Mens jeg venter på helvete!

Forundrer meg stadig på dette med religion og dens tilbedere som fremelsker seg selv og deres fordømmelse av alle oss som ikke trur på den slags.

Selv er jeg dømt til helvete så mange ganger at jeg har mistet tellingen av de ”utvalgte” fromme sjeler som føler seg berettiget til å forsøke seg som reiseoperatør fra himmelens reisebyrå.

Men jeg kan stundevis glede meg til dette varme sted i alle fall når vinterstormene raser rundt husdøren og jeg ikke får varmen i kroppen.

Hvorfor føler religiøse personer seg så forbannet sikker på at de kommer til en himmel med bare sus og dus etter de har forlatt denne jammerdalen?

Hvorfor trur mange religiøse mennesker at vi andre, ikke truende, at de har første plass på moral, etikk og hvordan man behandler andre bra?

For å fremheve meg selv, ja tenk, jeg kan faktisk gjøre det uten at jeg har en religiøs tilknytting, jeg behandler andre flott, jeg gir en hjelpende hånd om noen trenger det og jeg har til dags dato aldri fordømt andres seksuelle legning.

Nei skulle du ha sett, der jeg fremstår jo egentlig som et helgen plutselig.

Og jeg er ikke den eneste som er eller fremstår som helgener uten å være religiøs, MEN det er en stor forskjell her VI tilhører ikke et moralpoliti som sier at vi skal leve etter regler fra et religiøst samfunn og IKKE tilhører vi gruppen som deler ut enveis billetter til helvete om du mener noe som ikke ”passer inn”.

Hva man vil tru på driter jeg i, men den dagen man lever etter regler som i utgangspunktet forteller at noen faktisk er bedre en andre så er man etter mitt syn…trangsynt.

Jeg trur ikke på eventyr, men jeg er riktig god på å fortelle eventyr siden jeg er forteller, men jeg går da ikke rundt å lever etter fortellingene.

Så mens jeg venter på min enveisbillett til helvete som er kjøpt og betalt av guds egne barn så tar jeg meg tre glass vin for mye, røyker når det passer meg snur meg etter unge menn på gaten, ja herregud noe gøy skal jeg vel ha før reisen til varmere strøk begynner.