimaser mot noe dem ikke liker.
Et ansikt som har levd litt og har fått tegn etter ulike liv, det er vakkert og spennende synes jeg.
Jeg liker å se andres hår eller mangel på hår, jeg er tross alt en gammel frisør så det ligger liksom i meg enda.
Samspill mellom hva en person sier og det vedkommende uttrykker med mimikk er et samspill jeg og mange andre liker og jeg er ikke ville å leve uten det, så lenge jeg har synet i behold i alle fall.
Spedbarn og barn lærer seg å kommunisere blant annet ved å lese andres ansikter, og dyr ser også på våre ansikt hvordan vi reagerer i ulike sammenheng.
Hva skjer om jeg dekker inn hele ansiktet mitt, vil du oppfatte hele min kommunikasjon da?
Om jeg sier at jeg liker deg, mens jeg egentlig ikke gjør det, noe du ville ha oppdaget om jeg ikke var tildekt.

Vi har hatt mange flotte tøffe og sterke kvinner i verden som har stått opp og kjempet en hard kamp for at vi kvinner skal få samme verdi og muligheter som menn har hatt, jeg er dem evig takknemmelig for den jobben de har gjort. I tilegg til den jobben de kvinner har gjort har mange menn støttet den kampen, fordi vi er alle bare mennesker når all kommer til alt og har samme verdi uavhengig av kjønn.
Jeg synes det er flott at mange av ulike bakgrunner kan bo i samme land, vi lærer masse spennende av det, MEN jeg finner meg ikke i at noen ekstremister fra muslimske miljøer skal dekke til sine ansikter og forklare oss andre at grunnen for den handlingen er, at dem ikke vil utsette fremmede menn for fristelser. Ansiktet deres er bare tildekket for menn som ikke er i deres familie, så det er et faktum.
Jeg blir så inderlig forbannet på en slik tankegang som ikke høre til i år 2009.
Hvorfor trur dem at alle menn blir kåte og har problem med å holde underlivet sitt i ro når dem ser kvinners ansikt?
Er alle menn potensielle voldtektsmenn?
Detter er ikke bare et uruselt nedverdiget kvinnesyn det er også en skam på hvordan menn fremstilles.
Jeg går gjerne i høye heler og korte skjørt, fordi jeg synes det er pent, og jeg har ikke til dags dato følt meg truet av noen menn. Og om noen menn muligens har følt at det pirret litt i deres kropper på grunn av mine korte skjørt og høye hæler så har dem faktisk oppdragelse og høflighet til å ikke rope det ut i hytt å pine.
Jeg synes mange menn er skikkelig flotte å se på uten at jeg føler meg fristet til å legge meg på rygg av den grunnen.
Slutt å i det hele tatt si at dette har noe med ytringsfrihet å gjøre, at en kvinne skal dekke seg til fra topp til tå eller bare ansiktet.
Vi klarer å kontrollere oss og vi vil kunne kommunisere med begge kjønn i fremtiden også, for det er vel dit vi skal, fremover og ikke tilbake til steinalderen.

klokkene ringer for alle!

Han hadde fått varm suppe, gløgg, og en ny jakke som varmet godt selv opp mot ørene når han drog jakken tettere mot seg.
Ute var det begynt å snø, lette snøflak som han kunne fange med tungen om han hadde villet.
Månen var halvfull og snart skulle han bli det samme, var planen.
Han gikk med bøyd hode og hendene dypt nedi jakke lommene, han ville ikke møte andres blikk, han var lei av det.
Folkene stresset ut fra butikkene med hendene fulle av bæreposer, de hadde røde kinn og snakket ustanselig med hverandre eller i en mobiltelefon.
Han hørte ikke etter hva de sa, alle stemmene blandet seg bare til et slags stemmekor i ulike toner, han registrerte dem bare og gikk videre, mot noe annet, han var ikke sikker lenger.
En gang hadde han selv vært der alle andre nå var. Da var han som dem, med hendene fulle av poser med gaver til familien og venner.
Da kunne det føles som om han aldri gikk, men bare sprang fort hit så dit, for å rekke alt for å klare alt.
Men det var da, nå var det nu.
Han satte seg ned på en benk i en park og dro opp en av de to halve flaskene han hadde, den føltes nesten temperert av å ha ligget å blitt hold rundt av hans hånd.
Halve av flaskens innhold forsvant og varmet nedover og innover i kroppen.
Han sukket og smile for seg selv mens han så opp mot himmelen der et stjerneskudd plutselig fall og han tenkte et øyeblikk på sine to barn.
Han reiste seg og gikk videre, han måtte gå, kunne ikke sitte lenge, en ting var at han antakelig kom til å fryse fast, en annen ting var at med en gang han satt kom tankene, og han gadd ikke tenke mer.
I et portrom lente han seg mot noen søppelbøtter og drakk opp siste rest av den halve flasken, han kastet tomflasken i søppelbøtten og gikk videre.
Gatene var nesten helt still nå, bare en å annen drosje kunne han se baklysene på mens de fjernet seg og ble borte.
Han gikk langs kanalen og så på endene som hadde samlet seg tett sammen, for å holde varmen kanskje, tenkte han mens han åpnet den andre halve flasken og drakk mens han så utover byen han hadde elsket og aldri ville komme til å reise fra.
Bruene over kanalen, lysene fra byens alle hus og heim, gatelyktene med snøflak som lekte seg i dens lys, han smilte litt.
Kirkeklokkene hadde for lengst ring julen inn, han hadde stoppet opp litt da, bare for å høre den vakre klangen fra byens ulike kirkeklokker, og snart var det midnattsmesse i en av kirkene og han hadde bestemt at han skulle gå og høre på.
Han skulle bare sette seg ned bak kirken for å hvile litt, hendene var iskalde selv om han hadde gått med dem i lommene. Skjegget hans var rimete og så mest av alt ut som julenissens skjegg, hvitt og langt.
Den siste halv flasken hadde han spart på, den var bare halvfull og han hadde egentlig tenkt å spare den til etter midnattsmessen så han kunne få noe å sove på, men han var blitt så trett og hodet verket verre en vanlig, så han drakk alt i en slurk og lukket øynene for å hvile litt.
Klokken var straks tolv, natt til første juledag og midtnattmessen skulle snart starte og kirken var full av folk.
Utenfor snødde det tett og alle spor fra folkene som nå var i kirken var plutselig borte, månen kunne man nesten ikke se lenger.
Bak kirken satt en som skulle vært med på messen, det var planen hans, men klokkene fra kirketårnet hadde også ringt inn hans tid.
Snøen hadde lagt seg som et varsomt teppe over han og han så nesten ut som julenissen under en fell av saueskinn med like hvitt skjegg og med et smil rundt munnen, hadde det ikke vært for den halve tomme flasken han holdt i den avmagrede tynne hånden og eimen av alkohol som var rundt han, noen ganger tar man feil, men klokkene ringer i alle fall til midtnattsmesse.

Det lyser i stille netter!

Det er desember, nattsvartmørke og temperaturen har gått under null streket nå og viser 2 små minusgrader.
Det er stille i byen jeg bor i, men om jeg ser utav vinduet kan jeg se tente adventslys i vinduene rundt omkring.
En katt krysser over gaten i rolig og stille bevegelser, den har det ikke travelt men den er våken, som meg.
Det er noe spesielt med desember, en mørk magisk og stille måned er det, om man som meg våkner når mørkret kommer og klarer å se det.
Jeg vet hva som venter meg denne måneden, våkenetter med stillheten som et kjært følge.
Jeg er i alle fall glad jeg ikke bor i Nord-Norge lenger, der er det ikke mange timer dagslys denne måned, men her kan jeg fortsatt få se solen om dagene, om en ikke til langt utover kvelden så i alle fall ikke nattsvart mørke på dagen.
Kanskje det har med alderen å gjøre, det at man ikke får sove i desember eller har det med for lite sol å gjøre, jeg vet ikke, våken er jeg like fullt.
Og ikke ser det ut som om jeg trenger særlig med søvn heller i desember, 6 timer søvn så er jeg, om en ikke ”hoppe opp og ned rask” så i alle fall klar for dyst.
Når folk sier at desember er en stresset måned på grunn av alle juleforberedelsene så skjønner jeg ikke noe, jeg beveger meg som en stille katt gjennom hele måneden, jeg tusler sakte rundt og ser og gjør det jeg skal gjøre i slow motion.
Jeg må vel si at det kan være litt upraktisk å være våken på natten, jeg kan ikke skramle med gryter eller ha stereoanlegget på fullt mens jeg støvsuger og synger høyt, det er da andre i husstanden som skal sove.
Og ikke kan jeg gå og handle på natten heller og å drive og jogge nattestid er heller ikke så praktisk, siden nattesynet heller er dårlig.
Men jeg kan gjøre stille ting, som å blogge litt, skrive litt andre ting, jeg får skrevet en del julekort, lese og tenke.
Rart at hodet mitt funker så pass godt på natten, jeg ser klarere, lenger og dypere enn om det var dag.
Jeg har en del plastposer fulle av halv strikkede gensere, halv ferdige heklete gardiner og for å ikke snakke om hvor mange halve vottepar jeg har liggende, jeg liker å starte nye prosjekt fordi fargene og mønstrene frister meg, men å fullføre, nei det er vel så som så med det.
Dessuten skal det vel bakes litt til jul og det kan jeg gjøre på natten, kanskje man skulle bake til dem som ikke synes dem får tid, så får man slå to smekk på samme flua, for å si det sånn.
Jeg sitter og kikker litt på mine venner på facebook, og registrerer at det er flere enn meg som ikke får sove, noen jobber natt og man kan slå av en hyggelig prat med dem, mens andre kanskje spiller diverse spill eller finner nye venner.
Mye kan man gjøre en stille desembernatt når man ikke får sove, stillheten har aldri skremt meg, tvert i mot er den er vakker særlig når jeg kan se små lys som lyser i stille netter.