Ikke så vondt at det ikke kan bli verre!

Noen ganger så kan livet gå en litt i mot.
Man kan bli motarbeidet på måter man ikke trudde var mulig, som en trassig tenåring kan livet oppføre seg, og om det da ikke nytter å be livet om å skjerpe seg litt eller å gå på rommet til anfallet er over, ja så får man bare sette seg ned til anfallet er over, eller bare følge med som en taus tilhenger.
Mange ganger kommer man utfor ting som man i ettertid kan si til seg selv, det var da flaks at det gikk bra, men så begynner man å tenke, tenk om det gikk verre?
Det var en mor på radioen her en dag som hadde fått barnet sitt begravd av snø mens barnet lå i barnevognen, snøen hadde falt ned fra et tak.
Nå gikk det helt fint med både mor og barn, men så begynte denne mammaen og fortelle at hun hadde brukt hele helgen på å tenke at det faktisk kunne ha gått verre.
Så i stedet for å være glad for at ingen ble skadet så hadde hun altså gått rundt i en slags dagdrømsmareritt om at barnet kunne ha blitt både spiddet av en lang istapp eller at barnet ble kvalt.
Men det slo meg da jeg hørte denne mammaen, er vi ikke alle litt sånn?
Om vi glider på isen eller snubler i en trapp heime eller ute og det gikk bra så begynner vi å tenke, det kunne ha gått verre, vi kunne ha knekt begge bena, ryggen og kanskje til og med blitt blind, ja hvem vet hva et fall i en trapp eller på glattisen kan føre til?
Jeg gikk over gaten i går og ble nesten overkjørt av en bil, jeg klarte meg, men jeg kunne jo ha blitt til en kjøttdeigklump under bilen, om jeg hadde vært uheldig.
Det skjer fra tid til annen at man står med en riktig hvass og fin kniv og skjærer eller hakker opp maten og er man da litt uheldig at pytteliten bit av en fingert tupp kan gå med i all hakking, men om det skulle ha vært verre, hva skulle da skje, kanskje at man skar av seg hele armen, ja for det ville i alle fall være verre en ille og ens tid som amatørkokk ville definitivt være over.

Noen ganger ønsker vi faktisk at det til og med skulle være verre, dessverre kan man kanskje si, men jeg har vært i den situasjonen at jeg faktisk ønsket det.
Om noen ligger for døden og vi vet med sikkerhet at vedkommende skal dø, så skjer det at vi ønsker det skulle være over. At vedkommende ikke må ligge og pines for lenge, ja at det faktisk skulle ha vært verre en det i virkeligheten var.

Noen mener at man skal ta sorgene på forskudd slik at man ikke blir skuffet og heller kan bli glad om man ikke fikk rett, vi bor på samme klode, men ser tydeligvis kloden fra ulike synsvinkler.


Det er vel noe i det, at om noe er ille så kan det alltids bli verre, ja om vi bare tenker etter litt så!