I da sto jeg ved et veiskille, kanskje ikke et så stort veiskille, men i alle fall, et valg var det.
Jeg hørte tjeneren si, - Oj, det er minus 21 grader ute, skal vi gå tur?
Så satt jeg der da, ved vedovnen som ved det tidspunktet var varm og god og fra kjøkkenet kunne jeg kjenne duften av nysatt bolledeig.
Hun sto der med klærne på og med turbofisen hoppende rundt henne og meg, hun er litt sær som gleder seg til å dra ut i en slik kulde, men jeg rørte meg ikke.
Hun gikk mot ytterdøren mens hun ropte på meg, men nei, jeg hadde bestemt meg, valget var egentlig ikke så vanskelig.
Jeg ble inne, og nøt stillheten og varmen, mens jeg sendt dem en eneste tanke, galninger!
Da blir det andre boller når mannetjeneren kommer heim, han og jeg er bygd for komfort og nytelse, vi stresser ikke livene av oss for å si det slik.
De andre bruker ti minutter på samme rute jeg kan bruke femti minutter på, hvorfor stresse spør jeg bare.
Men når jeg snakker om fart, vel er min kvinnetjener rask til beins, men en ting kan hun ikke og det er å kjøre bil fort.
Hun kjører så sakte at hadde hun krasjet med noe så hadde farten ikke vært tilrekkelig stor til at kollisjonsputen hadde slått seg ut.
Ja, vi er ulike, ikke sant?
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar