Alder ingen hinder!!

Da jeg skjønte at man kunne glede seg fremover i tid så begynte jeg å glede meg til å starte skolen, da var jeg syv år, etter det kom all verdens aldre man kunne glede seg til å fylle.
Til man ble seksten år, for da kunne man lære å kjøre moped eller man hadde ”lov” til å ha seksuell aktivitet uten å spørre om lov i heimen, uten at jeg trur mange gikk heim og spurt om lov til det først.
Man måtte jo selvfølgelig glede seg til man ble atten år, for da kunne man stemme til stortingsvalget og enda viktigere, man hadde lov å kjøpe øl og vin på polet, som jeg antar de fleste gjorde lenge før dem sprang til nærmeste stemmelokal for å avgi sin stemme.
Så ble jo det å være nitten år helt ubrukelig fordi man ventet på å fylle tjue år, og da man endelig ble tjue så var det liksom ferdig med all venting på en viss alder egentlig, da var man voksen på en måte og man lurte på hvorfor dem som var sytten år så mer barnslig ut en vi hadde gjort.
Etter man ble såkalt voksen kom og gikk årene uten at man egentlig la særlig merke til det, før man plutselig skulle bli tretti år og ikke helt hadde skjønt at det gikk an å bli så pass gammel og fortsatt stå på benene.
Jeg og en venninne hadde diskutert nettopp det i yngre år, tenk å være tretti år da, da er jo livet liksom over og man kan vel like godt henge seg, ja tenk vi hadde sagt det, da vi var atten vel og merke, men i alle fall.
Etter jeg hadde fylt tretti og oppdaget at jeg fortsatt kunne både, se, høre og bruke benene lå jo det meste av livet framfør en, først da jeg hadde passert førti år ante jeg en smygende følelse av at livet var på vei andre veien, kanskje en slags livskrise, hva vet jeg?
Og det blir jo ikke bedre av at jeg føler at jeg snart ligger med halve baken i graven når man om noen år skal bli femti, skrekk å gru, kan man fortsatt stå, se, høre og gå ved egen maskin da?
Da min mor ble femti år så fremsto hun for meg som en ”kjerring” i sine husmorkjoler og ruller i håret, hun og hennes venninner gikk på bingo en gang i uken og deres høydepunkt bestod i fredagskrimmen på tv og ukebladet Se og Hør på torsdagene, jeg mente da dem hadde et patetisk og kjedelig liv, og det mener jeg nok enda.
Jeg har ikke husmorkjoler, jeg har korte kjoler så jeg kan vise benene, jeg kan ha ruller i håret om jeg skal gjøre meg ekstra fin, men jeg går ikke på butikken med dem i håret mens jeg leter etter ukens ”høydepunkt” i form av et ukeblad, men jeg liker å se på krim på tv…
I dag hopper damer på nitti år tandemhopp med fallskjerm og hangliding, damer i femtiårene tar lappen på motorsykkel og tusler rundt i skinndress mens de drikker kaffelatte, damer på seksti år kan slenge seg innom ett eller annet gym og trene overarmer og magemuskler eller ligger på en strand i varmen og titter på unge men som passerer mens de drikker vin og nyter livet.
Noen har flyttet grensene for det som er mulig, eller er det jeg som ikke lenger kan se noen grenser lenger?
Kanskje det er det fine med det å bli eldre, vi blir blind for grensene og springer på som om vi trur vi er atten fortsatt, alder ingen hindring altså.