Er jeg en dårlig taper eller dårlig vinner?

Jeg elsker å spille spill, ja nesten uansett spill bare jeg kan bruke meg selv i det og teste mine grenser.
Så vi snakker ikke om bingo eller annet lykkespill altså.

Det er bare et problem, eller for meg er det jo ikke et problem, jeg kan bli ganske ufin i min framtreden om jeg ikke får til spillet eller føler jeg taper.

Noen mener at jeg faktisk kan ha et snev av tourettes syndrom, vel kall det for hva man vil, jeg blir vill, tøff og lar meg ikke stoppe av at noen blir fornærmet en gang, er man med i spillet må man spillet tåle, særlig om man fra før kjenner mine små ”egenskaper” og fortsatt spør meg om å være med i et spill.

Jeg hater å tape og jeg er kjent for å være en såkalt dårlig taper, men jeg er en like dårlig vinner må sies.
Jeg kan elske å minne andre på hvem som vant i det eller det spillet i dagevis etterpå, og jeg nyter at andre blir sur.

Kanskje jeg rett å slett har noe feil i hodet?
Har jeg fått feil oppdragelse?
Eller kanskje jeg ikke har fått kanalisert mine egenskaper på rett måte?

Da jeg gikk på frisørskolen så hadde vi gymnastikk og for å få ”tøffet” opp oss jenter litt så skulle vi ha gymnastikk sammen med en del tøffe gutter som gikk på bilmekaniker linjen.
Vel for å si det slik, jeg satt mer på sidelinjen på grunn av utvisning en jeg fikk delta i uansett ball leker.
Jeg ble til og med utvist fra timen etter at vi skulle spille vann volleyball en gang og en av guttene ble plassert sammen med oss jenter.
Jeg ble så inderlig forbannet på stakkaren fordi jeg mente han ikke jobbet hardt nok slik at vi kunne vinne, at den ellers så tøffe gutten begynte å gråte.

Sånn i ettertid kan jeg nok se at jeg hadde feil, men jeg kjenner meg nok til at jeg ville gjøre det samme en gang til om jeg var i samme setting.

Vel jeg ble ikke proff idrettsutøver men jeg fikk den beste karakter som hadde vært gitt på et svennebrev på over 20 år da jeg hadde eksamen som frisør.

Dårlig taper eller dårlig vinner?
Nei takk, jeg er begge deler!