The show must go on...

En sang virrer og surrer i mitt bakhode, at the show must og on….selv om det valget man nå må gjøre føles mer som om at verden skulle stoppe litt.

Å skilles fra venner er til tider så tungt at en kan føle hjertet brister.

En venn som har vært med på alt som har foregått i livet mitt de siste 6 og et halvt år.

Alt fra å kjøre opp og ned fra Norge til Sverige i en gammel bobil for å leite etter hus til å gå lange turer i et vakkert høstvær mens duftene fikk oss begge til å nyte livet ekstra mye.

Vi har gledet oss over varme sommerdager hvor vi begge to kunne ligge i solsteiken til vi ble rosa på nesene våre og måtte inn for å smøre oss.

Vi har sammen ligget på golvet foran en tv hvor vi til slutt bare sovnet uten å bry oss mer om hvordan programmet jeg ville se endte.

Den dagen du skulle flytte hit for å være sammen med meg måtte jeg først intervjues for å sjekke at jeg var en verdig eier og leder for deg, og selv om naboen spurte om du var en forstørret laboratorierotte da du ankom din nye heim så lo jeg bare og kysste deg.

Du er den som kjente meg best av alle, fordi du alltid var tilstede når ting skjedde i livet mitt, men du sladret aldri til noen, du var en trofast lytter til mitt evige mas om ens det ene så det andre.

Du var den som ikke hadde det travelt for å rekke noe da vi gikk turer, du satt deg bare ned for å se på mennesker og dyr som passerte oss, mange lo av ditt opptredende og da ble du bare ekstra glad, du likte oppmerksomhet.

Du var den som ble kalt for en sau en gris eller en ku, og når sant skal sies så var du til tider alle sammen i en og samme hund.

For mange var og er du antakelig bare det, en hund, men for meg vil du alltid være den som var til stede i livet mitt og som jeg frivillig åpnet mitt hjerte og sinn for, det gjør jeg meget sjelden til noen i det hele tatt, men du klarte det.

Å skilles fra venner er pyton, men når vi nå må gjøre det denne uken så velger jeg ikke å se på livet som grusomt som tok deg fra meg, men en lykke at livet ga meg deg til å begynne med.

The show must og on…………..

sjefen over alle sjefer!

Hvem er det som vet mest, best og kan alt her i verden?

Ja ikke kan det være foreldrene for de er jo bare dumme, ikke kan det være politikerne for de krangler jo med hverandre om hvem som vet best.

Selvfølgelig er det ungdommen, de som presis har kommet over barndommen og nå kan kalle seg tenåringer.

Det er jo dem som kan si til foreldrene at de er totalt dumme i hodet og ikke skjønner et eneste dugg.
Det er dem som kan si at politikerne er uintelligente og burde sperres inne, og når sant skal sies så har de jo et poeng der til tider.

Det er tenåringene som kan finne på og gifte seg når det akkurat har fylt atten år fordi da kan de jo bestemme selv tross alt.

Jeg må le, hvor mange attenåringer har man ikke møtt som fremstår som sjefen over alle sjefer og bare vet best uavhengig av hva du kan, vet eller har erfart.

Atten år og nygift, det skulle strengt tatt være ulovlig spør du meg.

Jeg mener myndighetene mener jo at en ikke engang er voksen nok til å kjøpe en flaske brennevin, men å starte et livslangt ekteskap er altså lov selv om skilsmissestatistikken sier at du aldri kommer å klare det, men hvem bryr seg som tenåring om tørre fakta?

Jeg har ikke engang kontakt med venner jeg hadde som attenåring og gud skal vite at det var vel en grunn for det.

Men jeg må jo faktisk si det, det som tenåring man har det friskeste og tøffeste mod man i ettertid aldri vil oppleve igjen, fordi vi som voksne faktisk aner at andre kan ha mer å komme med en oss selv.

Nei, det er ungdommen som burde styre kommunene, landet ja til og med hele verden kan synes, det har større ”baller” en selv den tøffeste gjengleder viser iblant.

Tenk om man kunne få bli tenåring igjen en liten stund, ja bare for å ha samme pågangsmot i alle fall, de frykter ingen og intet, og hvorfor skulle dem det, de er jo tross alt sjefen over alle sjefer.

Ikke faen!

Det sies at vi sover bort ca.27 år av våre liv, 27år?

Om vi sier at jeg blir 87 år når jeg tar kveld, så har jeg altså sovet bort 27 år av den tiden, altså blir det jo feil å si at jeg har levd i 87 år, jeg har jo bare levd i 60 år.

Jeg vil ikke regne de årene som jeg har sovet bort av livet mitt som et liv fordi jeg ikke har opplevd noe, jeg har ikke lært noe og jeg har ingenting å vise opp eller engang huske av de 27 åren jeg tydeligvis har tilbrakt på ryggen.

Det er når jeg tenker på all den tiden man sover bort at jeg blir forbannet, hva er egentlig vitsen?

Jeg skjønner jo at kroppen kanskje trenger hvile litt, men hallo det er stor forskjell på en halvtime på øret og 27 år altså.

Det er ytterst sjelden jeg hviler etter middag eller hviler ette noe som helst, jeg ser ikke poenget i det.

Nattesøvn synes jeg egentlig også er bortkastet, bare å ligge der for at kroppen ellers varsler streik om den ikke får det den vil, jeg blir sur av mindre.

På 27 år som jeg tydeligvis sover bort så hadde jo jeg i våken tilstand klart å få gjort unna en del skolegang og fått meg et barn på 7 år, hva ville jeg ikke klart i tillegg om jeg kunne slippe dette evinnelige maset om å sove i hytt å gevær?

Skulle ønske forskningen kunne bruke litt mer tid på å forske frem ett piller slik at jeg kunne være våken og oppleve mer i livet.

Er søvn bare oppfunnet for at sengeprodusentene skal tjene penger eller?

Jeg vil ikke hvile, jeg vil ikke sove, jeg vil være våken å leve,

Sov godt? Ikke faen!

Trenger en livs-GPS takk!

Mange ganger gjør man ting som først kanskje virket smart, men som man i ettertid oppdaget var langt fra det smarteste man kunne gjøre.

Sånn er vel livet og det er vel etter prøv å feil metoden man lærer alle mann.

Så slo det meg en dag jeg satt og leste om alle oppfinnelser som blir gjort rundt omkring i verden, hvorfor har ingen funnet opp en livs-GPS?

Noen har jo klart det kunststykke å finne opp en oppblåsbart darttavle så da kunne vel en livs-GPS ikke være verre.

Ja, men tenk så flott for eksempel om du skal på fest, du drar neven etter ditt 12 glass vin, da slår GPS inn og sier, -Du er nå på vei inn i tåken, vennligst ta det med ro og parker neven på fanget.

Eller du har møtt en kjekkas du gjerne vil følge med heim, men kanskje ikke er helt sikker på om det er lurt, så slår GPS inn igjen og sier, - Snu på første mulige avkjørsel og ta raskest mulig vei tilbake til baren eller festen.

Og kanskje man noen ganger bare kunne trenge en bekreftelse liksom, ja si at du søker på en ny jobb og lurer på om det var riktig, så slår GPS på igjen og sier, - Følg samme vei i 10 år så vil du komme frem til bestemmelsesstedet og høy pensjon.


Personlig kunne jeg faktisk ha bruk for en slik dings i livet siden jeg ofte, om jeg kjører på for fullt i livets mange muligheter, ikke engang gidder å høre etter eller føle hva jeg selv mener eller føler.

Nei, den nye dingsen må bli en livs-GPS spør du meg, kan noen være vennlig å finne opp den til oss mange mennesker som til tider ikke helt vet når vi skal stoppe, starte eller ta neste avkjørsel i livets rundkjøring.

Mens jeg venter på helvete!

Forundrer meg stadig på dette med religion og dens tilbedere som fremelsker seg selv og deres fordømmelse av alle oss som ikke trur på den slags.

Selv er jeg dømt til helvete så mange ganger at jeg har mistet tellingen av de ”utvalgte” fromme sjeler som føler seg berettiget til å forsøke seg som reiseoperatør fra himmelens reisebyrå.

Men jeg kan stundevis glede meg til dette varme sted i alle fall når vinterstormene raser rundt husdøren og jeg ikke får varmen i kroppen.

Hvorfor føler religiøse personer seg så forbannet sikker på at de kommer til en himmel med bare sus og dus etter de har forlatt denne jammerdalen?

Hvorfor trur mange religiøse mennesker at vi andre, ikke truende, at de har første plass på moral, etikk og hvordan man behandler andre bra?

For å fremheve meg selv, ja tenk, jeg kan faktisk gjøre det uten at jeg har en religiøs tilknytting, jeg behandler andre flott, jeg gir en hjelpende hånd om noen trenger det og jeg har til dags dato aldri fordømt andres seksuelle legning.

Nei skulle du ha sett, der jeg fremstår jo egentlig som et helgen plutselig.

Og jeg er ikke den eneste som er eller fremstår som helgener uten å være religiøs, MEN det er en stor forskjell her VI tilhører ikke et moralpoliti som sier at vi skal leve etter regler fra et religiøst samfunn og IKKE tilhører vi gruppen som deler ut enveis billetter til helvete om du mener noe som ikke ”passer inn”.

Hva man vil tru på driter jeg i, men den dagen man lever etter regler som i utgangspunktet forteller at noen faktisk er bedre en andre så er man etter mitt syn…trangsynt.

Jeg trur ikke på eventyr, men jeg er riktig god på å fortelle eventyr siden jeg er forteller, men jeg går da ikke rundt å lever etter fortellingene.

Så mens jeg venter på min enveisbillett til helvete som er kjøpt og betalt av guds egne barn så tar jeg meg tre glass vin for mye, røyker når det passer meg snur meg etter unge menn på gaten, ja herregud noe gøy skal jeg vel ha før reisen til varmere strøk begynner.

Nei, det er ingen menneskerett å få barn!

Det finnes såkalte klubber hvor barn får være, om man finner dem, i et par timer i uken for å snakke om foreldrenes rusproblem og for rett å slett å få støtte.

Det er jo flott, men når man så får vite at barn faktisk lever med foreldre eller steforeldre som har rusproblem, hvorfor i helvete skal barna da heim igjen?

Hvorfor er det viktigere at voksne for fostre barn en at barna deres får en harmonisk og trygg oppvekst?

En oppvekst uten at de må møte på skolen og ikke har med seg turutstyr og matpakke fordi foreldrene ikke klarte å få det med seg siden de var ruset.

En oppvekst hvor barn kan få ligge i en trygg arm og bli lest til før de sovner i stedet for frykt for at deres foreldre skal krangle spille høy musikk slik at søvn blir et mareritt før barna ens har sovnet?

En oppvekst hvor grensesetting er noe annet en at barna skal være på rommet sitt når alkohol og annet rusmiddel kommer på bordet

Jeg er heldig som aldri har vokset opp under forelders rusproblem, men jeg ser og har sett alt for mange barn ha en helvetes oppvekst fordi noen formener seg at det er en menneskerett å ha barn.

Jeg gir fullstendig faen i at voksne kan ha det tøft i livet, slik er det for alle til tider, MEN når barn skal gå rundt å føle angst og skyld blir jeg forbannet.

Det er vi som er voksne og kan fikse våre problem selv eller med hjelp, det kan ikke barn, de er avhengig av sine foreldre først og fremst.

Nei alle skal ikke ha barn, NEI, det er ingen menneskerett å føde barn, NEI, barn skal ikke betale prisen for oss voksnes mangel på å se hva som rett og galt!!

Personlig mener jeg foreldre som ruser seg og ikke kan ta eget ansvar skal miste retten til å være forelder, det er en skam for de som virkelig jobber seg igjennom et barns oppvekst at slike i det hele tatt går rundt å proklamerer seg som forelder.

Barn skal få slutte dagen med latter og kos ikke med frykt og skam.

NEI det er ingen menneskerett å få barn!

Det er tanken som teller!

Man bruker ofte si det, at det er tanken som teller og helst om man gir bort en gave som enten var ganske billig eller man ikke ante hva vedkommende man ga gaven til ville ha så man ga dem et stykke såpe.

Men tanken var da god, eller?

Så har jeg oppdaget en del ting som virkelig får meg å lure på hva den egentlige tanken bak var.

Ja for eksempel en oppfinner som sitter i sitt skjul og grunner på relativt smarte løysninger for å hjelpe andre og kanskje seg selv i hverdagen.

Det er da det slår meg, etter å ha funnet en del oppfinninger på internett, hva er tanken bak disse?

Deodorant med svettlukt, fordi man er drittlei duften av vann såpe og parfyme?

Hjelm til kamikazepiloter, fordi om man skulle være uheldig å overleve i alle fall berget hodet?

Soldrevet lommelykt, fordi man allikevel er mørkeredd og da er det sikrest å bruke den på dagen?

Badesvamp formet som en mikrofon, fordi man synger bedre og det virker mer realistisk eller?

Vanntett tepose, fordi man gjerne vil vise man har tea men ikke spandere for mye?

Batteridrevet batterilader, slik at man kan lade om igjen hele tiden?

Oppblåsbar dart tavle, for at den er lett å bringe med seg…utover det klarer jeg ikke komme på hvorfor noen finner opp noe slikt.

Men hva vet jeg, kanskje tanken bak alle oppfinnelser var god!

Du er ikke som oss!

Felleskapsfølelse kan være en flott ting, en stor gruppe mennesker som tenker, føler og har samme syn på det meste.

Skam det som bryter ut!

Felleskap gir trygghet slik at man ikke skal føle seg ensom eller alene.

Skam det som våger stå ensom!

Fellesskapet tar ikke inn nye medlemmer om man ikke har samme grunnideer, da blir det kaos.

Skam den som våger.

Vi står alle og ser på den samme stjernehimmelen, men er du på andre siden av kloden så vises stjernetegnet Karlsvognen opp ned faktisk.

Jeg har tydeligvis ”lagt meg ut” med en del mennesker fra den by jeg flyttet fra da jeg etter fem år kom tilbake og oppdaget at en del av byens offentlige bygg, veier, med mer ikke har blitt tatt vare på.

Å være patriotisk er vel og bra, men man må muligens tåle at andre ser samme sted med andre eller med nye øyne uten at man påberoper seg en rett til å bli fornærmet og ønsker andre dit pepperen gror.

Da jeg bodde i den byen selv så la selv ikke jeg merke til alle feil, men det er naturlig, man vil alltid ha problem å se bjelken i ens egne øyne.

Det blir litt det samme som om man møter samme menneske med bart dag ut og dag in for så at personen kommer uten bart, en ser noe er annerledes men det tar tid før man oppdager at barten er borte.

Jeg ser….du ser….men det er ikke alltid vi ser det samme selv om vi står på samme sted!

Se til Narvik!!!!

Det er 5 somrer siden jeg flyttet fra Norge og til Sverige og i år var det på tide å dra tilbake for å kjenne om man hadde savnet noe, ja om man rett å slett gjorde det rette ved å flytte.

Svaret er et klingende JA, det var rett valg og intet anger føler jeg i det hele tatt.

Jeg flyttet fra Narvik hvor jeg er født, men ikke har bodd i hele mitt liv, en by som ligger i Nord-Norge.

Da jeg dro så byen ut som et falleferdig hus og hvor veiene bestod mest av hull hvor en og annen løvetann faktisk bare gjorde det til det bedre.

Da jeg kom tilbake var veiene i byen fortsatt hullete og skeive, men nå var det kommet opp skilt som fortalte det i alle fall, vel nyrebelte hadde vært bedre å tilby folk.

At mange nordlendinger ikke er opptatt av hvordan det ser ut utenfor sitt stakkitt eller hager fikk meg virkelig til å innse at ordet, ”vilt og vakkert”, egentlig bare er et uttrykk for slurv, rot og forsøppling og gjør at flere områder i byen faktisk så ut som østeuropeiske fraflyttningsområder.

At de fleste offentlige bygg for lengst har startet selvmord ved å la steiner, farger og vinduer bare forfall forteller meg enda en gang at det å drive en liten kommune tydeligvis er fryktelig vanskelig i Norge.

Jeg bor i dag i en enda mindre kommune en Narvik og selv om Sverige ikke har alle de oljeresurser Norge har å ta av klarer de likevel det kunststykke det tydeligvis er i Norge, å ta vare på det offentlige ansvar det er å drive en kommune.

Her kostes gang og sykkelstier flere ganger i året.
Her klippes gresset ved siden av gang og sykkelstier og offentlige veier slik at man kommer seg frem og får fri sikt.

Her asfalteres veien om igjen når veiene blir slitne.

Her finnes også skilt som forteller om et å annet hull i veien, selv om jeg antakelig må ut av bilen for å leite etter det hullet.

Her vaskes offentlige husfasader og det repareres ved behov eller rett å slett rives ned for å bygge nytt.

Her har vi parker hvor barn og voksne kan være sammen.
Her er det et felles ansvar at området utenfor private hus ser rent pent og ryddig ut når man bor i hus eller rekkehus.

Narvik hadde et slagord en gang som hette, Se til Narvik, la meg si det slik…ikke gjør det, det er ikke noe vakkert syn om du da ikke drar langt opp i fjellet, for da ser du bare fjellene og vakker natur og slipper unna selve byens usle syn.

Hva har Amerika gitt meg?

Amerika det sted mange emigrerte til da hungersnød eller bare da spenningen å søke et annet kontinent ble for stort.
Men hva har Amerika gitt oss eller hva er så bra med Amerika, dette såkalte mulighetenes land?

Kan det være helserelatert?
At vi kan spise osteburgere på størrelse med en kvart okse mens den smelte osten som ligger i mellom smelter nedover kroppene våre?

At vi kan drikke coca cola i begre på størrelse med en vaskebøtte bare for å kaste over halvparten siden vi normalt bare klarer å drikke to glass før vi blir kvalme.

For det kan jo ikke være måten de forsyner seg fra et bufebord på i alle fall, da de fyller samme tallerkenen med lutefisk, ribbesteik, karamellpudding, eggerøre, multekrem og topper med et par skiver brunost bare for at det virker eksotisk?

Kan det ha med bilkjøring å gjøre?

Sertifikat, da de fleste har 10 spørsmål de må krysse rett av for siden å kjøre rundt på et avskilt område før de får ta en rask sving i trafikken og blir godkjente sjåfører i alder av 16 år.

Kan det være at de fleste forsikringsbolagene installerer kamera i bilen slik at du får tilsendt en film hvor du selv kan se hvorfor du fikk bøter?
Blir litt feil om du da har omkommet i trafikken, da får du ikke engang se filmen som fortalte hvordan du kjørte.

Kan det ha med sikkerhet å gjøre?

Hvor de aller fleste mener seg rett i å bære våpen bare for at de vil føle seg mer sikker og det skal da være lov å forsvare seg?

Kan det være moral siden de fleste tilhører og går til kirken hver søndag?

Klinger litt feil med tanke på at de produserer flere pornofilmer en andre land i verden og de bruker tonnevis av penger for å unngå at mennesker fra Mexico forsøker å komme inn i USA, selv om de med penger gjerne ansetter de for billig arbeidskraft.

Ja ja, man kan jo lure her man sitter i en bikini og tygger bubblegum og slurper i seg en cola zero, hva har Amerika gitt meg?

Helt kokko!

Definisjonen på galen er vel ikke så lett å gi svar på, noen mener andre er gale om de gjør ting man selv ikke våger, men la oss nu si for enkelhetens skyld at de riktige galne er dem vi burde holde bak lås å slå, eller som jeg kaller de riktige galne, helt kokko!

Om man så har fått disse kokkofolkene bak lås å slå så trur vi at alt er vel å bra, men neida ikke skal du vite, det går rett å slett en hel gjeng med kokkofolk rundt oss uten at vi en gang vet det selv.

En del av disse kokkofolkene som jeg i særlig grad er litt ”fasinert” av er dem som gjerne vil gifte seg eller bli kjæreste med dem som sitter inne for ekstremt grove kriminelle handlinger.

Hva er feil på folk?

Hvem blir forelsket og vil gjerne ha fysisk kontakt med noen som eksempelvis har torturert og drept andre mennesker?

Hvordan tenker de at et eventuelt ekteskap skal se ut liksom?
Lune hyggekvelder i trygge omgivelser eller er det en slags drøm om små øyeblikk hvor man trur at partneren er en slags tornerose i et tårn?

Føler noen at de får en bedre eller høyere status ved det at de gifter seg med en såkalt ”morderkjendis”?

Og ikke er disse folkene som gjerne vil bli herr eller fru kaldblodigmorder særlig stygge å se på heller, særlig damene, de kunne sikkert få noe bedre, men det vil de altså ikke.

Om de så blir lei og vil skilles hva lags grunn vil de komme med da?
Du sitter for mye inne…. Jeg er lei av å få hjemmesnikkrete paller til jul….eller?


Menneskesinnet er som en uendelig osean, hvem vet hva som kan skje?

Men jeg vet i alle fall en ting, menn som dreper og plager andre får ikke denne jenta i amorøse tilstander, så kokko har jeg ikke blitt enda.

Barnslige ferieminner!

Mine ferieminner fra barndommen er oftest knyttet til da jeg bodde i Sverige.
Mange ferier ble lagt til Norge, hvor toget ble det selvfølgeligste fremkomstmiddel og jeg en i dag kan huske hvor deilig det var å sovne til togets vuggende gange og et og annet plingeling når toget passerte en overgang.

På de reiser vi hadde til Norge så vanket det alltid et splitter nytt tegneserie som jeg antakelig hadde lest ferdig før toget forlot stasjonen og hvor jeg ved ankomst 25 timer etterpå kunne hele tegneserieteksten på rams.

Jeg brukte å få sitte ensom i korridoren på en liten klappstol for å se landskapet utenfor rase forbi i en svimlende fart.
Nå å da måtte jeg reise meg fordi andre passasjerer skulle passere, men det gjorde ikke noe, fordi hver gang noen passerte lekte jeg konduktør i mitt sinne og forsøkte strengt å fortelle dem at dem måtte vise billetten.

Det beste med hele togreisen bortsett fra å sovne til alle toglydene var å få lov å gå i restaurantvognen å spise.
Vi spiste ikke ofte ute på restaurant så det ble liksom festen over alle fester for meg.

For en drøm det var, sitte på et tog å spise middag mens man satt ved et vindu og så et helt land forsvinne på utsiden, og som ikke det var nok så fikk jeg dessert etter middag, iskuler i en metallskål med sjokoladesaus over.
Jeg følte meg som verdens heldigste og ville ikke ha byttet bort den stunden med noe annet eller noen annen.

Mange ferieturer har jeg hatt etter barndommen ble lagt bak meg, jeg har reist i ulike land og møtt like mange ulike kulturer, men tankene kan ofte gå tilbake til en simpel togtur hvor togene ofte var overfylte og folk var antakelig irritert over både det ene og det andre, men det er vel slike ting som skiller voksenverden fra barneverden.

Et barns verden kan fylles med all verdens eventyr over det vi voksne anser som stress og tristesse.

God ferie hvor hen, du drar og la enkle ting få bli til et eventyr.

Pupper til besvær!

En mamma i Sverige satt på en kafé og ammet sin 3 måneders gamle barn, hun ble tilsagt å slutte, men brydde seg ikke og det ble til slutt tilkalt 2 vakter som ba henne fjerne seg.

Hun reagerte og vil anmelde kafeen til kjønsombudsmannen.

Jeg bryr meg ikke personlig om at en mamma føler behov for å amme sitt barn, de fleste sitter ikke og viser opp brøstene så melkspruten står tvers over lokalet, men jeg lurer på en del ting.

Har folk bedre råd i dag?
Har folk større behov for å vise seg frem i dag?
Hvor lenge sitter egentlig en mamma på en kafé?

Da jeg hadde mitt barn spedbarn så var vi på kafé kanskje en gang i måneden og da hadde mitt barn fått mat før vi gikk heimefra slik at barnet sov og var rolig, og de fleste foreldre vet at spedbarn eter i intervaller mellom 3-4 timer.

Så er dagens foreldre på kafé eller springer i byen med sine barnevogner over 4 timer altså?

Har ikke dagens foreldre praktiske ting i huset å gjøre når den lille sover?
Selv kan jeg huske at jeg vasket brettet og strøk barneklær til man ville spy når barnet endelig sovnet.
Eller trenger foreldrene i dag ikke selv å hvile når det er stille i huset?

Men jeg er vel gammeldags da som reagerer på at så mange småbarnsforeldre faktisk bruker store deler av dagen på å spurte rundt med barnevogner overalt for så å ende opp på en kafé der barnet skriker seg rød fordi den sikkert skulle ha hatt mat for en time siden.

Foreldre gjør som de vil med sine barn og jeg kan ikke legge meg opp i det, men kom ikke ved neste stortingsvalg og forlang mer penger eller støtte til småbarnsforeldre…be heller om kurs for barneoppdragelse og skikk og bruk.

Jeg liker fortsatt å gå på kafé, men da vil jeg faktisk nyte min lørdagsavis og kaffe uten at jeg må høre på rødskrikende spedbarn som burde ha fått mat og annen stimuli for en stund siden en det en kafé kan gi.

Er vi litt horer hele gjengen?

Et av de verste uttrykkene jeg vet om er når noen blir kalt for en hore, og oftest så er det kvinner som blir omtalt slik.

Først må vi vel definere ordet hore, og om vi antar at en hore er en person som selger nytelse mot penger så er vel det ikke helt feil.

Men så må vi definere nytelse, hva jeg liker kanskje ikke du liker og omvendt.

Om noen gjør alt de kan for å gjøre andre til lags, ja vedkommende går så langt at den nesten utsletter seg selv og kanskje blir kalt dumsnill, er man en hore da?

Om en person vet at skal hun eller han få en bedre posisjon i et firma eller en klubb så må det en del røvslikking til er vedkommende en hore da?

Utrykket å ligge seg frem har man hørt om i ulike sammenhenger, men da blir man jo kalt for filmstjerne og ikke hore etterpå.

I religiøse sammenheng så må man ofre en del og gjøre enda mer for å få høyere rang innenfor miljøet, er dem også horer eller kalles de bare for menighetens øverstebroder eller søster?

Hvor langt er jeg eller du villig til å gå for å få det vi vil?

Hvor mye er vi villig til å legge oss på ”rygg” for å vise at vi gjerne er med på å utslette oss litt bare for å gjøre andre til lags?

Ikke vet jeg, men uttrykket å være en hore er i alle fall noe vi kan kalle oss selv for til tider, betalingsmetoden kan være ulik og tjenesten vi tilbyr er ikke alltid moralsk eller etisk riktig, men vi er litt småhorer hele gjengen når alt kommer til alt.

Kyss min ærefulle bak!

Det snakkes mye om ære, ærefullhet, familiens ære og for ikke å snakke om en kvinnes ære.
Vi skriver 2011 og fortsatt finnes det folk som mener ære er en æressak.
Så mye pissprat man skal høre på før ørene ramler av sier nå jeg.

En rettssak foregår i Sverige, hvor en man etter fire års soning ville fortelle hvem som sto bak og egentlig drepte Det ær en del snakk om ære, ærefullhet, familiens ære og for ikke å snakke om en den ung mann som beilet for datteren i huset, sonerens foreldre.

Det er ikke første gang vi hører om såkalte æresdrap, men muligens første gang noen vil drite i hele konseptet ære og til slutt fortelle sannheten.

Det har ”ramlet” jenter ut fra balkonger som man med indisier kan si ligger æresdrap bak, fordi jentene hadde feil kjæreste i forhold til den religion som utøvdes i familien, men så lenge man ikke kunne bevise noe så satt familien igjen med sin ærefulle ære i behold, at et liv gikk tapt betydde tydeligvis mindre.

Religion igjen, en tradisjonsbærende byggekloss for mange familier som mener seg å ha bedre grunnlag en oss ikke truende når vi snakker verdier.


Vi kan jo være glad for at den Norske kongefamilie ikke hadde samme religiøse vurderingene når det kom til hva slags partnere deres barn endte opp med, ja da ville både Mette Marit og Ari muligens endt med en kniv i ryggen eller ramlet utfor en balkong.

Vi lever i Skandinavia, vi dreper ikke våre tilkomne svigerbarn, vi godtar at våre barn velger det som føles rett for dem.

Er det helt umulig for religiøse mennesker å skjønne at å drepe andre ikke er ærefult men ulovlig, grusomt og skal straffeforføles?

Er religiøse mennesker rett å slett uintelligent?

Ære meg hit å ære meg dit, jeg gir helvete i din religion når den tydeligvis foredrar ære fremfor vennlighet og kjærlighet.

Hadde jeg vært en kvinne av ære eller en ærefull kvinne så kunne dem alle ha fått kysse meg i baken, den er ta meg faen mer ærefull en de fleste religiøse i alle fall.

Jeg er en morder!

Antakelig har jeg muligens kanskje tatt en del liv, om vi skal tru alle forståsegpåforskerne som gjerne uttaler seg i hytt å pine med friskt mot og uten en tanke på hvordan andre velger å leve.

Jeg røyker.
Kanskje var det derfor din kusines tremenning døde 4 dager for tidlig!

Kanskje har jeg skuld for at din venn døde av passiv røyking i nittenhundreognittiåtte 3 uker for tidlig, han ble bare 97 år gammel!

Kanskje det er min feil at din søsters stebror fikk kols da han satt ved bord ved siden av meg på en utekafé for 2 år siden og ble utsatt for passiv røyking.

Jeg forpester alle menneskene rundt meg bare ved å røyke mens jeg går med hunden.

Jeg får mennesker til å få allergier også har jeg hørt, de dør sikkert for tidlig på grunn av meg også.

Det satt en smellfeit mann ved siden av meg en gang på en flytur, han duftet svette og pustet tungt og brydde seg ikke om at jeg måtte gå på toalettet for å spy, men takk o lov han duftet ikke røyk.

Jeg var en gang på en sydentur og hvor det var vanligere for barnefamilier en single å være.
Ved nabobordet satt en pike på cirka 5 år og sov mens mammaen svingte glasset og kroppen fra side til side før hun ramlet om på gulvet full, men takk o lov at hun ikke røykte.

Jeg passerte en far som hadde en liten gutt syklende ved siden av på en trehjulsykkel en gang, barnet ville ikke sykle samme vei som pappaen sin, og fikk så mange slag av pappaen sin at han gråtende ramlet av sykkelen, men takk o lov at pappaen ikke røykte.

Det skjer fortsatt voldtekter på nattklubber som har uterestauranter og i parker, men takk o lov så er det i alle fall snart ikke en duft av sigarettrøyk igjen.

Jeg skal ta meg en tur ned i byen for å lufte hunden litt, nei unnskyld, jeg skal ut å ta liv igjen, bare pass deg om du passerer meg, du kan komme til å dø tre timer for tiden!

Menn og bilvrak!

Det er noe som skjer med spesielt noen menn når de har passert en viss alder eller et visst tidspunkt i livet, de får en merkelig trang til å samle på biler.

Ja og ikke bare lekebiler eller samlerobjekt som det ofte kaller det for å unnskylde seg for at de samler på lekebiler, men store biler, gamle biler, busser, traktorer ja stort sett alt som går på to eller flere hjul.

Eller går og går fru blom, disse fremkomstmidlene har vel knapt vært kjørbar de siste tjue årene siden de verken har motor eller alle fire hjulene igjen.

Dra til strøk litt utenfor byene, ta en liten spasertur og gå forbi et av husene så vil du oppdage ikke bare et bilvrak, men alt fra 3- 30 bilvrak som en gang i tiden var et slags motorisert fremkomstmiddel.

Jeg skjønner jo at en gang i tiden så lå det en slags plan klar for den første kanskje den andre og muligens for det tredje bilvraket, men hva skjedde så da når det femtende bilvraket ble presset mellom gjerdet og huset?

Hvor mange delebiler trenger man for å få ferdig bil nummer ett?

Er det noen menn som trur at det er mannlighet over all mannlighet om de kan vise til veldig mange bilvrak i hagen, ja slik at andre menn som går forbi skulle komme til å sende beundrende blikk der inn?

Har man mange bilvrak får å kanskje kunne bruke det sveiseapparatet som de aldri ellers ville ha brukt har?

Kanskje skal det skapes stor kunst av alle vrakene?

Trur de at bilvrakene at drar damer ?

Det mest merkelige av alt er at når jeg spør menn om dette bilvrakfenomenet så har jeg enda ikke fått et fornuftig svar på hvorfor noen menn har bilkirkegård utenfor stuevinduet.

Menn skjønner seg ikke på kvinner sies det, men tru meg gutter, dere er ikke helt lette å bli kloke på dere heller.

Fallen engel!

Nye freske avspark fra kirkefronten igjen gjør at jeg aldri vil sovne eller dovne bort i dette livet.

En dame skulle synge åpningsangen på Misjonsfestivalen men ble av booket da de historieløse og antakelig uintelligente høye herre oppdaget at samme dame hadde vært hovedsanger på Skeive dager.

Ja jeg sier historieløse og uintelligente fordi hadde de et snev utdanning utover kristen folkehøyskole så hadde de antakelig fått med seg at homoseksualitet har eksistert i årtusener.

Ja selv i Romertiden var det vanlig at de menn som hadde posisjon og makt også hadde menn som ville stille seg til rådighet rent seksuelt, eller bli påsatt bakfra, maktposisjonsmenn satte alltid på en som var ”under” i dets hierarki.

Kanskje føler de kristne organisasjoner at de med bibelen i hånden kan gjøre som de vil fordi det tross alt får statsstøtte for å bedrive sine rasistorganisasjoner vet jeg ikke, men at de i det hele tatt får statsstøtte er for meg en gåte.

Jeg kjenner en del til tankene i slike organisasjoner siden jeg som tenåring var såkalt kristen og ofte ble jeg kalt en engel, men da man etter hvert klarte å tenke annet en det foreldre og ”prestene” sa og brøt med hele pakket så ble man en fallen kvinne.

Bibelen har ti bud man skal holde seg til og skulle det gå litt feil så får man be om tilgivelse hos vår fader, om vi andre ikketruende skulle gjøre et feilspark så prøver vi å be om tilgivelse hos den vi såret, hva klinker mest rett?

Jeg har overhode ikke en snev av respekt for religiøst pakk som forsøker å få andre til å føle seg mindre verdt bare fordi vi ikke går rundt å trur på eventyr.

Kall meg en gjerne et frekk kall meg gjerne nonsjalant, men å dømme andre på grunn av en legning man er født med, strider mot all sunn fornuft, ja selv for meg som er en fallen engel.

Svenske faen!!!!

Om man har bodd eller bor i Norge så kan det ikke være få som ikke har hørt uttrykket, svenske faen!!
Hvorfor man slenger ut et slikt uttrykk har vel med god gammeldags sjalusi og et for lite ordforråd å gjøre.

Svensker, broderfolket som er sjalu på olja, fjorder og som synes norsk er så vakkert å høre på, det er som de synger når dem snakker, sier svenskene om oss.

Men det som svenskene er mest sjalu på, er 17-mai, nasjonaldagen hvor vi med høyt hevet hode vifter på vår flagg mens vi synger nasjonalsangen høyt og ofte falsk, men vi synger i alle fall med stolthet.

Svenskene våger knapt å vifte på sine flagg og tanken på at de skal synge sin nasjonalsang på skoleavslutninger og nasjonaldag gjør dem redde for å bli beskyldt for å ha nynazistiske koblinger.

Jeg trudde ikke det var så ille, men hvert år når det nærmer seg nasjonaldag og skoleavslutting så popper diskusjonen og protestene opp igjen, spesielt på Facebook, hvor man kan melde seg inn i grupper som har lignende navn som, Jag er inte rasist fast jag sjunger nationalsången!!

Sverige er et åpent samfunn med ekstremt mange nasjonaliteter representert og for meg kan det til tider virke som svenskene tusler rundt med hatten i hånden og unnskylder seg for å være svensk.

Et lands nasjonaldag er en dag hvor vi skal vise at vi elsker det landet vi enten er født i eller bor i, en dag hvor symbolene for landet vises med stolthet og at landet har en egen sang gjør at en akkurat vet hvilket land den representerer.

Sverige er mitt land nå, jeg bor her og jeg elsker da landet som har de beste somrene og den beste midtsommerfeiring man kan finne i verden.

Jeg heiser alltid det svenske flagget i topp på nasjonaldagen og jeg skal skaffe meg en svensk bunad som jeg kommer til å være ekstra stolt over å bære.

Kjære svensker, ta landets symboler tilbake fra grupperinger som har andre agendaer en det symbolene egentlig er for, syng din nasjonalsang, bruk din nasjonaldrakt og vift på flagget, du er svensk og ikke en svenske faen som trenger å skjemmes.

Huff så trist!!

Robert er navnet på en av disse mennesker som er blant de utvalgte og skal arve guds rike, som de kristne selv sier.

Han har brukt åttehundretusen kroner for å lage plakater og annet praktisk stæsj for å informere oss på kloden at verden skulle med sikkerhet gå under her i forrige uka.

Noe må ha gått galt for her sitter jeg fortsatt, huff så trist?

Robert hadde til og med møtt opp på Time Square, for å bli tatt opp i skyene, men intet skjedde, huff så trist?

Jeg sitter nu her å funderer over hva Robert egentlig tenkte på da han klarte, etter hans syn, å regne seg frem til at verden skulle gå under på en gitt dato?

Nå er ikke Robert den eneste religiøse person i verden som har et lite problem i hodet sitt som igjen fører til all slags artige påfunn.

Muslimene driver jo til stadighet å ønsker seg til himmelen, men de vil mest bare ha sex med jomfruer når de kommer frem.

Men hva med Robert og hans venner da?
Hva skal de pjuske med i himmelen?
Sex kommer ikke på tale har jeg forstått, men kanskje det er maten som frister, hva vet jeg!

Jo det må være maten fordi Robert uttalte etter at han overlevde dommedagen, at han var trøtt å sliten, men det blir nok bra bare jeg får komme meg heim å få mat i meg!

Jaha???
Så han hadde altså mat i huset?
Og han hadde fortsatt huset?

Det finnes så mange Roberter i verden, så mange som til stadighet skal fortelle oss hva vi skal gjøre og aller helst ikke gjøre, jeg er bare lei for en eneste ting i alt dette og det er at jeg skulle ønske alle Roberter og Robertiner virkelig hadde forsvunnet fra jorden.

Men nei da…..de er her fortsatt…huff så forbannet trist jeg blir!