flaks?

Er det flaks at jeg overlevde min barndom på 60 og 70- tallet?
Jeg lærte å sykle i Stockholm på en sykkel som var årevis fra å i det hele kjenne til noe som skulle komme til å hete Eu-godkjening, hjelm var noe folk som kjørte motorsykkel brukte.
Min svømmetrening besto i at min storesøster, som sikkert hva trøtt på å passe på meg, ga beskjed når vi besøkte et utebad anlegg, at om jeg ikke hadde lært meg å svømme den formiddagen så skulle hun smelle til meg. Arbeid under press kanskje vi ville kalle det for i dag, men det funket i alle fall, jeg lærte å svømme 6 år gammel.
I det området jeg bodde fra jeg var 4-7 år var i, en av i dag, Stockholms mest populære områder å bo i, på Søder i stockholm. Husene var inndelt i kvartal og innenfor var det oppdelt i diverse innergårder.
Jeg lærte tidlig hvordan man kom seg fra en del av kvartalet til det andre via en del bakveier og ”hemmelige” ganger.
Mange ganger måtte jeg bli passet på av min storesøster, som er 4 år eldre en meg, og da kunne det skje mye spennende ting.
En av gangene klarte vi gjennom ulåste dører og en del vindusklatring komme oss opp på taket av vår bolig. Det var høyt, men hva skremmer vel et barn som skal til å oppdage verden? Ikke mye kan jeg si, og den ensete advarselen jeg fikk heimefra før min mor gikk på jobb var, ikke snakk med fremmede menn, fremmede damer var på den tiden ikke farlige tydeligvis.
Taket var utformet slik at feieren skulle kunne gå langs kanten, og på den tiden så var feieren så tøff at han ikke brukte sikkerhetsline som han festet noe sted. Det hadde vi sett selv, og taket var på en måte så nært vi kom himmelens forbudte område vi kunne komme. Ingen hadde sagt at man ikke skulle gå på taket, men siden dørene som førte dit stort sett var låste så ga det oss en slags beskjed om at området i alle fall ikke skulle entres. Det var det vi forhold oss til, dørene låste, ikke gå inn, dørene åpne, versegod kliv på. Enkle å greie regler, mente vi.
Selv bodde vi på 2 og en halv trapper, ja man bodde faktisk på halve trapper, noe som i dag antakelig ville ha vært på 5 etasje, og over oss bodde det folk i 1,5 etasje, altså 7 etasjer om jeg nå skal være veldig nøye.
Vi kom oss i alle fall opp på taket og på veien dit hadde en av de klokeste funnet ut at toalettpapir var tingen å ta med som ”våpen”. Vi sto lent med ryggen mot taket og så utover hele verden, kunne det virke, det kilte i magen når vi så ned.
Det var da en liksom bare slengte ut forslaget, hvem våger å sitte med bena dinglende utover kanten for så å rulle ut toalettpapiret og se om det var nok papir til at det nådde bakken?
Jeg var minst men ville ikke være dårligere enn andre sp det er val klart jeg sa ja.
Så satt jeg der med bena utenfor kanten, mens pekefingrene fungerte som dorullholder så
fungerte tomlene som drivemekanismer for å få ruller ut toalettpapiret.
Nå kan jeg ikke huske om papiret rakk helt ned, men det jeg kan huske var at en dame som tydelig lurte på det vite som flagret forbi hennes vindu kunne være, stakk hodet ut og så opp på mine dinglende ben og satte i et hyl.
Jeg aner ikke hvordan vi kom oss ned igjen, men toalettrullen slapp jeg og jeg kan huske at den var vakker, med metervis med hale etter seg forsvant den i vinden.
Vel jeg sitter nå her i alle fall, med toalettruller på badet og bena plantet på golvet i spisestuen og lurer på om jeg har hatt mer flaks en de fleste.