Jeg jukser ikke i spill!!

Jeg bruker å bli beskyldt for å jukse når jeg spiller spill, uten at jeg skjønner helt hvorfor.
Ved en anledning så hadde jeg besøk av en kompis og vi endte opp med å spille back gammon, vi spilte 30 ganger og jeg vann vel sånn cirka 28 av de gangene, men i ettertid så fikk jeg høre, i en god tone vel å merke, at han mente jeg bare jukset meg til alle seirene.
Min datter var hos meg på juleferie og denne kompisen hadde feiret nyttårsaften med oss og noen andre venner da han utbrøt, - du jeg trur din mor jukser når hun spiller spill, og svaret som kom, kom like fort som et lyn nedslag, - ha ha klart hun jukser, det har hun alltid gjort i spill.
Ja, det er fra sine egne man skal ha det, men jeg skjønner ikke fortsatt ikke at noen oppfatter at jeg jukser, jeg mener meg meget sterk uenig i den påstanden.
Skal man spille spill, uansett hva slags spill, så må man ha en del triks på lager, og om man i tillegg som jeg er hater å tape i spill så må man strekke strekken enda litt lenger, men å kalle det juks?
Nei, det bedriver jeg ikke med.
Jeg har spilt poker i en del år, ja det har faktisk blitt nesten 6 år, tiden flyr i gode spill også, og jeg liker det spillet.
Texas holdem er vel den type poker jeg spiller mest når jeg spiller poker, og jeg spiller heller ikke for mye, jeg vinner litt og taper litt. At jeg en dag skulle gå så langt at jeg spiller bort hus å heim ligger ikke for meg, så det vil ikke skje om noen er bekymret for det. Jeg spiller for å slappe av og for å teste min psykiske styrke, uten en viss beherskelse har man ikke noe i det spillet å gjøre, det er lenge siden man dro våpen for at man var en dårlig taper eller at man mente motstanderen hadde en ekstra ess i ermene.
I det spillet finnes ikke ordet juks, man gambler, og det er vel det jeg har overført til alle andre spill også, jeg gambler på at jeg er en bedre spiller en deg, om jeg vinner så har jeg klart det, taper jeg så har du avslørt mitt spill og du vinner, selv om jeg ikke liker det.
I såkalte selskapspill, og vi er glad i det i min venneflokk, er det vel bare meg som åpner munnen som en vårkåt måse og gaper over at jeg ikke vann, men dem som kjenner meg, har på en måte godtatt min måte å være på når det kommer til spill, og jeg setter pris på det.
Jeg kan gape litt om jeg taper en hånd i poker også, om jeg spiller på nettet det vil si, spiller jeg poker i virkeligheten så sier jeg ikke mye om jeg taper, da skulle vennene se meg, jeg er høfligheten selv, ja jeg kan bli imponert over meg selv faktisk.
Det er vel det som kalles pokerface.
Men jeg har faktisk overført og lært mye fra pokerspillet til virkelighetens spill, det spillet vi til tider må spille daglig for å ikke avsløre alt om oss til alle som ikke trenger å ha den informasjonen.
Jeg har hørt det mange ganger at folk oppfatter meg annerledes etter at de ble kjent med meg en de i utgangspunktet trudde jeg var, de fleste ganger spør jeg ikke hva slags oppfattning dem hadde av meg, fordi jeg vet hva dem trudde.
Jeg avslører ikke mer om det, men er det ikke slik med de fleste av oss?
Må vi ikke jukse litt eller gamble litt i livet for å komme oss frem eller for å få til en situasjon vi vil ha?
Si hva du vil, men jeg jukser i alle fall ikke.