Fantastiske ord skrevet ned nå og før, som vi elsker å lese og la oss forføre av.
Filmer som tar oss med på vandringer vi ikke trudde var mulig.
Bildekunst som forsøker å innformere eller rett å slett desinformere oss.
Skuespillere som kan tolke alt fra en komisk rolle til en tragisk rolleskikkelse som får oss å gråte.
Bak alle all slags kunst står et menneske vi beundrer og mener er spennende og kanskje vi noen ganger hever dem høyt over alle oss andre hverdagsmennesker som egentlig synes det å lage en treretters middag er den størst kunst vi noensinne vil få til.
Mange har et idol blant alle de kunstnere som har og fortsatt eksisterer, og vi lager ofte et bilde av dem slik vi gjerne vil de skal fremstå.
Helt til en av alle de kunstnere eller artister åpner munnen og snakker, eller gud forbi viser at de har meninger som man ”ikke bør ha”.
Er det så vanskelig å skille klinten fra hveten selv i dag?
Ja det kan synes slik.
Å være annerledes en andre er vågalt.
Å gå en annen vei en andre skremmer livet av mange.
Å si det man mener forbløffer andre.
Å bruke ironi og humor der andre mener det ikke passer, livsfarlig.
Man skal gjerne skape kunst i alle de former, men man bør ikke vise ens egen personlighet.
All kunst er et slags rop på oppmerksomhet, vi vil alle bli sett og hørt.
Godta at andre kan være annerledes, for vi vil jo i alle fall når alt kommer til alt ikke være lik noen andre!
torsdag 19 maj 2011
onsdag 11 maj 2011
Søte gamle damer!
Jeg har bestemt meg hvordan jeg skal bli som gammel dame, ja noen kanskje mener jeg er gammel nå, jeg mener som pensjonist altså.
Jeg skal betrakte hele verden som min eiendel og jeg skal ta den tid jeg trenger for å få til de tingene jeg føler jeg må.
Selvfølgelig skal det starte på butikken.
Jeg skal stort sett bare gjøre mine innkjøp på fredagsettermiddagene sånn cirka klokken 16,30.
Jeg skal bruke den største handlevognen jeg kan finne, en slik en med kant nede slik at jeg kan bulte borti andres hæler, ja bare ved uhell altså.
Så skal jeg still vognen på skrå når jeg handler en banan, ja ikke for å plage de andre , men for at jeg skal kunne i ro og fred snu å vende på det meste av frukten for å finne den fineste bananen.
Jeg skal lete etter de tørreste småkakene som finnes slik at jeg kan be en eller annen ungdom på kaffebrød om de skulle våge seg innom meg på besøk.
Det er så utrolig moro å se hvor høflige de er når de spiser av småkakene som er så tørre at alt spytt i munnen forsvinner og de nesten kveles og småkakene blir til en støvsky og de må hoste.
Jeg skal alltid ha med meg tre eller fire ulike små pengepunger hvor jeg har brukt mange måneder på å samle sammen kronestykker og femtiøringer som jeg i tillegg har fordelt i ulike pengepungene.
Så skal jeg legge summen av det beløp jeg har handlet for pent og i ulike hauger på disken, ja gjerne slik at en penge triller ned på gulvet og jeg må bruke tid på å lete etter den, mens jeg forteller en historie fra jeg var ung og gjerne inneholder tolv ulike personer som jeg knapt kan skille på lenger.
Skulle noen sukke og klage bak meg i køen så er ikke det så nøye lenger siden hørselen min da vil ha inntatt en ekstrem selektivitet og jeg vil bare smile tilbake.
Ungdomstiden er vel å bra, da levde man evig, men pensjonisttiden er tiden for å vise andre at tiden tar den tid den trenger.
Jeg skal betrakte hele verden som min eiendel og jeg skal ta den tid jeg trenger for å få til de tingene jeg føler jeg må.
Selvfølgelig skal det starte på butikken.
Jeg skal stort sett bare gjøre mine innkjøp på fredagsettermiddagene sånn cirka klokken 16,30.
Jeg skal bruke den største handlevognen jeg kan finne, en slik en med kant nede slik at jeg kan bulte borti andres hæler, ja bare ved uhell altså.
Så skal jeg still vognen på skrå når jeg handler en banan, ja ikke for å plage de andre , men for at jeg skal kunne i ro og fred snu å vende på det meste av frukten for å finne den fineste bananen.
Jeg skal lete etter de tørreste småkakene som finnes slik at jeg kan be en eller annen ungdom på kaffebrød om de skulle våge seg innom meg på besøk.
Det er så utrolig moro å se hvor høflige de er når de spiser av småkakene som er så tørre at alt spytt i munnen forsvinner og de nesten kveles og småkakene blir til en støvsky og de må hoste.
Jeg skal alltid ha med meg tre eller fire ulike små pengepunger hvor jeg har brukt mange måneder på å samle sammen kronestykker og femtiøringer som jeg i tillegg har fordelt i ulike pengepungene.
Så skal jeg legge summen av det beløp jeg har handlet for pent og i ulike hauger på disken, ja gjerne slik at en penge triller ned på gulvet og jeg må bruke tid på å lete etter den, mens jeg forteller en historie fra jeg var ung og gjerne inneholder tolv ulike personer som jeg knapt kan skille på lenger.
Skulle noen sukke og klage bak meg i køen så er ikke det så nøye lenger siden hørselen min da vil ha inntatt en ekstrem selektivitet og jeg vil bare smile tilbake.
Ungdomstiden er vel å bra, da levde man evig, men pensjonisttiden er tiden for å vise andre at tiden tar den tid den trenger.
lördag 7 maj 2011
På tynn is!!
Det finnes titusenvis av ulike verdensrekord som folk klarer å få, noen av de rekordene kan sette tankene i spinn hos noen og en hver av oss.
Ta for eksempel de utrolige evnene til de som deltar i OL og i Paralympics.
Så begynne jeg å tenke på sistnevnt gren, Paralympics!
De har svømming for mennesker uten armer og bein, slalåm for blinde med mer.
Hvordan oppstår tanken på dette mennesket som ikke har armer og bein at den vil begynne med svømming?
Kanskje vedkommende tenkte at jeg slenger meg i vannet for så å se hva som skjer, og overlever jeg så skal jeg pinadø still opp i OL?
Slalåm for blinde da, hvordan oppstod det da?
Sett at vedkommende var født blind og aldri hadde sett slalåm i virkeligheten og langt mindre utformingen av en bakke eller snø for den saks skyld, hvordan kom han da på at slalåm er da virkelig tingen for meg?
De får en hjelper som kjører sammen med en for å si om en skal svinge høyre eller venstre, men i alle fall, jeg er blind, men det er da klart at jeg skal stå slalåm liksom!!!
Jeg kan ikke annet en å beundre mennesker som presser ikke bare sine egne grenser men grenser for oss alle andre også.
Jeg så en gang et program på svensk tv da jeg vokste opp, der viste de verdensrekord i samleie.
Du kan tenke selv så rart jeg enn i dag synes det verdensrekorden virker, men vi er alle ulike, er man ikke blind og mangler armer og bein så kan man jo teste den verdensrekord.
Det skjer fra tid til annen at jeg føler jeg beveger meg på tynn is når det kommer til diskusjoner og jeg gjerne vil ha rett men vet innerst inne at jeg kommer til å tape hele løpet, men at jeg har verdensrekord i det, langt der i fra!
Ta for eksempel de utrolige evnene til de som deltar i OL og i Paralympics.
Så begynne jeg å tenke på sistnevnt gren, Paralympics!
De har svømming for mennesker uten armer og bein, slalåm for blinde med mer.
Hvordan oppstår tanken på dette mennesket som ikke har armer og bein at den vil begynne med svømming?
Kanskje vedkommende tenkte at jeg slenger meg i vannet for så å se hva som skjer, og overlever jeg så skal jeg pinadø still opp i OL?
Slalåm for blinde da, hvordan oppstod det da?
Sett at vedkommende var født blind og aldri hadde sett slalåm i virkeligheten og langt mindre utformingen av en bakke eller snø for den saks skyld, hvordan kom han da på at slalåm er da virkelig tingen for meg?
De får en hjelper som kjører sammen med en for å si om en skal svinge høyre eller venstre, men i alle fall, jeg er blind, men det er da klart at jeg skal stå slalåm liksom!!!
Jeg kan ikke annet en å beundre mennesker som presser ikke bare sine egne grenser men grenser for oss alle andre også.
Jeg så en gang et program på svensk tv da jeg vokste opp, der viste de verdensrekord i samleie.
Du kan tenke selv så rart jeg enn i dag synes det verdensrekorden virker, men vi er alle ulike, er man ikke blind og mangler armer og bein så kan man jo teste den verdensrekord.
Det skjer fra tid til annen at jeg føler jeg beveger meg på tynn is når det kommer til diskusjoner og jeg gjerne vil ha rett men vet innerst inne at jeg kommer til å tape hele løpet, men at jeg har verdensrekord i det, langt der i fra!
onsdag 4 maj 2011
Har jeg dårlig smak?
Tenk deg at du føler deg litt vinterbleik, kaffen er slutt, ungene tar livet av deg med sitt mas og det slutter liksom aldri å regne, hva trenger du da?
Du trenger en ny stil, nye klær, ny hårfrisyre og du trenger i alle fall å vise frem mer brøst og bein.
Ja det er ikke mine ord, men ord fra to engelsktalende damer som spurter rundt i Svenske byer og forteller oss uvitende damer dette.
De stopper fremmede damer på gaten som antakelig ikke engang ante at dem var totalt ute å kjøre med tanke på stil og moter.
Vi har sett det samme i ulike ukeblader i årevis også, bli ny, bli flott og vis deg fra din beste side, og vis mer bein og brøst, tja det tar i alle fall bort blikket fra en eventuell kvise som er på tur midt i trynet.
Men hva slags venner er det som egentlig tipser disse ekspertene om at de kjenner noen som de selv mener de ikke kan omgås mer med fordi dem ikke ”ser ut”?
Kanskje disse folkene har trudd de var omgjengelige og fikk andre til å le mens de i selve verket fikk andre til å le bare ved å møte opp?
Jeg har sett en del damer og jenter fra både Amerika og England hvordan de pynter seg når de skal på byen, og la meg si det med en gang, jeg har sett nok av brøst og bein til å ikke ville følge deres eksempel.
Utringningene er så dype at skulle de hikke så hopper brøstene ut, skjørtene er så korte at man egentlig lurer på om det bare har et belte på seg og beina blir ikke vakrere av at man slenger på seg et par høye hæler på 15 cm.
Dessuten blir gangen på høye hæler ikke noe særlig å se på etter en del promille i seg.
Men kanskje er det bare meg som er sneversynt, kanskje jeg skal begynne å bruke mer utringete bluser, kortere skjørt og ta på meg mine høye hæler for å dra blikket bort fra at jeg selv har passert tenårene for noen uker siden.
Jeg liker jo å gjøre andre glad så…………
Du trenger en ny stil, nye klær, ny hårfrisyre og du trenger i alle fall å vise frem mer brøst og bein.
Ja det er ikke mine ord, men ord fra to engelsktalende damer som spurter rundt i Svenske byer og forteller oss uvitende damer dette.
De stopper fremmede damer på gaten som antakelig ikke engang ante at dem var totalt ute å kjøre med tanke på stil og moter.
Vi har sett det samme i ulike ukeblader i årevis også, bli ny, bli flott og vis deg fra din beste side, og vis mer bein og brøst, tja det tar i alle fall bort blikket fra en eventuell kvise som er på tur midt i trynet.
Men hva slags venner er det som egentlig tipser disse ekspertene om at de kjenner noen som de selv mener de ikke kan omgås mer med fordi dem ikke ”ser ut”?
Kanskje disse folkene har trudd de var omgjengelige og fikk andre til å le mens de i selve verket fikk andre til å le bare ved å møte opp?
Jeg har sett en del damer og jenter fra både Amerika og England hvordan de pynter seg når de skal på byen, og la meg si det med en gang, jeg har sett nok av brøst og bein til å ikke ville følge deres eksempel.
Utringningene er så dype at skulle de hikke så hopper brøstene ut, skjørtene er så korte at man egentlig lurer på om det bare har et belte på seg og beina blir ikke vakrere av at man slenger på seg et par høye hæler på 15 cm.
Dessuten blir gangen på høye hæler ikke noe særlig å se på etter en del promille i seg.
Men kanskje er det bare meg som er sneversynt, kanskje jeg skal begynne å bruke mer utringete bluser, kortere skjørt og ta på meg mine høye hæler for å dra blikket bort fra at jeg selv har passert tenårene for noen uker siden.
Jeg liker jo å gjøre andre glad så…………
måndag 18 april 2011
Men alle andre skal jo!!!!!
Da jeg var ung så brukte jeg en ganske enkel argumentasjonsmetode for å prøve å få viljen min gjennom, - men alle andre får jo eller skal jo!
Og svaret var alltid det samme fra min mor, - jaha så om alle andre hopper ned fra et stup så skal du gjøre det samme altså?
Det skjedde antakelig at jeg ble trassig og svarte ja på det uten at jeg egentlig skjønte rekkevidden de voksnes argumentasjonsteknikker og fikk vel bare et hoderyst tilbake som svar kan jeg tenke meg.
I dag da jeg føler at halve baken ligger i en kiste og andre halvparten av kroppen strever med å holde seg ”sunn å frisk” så er tendensen ofte omvendt av mine tanker som barn, ingen andre skal eller vil, så da vil/skal jeg prøve.
Om jeg ikke føler for å hoppe utfor et stup bare for å bevise at jeg våger å trasse folkemassen så er det noe fandenivoldsk i meg som sier jo der andre sier nei!
Kanskje jeg har kommet i en andre tenåringstid der trass og pågangsmot er større en det burde være skal være usagt, men jeg registrere at mange andre i min aldersgruppe føler det samme.
Bare se på dem som for eksempel vinterbader, de slår bort litt av isen på en innsjø for så å senke sitt legemet ned i isvannet mens de hyler av smerten isvannet gir.
Hadde man gjort det som tenåring så hadde en voksen straks vært på pletten å fordømt gjerningen med ed og galle og forberedt en på at forkjølelse, lungebetennelse, og det som verre var.
Det samme skjer med andre tenåringsvoksne med en gang et forbud kommer opp, ikke kjør mer en 80km i timen på denne lange ødslige strekken og vips er speedometeret straks over 120.
Ikke hopp fra denne fjellveggen det er farlig står det på et skilt og vips så står ”vi” i kø for å hoppe og se om vi klarer det.
Tarantella edderkoppen kan gi dødelige bitt, vips, der var det noen som bare måtte skaffe to som ble døpt til Kjell-Magne og Siv.
Spis ikke bløtkake om du skal slanke deg og komme inn i bikinien fra i fjor, men med en gang jeg kjenner jeg burde holde meg i form så stikker jeg å kjøper et stykke kake for så å svelge det ned med ekstra sterk kaffe og etterfulgt av en sigarett.
Det er bare å gi opp, vi lærer aldri.
Og svaret var alltid det samme fra min mor, - jaha så om alle andre hopper ned fra et stup så skal du gjøre det samme altså?
Det skjedde antakelig at jeg ble trassig og svarte ja på det uten at jeg egentlig skjønte rekkevidden de voksnes argumentasjonsteknikker og fikk vel bare et hoderyst tilbake som svar kan jeg tenke meg.
I dag da jeg føler at halve baken ligger i en kiste og andre halvparten av kroppen strever med å holde seg ”sunn å frisk” så er tendensen ofte omvendt av mine tanker som barn, ingen andre skal eller vil, så da vil/skal jeg prøve.
Om jeg ikke føler for å hoppe utfor et stup bare for å bevise at jeg våger å trasse folkemassen så er det noe fandenivoldsk i meg som sier jo der andre sier nei!
Kanskje jeg har kommet i en andre tenåringstid der trass og pågangsmot er større en det burde være skal være usagt, men jeg registrere at mange andre i min aldersgruppe føler det samme.
Bare se på dem som for eksempel vinterbader, de slår bort litt av isen på en innsjø for så å senke sitt legemet ned i isvannet mens de hyler av smerten isvannet gir.
Hadde man gjort det som tenåring så hadde en voksen straks vært på pletten å fordømt gjerningen med ed og galle og forberedt en på at forkjølelse, lungebetennelse, og det som verre var.
Det samme skjer med andre tenåringsvoksne med en gang et forbud kommer opp, ikke kjør mer en 80km i timen på denne lange ødslige strekken og vips er speedometeret straks over 120.
Ikke hopp fra denne fjellveggen det er farlig står det på et skilt og vips så står ”vi” i kø for å hoppe og se om vi klarer det.
Tarantella edderkoppen kan gi dødelige bitt, vips, der var det noen som bare måtte skaffe to som ble døpt til Kjell-Magne og Siv.
Spis ikke bløtkake om du skal slanke deg og komme inn i bikinien fra i fjor, men med en gang jeg kjenner jeg burde holde meg i form så stikker jeg å kjøper et stykke kake for så å svelge det ned med ekstra sterk kaffe og etterfulgt av en sigarett.
Det er bare å gi opp, vi lærer aldri.
söndag 10 april 2011
To må man være!
Mennesket er ikke skapt til å være alene sies det.
Hvem sier det egentlig?
Ble man født med en slags bruksanvisning rundt halsen hvor det sto; la ikke dette mennesket under en noen omstendighet være alene.
Hva i så fall ville man være redd for om et menneske var for mye alene?
At vi skulle finne oss selv?
At vi kanskje ville tenke egne tanker som ikke var påvirket fra et slags gruppetrykk?
At man ble selvstendig?
Tja, det å være alene en stund kan faktisk få slike konsekvenser, man lar seg ikke presse inn i andres mønster lenger.
Jeg har opplevd, da jeg var singel, at jeg ikke ble bedt til middags selskaper fordi jeg var alene eller singel som noen sier, jeg lurer fortsatt på hvorfor.
Er den single en slags trussel for andre og i så fall hva slags trussel er det snakk om?
Angst er et uttrykk for at man er redd for noe man ikke er helt sikker på hva er, kanskje har par angst for single mennesker.
Jeg kjenner da drøssevis av såkalte single mennesker og jeg føler ikke at de utgjør noen slags trussel enten de er med på selskapeligheter jeg byr på eller i andre sammenheng heller for den saks skyld.
Jeg aner en slags kristen moraliserende ånd over hele tosomheten, og det er sikkert derfor jeg ikke liker at man sier to må man være.
Relasjonsanarkist sa en dame i et diskusjonsprogram at hun var, det forteller at man nekter å være følelsesmessig knyttet til bare en partner.
Ikke verre en at om du har to eller tre barn så elsker du dem like mye men på ulike sett.
Kanskje ikke noe for et religiøst menneske å velge, men faen heller, vil man bli relasjonsanarkist, finn opp en ny religion da så slipper du å tenke selv.
Hvem sier det egentlig?
Ble man født med en slags bruksanvisning rundt halsen hvor det sto; la ikke dette mennesket under en noen omstendighet være alene.
Hva i så fall ville man være redd for om et menneske var for mye alene?
At vi skulle finne oss selv?
At vi kanskje ville tenke egne tanker som ikke var påvirket fra et slags gruppetrykk?
At man ble selvstendig?
Tja, det å være alene en stund kan faktisk få slike konsekvenser, man lar seg ikke presse inn i andres mønster lenger.
Jeg har opplevd, da jeg var singel, at jeg ikke ble bedt til middags selskaper fordi jeg var alene eller singel som noen sier, jeg lurer fortsatt på hvorfor.
Er den single en slags trussel for andre og i så fall hva slags trussel er det snakk om?
Angst er et uttrykk for at man er redd for noe man ikke er helt sikker på hva er, kanskje har par angst for single mennesker.
Jeg kjenner da drøssevis av såkalte single mennesker og jeg føler ikke at de utgjør noen slags trussel enten de er med på selskapeligheter jeg byr på eller i andre sammenheng heller for den saks skyld.
Jeg aner en slags kristen moraliserende ånd over hele tosomheten, og det er sikkert derfor jeg ikke liker at man sier to må man være.
Relasjonsanarkist sa en dame i et diskusjonsprogram at hun var, det forteller at man nekter å være følelsesmessig knyttet til bare en partner.
Ikke verre en at om du har to eller tre barn så elsker du dem like mye men på ulike sett.
Kanskje ikke noe for et religiøst menneske å velge, men faen heller, vil man bli relasjonsanarkist, finn opp en ny religion da så slipper du å tenke selv.
söndag 3 april 2011
Er døden livets dessert?
Mange lever livet sitt som om døden er livets dessert, de liksom bare slenger med i venten på at desserten skal inntas.
Og desserten som tilbys er da alt fra evig liv til masse jomfruer som springer rundt og klør seg i skrevet mens de venter på deg.
Og med tanke på det siste, disse jomfruene som bare skal la seg knulle av en masse menn som endte sine dager med smell og bang, hva har de gjort som har fortjent den slags dessert da?
Jeg mener de må da komme fra et sted?
Eller er det damer som tusler rundt på jorden og sparer sine jomfrudommer bare for at de virkelig vil la seg høvles over av menn når de dør?
Da kan jeg lure på, tilhører de en slags religion også, en religion hvor man føder opp jomfruer liksom?
Hvordan beskytter de i så fall alle jomfruer fra å ikke ha sex?
Kanskje samler de alle unge jenter i en slags leir, et slags jomfruland eller virgin island?
Hva skjer med unge jenter i tenårene da trur dem?
Ser det for meg jeg, hundrevis av jenter som blir vårkåte 24/7 og det eneste dem kan få utagere sine følelser på er med andre jenter.
Så de morosomme menn som frivillig tar livet av seg for å ende sine dager i et himmelrike full av jomfruer får jenter som mistet sine jomfrudommer til andre jenter.
Ja ja, sånn kan det gå om man er så dum å tru at desserten serveres når man dør.
Personlig mener jeg at det er straff for dumme menn, men som sagt….hva har alle jentene gjort som fortjener sur kremfløte til dessert etter livet?
Og desserten som tilbys er da alt fra evig liv til masse jomfruer som springer rundt og klør seg i skrevet mens de venter på deg.
Og med tanke på det siste, disse jomfruene som bare skal la seg knulle av en masse menn som endte sine dager med smell og bang, hva har de gjort som har fortjent den slags dessert da?
Jeg mener de må da komme fra et sted?
Eller er det damer som tusler rundt på jorden og sparer sine jomfrudommer bare for at de virkelig vil la seg høvles over av menn når de dør?
Da kan jeg lure på, tilhører de en slags religion også, en religion hvor man føder opp jomfruer liksom?
Hvordan beskytter de i så fall alle jomfruer fra å ikke ha sex?
Kanskje samler de alle unge jenter i en slags leir, et slags jomfruland eller virgin island?
Hva skjer med unge jenter i tenårene da trur dem?
Ser det for meg jeg, hundrevis av jenter som blir vårkåte 24/7 og det eneste dem kan få utagere sine følelser på er med andre jenter.
Så de morosomme menn som frivillig tar livet av seg for å ende sine dager i et himmelrike full av jomfruer får jenter som mistet sine jomfrudommer til andre jenter.
Ja ja, sånn kan det gå om man er så dum å tru at desserten serveres når man dør.
Personlig mener jeg at det er straff for dumme menn, men som sagt….hva har alle jentene gjort som fortjener sur kremfløte til dessert etter livet?
Prenumerera på:
Inlägg (Atom)
