Blir du sugen?

Kan du kjenne suget om det står på en dør, må ikke åpnes, å åpne døren bare litt for å kikke på hva det var bakom vi ikke var ment å se?
Om du sitter nært noen som jobber på sin data foran på tog eller buss, kjenner du suget etter bare å se litt hva vedkommende skriver eller holder på med?
En om noen har gjemt gebursdagsgaven din og du oppdager hvor, får du litt lyst til å kjenne på gaven om den er tung eller om du kan ane hva som finnes inni, eller rett å slett åpner litt bare for å se etter?
Er du en av de som bar må kjøpe et ukeblad for å se hvordan Elisabeth Andreasen eller andre kjendiser har det heime?
Hvem som har gjort slutt med hvem og hvem som ble tatt med ”buksene nede” på et utested du faktisk har gått forbi en gang eller kanskje til og med besøkt.
Har du et så stort sug etter informasjon at du må lese om din kjæreste mottar en sms mens han eller hennes mobil ligger på bordet og han/hun selv ikke er i huset?
Har du åpnet et brev som er kommet til din adresse mens den skulle til naboen og du ser at avsenderen er fra politiet eller en annen spennende avsender?
Eller er du en av de som bare må legge til programmet på Facebook slik at du kan se hvem som har vært og tittet på din profil?

Hva er det med oss mennesker som gjør at vi ikke kan la være å bry oss om ting som ikke angår oss?
Ligger det i vår natur?
Er det medfødt, starter vi som babyer med å suge på begge brøstene ved hvert måltid fordi vi mener at det andre brøstet må ha bedre smak på melken?
Vil vi vite fordi vi vil ha bekreftelse på noe eller fordi vi må ha noe avkreftet?
Har noen mennesker et så trist og uspennende liv at dem søker drama fra andre?
Og om det så er slik, hvorfor?

Er livene våre så tomme?
Er vi kanskje redd for å innse at vi har et spennende liv?
Er vi redde for at andre ikke elsker oss, bryr seg om oss eller at dem faktisk ikke vet om oss en gang?

Det ligger en sammenbrettet papirlapp du aldri har sett før på ditt bord, åpner du lappen og ser hva som står skrevet?

Bare innrøm det, du er sugen!

Jeg lyver aldri!!

Jeg bruker å si at jeg aldri lyver, men det er ikke dermed sagt at jeg forteller hele sannheten heller.
Noen ganger unngår jeg å fortelle sannheten bare for å underholde meg selv eller andre, kommer an på hvordan man ser det.
Ved en anledning var jeg på besøk hos et vennepar, et nylig møtt, vennepar også, og vi hadde en meget hyggelig tone med mye latter og smil, hvor den ene vennen spurte om jeg ikke hadde sertifikat, og det var da jeg skulle svare på det at lyvefantasien overtok en smule.
Jo da, sa jeg har hatt sertifikat, men jeg mistet det i en episode hvor jeg ikke var helt edru og jeg overså en gammel mann som gikk over gaten og jeg kjørte rett og slett over mannen, men som jeg tilføyde, han var så pass gammel og stygg at det sikkert ikke var noe savn for noen, men at jeg hadde tatt min straff og følte meg ferdig med episoden nå.
Denne vennen min så på meg med store øyne, la hodet litt på skakke og tilføyde, - vel, så lenge du har klart og kommet deg videre i livet etter den episoden så er det kjempeflott!!
Nå sa jeg ikke at jeg hadde løyet hele episoden før vi hadde spist middag og inntatt både et og flere glass med vin, men da trur jeg at det muligens var for seint.
Hun sa ikke noe, men kroppsholdningen hennes hadde forandret seg litt, ikke mye men nok til at jeg følte at jeg muligens hadde plantet med feil frø for å si det slik.
Vi skiltes etter et døgn som venner, trudde jeg, og det var ikke før sommeren etter at vi skulle samme vei og vi hadde lovt å sove over hos dem på tur sørover i Sverige.
Vi ankom byen ganske seint på kvelden og hund og katt som også var med oss i bilen trengte å strekke seg litt, men da jeg ringte så svarte hun ikke, men sendte en sms rett etterpå at hun bare måtte beklage men dem kom på at dem var bedt bort i en gebursdag og ville være borte i to dager.

Noen ganger kan en liten skøyeraktig løgn få følger man ikke hadde regnet med, noen skjønner at man lyver mens andre kanskje trur at man rett og slett er en gærning som har sluppet ut fra et lukket rom.
Noen ganger må man kanskje kjenne folk bedre før man slenger rundt seg med lyvefantasier mens andre ganger er målet akkurat det, man liker å sjokkere og få andre usikker på en, jeg er nok under den siste kategorien.

Jeg og en venninne skulle gå ut å spise en kveld og mens jeg ventet sto i baren ved siden av restauranten ble jeg bedt til bordet hvor det satt en del menn oppdresset. Det var hyggelig det, helt til jeg oppdaget at den ene etter den andre overgikk hverandre om hva slags flotte utdannelser og arbeid de hadde, det ble liksom flottere og flottere jobber alt etter som turen nærmet seg min tur og jeg var utilfreds i situasjonen, hvor det bare slo meg, jeg skulle gjøre kort prosess av hele situasjonen.
Min tur kom og jeg satt meg ganske godt tilbake i stolen tok en slurk av ølet mitt, så på den ene så den andre, målte dem litt opp og ned før jeg sa, - jeg er gynekolog og ser så mye fitte hele dagen at jeg ikke liker se nye på fritiden min, så rapet jeg reiste meg opp og gikk.

Jeg lyver aldri, men noen ganger kan løgner være mye mer moro en enhver sannhet, helt sikkert!

Trykk på knappen og dø!!

Om du eller jeg hadde vært så syk at vi hadde ligget i en seng fra vi var 6 år og 25 år fremover og til slutt bare kunne puste ved hjelp av en respirator ville vi ha ønsket hjelp til å dø da?
Hva om vi ble syk i dag, etter at vi har levd et liv som aktive deltakere i livets berg og dal bane, at vi ble så syk at det ikke lenger hva noen forhåpning om helbrede, skulle vi ønske hjelp til å dø da?
Hvor syke ville jeg og du måtte være for at vi ønsket hjelp til å avslutte livene våre?
Skulle det ha vært så mye smerte at vi lå neddopet?
Skulle vi være så syke at vi nesten bare kunne røre på øyenlokkene, har man da en følelse av at livet er slutt?
Hvem er det som til slutt tar avgjørelsen for at man mener at et liv er meningsløst?
Meningsløst, noen forteller oss eller vi forteller oss selv at det ikke finnes en eneste mening i at man skal leve videre.
Det finnes ingen mening i å leve lenger fordi vi ikke skaper noe?
Ingen mening i å leve fordi man mener at meningen er over?
Om man ikke hadde noen som brydde seg om at man lå i en seng å var så syk at man ikke kunne komme lee på annet en øyenlokkene da, ville det være lettere å avgjøre at man skulle dø da?
Kanskje en dame eller en mann uten venner og slekt lå og opptok en seng som en annen person hadde trengt for å lege sitt brukkne ben, hadde det vært lettere å bare ”avlive” den personen siden ingen ville savne den og vedkommende i alle fall aldri ville kunne puste ved egen hjelp lenger?
Har du noensinne vært ved en venn eller slektnings seng som lå på det siste?
Har du sett vedkommendes smertehelvete og dødsangst og kanskje ønsket at det skulle være over snart slik at den som lå der slapp mer smerte og vi slapp å føle mer hjelpelaushet.

Livet er så skjørt, vi kan være i full vigør en dag for så å ligge flat ut dagen etter, og det er vi som farer rundt som små ivrige maur som ofte sier, skulle jeg en gang bli så syk at det ikke lenger er håp så vil jeg ikke ligge som en ”grønnsak” i en seng og puste med hjelp av en maskin.
Vi vil ikke være frakoblet det liv vi har levd, da vil vi heller dø.
Ja det er lett å si for oss som fortsatt springer rundt og gjør det vi må gjøre for å leve.

Det ligger en dame et sted i Sverige, som har vært syk og liggende i en seng fra hun var 6 år gammel til nå da hun er 31 år, hun må puste ved hjelp av respirator og har en sykdom som gjør at hun aldri vil kunne bli frisk igjen, hun har bedt om hjelp til å få avslutte sitt liv på en verdig måte, som det sto skrevet.
Dø på en verdig måte?
Jeg vet ikke hva det kan bety selv om jeg skjønner at dette verdige faktisk betyr mye ulikt for den som leser det, dø verdig!

Noen vil dø, trykker du på knappen?

Man kan alltids få bruk for deg!

Hvor gammel trur du at du blir?
Hvor gammel vil man egentlig bli, 100 eller 105?
Går man egentlig rundt med en hemmelig drøm om å bli 130 år, som dem mener at verdens eldste dame boende i Kaukasus er.
Hun ligger i sengen hele dagen og kikker ut i luften, helt til noen i slekten ble lei av at den sengen aldri skulle bli ledig og kom på at, oj hun er jo så gammel at vi faktisk kan bruke henne til noe, få henne inn i Guinness rekordbok.
Den tanken må ha slått ned i et oldebarn som ble lei av å gå inn til oldemoren en gang i uken for å skifte på henne eller bare sjekke om hun fortsatt pustet.
Da ble det liksom fart i familien igjen, ut å plukke blomster og finn frem det gamle brettspillet hun ikke har spilt på siden hun kunne sitte av egen hjelp, kanskje for 28 år siden.
Så begynte familien å lure på hva slags unnskylding de kunne bruke for å forklare at hun ble så gammel, de kom på at å bruke yoghurt kanskje var så moro for andre å høre, selv om det sikkert er det eneste hun kan innta av føde, tennene må da ha falt ut for noen uker siden, men svaret må da ha blitt like enkelt som genialt, vi sier hun drikker vodka.
Ren og fin vodka, laget av vannet fra Kaukasus, ekte vare altså.

Slik kunne man få en hel liten by i aktivitet, folkeregistret blåste støv av gamle papirer og fant hennes oppgifter, en liten søvnig by kunne sammen gjøre noe for å sette byen på verdenskartet og slekt som hadde glemt at de hadde en gammel dame liggende i en seng kunne kanskje til og med ta inngangsbilletter for å vise henne frem.
Man fant frem to barn som kunne springe inn å sette blomster i en vase til henne, en vase damen selv aldri hadde sett og blomster kunne hun ikke huske å ha sett siden hun var utenfor huset, sommeren for 29 år siden.
Ja selv den gamle damen som ikke ser folk annet en når yoghurten blir matet henne en gang om dagen kjenner at det prikker litt ekstra i en rynke et sted på kroppen våkner til når hennes brettspill blir lagt på magen hennes, hun elsket jo det spillet og klarer å lure en hånd opp over dynen og slår terningene med egen hjelp, det ble to firere.

En kvinne er som vin blir det sagt, hun blir bare bedre med årene, men hva dette bedre er sier historien ikke noe om.
Er ikke sikker på at jeg vil bli så gammel at noen glemmer meg i en seng et sted bare for å plukke meg frem om noen vil bli kjendis i fem minutter og da med min hjelp.
En trøst kan det kanskje være at man aldri kan bli for gammel til å gjøre en slags nytte for seg.
Livet kan virke som et brettspill, noen ganger får man to seksere, mens andre ganger ramler terningene ned i golvet og selv om du ser du fikk to seksere så er det opp til bevis.

Våryr og småkryp!

Det er så man nesten ikke trudde det skulle være sant, men det er vår.
Vår i luften, så lunt at man skynder seg og tar av huer og skjerf bare for at en liten vårsnue skal komme bedre til, men hva gjør vel det, det er vår!
Det drypper fra tak og snøen komprimeres så mye å så fort at jeg kan til og med se gressklipperen mer for hver dag som går, ja for den står fortsatt forlatt etter siste gressklipping midt på plenen.
Grinden in til eiendommen henger og slenger etter at den bare ga atter på grunn av all snøen som kom og jeg har festet den så godt jeg kunne med en stor midtstolpe, men det gjør ingenting, noe skal man altså ta seg til når våren kommer også.
Jeg kan ta kaffen med meg ut på trappen og vende ansiktet mot solen og bare nyte varmen mens småfuglene flakser omkring og synger, ja de småfugler som har overlevd etter en hard vinter og unngått husets kampkatt.
Snart skal fluene også våkne til liv hørte jeg på radioen i natt, ja jeg er glad i å lytte til radioen utover de små timer om jeg kan.
Men det er ikke bare fluene som skal våkne til, det skal jo alle av den type som kan flyge og krype også gjøre, uten at jeg blir særlig lykkeligere av den grunnen.
Det er bare å si det som det er, jeg liker ikke de små livene som kryper på 6 eller 8 ben i så stor fart at man aldri helt vet hvor dem forsvant når dem kom på ideen å finne veien inn i husene.
Jeg blir nervøs av dem og finner ingen trøst overhodet at en edderkopp som blir funnet i et hus skal bringe lykke, men bringer ulykke om man dreper dem.
Jeg er så mye større en dem, men enda kan jeg få frysninger av å se dem og jeg kan godt finne på å rope høyt til den som er nærmest at dem må drepe det lille dyret fortere en fort.
Da jeg ved en anledning var på ferie på Grand Canaria så ble det lite nattesøvn på meg, fordi ved mørkets frembrudd kunde man høre en hel kakkelakkfamilie starte sin jakt på nattmat. Jeg kan selv nå bli uvel bare med tanken på de ekle krypene, som må ha vært utstyrt med små tresko der dem sprang hit å dit i mørkret, med en gang man slo på lyset så forsvant dem, men hvor?
Ingen trøst i at jeg vet dem ble borte siden jeg ikke riktig visste hvor dem ble av, jeg så før meg at dem lå å kikket på meg i smyg og bare ventet til mørkret skulle komme igjen slik at dem kunne ta på treskoene og starte sin jakt igjen.

På radioen i natt var det en dame som var meget bekymret over at klimaet i verden hadde gjort det slik at det kunne bli ubalanse i småkrypavdelingen, hun sa med trist stemme at vi nok ikke kunne regne med å oppdage ett tusen nye arter av insekter i verden fremover.
Hun var trist jeg ble sjokkert.
Det oppdages altså ett tusen nye arter insekter årlig i verden????
Jeg fikk et aldri så lite angstanfall der jeg satt, ett tusen altså!!
Min alder er førtisyv, gang det med tusen, så på den tiden jeg har vandret rundt her på jorden så har det altså blitt førtisyv tusen nye arter med insekter, skrekk og gru.

Det er vår og jeg sender en ydmyk tanke opp til uansett hvem som vil høre, la ikke alle små lykkelige insekter krysse for mye av min vei, for jeg skriker bare, drep drep drep!!

Våkne kvinne og mann!!!

Gratulerer alle vakre flotte, ulike, stae og fremgangsrike kvinner med dagen i dag!!
Vi kan i dag gjøre alt vi vil med våre liv, selv om vi er kvinner, og jeg sier selv om, fordi det har og fortsatt finnes årsaker for at kvinner ikke kan gjøre alt som menn gjør, ja selv i dag.
Men om denne årsaken er mennenes feil trur jeg ikke på.
Menn vil jo gjerne at vi skal være like mye verdt og vil gjerne se oss kvinner gjøre såkalte mannsdominerte yrker, dem ønsker oss velkommen, så er det opp til oss kvinner å ta steget ut å gjøre det.
Og når jeg nå skrev menn, så mente jeg menn som er menn ikke menn som oppfører seg som tilbakestående idioter.
Og når jeg skrev kvinner, så mener jeg kvinner som kan oppføre seg som kvinner og ikke som sutrete pyntedukker som bruker kvinnekamp til å kreve en slags monopol på at det er mannens feil at dem ikke klarte å komme seg opp av sminkevesken sin.
Jeg vil ikke la kvinnedagen dø ut bare for at jeg har det bra, vi har en ny kvinnekamp på gang rett utenfor ytterdøren vår, gå ut å se!
At en del kvinner i dag mener at det ikke er noe igjen å kjempe for lenger tar fryktelig feil.
At vi i Skandinavia er blant verdens mest frigjorte kvinner er jeg stolt over, og jeg takker mine medsøstre fra før som tok den jobben for meg.
MEN, vi er et åpent samfunn og vi strekker gjerne ut hånden for å hjelpe andre, takk o lov, men vi skal passe oss meget nøye for at vi åpner samfunnet for tilbakegang for en frihet vi tar som en selvfølge blant oss kvinner.
Det må ikke gå så langt at vi bruker ordet frihet for enkeltmennesket som en unnskylding slik at kvinners frihetskamp går i retrett.
Det må ikke skje at vi lar religion og kultur få være en unnskylding for ny undertrykking av enkelt mennesket, og i særdeleshet for ny undertrykking av kvinner.
Vi er på vei i mange land å skille kirke og stat fordi vi vet at religion og politikk ikke er smart i lengden å mikse sammen, det har historien vist.
Jeg personlig er ekstremt åpensinnet for mye og mangt og mener du har rett til å gjøre de valgene du selv vil, MEN ikke på bekostning av tilbakegang i en kamp som har vist seg vært rett.
Jeg tåler ikke et menneskesyn hvor jeg eller dem som kommer etter meg skal engang begynne å tenke tanken, tja kanskje det er smart å dekke til min kropp, mitt hode fordi en religion og menn som oftest er sjefer i dem religioner har bestemt det.
Vi har religionsfrihet, men da må samfunnet legge den friheten til rette slik at man har et valg når man kommer til land som utøver religionsfriheten på den måte at de kvinner kan ta det valget SELV uten at det skal legges press på fra religionens side.
Vi, som lever i det samfunnet som faktisk ikke lar religionen bestemme fremdriften der vi lar demokratiet og friheten til enkeltmennesket være den drivende kraft må være såpass våken at vi ikke lar andre få en mulighet til å svekke den fremdriften.
Jeg finner meg ikke i at en kvinne sier til meg at hun vil dekke seg til fordi hennes religion har sagt det og hun vil det selv.
NEI NEI NEI ikke en gang til må vi la religionen føre kvinners rettigheter som medmenneske tilbake i tiden.

Ikke så vondt at det ikke kan bli verre!

Noen ganger så kan livet gå en litt i mot.
Man kan bli motarbeidet på måter man ikke trudde var mulig, som en trassig tenåring kan livet oppføre seg, og om det da ikke nytter å be livet om å skjerpe seg litt eller å gå på rommet til anfallet er over, ja så får man bare sette seg ned til anfallet er over, eller bare følge med som en taus tilhenger.
Mange ganger kommer man utfor ting som man i ettertid kan si til seg selv, det var da flaks at det gikk bra, men så begynner man å tenke, tenk om det gikk verre?
Det var en mor på radioen her en dag som hadde fått barnet sitt begravd av snø mens barnet lå i barnevognen, snøen hadde falt ned fra et tak.
Nå gikk det helt fint med både mor og barn, men så begynte denne mammaen og fortelle at hun hadde brukt hele helgen på å tenke at det faktisk kunne ha gått verre.
Så i stedet for å være glad for at ingen ble skadet så hadde hun altså gått rundt i en slags dagdrømsmareritt om at barnet kunne ha blitt både spiddet av en lang istapp eller at barnet ble kvalt.
Men det slo meg da jeg hørte denne mammaen, er vi ikke alle litt sånn?
Om vi glider på isen eller snubler i en trapp heime eller ute og det gikk bra så begynner vi å tenke, det kunne ha gått verre, vi kunne ha knekt begge bena, ryggen og kanskje til og med blitt blind, ja hvem vet hva et fall i en trapp eller på glattisen kan føre til?
Jeg gikk over gaten i går og ble nesten overkjørt av en bil, jeg klarte meg, men jeg kunne jo ha blitt til en kjøttdeigklump under bilen, om jeg hadde vært uheldig.
Det skjer fra tid til annen at man står med en riktig hvass og fin kniv og skjærer eller hakker opp maten og er man da litt uheldig at pytteliten bit av en fingert tupp kan gå med i all hakking, men om det skulle ha vært verre, hva skulle da skje, kanskje at man skar av seg hele armen, ja for det ville i alle fall være verre en ille og ens tid som amatørkokk ville definitivt være over.

Noen ganger ønsker vi faktisk at det til og med skulle være verre, dessverre kan man kanskje si, men jeg har vært i den situasjonen at jeg faktisk ønsket det.
Om noen ligger for døden og vi vet med sikkerhet at vedkommende skal dø, så skjer det at vi ønsker det skulle være over. At vedkommende ikke må ligge og pines for lenge, ja at det faktisk skulle ha vært verre en det i virkeligheten var.

Noen mener at man skal ta sorgene på forskudd slik at man ikke blir skuffet og heller kan bli glad om man ikke fikk rett, vi bor på samme klode, men ser tydeligvis kloden fra ulike synsvinkler.


Det er vel noe i det, at om noe er ille så kan det alltids bli verre, ja om vi bare tenker etter litt så!