Det er så mange som lurer på hva det koster å ha en bulle eller å ha en hund, for dem som velger slikt noe.

Koster og koster fru blom, med meg som herre i huset snakker vi vel ikke om kroner å ører vel, jeg har verdi over alle slike verdslige saker.

Mine tjenere formener seg å ha brukt en halv formue på meg, men hva har ikke jeg gitt tilbake av verdier og minner dem aldri vil glemme?
Det må da bety en del skulle jeg tru!

For all del, kanskje man kan skylle litt på meg ved noen anledninger når solbriller, dresser, spisebordsstoler, sofaer, bøker, sko, jakker og diverse annet løsøre for med i det store svarte pengehullet, men kjære vene, om man trur at det er lett for meg å fostre tjenere så tar man feil, jeg er villig til å ofre en del for dem, må vite.

De har for eksempel lært seg å ikke kjøpe de dyre hundedynene på dyrebutikken når jeg får et aldri så lite raptus som gjør i utslag at jeg får en uovervinnelig lyst til å ”drepe” det.

Innestengt frustrasjon eller glede er ikke ekte vare, og er det noe man kan si om meg så er det at jeg leverer bare ekte følelser, sånn er det bare.

Her har du meg i et nøtteskall, en følelsesfull bulle med glimt i øyet.

I går etter at jeg hadde gått kveldstur med tjeneren så fikk jeg et overskudd av energi, så for ikke å stenge det inne, men la det får et naturlig og gøy uttrykk, tja…så gikk det som det gikk med dynen i sengen min.

Men så gøy det ble, ja ikke bare for meg og lillfisen, men tjeneren sto å så på og lo.

Så kan hun ha det så godt, jeg har jo selv hørt at hun skrøt til andre tjenere at slike dyner jeg har i sengen ikke koster så mye om man kjøper dem på Jysk.

Så da har jeg bare en ting å si til henne i dag, pjusk deg opp av stolen og fiks sengen til meg kvinne!

Albert har ordet 8

Man kan si mye om kommunikasjon, men om kommunikasjon skal fungere så må det være både en sender og en mottaker, og de gangene man ikke kan kommunisere så er det fordi enten mottakeren eller senderen ikke er på stasjon.

Ja, jeg mener, jeg er ekstremt glad i frukt og siden jeg har vært en del syk så er epler det eneste ekstra snadder jeg får for tiden.

Epler, store røde eller små gule, det er det samme for meg bare jeg får en bit, og får jeg ikke fra tjenerne så har jeg et helt lager liggende ute i verden, under snøen ligger dem nå for tiden.

Og jeg vet da å finne dem selv om snøen har gjort sitt beste for å gjemme dem for meg, jeg bruker bare nesen min og vips så er jeg på sporet av dem.

At min tjener en gang sa til en fremmed at jeg var en fransk eplehund, da han lurte på hva jeg var slags hund, stemmer antakelig ganske bra, selv om du kan plukke bort Frankrike i den sags anledning.

Jeg tar ofte tjeneren min med i områder der det finnes epler, slik at jeg letter kommer til å plukke dem, og tru meg jeg er rask.
Jeg har per i dag tre epler som ligger på ulike plasser under snøen og bare venter på meg, og jeg skal nok befri dem fra sitt øde en dag.

Jeg må bare passe på at tjeneren blir opptatt av lille turbofisen når vi nærmer oss området så skal jeg klare å få opp eplet før hun klarer å si nei….

Klarte det nesten i går, jeg så hun ble irritert at jeg ikke klarte å gå forbi uten å greve litt, men det problemet løyste jeg elegant.
En liten bullefnatt i dyp snø slik at hun får noe å le av så har hun glemt det.

Men nå er det en ny dag og det gir nye muligheter som det heter, men først en liten sofastrekk slik at frokosten får lagt seg til rette i magen min.

Albert har ordet 7

Jeg liker i grunnen snø, det er behagelig å gå på om det ikke er såkalt at det svir i labbene da.

Min tjener bruker hvert år å lage meg en snømann, en stor fin med tre baller oppå hverandre.

Er ikke helt sikker på hvorfor hun gjør det, men det er alltid moro å se tjenesteskapet arbeide for meg.

Da snømannen er ferdig og hun står å ser på den og spør meg hva jeg synes så viser jeg gjerne min takknemmelighet ved å gå bort å lukte på skapningen for så å pisser på den.

Hun vil så gjerne glede meg og jeg gjør så godt jeg kan.

Noen ganger sier hun at jeg er dum, fordi hun gjerne vil at jeg skal gjøre ditt eller datt og om jeg ikke gjør det så kan hun si det.
Men jeg er ikke dum og ikke er jeg døv heller, men jeg driter ofte i hva tjenerne sier til meg.
Man kunne egentlig ha satt et keps på meg hvor det skulle stå, ”jeg er ikke døv jeg bare driter i deg”.

Om man mener jeg ikke tenker så gjør jeg altså det, men det betyr ikke at jeg gidder å gjøre det andre vil, jeg vil heller at andre følger meg og gjør det jeg vil.

Du kan til og med mute meg med masse snadder og godbiter, har jeg bestemt meg for ikke å gjøre som jeg blir tilsagt så gjør jeg ikke det.

Men er det noe jeg elsker å gjøre så er det å være rask ute å sette meg i sofaen om noen av tjenerne setter seg der, jeg elsker å vise dem at jeg er den beste sofagrisen dem kan finne.

Der kan du se så snill jeg er.

Albert har ordet 6

Jeg får så forferdelig lyst på snadder, noe godt å bite i hele tiden.

Ja mye av min tid bruker jeg på å lete etter noe godt og jeg har et våpen som er meget godt utviklet til det, min nese.

Før i tiden, da jeg var litt yngre og litt friskere en jeg er i dag, så var jeg med på en del trening, ja det kunne være alt fra såkalt hverdagslydnad til søk og rallylydnad så vanket det både ekstra skryt og en å annen godbit.

Nå hadde ikke jeg trengt å få de ekstra godbitene jeg ville ha jobbet og trent i alle fall fordi trenerne og tjenerne mine ble så glade, og jeg er jo ikke av det slag at jeg liker å skuffe dem.

Hva gjør ikke jeg for å gjøre andre glad sier nå jeg, beskjeden er jeg ikke, dessuten så mener jeg at beskjedenhet i allmennhet er oppskrytt.

Noe mine tjenere derimot ikke likte var at jeg ikke klarte å slutte med søk etter at treningsøkten var over.
Hvordan det ble i praksis?

Jo, dem la sine jakker over en stol!
Hallo???
Hvor dum kan man egentlig bli, trudde dem et øyeblikk at jeg skulle slutte søke etter ting eller som det jeg helst jakter på, godbiter, er slutt bare fordi dem ikke gidder å løfte ekstra på chipsrøvene sine eller?

Så fikk jeg heller ta den kjeften jeg fikk etter at jeg sporte opp godbitene som dem trudde dem skulle spare, men som fortsatt lå i jakkene deres.

De ble litt sure da dem skulle ut og la husnøkler i lommene sine bare for å oppdage at jeg hadde spist deler av lommene for å komme til godbitene som lå inni, og nøklene falt i bakken.

Bare for dem tar en pause i sin jobb så betyr det jo ikke at jeg gjør det, jeg jager alltid etter snadder, i eller utenfor lommene på tjenere.

Jeg er født i Sverige med Svensk mor og Tysk far, jeg flyttet så til Norge bare for å dra tjenestefolkene mine med meg å dro tilbake til Sverige etter to år.

Noe av det første jeg fikk høre om mitt utseende var da naboen skulle få se meg for første gangen og utbrøt, - wow er det en forstørret laboratorierotte?

Jeg er ikke den som personlig bryr meg om hva andre synes om mitt utseende, jeg er mer interessert i at man ser på meg og stryker meg litt, selv om jeg nok liker å vise meg frem.

Min tjener har presentert meg som ulike hunderaser opp gjennom tiden, alt etter hvem hun møter og hva slags humør hun er i.

Ved en anledning så var det en tjener inn i en svart motorsykkeldress hun måtte snakke med, han så på meg og lurte på hva jeg var slags skapning, er det en hund?

Ja, det er en sørafrikansk ballerøsker, dem ble avlet frem under andre verdenskrig for å røske ballene av mørkhudete tjenere, sa hun mens hun sakte strøk meg over hodet.
Denne tjeneren hun snakket med dro seg sakte tilbake mens han prøvde å beskytte det han hadde under magen, med hendene.
Da jeg som gjerne vil hilse på alle begynte å nærme meg han snudde han seg raskt og forlot oss.

En av mine brødre, Helmer, fikk høre da han var ute og trente sin tjener, at han var da virkelig en søt gris som lignet litt på en hund.

Noen har ment at jeg ser ut som en kanin som en sau uten ull som en gris eller det som er min favoritt, som et mummintroll.

Jeg ble opprinnelig brukt til oksekamp i dokkene i London, men i ca 1850 fant man ut at man skulle forskjønne meg og avlet inn nye raser.

Så husk, det du ser i dag når du møter meg, er en forbedret og forskjønnet utgave av den originale Bullteriern.

Jeg er rett å slett vakker.

I den residenten jeg bor, ja jeg kaller det vel for residenten, stedet man bor bør vel navn som gjenspeile egoet, ikke sant?

Det er en fred og ro i min heim, uartikulerte lyder har jeg for lengst trent min tjener av med, selv om jeg godt kan like litt fart og moro så vil jeg personlig bare være tilskuer, det er tross alt min jobb å passe på at tingenes tilstand er i balanse.

Vil jeg for eksempel ut en tur i hagen så sier jeg i fra med et bjeff, skulle min tjener være treg i reaksjon så gjentar jeg bjeffet høyere eller korte bjeff etterfulgt av hverandre, da kommer det hjelp.
En slik oppførsel kommer ikke av seg selv og det nytter ikke å bli irritert på tjenerne da blir dem som oftest tverr, nei sakte trening med kjærlighet og lange myke blikk med mine pene øyne så blir alt så meget bedre.

Jeg har for eksempel større problem med å trene min hund, eller som jeg kaller henne, turbofisen, men så har jeg bevisst skjemt henne bort, men om det skulle oppstå problem av ulik karakter slik at turbofisen trenger hjelp, ja så kommer hun til meg.

Det eneste negative jeg kan si om turbofisen er at hun har et litt for pysete stemmevolum, den er skarp og rask og kan til tider høres ut som en ape, bortsett fra når hun sover, da høres hun ut som en gris eller en gammel tjener som snorker, litt moro å høre på faktisk.

Lyder av matskap som åpnes eller frukt som skrelles og skjæres opp hører og for ikke å snakke om, jeg lukter dem raskere en noen ting, og da passer jeg på å følge med, jeg har trent opp tjeneren til at jeg skal ha min part av det som fortæres av snadder, særlig frukt.

Når lyden av støvsugeren starter får jeg derimot en merkelig trang til å følge etter den, men jeg må ha noe i munnen, jeg tar nærmeste gjenstand i munnen og springer sammen med støvsugeren til vi har fått bort alle løse hår min tjener slenger rundt seg.

Lyden av for eksempel en ovn som fylles med ved og knitrer når den blir varm er derimot en favorittlyd for tiden, men den kulden som er ute så er jeg og ovnen perlevenner.

Jeg legger meg ned og slapper helt av bare for å høre en lyd som minner meg om en buss som stopper, jeg må ofte opp med hodet for å sjekke hva det er for en lyd!

Lyden har en tendens til å etterfølges av en noe bisarr duft, og jeg skal ikke si jeg rødmer, men kan ofte bli paff når jeg oppdager at den busslyden og bisarre duften er en fjert.

Men egentlig er det en tøff lyd for min tjener bruker å le, hun har så små gleder i livet stakkars.

Albert har ordet 3

En deilig morgen for meg som vanlig, jeg ligger og drar meg til jeg hører tjeneren er ferdig med å vaske vannskålen min og lyden av frokosten som er på vei ned i skålen min.
Ja, man har da opprettet seg rutiner av ulike slag alt etter som årene har gått.

Jeg vet utefra min erfaring hva som skjer når diverse ting oppstår, ja slik som med lyden tjeneren min holder på meg på morningene da vet jeg at det er frokost det samme når jeg hør når det rasles i koblet jeg bruker å feste tjeneren min i om jeg vil gå tur.

Et lite tips der for andre buller, ja for dere som kaller dere hunder også, ha tjenerne koblet når dere går tur, ellers kan det bli et hersens liv om tjenerne skulle få før seg å gå egne veier, vi vet da alle at skal man ha seg en deilig spasertur så bør vi stå frem som gode ledere, vi har tross alt en markeringsjobb å gjøre.


Den enste gangen jeg vil anbefale dere å la tjeneren stå uten bånd ved tur i nærmiljø er når en bullefnatt er på vei opp og vil slippes løs.

Teknikken der er ellers enkel å lære, snu deg til tjeneren møt dens blikk og dra kroppen din litt sammen slik at tjeneren trur du skal hoppe, da bruker dem å ta tegnet og slippe seg løs slik at man kan bullefnatte i fred og ro, ikke steng bullefnatter inne, det er ikke bra for humøret, ja selv tjenerne liker å se bullefnattene våre, så la dem få litt billig underholdning, dem er bare mennesker tross alt.

Og dere uerfarne buller trenger ikke være redde for at bullefnattene kan være skadelige for menneskene, dem lærer fort etter å ha observert en bulle med bullefnatt, at dem skal stå helt i ro, dem liker ikke å ramle om kull, vi passerer dem med en centimeters avstand, så der har min tjener i alle fall lært for, helt i ro står hun.

Jeg overhørte tjeneren min engang hun skulle forklare for en annen tjener hva et bullefnatt var, - det er som om du ser en ku utslipt på vårbeite for første gang, kombinert med et mummitroll som snurrer rundt og en opptrekkslekebil man nettopp har trukket opp.

Hufffff sier nu jeg, mye skal man altså høre i et bulleliv før labbene ramler av!

Jeg registrerer at ovnen har fått opp temperaturen nå, frister litt å legge seg der nå, og jeg er glad i fristelser, motstår dem sjelden.