Vinterbarn

Snøen kom som julaften på kjerringa, med tilhørende kaos, biler i grøfta iført sommerdekk og gressklipperen står fortsatt mitt på plenen.
Jeg liker det jeg, dette kaos som alltid kommer hvert år enda vi alle vet at det er den tiden på året at det bør komme snø så er det som virkelighet og drømmer ikke helt har kontakt med hverandre.
Er man som meg, på facebook, så kan man registrere at nesten ingen, i alle fall av mine venner, liker at snøen kom.
På radioen i går var det flere i et innringingsprogram som heller ville ha sommer, og gjerne nå med en gang.
Jeg er et vinterbarn, født på den tiden da veden begynte å ta slutt for året enda våren ikke hadde planer om å gjøre sin entre på lenge.
Jeg elsket snøen som barn og gjør det til dels enda.
Et landskap rundt meg som ligger dekket under et tykt hvitt teppe og bare sover seg frem mot våren.
Naturens gave til alle vekster, vekstenes sovmorgen.
Vinteren er vakrest på julekort mener noen mens de sukker over kalde fingrer og frosne tær.
Jeg kler på meg min jakke og vintersko, votter og lue og tar hunden med på en lang spasertur, hunden hopper rundt i snøen som en kenguru for så å bruke hele hodet til brøyteplog og dukker opp igjen med snødekt nese mens hun ser på meg og gir meg et lite bjeff.
Om jeg går fort så holder jeg varmen bedre og at jeg får eplerøde kinn er bare et pluss siden man i alle fall ser ut som et lik på denne årstiden.
I hagen kan jeg ikke lenger se alle løvene jeg burde ha fjernet, ikke kan jeg se stolputene som burde ha vært tatt inn og alle andre gjenglemte hageredskap som burde ha stått i garasjen vises heller ikke under alt det hvite.
Og jeg er meget fornøyd med det, det ser rett å slett ut som det er nyryddet ute. At man kanskje må grave frem bilen og grave en vei frem til grind og postkasse gir meg bare litt ekstra trim og jeg klager ikke.
Det eneste jeg kunne ha tenkt meg var å låne meg et stykk barn som kunne vært ute sammen med meg og lekt i snøen. Ja ikke for det, jeg kan da bygge både snømenn, snøelefanter og bygge en snøhule uten å ha selskap av et barn, men det kan alltid være hyggelig med et lite menneske som setter pris på slik aktivitet, ja for jeg kjenner ingen voksne som kommer og ringer på min dør for å spørre om jeg vil være med ut å leke i snøen.
Kanskje er jeg barnsligere en mange andre voksen, eller så er det at jeg ikke gir slipp på barnet i meg.
Det jeg venter på nå er at snøen skal bli litt våtere så jeg kan lage snømenn og snølykter å fylle hagen med, så får heller naboen stå bak sin gardin å klø seg bekymret over haken mens han lurer på hva slags menneske jeg er.
Våren kommer tidsnok, men nå er det vinter og endelig snø, og skulle du gå forbi hvor jeg bor, ring gjerne på å spør om jeg blir med ut for å leke i snøen.