Selv musa frøs!!!

Nu er det 17 kuldegrader ute og ganske kalde kuldegrader om jeg skal være ærlig.
Det er så kaldt at om jeg hadde stått ute og nyst mot en annen person så ville snørret fryst til is og blitt til små piler som ville spidde han.
Det er så kaldt ute at om jeg hadde vært på isfiske i dag så ville fisken ha blitt forvandlet til en frossenfisk fra det øyeblikk den nådde overflaten.
Selv naboens hus fryser, det har frostmerker på utsiden og gjestehuset våres har selvpyntet seg fra innsiden med isroser på alle vinduer, gratis julepyntet kan man si.
Jeg kan se deler av Mælaren innsjø fra her jeg sitter og skriver å sjøen ligger hvit og hard.
Det sies at når en av de riktig gamle konger av Sverige levde så dro han med hest og slede helt fra Stockholm og hit inn ved Mælarens slutt på rekordtid. Tanken på en så lang sledetur i et isende landskap er ganske fristende, uten at jeg føler behov for å spenne for alle hestene jeg ikke har og dra, og ikke er jeg sikker på at isen ligger hele veien heller.
Da jeg var 16 år, altså for noen uker siden, skulle jeg og min venninne dra på en romjulsfest noen mil fra der vi bodde. Vi hadde fått maset oss til fra våre foreldre at ”alle andre” skulle på den festen og vi gledet oss noe voldsomt da vi fikk lov å forlate heimene en kveld.
Jeg hadde fått meg ny julekjole, knekort, og hadde fått låne noen riktig flotte svarte cowboyboots av min venninne, et nummer for små og uforete, men hva gjør man ikke for å se og føle seg fin, tanken på vinterkulden utenfor var langt borte i det jeg satte bena i støvelettene.
Vi måtte haike for å komme til festlokalet som lå cirka en mil fra der vi bodde, offentlig transport hadde på den tiden juleferie frem til februar, kunne det virke som, så vi haiket.
Klokken kunne være rundt ni på kvelden så en og annen bil var ute enda og kjørte og vi fikk ganske fort haik. Brøytekantene var vel rundt brøsthøyde og det knaket så flott under mine lånte støveletter i snøen da jeg gikk.
Vi måtte gå tre kilometer fra hovedveien der vi ble avsleppt for å komme oss til dette festlokalet, men vi var unge og ved friskt mot av spenningen som kunne vente oss ved vår første romjulsfest, det var det nordnorske bandet Zoo som skulle spille.
Jeg trur at tanken på all spenning som var i kroppene våre gjorde slik at vi ikke frøs, selv om det var en isende kaldt kveld, og vi gikk uten skjerf, lue og votter og i støvlettene mine var det ikke plass til annet en tynne strømpebukser.
Vi begynte ikke å fryse for vi framme ved festlokalet oppdaget at vi hadde bommet på dagen, festen skulle være dagen etter.
Jeg vet ikke hva vi tenkte eller snakket om på veien tilbake til hovedveien, men jeg vet at vi frøs.
Bena fikk etter en stund en merkelig gange siden følelsene i bena forsvant i de litt for små støvelettene, hendene var presset langt ned i lommene på jakken og ørene sved av kulde.
Vi hadde ikke noe å glede oss til lenger og vi visste at det å få haik så sent på kvelden ikke var det letteste, det var tross alt romjul og på den tiden satt voksen folk inne og spiste nøtter og drakk kaffe, de kjørte ikke hvileløst rundt for å se på naturen, dessuten var det for kalt. Det eneste håpet vi hadde var at en stakkar sjel måtte kjøre ut i et eller annet ærend, og vi ba antakelig til Gud også ja vi brukte det jeg om min venninne når vi hadde kommet oss opp i ”trøbbel” før i tiden, for så å la oss få sitte på.
Jeg aner ikke hvor lenge vi gikk langs en isende kald vei en romjuls sen kveld før vi kom oss i hus og i varmen, men jeg kan ennå huske at det var så kalt at selv musa frøs, som min venninne så vakkert utrykte seg.