klokkene ringer for alle!

Han hadde fått varm suppe, gløgg, og en ny jakke som varmet godt selv opp mot ørene når han drog jakken tettere mot seg.
Ute var det begynt å snø, lette snøflak som han kunne fange med tungen om han hadde villet.
Månen var halvfull og snart skulle han bli det samme, var planen.
Han gikk med bøyd hode og hendene dypt nedi jakke lommene, han ville ikke møte andres blikk, han var lei av det.
Folkene stresset ut fra butikkene med hendene fulle av bæreposer, de hadde røde kinn og snakket ustanselig med hverandre eller i en mobiltelefon.
Han hørte ikke etter hva de sa, alle stemmene blandet seg bare til et slags stemmekor i ulike toner, han registrerte dem bare og gikk videre, mot noe annet, han var ikke sikker lenger.
En gang hadde han selv vært der alle andre nå var. Da var han som dem, med hendene fulle av poser med gaver til familien og venner.
Da kunne det føles som om han aldri gikk, men bare sprang fort hit så dit, for å rekke alt for å klare alt.
Men det var da, nå var det nu.
Han satte seg ned på en benk i en park og dro opp en av de to halve flaskene han hadde, den føltes nesten temperert av å ha ligget å blitt hold rundt av hans hånd.
Halve av flaskens innhold forsvant og varmet nedover og innover i kroppen.
Han sukket og smile for seg selv mens han så opp mot himmelen der et stjerneskudd plutselig fall og han tenkte et øyeblikk på sine to barn.
Han reiste seg og gikk videre, han måtte gå, kunne ikke sitte lenge, en ting var at han antakelig kom til å fryse fast, en annen ting var at med en gang han satt kom tankene, og han gadd ikke tenke mer.
I et portrom lente han seg mot noen søppelbøtter og drakk opp siste rest av den halve flasken, han kastet tomflasken i søppelbøtten og gikk videre.
Gatene var nesten helt still nå, bare en å annen drosje kunne han se baklysene på mens de fjernet seg og ble borte.
Han gikk langs kanalen og så på endene som hadde samlet seg tett sammen, for å holde varmen kanskje, tenkte han mens han åpnet den andre halve flasken og drakk mens han så utover byen han hadde elsket og aldri ville komme til å reise fra.
Bruene over kanalen, lysene fra byens alle hus og heim, gatelyktene med snøflak som lekte seg i dens lys, han smilte litt.
Kirkeklokkene hadde for lengst ring julen inn, han hadde stoppet opp litt da, bare for å høre den vakre klangen fra byens ulike kirkeklokker, og snart var det midnattsmesse i en av kirkene og han hadde bestemt at han skulle gå og høre på.
Han skulle bare sette seg ned bak kirken for å hvile litt, hendene var iskalde selv om han hadde gått med dem i lommene. Skjegget hans var rimete og så mest av alt ut som julenissens skjegg, hvitt og langt.
Den siste halv flasken hadde han spart på, den var bare halvfull og han hadde egentlig tenkt å spare den til etter midnattsmessen så han kunne få noe å sove på, men han var blitt så trett og hodet verket verre en vanlig, så han drakk alt i en slurk og lukket øynene for å hvile litt.
Klokken var straks tolv, natt til første juledag og midtnattmessen skulle snart starte og kirken var full av folk.
Utenfor snødde det tett og alle spor fra folkene som nå var i kirken var plutselig borte, månen kunne man nesten ikke se lenger.
Bak kirken satt en som skulle vært med på messen, det var planen hans, men klokkene fra kirketårnet hadde også ringt inn hans tid.
Snøen hadde lagt seg som et varsomt teppe over han og han så nesten ut som julenissen under en fell av saueskinn med like hvitt skjegg og med et smil rundt munnen, hadde det ikke vært for den halve tomme flasken han holdt i den avmagrede tynne hånden og eimen av alkohol som var rundt han, noen ganger tar man feil, men klokkene ringer i alle fall til midtnattsmesse.