Da turbofisen kom i hus så ble det slutt på ro og fred.
Ja, ikke slik at hun ikke er elsket, men hun var høyt og lavt fra dag og fant på de merkeligste ting.

Hun skulle trenes i å være alene inne mens tjenerne var ute, først i fem minutter og deretter litt mer hver gang.
Nu var jo jeg der hele tiden og passet på henne, men hun sluttet ikke helt med å lage lyd av den grunn.

Da tjeneren skjønte at hun ikke kunne ha eget rom, selv om det var grind foran slik at hun ikke skulle stikke av å gjøre rampestreker fordi turbofisen viste seg å være en utbryterekspert også, så fikk hun være i samme rom som meg.
Og det var da det ble moro.

Jeg har ikke tall på hvor mange bøker og dvd-filmer hun har sett og lest, ja jeg skal ikke stikke under en stol at hun fikk litt hjelp fra meg, jeg er jo eldst tross alt, og når skaden først hadde skjedd så fikk hun skylden i alle fall, siden jeg tross alt har ”sluttet” med demontering av diverse innbo.

Som en frisk pust kom turbofisen inn i heimen her og overrumplet ikke bare meg men tjenerne også med sine oppfinnsomme ideer.

Nå er turbofisen mye roligere å ha i hus, men det skjer jeg minner henne på hva vi kan gjøre når vi blir ensomme i huset igjen, hun er ikke tung å be for å si det slik, det er vel ikke for ingenting jeg kaller henne turbofisen.

Og om det skulle ryke med et spill med hundrevis av smådeler i, så skal man ikke frykte, vi kan lage 40 biter til over 300 deler, ja spør tjeneren bare, hun finner glede i å se hvor mange deler en bok et spill eller en avis kan deles i.

Er glad jeg fortsatt kan glede henne med enkle saker.