Månegalen.....

Jeg er i dårlig humør, sa jeg til en av mine venner da vi pratet sammen via datamaskinen, - jaha, har du pms nu eller?
- nei, det er fullmånen
- Fullmånen? Finnes det da ingenting dere kvinner ikke kan bruke å unnskylde deres humørsvingninger på?
Har man det da, tenkte jeg, humørsvingninger? Vi kvinner altså? Min kompis mener altså det, og han bruker å snakke rett fra leveren til meg.
Men jeg vet med sikkerhet at fullmånen i alle fall gjør noe med meg.
Jeg kan kjenne at noe ikke er som det skal være med kroppen, når fullmånen står stor å vakker på en mørkeblå himmel, jeg blir urolig, analytisk og ”litt galen”.
Du kan være sikker på at det er fullmåne når en enkel oppgave som det å skifte et kaffefilter til morgenkaffen ender opp som en større hendelse en det burde bli. At kaffefiltret er i oppløsning etter at kaffegruggen som lå igjen fra dagen før har gjort sitt skjønner jeg jo, og at resultatet da kan bli at kaffefilter deler seg og havner på benken og delvis på golvet ligger vel også ganske nært å anta, men at jeg får en ikke ”normal” reaksjon på hele saken, skylder jeg på fullmånen.
Jeg vil ta fem en hammer å knuse kaffetrakteren til småbiter, jeg vil så ta alle rester fra kaffetrakteren og hoppe på dem mens jeg ler ondskapsfullt og roper, ikke tull med meg!!!!
Men jeg gjør det jo ikke, jeg kan derimot faktisk føle meg intens fornærmet over at kaffetrakteren med sin utsendte kriger, kaffefilteret, lager bråk med meg som ellers er så snill å god, og at jeg faktisk har en slik vanvittig tanke omkring hele kaffeprosessen gjør meg faktisk overbevist at fullmånen har forvandlet meg til et monster.
Jeg kan få i gang en intens diskusjon ut i fra en bagatell, og jeg kan føle sorg over at det fortsatt henger 3 kilo druer igjen på drueranken og dem nå er frostskadet og uspiselige.
Jeg kan ”se” en dypere mening bak en feiloppringning på telefonen, og jeg kan jogge mye lenger enn jeg vanligvis gjør, uten å bli trett eller svett.
Det slo meg nå sist, jeg var ute en kveldstur med hundene, og så opp mot månen som var på sitt fulleste, det er noen som bor der oppe.
Selvfølgelig er det så, det bor noen skapelser på månen og dem kan ikke komme ”løs” før det er fullmåne, men da sender månen ut sine representanter rundt omkring i verden, små jævler er det som er løse da.
Og dem vil suge styrken ut av menneskene, og da oss kvinner helst. En av dem tar bolig i meg, og den suger seg fast i hjernen min og tømmer meg for motstandskraft, jeg blir følsom når jeg skal være sterk og ”galen” når jeg skal opptre normalt. Så beveger den lille fullmånejævelen seg rundt i kroppen min som den vil, og holder så hardt rundt brystene mine at jeg ikke kan ta på en bluse eller en bh uten at det gjør vondt.
Om de små fullmånejævlene inntar en mann så blir han bare til en varulv, som gjør at dem hyler høyere under en fotballkamp, mens vi kvinner blir til hunjævler, vel i alle fall jeg.
Nå går snart fullmånen over til ne igjen og jeg kan få tilbake styreretten over kroppen min igjen, og puste ut…. Til neste fullmåne.
Nå vet jeg hvordan samtalen med min kjære kompis kommer å starte neste gang, for jeg vet han leser dette.
- Jasså du….andre overtar kroppen din ved fullmåne? Lena du sier jo alltid at du er kontrollfreak….men hvorfor lar du dette skje da?
Og mitt svar kan han like godt få først som sist, jeg er månegalen…..i ”rest my case”