Se men ikke røre!!

Av en eller annen grunn så har jeg alltid rørt på ting for så å smake eller putte det i munnen.
Det kan være alt fra å kjenne på stoffet i diverse klær i butikker eller dra fingrene over møbler i en møbelbutikk.
Ja, det er klart at jeg er den som kjenner litt på om tomatene er faste og setter nesen borti alt som eventuelt kan gi fra seg dufter, om det er blomster eller ikke spiller ingen rolle.
Om jeg enda kunne stoppe ved det, men det gjør jeg ikke, jeg ender ofte med å stikke en finger eller noe av det som kan se ut som mat i munnen også, bare for å kjenne hvordan det smakte.

Nå fikk jo til og med jeg lære tidlig at man skal ikke røre alt eller putte ting i munnen man ikke vet kan være farlig, men det må være et ”troll” eller en iboende djevel i meg som bare nekter plent å høre på fornuft eller for det som andre er selvfølgeligheter.

Det hang noen merkelige pittesmå epler på et tre og mens jeg spurte min venninne hva det var for noe rart så hadde hånden plukket et og ført det opp mot nesen for å lukte.
Og det hun sa at det var paradisepler og ikke var for å spise så hadde jeg allerede spist en bit.
At hun etterpå sa at det var for mye pektin i dem slik at dem ble for sur til å spise så ble det bare møtt av en fres av eplebiter fra meg og en munn som ble så tørr at leppen satt fast i overmunnen og jeg kunne bare nikke til svar.

Sist jeg var i Skottland besøkte jeg et museum hvor man kan se deler av den eldre Edinburgh under jorden, med utgravde hus, gater og ellers gamle minner.
I et ev de gamle utgravde hus fikk vi besøke en stue hvor man kunne se et svakt mønster etter påtegnede ”tapeter”.

Da guiden vår begynte å si at vi ikke møtte røre ved det påtegnede mønstret på veggen så var min finger ikke bare borti veggen, men på god vei bortover veggen og så før jeg i det hele tatt klarte å tenke, så var fingeren i munnen min.
Det smakte bare tørt og da guiden sa at grunnen for at vi ikke måtte røre veggen var at 80 prosent av det som ble brukt til å lage mønstret bestod av oppmalte menneskeknokler.

Jeg er i ettertid ganske glad for at et av de andre husene vi besøkte på museet ikke hadde tilgang til inntrede slik at vi stod bak et stengsel og så på veggene der inne som var så vakkert dekorert at man gjerne skulle ha sett nærmere på dem, men de veggene var malt med arsenikk.

Lange fingrer er ikke alltid en velsignelse, men jeg kan i alle fall skryte av at jeg nå har litt Skotte i meg.