På sporet!!

Som alle andre hunder så bruker også mine å ta sporet av en godbit eller annet som dem kan finne interesse av for øyeblikket. Den minste hunden har en forkjærlighet for mine briller og feirer med å spise på buene om hun finner dem, noe jeg personlig ikke synes så meget om, men det bruker å blinke til i kassaparatøynene til min lokale optiker i når han ser meg, men den enes død den andres brød som det så smukt heter.
Da jeg var barn så kunne jeg også ta spor på en god bit, og aller helst frukt.
Vi hadde ikke frukt hver eneste dag i huset da jeg vokste opp, eller som min mor brukte å si, det nyttet jo ikke å la noe stå fremme før jeg var som en hundevalp, jeg åt all frukt jeg kom over.
Det skjedde at hun hadde gjemt en pose med epler slik at hun kunne ha å porsjonere ut til meg, men epler dufter og jeg fant selvfølgelig posen og forsynte meg slik jeg fant det best selv, og som regel klarte jeg å tømme posen før hun oppdaget det. At jeg etterpå da hun oppdaget at eplene var borte forsøkte meg med en klassisk vri om at det ikke kunne være meg, gikk heller dårlig da det bare var meg som åt frukt.
Jeg har også klart å videre føre den egenskap med å spore hvor ett eller annet godt kan være skult til min datter.
Jeg hadde ved en anledning fått en riktig stor eske med konfekt, ja jeg trur det var flere kilo sjokolade i den esken og jeg sparte på den lenge slik at jeg kunne by venner som stakk innom for en kopp kaffe en bit eller to av den eksklusive konfekt.
Esken lå oppå en bokhylle i stuen og jeg har av en eller annen grunn aldri hatt spesiell stor forkjærlighet for konfekt så jeg regnet med å ha den esken lenge. Vel det er ikke alltid at teori og praksis lar seg forene i skjønn harmoni.
En slektning til meg kom ved en anledning på søndagsbesøk og jeg hentet ned den store og uåpnede, trudde jeg, konfektesken.
Det var først da jeg skulle ta bort den store røde sløyfen som var rundt esken at jeg la merke til at den egentlig burde ha vært mye tyngre en den nå fremsto, og helt riktig da vi åpnet esken så lå den en halv stakkars liten konfekt tilbake, en halvspist mørk sjokoladebit hvor innholdet var marsipan, og synderen var over alle hauger.
Egentlig skulle jeg ønske at jeg hadde like stor evne til å finne alle ting like lett som jeg kan finne en godbit, for eksempel hvor jeg til stadighet ikke klarer å finne hvor jeg har lagt pengebøker og nøklene, paraply og hanskene mine, kanskje det rett å slett er for at det ikke gir meg samme nytelse som en godbit eller tre, ja ikke vet jeg men, jeg er riktig god å forlegge saker og ting.
Mye dukker opp da jeg slutter å lete etter det jeg har forlagt og mye dukker ikke opp før man skal møblere om eller rett å slett ikke lenger trenger dem man lettet etter lenger.
Det er ikke lett å være på sporet etter noe eller noen da man mitt i søket glemmer hva man skulle lete etter eller bruke de man lette etter til.
Det samme kan man til tider si om min tanke bak dagens blogg, jeg startet med en ide, men så glemte jeg hva det var jeg egentlig ville si og fortsatte på noe helt annet, nei det er slettes ikke lett å være på søken eller på sporet av noe, man kan lett spore av.