"desembernissene"

Så er vi endelig der igjen, i den årlige julebordsesongen.
Den tid på året da alle ansatte i ulike bedrifter skal heve glasset sammen og juble over året som gikk.
Noen vil alltid juble høyere en andre og noen vil juble over tanken på at sjefen betaler for ”jubelvannet” i år igjen.
For folk som vanligvis frekventerer utelivet gjennom hele året gremmes og de ansatte i utelivsbransjen toer sine hender og stapper inn en hodepinetablett eller to før dem går på jobb, for alle dem vet hva som venter i skyggen av en halvfull restaurant eller bar.
Da kommer ”desembernissene ut”.
Hvordan dem ser ut lurer du kanskje på, og jeg skal fortelle deg det.
De kommer i inn i baren før middagen, med hodet hevet og rak i ryggen, dem stønner over at det er rimelig mye folk og at betjeningen ikke har klart å rydde bort etter gjestene som kommer og går.
Dem tar de tomme glassene bort til bardisken eller aller helst bryter seg inn og ber noen komme å rydde og vaske det bord de var heldig å finne ledig.
Så, om de kommer i par, kommer alltid mannen til disken og sier eplekjekt, - er det jul så er det jul, her skal det feires, gi meg en au de vie med vann og en irish coffie til fruen.
Da mannen har fått sine drinker og er nesten hvit i ansiktet over at prisen for begge drinkene til sammen koster nesten to hundre kroner snur seg og går tilbake til fruen ser du det ytre kjennetegnet av en desembernisse, dressen er den samme han giftet seg i og har ”krympet” så mye på 10 eller 20 år at mannen har utviklet en ”donaldrøv”.
Og det vil alltid være desembernissene som klager på støynivået eller musikkvalget som er i baren, og det vil alltid være ”desembernissen” som har skylden for 50 øringen du lurer på hvem som har gitt, etter tipsen regnes over når kvelden er slutt.
Tru meg, jeg vet, jeg har jobbet i bar, restaurant og drevet pub, så jeg vet hva som gjorde arbeidsdagene før jul til et mareritt.
Om man er uheldig og ”desembernissene” kommer tilbake til baren etter middag der gratis vin og øl fra arbeidsgiver er fortært i overkant fra restauranten, kommer gjerne finalen som er mer tragisk en moro.
Dem sjangler med blikket festet på en barkrakk som ”desembernissen” alltid vil gi opp kampen mot og ber om en nattdrink i form av noe søtt til fruen og en øl til herren selv, før han slår på stortrommen og gir deg den berømte 50 øringen i tips mens han blinker lurt til barkeeperen, som han sikkert trur er en sjarmerende flørt mens barkeeperen høflig smiler et stivnet smil tilbake, uten at ”desembernissen” tar det poenget.
Dem ”desembernissene” jeg har møtt er Norske, men dem kan smått minne om Svensker og da ikke engang i desember og heller ikke særlig påvirket av alkohol.
Mer om det en annen gang.
Jeg skal snart på julebord og ikke bare en kveld men en hel helg, og det er lenge siden jeg har vært ute på noe slags uteliv i det hele tatt, så gud forby at jeg ender opp som en slags ”desembernisse” i Gøteborg, det eneste som ikke vil gjøre stor forskjell i dette landet jeg bor nå, må da eventuelt være at betjeningen finner en 50 øring i tipskassen, tipskulteren er elendig her til lands, og da er vel ikke rart at så mange servitører og barkeepere er Svenske i Norge.
Skål på den dere, og nyt julebordsgledene, dem kommer bare i desember, takk o lov.