Men alle andre skal jo!!!!!

Da jeg var ung så brukte jeg en ganske enkel argumentasjonsmetode for å prøve å få viljen min gjennom, - men alle andre får jo eller skal jo!
Og svaret var alltid det samme fra min mor, - jaha så om alle andre hopper ned fra et stup så skal du gjøre det samme altså?

Det skjedde antakelig at jeg ble trassig og svarte ja på det uten at jeg egentlig skjønte rekkevidden de voksnes argumentasjonsteknikker og fikk vel bare et hoderyst tilbake som svar kan jeg tenke meg.

I dag da jeg føler at halve baken ligger i en kiste og andre halvparten av kroppen strever med å holde seg ”sunn å frisk” så er tendensen ofte omvendt av mine tanker som barn, ingen andre skal eller vil, så da vil/skal jeg prøve.

Om jeg ikke føler for å hoppe utfor et stup bare for å bevise at jeg våger å trasse folkemassen så er det noe fandenivoldsk i meg som sier jo der andre sier nei!

Kanskje jeg har kommet i en andre tenåringstid der trass og pågangsmot er større en det burde være skal være usagt, men jeg registrere at mange andre i min aldersgruppe føler det samme.

Bare se på dem som for eksempel vinterbader, de slår bort litt av isen på en innsjø for så å senke sitt legemet ned i isvannet mens de hyler av smerten isvannet gir.
Hadde man gjort det som tenåring så hadde en voksen straks vært på pletten å fordømt gjerningen med ed og galle og forberedt en på at forkjølelse, lungebetennelse, og det som verre var.

Det samme skjer med andre tenåringsvoksne med en gang et forbud kommer opp, ikke kjør mer en 80km i timen på denne lange ødslige strekken og vips er speedometeret straks over 120.
Ikke hopp fra denne fjellveggen det er farlig står det på et skilt og vips så står ”vi” i kø for å hoppe og se om vi klarer det.
Tarantella edderkoppen kan gi dødelige bitt, vips, der var det noen som bare måtte skaffe to som ble døpt til Kjell-Magne og Siv.

Spis ikke bløtkake om du skal slanke deg og komme inn i bikinien fra i fjor, men med en gang jeg kjenner jeg burde holde meg i form så stikker jeg å kjøper et stykke kake for så å svelge det ned med ekstra sterk kaffe og etterfulgt av en sigarett.

Det er bare å gi opp, vi lærer aldri.

To må man være!

Mennesket er ikke skapt til å være alene sies det.
Hvem sier det egentlig?

Ble man født med en slags bruksanvisning rundt halsen hvor det sto; la ikke dette mennesket under en noen omstendighet være alene.

Hva i så fall ville man være redd for om et menneske var for mye alene?

At vi skulle finne oss selv?
At vi kanskje ville tenke egne tanker som ikke var påvirket fra et slags gruppetrykk?
At man ble selvstendig?

Tja, det å være alene en stund kan faktisk få slike konsekvenser, man lar seg ikke presse inn i andres mønster lenger.

Jeg har opplevd, da jeg var singel, at jeg ikke ble bedt til middags selskaper fordi jeg var alene eller singel som noen sier, jeg lurer fortsatt på hvorfor.

Er den single en slags trussel for andre og i så fall hva slags trussel er det snakk om?

Angst er et uttrykk for at man er redd for noe man ikke er helt sikker på hva er, kanskje har par angst for single mennesker.

Jeg kjenner da drøssevis av såkalte single mennesker og jeg føler ikke at de utgjør noen slags trussel enten de er med på selskapeligheter jeg byr på eller i andre sammenheng heller for den saks skyld.

Jeg aner en slags kristen moraliserende ånd over hele tosomheten, og det er sikkert derfor jeg ikke liker at man sier to må man være.

Relasjonsanarkist sa en dame i et diskusjonsprogram at hun var, det forteller at man nekter å være følelsesmessig knyttet til bare en partner.
Ikke verre en at om du har to eller tre barn så elsker du dem like mye men på ulike sett.

Kanskje ikke noe for et religiøst menneske å velge, men faen heller, vil man bli relasjonsanarkist, finn opp en ny religion da så slipper du å tenke selv.

Er døden livets dessert?

Mange lever livet sitt som om døden er livets dessert, de liksom bare slenger med i venten på at desserten skal inntas.

Og desserten som tilbys er da alt fra evig liv til masse jomfruer som springer rundt og klør seg i skrevet mens de venter på deg.

Og med tanke på det siste, disse jomfruene som bare skal la seg knulle av en masse menn som endte sine dager med smell og bang, hva har de gjort som har fortjent den slags dessert da?

Jeg mener de må da komme fra et sted?
Eller er det damer som tusler rundt på jorden og sparer sine jomfrudommer bare for at de virkelig vil la seg høvles over av menn når de dør?

Da kan jeg lure på, tilhører de en slags religion også, en religion hvor man føder opp jomfruer liksom?

Hvordan beskytter de i så fall alle jomfruer fra å ikke ha sex?

Kanskje samler de alle unge jenter i en slags leir, et slags jomfruland eller virgin island?

Hva skjer med unge jenter i tenårene da trur dem?
Ser det for meg jeg, hundrevis av jenter som blir vårkåte 24/7 og det eneste dem kan få utagere sine følelser på er med andre jenter.

Så de morosomme menn som frivillig tar livet av seg for å ende sine dager i et himmelrike full av jomfruer får jenter som mistet sine jomfrudommer til andre jenter.

Ja ja, sånn kan det gå om man er så dum å tru at desserten serveres når man dør.

Personlig mener jeg at det er straff for dumme menn, men som sagt….hva har alle jentene gjort som fortjener sur kremfløte til dessert etter livet?