To må man være!

Mennesket er ikke skapt til å være alene sies det.
Hvem sier det egentlig?

Ble man født med en slags bruksanvisning rundt halsen hvor det sto; la ikke dette mennesket under en noen omstendighet være alene.

Hva i så fall ville man være redd for om et menneske var for mye alene?

At vi skulle finne oss selv?
At vi kanskje ville tenke egne tanker som ikke var påvirket fra et slags gruppetrykk?
At man ble selvstendig?

Tja, det å være alene en stund kan faktisk få slike konsekvenser, man lar seg ikke presse inn i andres mønster lenger.

Jeg har opplevd, da jeg var singel, at jeg ikke ble bedt til middags selskaper fordi jeg var alene eller singel som noen sier, jeg lurer fortsatt på hvorfor.

Er den single en slags trussel for andre og i så fall hva slags trussel er det snakk om?

Angst er et uttrykk for at man er redd for noe man ikke er helt sikker på hva er, kanskje har par angst for single mennesker.

Jeg kjenner da drøssevis av såkalte single mennesker og jeg føler ikke at de utgjør noen slags trussel enten de er med på selskapeligheter jeg byr på eller i andre sammenheng heller for den saks skyld.

Jeg aner en slags kristen moraliserende ånd over hele tosomheten, og det er sikkert derfor jeg ikke liker at man sier to må man være.

Relasjonsanarkist sa en dame i et diskusjonsprogram at hun var, det forteller at man nekter å være følelsesmessig knyttet til bare en partner.
Ikke verre en at om du har to eller tre barn så elsker du dem like mye men på ulike sett.

Kanskje ikke noe for et religiøst menneske å velge, men faen heller, vil man bli relasjonsanarkist, finn opp en ny religion da så slipper du å tenke selv.