Mine dyrs beste venn!

Et liv uten husdyr ville for meg være et totalt meningsløst liv.
Jo da et liv uten musikk og bøker ville også være tragisk, men måtte jeg velge så ville jeg velge dyrene mine først.
Da jeg var en fet liten trulte på rundt fire år så hadde jeg for vane å samle inn alle hunder og katter, i min gate, som jeg mente var helt alene i verden og gjemte dem i min mors soverom.
Det var vel ikke den smarteste plass å gjemme dyrene, men jeg var bare fire år så for meg var vel det en bra plass, dessuten kunne jeg ligge på sengen med dyrene rundt meg å prate og kjel med dem.
Min mor oppdaget fort min lille hemmelighet og det samme gjorde naboene i gaten der jeg bodde, så dem kom selvfølgelig rett ned til oss og spurte om vi hadde deres hund eller katt.
Jeg kan ikke huske at jeg ble straffet annet en at jeg måtte lære meg forskjell på hva som var mitt og ditt, som de voksne sa, men jeg kan huske at jeg ikke stoppet helt med å ”redde” dyr jeg mente trengte min hjelp, jeg reddet dem bare når min mor var ute av huset så jeg kunne leke med dyrene i fred og ro.
Mat var vel ikke den største tilgang i min heim da jeg vokste opp i Narvik på 60-tallet, men et og annet flatbrød kan jeg huske det ofte var i huset, og jeg delte gledelig med mine nyreddede venner.
Jeg fikk ikke noe eget dyr før jeg ble 10 år, etter at vi hadde flyttet til Sverige, da fikk jeg et marsvin som jeg døpte Martina, min søster fikk en apekatt noen år før det, som vi fikk mye glede og fine minner av.
Noen ganger kan man spørre seg selv om hvorfor man vil ha et husdyr, siden det består av mye turgåing, rengjøring og til dels mye penger og ikke kan man bare reise hvor man vil lenger heller, men det må vel ligge i ”blodet” på en måte.
Er forklaring som ikke holder mål på noe som helst fornuftig plan, men jeg trur at med dyr som med forelskelsen for et annen person, det finnes ikke en snev av fornuft i det heller, det er bare følelser i sving.
Jeg er ikke ofte ute og reiser, men er jeg borte en weekend så er det første jeg spør om når jeg ringer heim er, hvordan går det med elsklingene mine, og det samme er for den andre personen i min husstand, når han ringer heim fra sin jobb så er det oftest ikke for å høre at alt er bra med meg, men at Albert (Bullteriern) er frisk og om han har gjort noe rampete i det siste.
Har man husdyr så har man også en stor del av barnet bevart i seg dem bringer mental og fysisk utfordring for en og for min del en stor porsjon med tålmodighetsprøvelse, så får jeg heller overse at dem har kostet meg både skreddersydde drakter i silke, sofaer, 6 par briller, uttelelige par med sko, jakker, bøker, cd, og dvd.
Noe får jeg vel ofre for å få lov å kalle meg mine husdyrs beste venn.