En av Sveriges største turistattraksjoner heter Ullared, og er en enorm butikk for folk som vil kjøpe all fra toalettrensere til elektriske artikler.
De omsetter for vanvittige summer hver dag og mange legger til og med deler av ferien sin dit og bor på tilhørende campingplass for så å shoppe hele dagen lang.
Man må ofte beregne seg på å stå i kø i opp til 5 timer bare for å komme inn på butikken, men når du skal betale kan du velge mellom 60 ulik kassakøer.
Her får du kjøpt hele vintergarderoben din for en slikk og ingenting og julegavene og julepynten fikser du til sommeren, da det allerede finnes tilgjengelig.
En reality serie som går på tv her i Sverige fulgte blant annet en familie som brukte 50,000,- på en uke, og fikk dermed gjort unna nesten et helt år med klesinnkjøp til hele familien, noe man må si er billig om man er en familie på 5 som handler.
Julen står for døren og for Svenskene så betyr det at den tradisjonelle juleskinken skal kjøpes inn.
Så oppdaget en ivrig journalist at det ikke sto særlig bra til med den svenske grisefarmen, ja det sto så dårlig til at grisene åt av hverandre og lå døde og syke sammen med de haltende levende.
Folk gikk i demonstrasjonstog i Stockholm denne uken, og media forer oss med den ene etter den andre nye oppdagelse om hvordan de svenske grisefarmene misskjøter sine dyr.
Det er riktig forferdelig å se og lese om alt som har skjedd, men hallo, hvorfor er folk sjokkerte?
Alle skal ha det billigst mulig, ja noen vil ha mat og ting så billig at de uten problem sløser hundrelapper og tusenlapper for å komme til steder der de kan spare en krone per kilo eller en krone per ting man vil fylle kurvene sine med.
Hvem trur du skal betale for det du vil ha billig?
Ikke kom å slå i bordet med at du er imot barnearbeid hvor en seksåring sitter i tolv timer og syr dine bukser når du ikke vil betale for at en skredder i Norge eller Sverige gjør samme jobb.
Og hvem trur du lager all julepynt som du drar noen ekstra mil for å kjøpe billigere enn det en nærprodusent av tilsvarende produkt tilbyr, det er vel kanskje bror til hun som syr dine billige bukser.
Når juleskinken koster fra 20-40 kroner kiloet, trur du det er fordi at grisen lever godt?
Slutt å vær så forbannet naiv, vi er lever i 2009, og om noe ser for godt ut til å være sant, så er det antakelig det.
Slutt å vær så forbannet snål, betal ekstra for dem som steller sine dyr på beste sett, still heller krav at dem som leverer skal kunne garantere at dyrene og sine ansatte lever under normale forhold.
Og vil du ikke det, vel så fortsett å kjør i 10 mil for å kjøpe juleskinken din for 20 kroner kiloet og buksene dine for 30 kroner stykk, så får du heller lukke øynene for dyremisshandel og barnearbeid, din snåle faen.
måndag 30 november 2009
lördag 28 november 2009
Rop fra Skottland
Jeg har i hele mitt liv hatt et sug etter Skottland, ja jeg ville dra til Skottland før jeg engang visste at Skottland var et land, merkelig hva?
Jeg har drømt om landet, jeg har sett dokumenterer og lest bøker om landet, og hele tiden lurt på hvorfor suget har vært så sterkt.
En slags følelse at noe ventet meg der, eller at jeg må tilbake dit, uten engang å ha vært der, i dette livet i alle fall.
Om man trur på at man har levd før, noe jeg i det siste faktisk trur jeg har gjort, så må et av livene mine vært i Skottland.
Tanken på at man har levd før, er vel i seg selv ikke en helt ”husren” tankegang, men siden jeg ikke alltid føler trang til å være spesielt ”husren” så er det vel greit.
Jeg har hatt et merkelig sug mot Italia også, men Skottland har alltid vært sterkere, folkene der, landskapet og for ikke å glemme hvor fantastisk menn ser ut i kilt, noe som kan få undertegnende til å hoppe av glede, yummu for menn i kilt.
Jeg hadde en nyskilt kompis som trengte litt støtte og jeg dro til med den beste støtten jeg kunne komme på, blir du med meg til Skottland spurte jeg, ja sa han, og så dro vi.
Nå kan man selvfølgelig spørre seg hvem støttet hvem her, men man skal ikke spørre så mye bestandig, man skal bare nyte.
Da jeg så ut av flyet og så Skottland under meg, ville jeg gråte, der lå Skottland og ventet på meg, mitt Skottland.
Mye vi gjør i livet er basert på følelser, vi kan formene oss at ting føles bra, for så å gjøre ditt eller datt, jeg er en person som prøver å bruke hjernen først, men nå var hele meg bare en stor følelseskladd og hadde det vært snø i Skottland da jeg kom ville det bare være bar mark der jeg hadde gått, jeg ville ha smeltet all snø bort av bare følelser.
Vi gikk gate opp og gate ned i Edinburgh vi sugde inn alt vi så og hørte den fantastiske Skottske språket, ja for det skiller seg en del fra engelsken.
Vi besøkte Edinburgh castle, vi dro til Sterling, North Berwik og helt ned til Hawick, og hele tiden var følelsen den samme, jeg har vært her før.
Jeg har en tendens til å føle meg usikker og redd i store byer, men ikke i Edinburgh.
Jeg kan grine litt på nesen av mat fra fremmede steder eller hos andre, men ikke i Skottland, selv om haggis ikke er noen favoritt så åt jeg opp all mat overalt, og for dem som kjenner meg så er det et lite under, jeg er en mat og vinsnobb.
Jeg sto å så utover landskapet under meg på Sterling slott, og jeg ble så avslappet i hele kroppen at jeg måtte lene meg på en av kanonene som sto der. Vinden fra landskapet rundt meg smøg seg gjennom hele kroppen min og jeg lukket øynene og nøt.
Jeg var heime.
Jeg har en meget god venn i Skottland også, ja han er en så god venn at jeg spurte om han ikke kunne leke adoptere meg som søster, noe han sa ja til. Jeg dro og besøkte hans heimby, Hawick som ligger sør i Skottland og en time nord for Newcastle med tog.
Jeg fikk hilse på hans foreldre og vandre gatelangs i min ”brors” by.
Men uansett hvor jeg kom, så kom følelsen tilbake, jeg hadde vært og sett alt før, jeg var på en måte bare tilbake for å fylle på ny energi.
Følelser, dette merkelig fenomen som ikke sier noe om fornuft eller særlig skarp hjernekapasitet, de bare ligger der og begynner å bevege seg når det passer dem best.
Uansett hvor mye kontroll jeg trur jeg har så må jeg bare gi tapt for dem, følelser av noe ubestemt som vil at jeg skal begynne å føle mer. Og jeg lar det gjerne skje flere ganger, når følelsene roper innenfra at nå er det på tide å føle igjen….jeg er dem alltid trofast etter at jeg hørte på dem og møtte mitt Skottland.
Jeg har drømt om landet, jeg har sett dokumenterer og lest bøker om landet, og hele tiden lurt på hvorfor suget har vært så sterkt.
En slags følelse at noe ventet meg der, eller at jeg må tilbake dit, uten engang å ha vært der, i dette livet i alle fall.
Om man trur på at man har levd før, noe jeg i det siste faktisk trur jeg har gjort, så må et av livene mine vært i Skottland.
Tanken på at man har levd før, er vel i seg selv ikke en helt ”husren” tankegang, men siden jeg ikke alltid føler trang til å være spesielt ”husren” så er det vel greit.
Jeg har hatt et merkelig sug mot Italia også, men Skottland har alltid vært sterkere, folkene der, landskapet og for ikke å glemme hvor fantastisk menn ser ut i kilt, noe som kan få undertegnende til å hoppe av glede, yummu for menn i kilt.
Jeg hadde en nyskilt kompis som trengte litt støtte og jeg dro til med den beste støtten jeg kunne komme på, blir du med meg til Skottland spurte jeg, ja sa han, og så dro vi.
Nå kan man selvfølgelig spørre seg hvem støttet hvem her, men man skal ikke spørre så mye bestandig, man skal bare nyte.
Da jeg så ut av flyet og så Skottland under meg, ville jeg gråte, der lå Skottland og ventet på meg, mitt Skottland.
Mye vi gjør i livet er basert på følelser, vi kan formene oss at ting føles bra, for så å gjøre ditt eller datt, jeg er en person som prøver å bruke hjernen først, men nå var hele meg bare en stor følelseskladd og hadde det vært snø i Skottland da jeg kom ville det bare være bar mark der jeg hadde gått, jeg ville ha smeltet all snø bort av bare følelser.
Vi gikk gate opp og gate ned i Edinburgh vi sugde inn alt vi så og hørte den fantastiske Skottske språket, ja for det skiller seg en del fra engelsken.
Vi besøkte Edinburgh castle, vi dro til Sterling, North Berwik og helt ned til Hawick, og hele tiden var følelsen den samme, jeg har vært her før.
Jeg har en tendens til å føle meg usikker og redd i store byer, men ikke i Edinburgh.
Jeg kan grine litt på nesen av mat fra fremmede steder eller hos andre, men ikke i Skottland, selv om haggis ikke er noen favoritt så åt jeg opp all mat overalt, og for dem som kjenner meg så er det et lite under, jeg er en mat og vinsnobb.
Jeg sto å så utover landskapet under meg på Sterling slott, og jeg ble så avslappet i hele kroppen at jeg måtte lene meg på en av kanonene som sto der. Vinden fra landskapet rundt meg smøg seg gjennom hele kroppen min og jeg lukket øynene og nøt.
Jeg var heime.
Jeg har en meget god venn i Skottland også, ja han er en så god venn at jeg spurte om han ikke kunne leke adoptere meg som søster, noe han sa ja til. Jeg dro og besøkte hans heimby, Hawick som ligger sør i Skottland og en time nord for Newcastle med tog.
Jeg fikk hilse på hans foreldre og vandre gatelangs i min ”brors” by.
Men uansett hvor jeg kom, så kom følelsen tilbake, jeg hadde vært og sett alt før, jeg var på en måte bare tilbake for å fylle på ny energi.
Følelser, dette merkelig fenomen som ikke sier noe om fornuft eller særlig skarp hjernekapasitet, de bare ligger der og begynner å bevege seg når det passer dem best.
Uansett hvor mye kontroll jeg trur jeg har så må jeg bare gi tapt for dem, følelser av noe ubestemt som vil at jeg skal begynne å føle mer. Og jeg lar det gjerne skje flere ganger, når følelsene roper innenfra at nå er det på tide å føle igjen….jeg er dem alltid trofast etter at jeg hørte på dem og møtte mitt Skottland.
torsdag 26 november 2009
Stengte dører!!!!
Mange ganger skulle jeg ønske at jeg hadde hatt nedskrevne historier etter mine foreldre og besteforeldre.
Kanskje bare dagligdagse historier eller noe som satte spor i deres liv, som jeg i dag kunne fått lese og som kunne ha gitt meg et klarere bilde av hvem dem var.
Jeg har bare møtt en av mine besteforeldre, min farmor, da jeg var tolv år gammel og jeg møtte henne bare en gang, men jeg husker henne godt.
Hun var som besteforeldrene skulle se ut før i tiden, rund, blid og meg et forklede rundt den runde magen mens hun laget mat og lot meg få smake.
Jeg kan ikke huske at hun sa noe spesielt til meg, jeg kan heller ikke huske at jeg fikk noe fra henne og jeg kan ikke huske om hun fortalte noe fra hennes liv til meg, men jeg trenger ikke lukke øynene for å se henne på kjøkkenstolen mens hun tørker matrester av fingrene på sitt forkle.
Jeg har bilde av mormor og morfar på en vegg, mormor med oppsatt hår og morfar som hadde snurrebart, tenk om jeg hadde fått kike inn i fortidens hull for å se hva de hadde å fortelle.
Det jeg vet om dem er det min mor fortalte meg, men de historiene forteller ikke noe om hva mormor og morfar tenkte eller hvordan de møttes, slike ting som jeg gjerne skulle likt å vite.
Min mor skrev heller ikke noe ned på papir om hennes følelser eller spennende hendelser, men hun fortalte meg om sin store kjærlighet en gang, og jeg kom en gang over noen få brev hun hadde skrevet til venner og slekt, uten at jeg fikk noe klarere bilde av hvem hun egentlig var.
Men hun hadde vært stormende forelsket en gang, ja en sånn type kjærlighet som er så sterk at man aldri kan glemme det.
Han var tysk lege, og de møttes engang på tidlig femti tall, han hette Dieter.
Min mor bodde på den tiden i Stockholm, men hvordan hun hadde møtt han fortalte hun ikke, heller ikke om hvor lenge de møttes og hun fortalte heller ikke om avskjeden.
Men når hun fortalte om han, så ”forsvant” hun til et sted der dem aldri mer kunne skilles ad, i hennes drømmer og i hennes sinn, og uken før min mor døde sa hun hans navn høyt.
Han hadde vært den vakreste av menn og han hadde elsket henne over alt på jorden, men han kunne ikke gifte seg med henne, fordi han var av en såkalt finere familie og av en lang rekke av leger i sin slekt og han skulle tilbake for å drive sin fars praksis videre og han skulle gifte seg med en kvinne som hans far hadde godkjent.
Min mor arbeidet som tjenestepike hos en rik familie i Stockholm, noe som var vanlig for unge damer som reiste til storbyen for å finne arbeid før i tiden. Hun må ha møtt Dieter via den familien.
Det er trist å tenke på at hun lot andre eller at omstendighetene stoppe hennes søken på lykke, men på den andre siden så hadde jo ikke jeg sittet her om hun hadde giftet seg med Dieter.
Min mor etterlot seg et gammelt Russisk skap når hun døde, skapet skal henges på en vegg og er ikke større en at jeg kan bære det selv.
Det har to små dører og mellom dørene er det en hylle man kan sette små glass eller annet krims krams mellom, men en av dørene er låst.
Jeg har leitet etter nøkkelen men jeg finner den ikke.
Bak den lille døren i det lille skapet kan man høre et papir ligge, ja om du vender på skapet så hører du et papir skyves frem og tilbake.
Kanskje er det et stykke papir hvor min mor skrev ned historien om seg selv?
Jeg ville så sterkt ønske at det var det, men jeg kommer aldri å bryte opp den døren for så å bli skuffet.
Man skal kanskje ikke skal åpne alle stengte dører?
Kanskje bare dagligdagse historier eller noe som satte spor i deres liv, som jeg i dag kunne fått lese og som kunne ha gitt meg et klarere bilde av hvem dem var.
Jeg har bare møtt en av mine besteforeldre, min farmor, da jeg var tolv år gammel og jeg møtte henne bare en gang, men jeg husker henne godt.
Hun var som besteforeldrene skulle se ut før i tiden, rund, blid og meg et forklede rundt den runde magen mens hun laget mat og lot meg få smake.
Jeg kan ikke huske at hun sa noe spesielt til meg, jeg kan heller ikke huske at jeg fikk noe fra henne og jeg kan ikke huske om hun fortalte noe fra hennes liv til meg, men jeg trenger ikke lukke øynene for å se henne på kjøkkenstolen mens hun tørker matrester av fingrene på sitt forkle.
Jeg har bilde av mormor og morfar på en vegg, mormor med oppsatt hår og morfar som hadde snurrebart, tenk om jeg hadde fått kike inn i fortidens hull for å se hva de hadde å fortelle.
Det jeg vet om dem er det min mor fortalte meg, men de historiene forteller ikke noe om hva mormor og morfar tenkte eller hvordan de møttes, slike ting som jeg gjerne skulle likt å vite.
Min mor skrev heller ikke noe ned på papir om hennes følelser eller spennende hendelser, men hun fortalte meg om sin store kjærlighet en gang, og jeg kom en gang over noen få brev hun hadde skrevet til venner og slekt, uten at jeg fikk noe klarere bilde av hvem hun egentlig var.
Men hun hadde vært stormende forelsket en gang, ja en sånn type kjærlighet som er så sterk at man aldri kan glemme det.
Han var tysk lege, og de møttes engang på tidlig femti tall, han hette Dieter.
Min mor bodde på den tiden i Stockholm, men hvordan hun hadde møtt han fortalte hun ikke, heller ikke om hvor lenge de møttes og hun fortalte heller ikke om avskjeden.
Men når hun fortalte om han, så ”forsvant” hun til et sted der dem aldri mer kunne skilles ad, i hennes drømmer og i hennes sinn, og uken før min mor døde sa hun hans navn høyt.
Han hadde vært den vakreste av menn og han hadde elsket henne over alt på jorden, men han kunne ikke gifte seg med henne, fordi han var av en såkalt finere familie og av en lang rekke av leger i sin slekt og han skulle tilbake for å drive sin fars praksis videre og han skulle gifte seg med en kvinne som hans far hadde godkjent.
Min mor arbeidet som tjenestepike hos en rik familie i Stockholm, noe som var vanlig for unge damer som reiste til storbyen for å finne arbeid før i tiden. Hun må ha møtt Dieter via den familien.
Det er trist å tenke på at hun lot andre eller at omstendighetene stoppe hennes søken på lykke, men på den andre siden så hadde jo ikke jeg sittet her om hun hadde giftet seg med Dieter.
Min mor etterlot seg et gammelt Russisk skap når hun døde, skapet skal henges på en vegg og er ikke større en at jeg kan bære det selv.
Det har to små dører og mellom dørene er det en hylle man kan sette små glass eller annet krims krams mellom, men en av dørene er låst.
Jeg har leitet etter nøkkelen men jeg finner den ikke.
Bak den lille døren i det lille skapet kan man høre et papir ligge, ja om du vender på skapet så hører du et papir skyves frem og tilbake.
Kanskje er det et stykke papir hvor min mor skrev ned historien om seg selv?
Jeg ville så sterkt ønske at det var det, men jeg kommer aldri å bryte opp den døren for så å bli skuffet.
Man skal kanskje ikke skal åpne alle stengte dører?
tisdag 24 november 2009
Bortkastet tid???
Føler du det som om du noen ganger kaster bort tiden?
Ja, jeg kan få den følelsen i blant. Om jeg har ventet lenge for å se en spesiell film og den til slutt viser seg for å være så dårlig at man nesten reiser seg å går før filmen er ferdig.
Om jeg har gledet meg til å gå i et selskap og jeg etter første sippen av vinen kjenner jeg heller ville ha vært heime.
Om man etter en tid kjenner at den personen man omgås ikke gir deg noe tilbake og man heller kunne vært foruten den personen.
Om man drar på en ferietur og etter heimkomsten føler at det var da ikke noe å ha opplevd.
Vel da er det jeg tenker at det var da voldsomt med bortkastet tid, på ”dårlige” venner, usle filmer, kjedelig reisemål eller dårlig mat og vin.
Men så slo det meg, at om jeg ikke hadde hatt all denne såkalte bortkastede tiden på situasjoner, venner og reiser så ville jeg jo ikke være den jeg er i dag.
Det er på grunn av all tid jeg har ”kastet” bort på venner som ikke ga meg noen positive energier tilbake som gjør meg til den jeg er i dag.
Det er vel slik man lærer, så man unngår å gjøre samme tabbene flere ganger, forhåpentligvis.
Men hva med all tid vi føler at vi kaster bort og som vi ikke registrerer som bortkastet tid da?
Og hva skulle vi heller ha gjort med all tid vi følte vi kastet bort da?
Tid er vel en slags ferskvare og man kan vel ikke bare lagre en ekstra tid for noe annet vi heller vil gjøre.
Kanskje jeg da ville gå rundt som en slags zombie for så å livne til bare for de stunder jeg ville ha.
Tenk på all tid jeg bruker på å stelle i huset, bare for å måtte gjøre den jobben om igjen neste helg eller bare etter noen dager.
Velværet føler jeg rett etter at jobben er gjort, men utover det er det vel bortkastet tid?
Etter at jeg har bakt en kake, før så å oppdage at kaken ikke ble som den skulle, er det bortkastet tid eller var det en fornuftig bruk av tid fordi at jeg lærte hva jeg ikke skulle ha gjort?
Kanskje jeg heller skulle ha brukt den tiden på mine uttallige gensere som ligger å ikke blir ferdig strikket fordi jeg ikke gidder å bruke tid på dem lenger?
Tiden går ikke, den kommer sier noen mens andre sier at dem ikke har tid å kaste bort tiden på å tenke på tid.
All tid jeg har brukt og muligens følt jeg kunne brukt bedre, er tid som er borte, men jeg liker i alle fall å bruke tid på å tenke på det, og tanken på at det finnes mer tid fremover som jeg kan bruke eller kaste bort tid på gleder meg.
Og tid man kan bruke sammen med andre er tid som begge kan få glede eller følelser rundt.
Tiden går og kommer, tidvis for glede og tidvis til sorg, men det er min tid og jeg skal ta all tid jeg får og forsøke å unngå å bare vente på tid som ikke føles bortkastet.
Takk for at du tog deg tid til å lese min blogg, om du føler det som bortkastet eller ikke.
Ja, jeg kan få den følelsen i blant. Om jeg har ventet lenge for å se en spesiell film og den til slutt viser seg for å være så dårlig at man nesten reiser seg å går før filmen er ferdig.
Om jeg har gledet meg til å gå i et selskap og jeg etter første sippen av vinen kjenner jeg heller ville ha vært heime.
Om man etter en tid kjenner at den personen man omgås ikke gir deg noe tilbake og man heller kunne vært foruten den personen.
Om man drar på en ferietur og etter heimkomsten føler at det var da ikke noe å ha opplevd.
Vel da er det jeg tenker at det var da voldsomt med bortkastet tid, på ”dårlige” venner, usle filmer, kjedelig reisemål eller dårlig mat og vin.
Men så slo det meg, at om jeg ikke hadde hatt all denne såkalte bortkastede tiden på situasjoner, venner og reiser så ville jeg jo ikke være den jeg er i dag.
Det er på grunn av all tid jeg har ”kastet” bort på venner som ikke ga meg noen positive energier tilbake som gjør meg til den jeg er i dag.
Det er vel slik man lærer, så man unngår å gjøre samme tabbene flere ganger, forhåpentligvis.
Men hva med all tid vi føler at vi kaster bort og som vi ikke registrerer som bortkastet tid da?
Og hva skulle vi heller ha gjort med all tid vi følte vi kastet bort da?
Tid er vel en slags ferskvare og man kan vel ikke bare lagre en ekstra tid for noe annet vi heller vil gjøre.
Kanskje jeg da ville gå rundt som en slags zombie for så å livne til bare for de stunder jeg ville ha.
Tenk på all tid jeg bruker på å stelle i huset, bare for å måtte gjøre den jobben om igjen neste helg eller bare etter noen dager.
Velværet føler jeg rett etter at jobben er gjort, men utover det er det vel bortkastet tid?
Etter at jeg har bakt en kake, før så å oppdage at kaken ikke ble som den skulle, er det bortkastet tid eller var det en fornuftig bruk av tid fordi at jeg lærte hva jeg ikke skulle ha gjort?
Kanskje jeg heller skulle ha brukt den tiden på mine uttallige gensere som ligger å ikke blir ferdig strikket fordi jeg ikke gidder å bruke tid på dem lenger?
Tiden går ikke, den kommer sier noen mens andre sier at dem ikke har tid å kaste bort tiden på å tenke på tid.
All tid jeg har brukt og muligens følt jeg kunne brukt bedre, er tid som er borte, men jeg liker i alle fall å bruke tid på å tenke på det, og tanken på at det finnes mer tid fremover som jeg kan bruke eller kaste bort tid på gleder meg.
Og tid man kan bruke sammen med andre er tid som begge kan få glede eller følelser rundt.
Tiden går og kommer, tidvis for glede og tidvis til sorg, men det er min tid og jeg skal ta all tid jeg får og forsøke å unngå å bare vente på tid som ikke føles bortkastet.
Takk for at du tog deg tid til å lese min blogg, om du føler det som bortkastet eller ikke.
söndag 22 november 2009
"desembernissene"
Så er vi endelig der igjen, i den årlige julebordsesongen.
Den tid på året da alle ansatte i ulike bedrifter skal heve glasset sammen og juble over året som gikk.
Noen vil alltid juble høyere en andre og noen vil juble over tanken på at sjefen betaler for ”jubelvannet” i år igjen.
For folk som vanligvis frekventerer utelivet gjennom hele året gremmes og de ansatte i utelivsbransjen toer sine hender og stapper inn en hodepinetablett eller to før dem går på jobb, for alle dem vet hva som venter i skyggen av en halvfull restaurant eller bar.
Da kommer ”desembernissene ut”.
Hvordan dem ser ut lurer du kanskje på, og jeg skal fortelle deg det.
De kommer i inn i baren før middagen, med hodet hevet og rak i ryggen, dem stønner over at det er rimelig mye folk og at betjeningen ikke har klart å rydde bort etter gjestene som kommer og går.
Dem tar de tomme glassene bort til bardisken eller aller helst bryter seg inn og ber noen komme å rydde og vaske det bord de var heldig å finne ledig.
Så, om de kommer i par, kommer alltid mannen til disken og sier eplekjekt, - er det jul så er det jul, her skal det feires, gi meg en au de vie med vann og en irish coffie til fruen.
Da mannen har fått sine drinker og er nesten hvit i ansiktet over at prisen for begge drinkene til sammen koster nesten to hundre kroner snur seg og går tilbake til fruen ser du det ytre kjennetegnet av en desembernisse, dressen er den samme han giftet seg i og har ”krympet” så mye på 10 eller 20 år at mannen har utviklet en ”donaldrøv”.
Og det vil alltid være desembernissene som klager på støynivået eller musikkvalget som er i baren, og det vil alltid være ”desembernissen” som har skylden for 50 øringen du lurer på hvem som har gitt, etter tipsen regnes over når kvelden er slutt.
Tru meg, jeg vet, jeg har jobbet i bar, restaurant og drevet pub, så jeg vet hva som gjorde arbeidsdagene før jul til et mareritt.
Om man er uheldig og ”desembernissene” kommer tilbake til baren etter middag der gratis vin og øl fra arbeidsgiver er fortært i overkant fra restauranten, kommer gjerne finalen som er mer tragisk en moro.
Dem sjangler med blikket festet på en barkrakk som ”desembernissen” alltid vil gi opp kampen mot og ber om en nattdrink i form av noe søtt til fruen og en øl til herren selv, før han slår på stortrommen og gir deg den berømte 50 øringen i tips mens han blinker lurt til barkeeperen, som han sikkert trur er en sjarmerende flørt mens barkeeperen høflig smiler et stivnet smil tilbake, uten at ”desembernissen” tar det poenget.
Dem ”desembernissene” jeg har møtt er Norske, men dem kan smått minne om Svensker og da ikke engang i desember og heller ikke særlig påvirket av alkohol.
Mer om det en annen gang.
Jeg skal snart på julebord og ikke bare en kveld men en hel helg, og det er lenge siden jeg har vært ute på noe slags uteliv i det hele tatt, så gud forby at jeg ender opp som en slags ”desembernisse” i Gøteborg, det eneste som ikke vil gjøre stor forskjell i dette landet jeg bor nå, må da eventuelt være at betjeningen finner en 50 øring i tipskassen, tipskulteren er elendig her til lands, og da er vel ikke rart at så mange servitører og barkeepere er Svenske i Norge.
Skål på den dere, og nyt julebordsgledene, dem kommer bare i desember, takk o lov.
Den tid på året da alle ansatte i ulike bedrifter skal heve glasset sammen og juble over året som gikk.
Noen vil alltid juble høyere en andre og noen vil juble over tanken på at sjefen betaler for ”jubelvannet” i år igjen.
For folk som vanligvis frekventerer utelivet gjennom hele året gremmes og de ansatte i utelivsbransjen toer sine hender og stapper inn en hodepinetablett eller to før dem går på jobb, for alle dem vet hva som venter i skyggen av en halvfull restaurant eller bar.
Da kommer ”desembernissene ut”.
Hvordan dem ser ut lurer du kanskje på, og jeg skal fortelle deg det.
De kommer i inn i baren før middagen, med hodet hevet og rak i ryggen, dem stønner over at det er rimelig mye folk og at betjeningen ikke har klart å rydde bort etter gjestene som kommer og går.
Dem tar de tomme glassene bort til bardisken eller aller helst bryter seg inn og ber noen komme å rydde og vaske det bord de var heldig å finne ledig.
Så, om de kommer i par, kommer alltid mannen til disken og sier eplekjekt, - er det jul så er det jul, her skal det feires, gi meg en au de vie med vann og en irish coffie til fruen.
Da mannen har fått sine drinker og er nesten hvit i ansiktet over at prisen for begge drinkene til sammen koster nesten to hundre kroner snur seg og går tilbake til fruen ser du det ytre kjennetegnet av en desembernisse, dressen er den samme han giftet seg i og har ”krympet” så mye på 10 eller 20 år at mannen har utviklet en ”donaldrøv”.
Og det vil alltid være desembernissene som klager på støynivået eller musikkvalget som er i baren, og det vil alltid være ”desembernissen” som har skylden for 50 øringen du lurer på hvem som har gitt, etter tipsen regnes over når kvelden er slutt.
Tru meg, jeg vet, jeg har jobbet i bar, restaurant og drevet pub, så jeg vet hva som gjorde arbeidsdagene før jul til et mareritt.
Om man er uheldig og ”desembernissene” kommer tilbake til baren etter middag der gratis vin og øl fra arbeidsgiver er fortært i overkant fra restauranten, kommer gjerne finalen som er mer tragisk en moro.
Dem sjangler med blikket festet på en barkrakk som ”desembernissen” alltid vil gi opp kampen mot og ber om en nattdrink i form av noe søtt til fruen og en øl til herren selv, før han slår på stortrommen og gir deg den berømte 50 øringen i tips mens han blinker lurt til barkeeperen, som han sikkert trur er en sjarmerende flørt mens barkeeperen høflig smiler et stivnet smil tilbake, uten at ”desembernissen” tar det poenget.
Dem ”desembernissene” jeg har møtt er Norske, men dem kan smått minne om Svensker og da ikke engang i desember og heller ikke særlig påvirket av alkohol.
Mer om det en annen gang.
Jeg skal snart på julebord og ikke bare en kveld men en hel helg, og det er lenge siden jeg har vært ute på noe slags uteliv i det hele tatt, så gud forby at jeg ender opp som en slags ”desembernisse” i Gøteborg, det eneste som ikke vil gjøre stor forskjell i dette landet jeg bor nå, må da eventuelt være at betjeningen finner en 50 øring i tipskassen, tipskulteren er elendig her til lands, og da er vel ikke rart at så mange servitører og barkeepere er Svenske i Norge.
Skål på den dere, og nyt julebordsgledene, dem kommer bare i desember, takk o lov.
fredag 20 november 2009
så jævla koselig!!!!!!!
Jeg vet ikke hva det er, men hver gang jeg hører ordet, kose eller koselig så vil jeg spy.
Hva faen er det med det ordet att alle må slenge det rundt seg som om vi var overfladiske britter eller amerikanere, så koselig…brrrr
Ja, dem gjør det britter og amerikanere, spør hvordan andre har det uten egentlig å bry seg i det hele tatt, og sånn føler jeg de når folk sier så koselig eller så kos da, et ord og en liten setning som blir helt betydningsløst når det kommer inn i mine øre ganger i alle fall.
Hva er så koselig med at jeg skal se en film, eller kanskje gå ut å spise mat?
Er da ikke koselig, maten skal enten smake godt eller jeg håper at filmen er bra.
Ha en koselig helg!!!!!!!!!
Jaha…og det skal man tyde hvor hen?
Er det så vanskelig å si jeg håper du får en fin helg, en avslappet eller jeg håper du får en helg som faller deg i smak.
Når noen sier dem skal hjem å kose seg, hva gjør dem da?
Når noen sier jeg har en koselig heim, hvordan ser det ut hos meg da?
For en koselig farge du har på veggene eller for en kos jakke du har, og da vet vel du som leser dette hvordan både fargen og jakken ser ut?
Jasså du sitter her alene og soler deg, sa jeg til en venninne i nord Norge en sommerdag og svaret var selvfølgelig ……- nei jeg sitter å koser meg!!!!
Jeg ante ikke hva det skulle bety.
Jeg er en elsker av ord og av ordbruk, men man må i alle fall fulle fem, selv kunne vite hva de ordene man slenger ut kan bety så andre får en slags forståelse av et senario eller en tilstand, og det har jeg aldri fått ved ordbruken, kos eller koselig.
Når noen sier ordet kos, så tenker jeg på et kjærtegn en klem og i beste eller verste fall at noen skal eller har sex.
Svenskene har et ord som er ganske nært opp til kos og det er mys, som dessverre også begynnes å brukes i hytt å pine, men i Sverige når dem sier mys og såkalt ”fredagsmys” så er det knyttet opp til en følelse av velvære, av man har en fin stund eller at noe er intimt.
Og da nytter det ikke på Norsk å si at boken man nettopp har lest var koselig, det sier ikke noen ting om den boken annet en at man selv mangler et ordforråd.
I skrivende stund er det Fredag ettermiddag og jeg har akkurat gjort unna helgevasken, jeg har foret hundene og skal ut på min kveldsjogg om en stund, resten av helgen skal jeg nyte et glass rødvin eller to spille litt poker og besøke et par venninner og selvfølgelig skrive en ny blogg.
Hadde jeg vært en helt annen type så hadde jeg sikkert sagt at jeg skulle kose meg hele helgen og du ville ikke ha skjønt en dritt annet en noen svevende følelser høyt i det blå.
Nei, man kan ta hele kosen og kysse min koselige bak mens man koser seg.
Hva faen er det med det ordet att alle må slenge det rundt seg som om vi var overfladiske britter eller amerikanere, så koselig…brrrr
Ja, dem gjør det britter og amerikanere, spør hvordan andre har det uten egentlig å bry seg i det hele tatt, og sånn føler jeg de når folk sier så koselig eller så kos da, et ord og en liten setning som blir helt betydningsløst når det kommer inn i mine øre ganger i alle fall.
Hva er så koselig med at jeg skal se en film, eller kanskje gå ut å spise mat?
Er da ikke koselig, maten skal enten smake godt eller jeg håper at filmen er bra.
Ha en koselig helg!!!!!!!!!
Jaha…og det skal man tyde hvor hen?
Er det så vanskelig å si jeg håper du får en fin helg, en avslappet eller jeg håper du får en helg som faller deg i smak.
Når noen sier dem skal hjem å kose seg, hva gjør dem da?
Når noen sier jeg har en koselig heim, hvordan ser det ut hos meg da?
For en koselig farge du har på veggene eller for en kos jakke du har, og da vet vel du som leser dette hvordan både fargen og jakken ser ut?
Jasså du sitter her alene og soler deg, sa jeg til en venninne i nord Norge en sommerdag og svaret var selvfølgelig ……- nei jeg sitter å koser meg!!!!
Jeg ante ikke hva det skulle bety.
Jeg er en elsker av ord og av ordbruk, men man må i alle fall fulle fem, selv kunne vite hva de ordene man slenger ut kan bety så andre får en slags forståelse av et senario eller en tilstand, og det har jeg aldri fått ved ordbruken, kos eller koselig.
Når noen sier ordet kos, så tenker jeg på et kjærtegn en klem og i beste eller verste fall at noen skal eller har sex.
Svenskene har et ord som er ganske nært opp til kos og det er mys, som dessverre også begynnes å brukes i hytt å pine, men i Sverige når dem sier mys og såkalt ”fredagsmys” så er det knyttet opp til en følelse av velvære, av man har en fin stund eller at noe er intimt.
Og da nytter det ikke på Norsk å si at boken man nettopp har lest var koselig, det sier ikke noen ting om den boken annet en at man selv mangler et ordforråd.
I skrivende stund er det Fredag ettermiddag og jeg har akkurat gjort unna helgevasken, jeg har foret hundene og skal ut på min kveldsjogg om en stund, resten av helgen skal jeg nyte et glass rødvin eller to spille litt poker og besøke et par venninner og selvfølgelig skrive en ny blogg.
Hadde jeg vært en helt annen type så hadde jeg sikkert sagt at jeg skulle kose meg hele helgen og du ville ikke ha skjønt en dritt annet en noen svevende følelser høyt i det blå.
Nei, man kan ta hele kosen og kysse min koselige bak mens man koser seg.
onsdag 18 november 2009
hvor er staken?
Jeg skulle bare stikke ned på min lokale konsum og kjøpe litt matvarer da jeg bråstoppet i gangen før inngangsdøren.
Der sto det et juletre med kuler, lys og glitter på.
Vet ikke om jeg sto lenge før jeg sprang videre inn i butikken bare for å oppdage at butikken bugnet av gaveforpakninger av ulike slag, og bord fulle av julegodterier.
Jeg ble noe forfjamset, dett må jeg bare medgi, er det jul straks igjen?
Herregud, da jeg var barn var det nesten ti år mellom hver gang det var jul, mens nu er det knapt så jeg får legge bort adventstaken før den skal frem igjen, ja jeg føler det slik i alle fall.
Og det er en av de få juletradisjoner jeg alltid vil ha, adventstaken altså, jeg finner den ikke alltid til første advent.
En gang kom ikke staken opp før tredje søndag i advent, men det ble da jul i alle fall.
Og så bare må jeg ha et juletre, uansett om det er så stygt at man gremmes når man ser det, jeg fyller det bare med masse lys å glitter til det ser noenlunde bra ut. Og ikke skal jeg ha barn som pynter mitt juletre heller, sorry, men jeg synes ikke tomme toalettruller som slenger rund på et tre er søtt i det hele tatt.
Her i den lille byen jeg bor i har en del folk en ganske sterk tradisjon at juletreet skal stjeles. Derfor kan man ofte se billys sene kvelder uken før jul i skog og kratt, og om man hadde kiket nærmere så hadde man sikkert sett voksne folk snuble rundt i mørket og klemme et grantre i bakseter og bagasjerom, mens de jubler over sine juletradisjoner.
Da jeg bodde i Norge så bare måtte jeg ha svineribbe til jul, ja jeg kunne faktisk ete det opp til 11 ganger før julaften, men nå, etter at jeg flyttet tilbake til Sverige er det heldigvis slutt på det.
Norsk julemat er så full av fett at jeg vemmes bare med tanken på svineribbe, nei nå skal de være juleskinke med god sennep, jansons fristelse og kjøttbullar, tidene forandrer seg, og noen ganger til det bedre.
Folk må bare synes at julen er full av stress og føler at dem sliter seg ut lenge før jul, det kommer vel an på hvor mye man lar seg stresse og presse mener nå jeg.
Jeg lager det jeg gidder å lage og jeg pynter så mye jeg gidder å pynte og jeg elsker å sitte lille julaften å se på et pyntet juletre og høre julemusikk med et glass godt vin til, da har jeg julefølelser så det holder.
Julegaver?
Er ikke så opptatt av det faktisk, MEN når noen sier at det er tanken som teller bak gaven og bruker det som en unnskylding for å komme med en truse i gave som er ti nummer for stor, da synes jeg man heller skal gi meg en fin tanke.
Nå er jeg heldig, de som gir meg gaver vet hva dem skal unngå å gi meg, og dem ser fort på ansiktet mitt om jeg er missfornøyd også.
Sikkert derfor de fleste gir meg kort til jul og ikke sløser bort sine penger på unødvendig krims krams til meg.
Fine julekort, dem har jeg alltid oppe som julepynt og jeg sparer dem fra år til år, vakkert å se på og koselig å lese år etter år, og dem som ga dem hadde en fin tanke og brukte faktisk sine hender og en penn på meg.
Det er vel den fineste gaven i alle fall, at man vet at noen brukte 5 minutter bare på deg, om så bare for å skrive god jul og ditt navn, og i alle fall i disse dager da en del folk dessverre opplever julen som et helvete på jord.
Ikke alle opplever julen som noe hyggelig, så et håndskrevet kort kan bety mye mer en, en stake i et vindu.
Der sto det et juletre med kuler, lys og glitter på.
Vet ikke om jeg sto lenge før jeg sprang videre inn i butikken bare for å oppdage at butikken bugnet av gaveforpakninger av ulike slag, og bord fulle av julegodterier.
Jeg ble noe forfjamset, dett må jeg bare medgi, er det jul straks igjen?
Herregud, da jeg var barn var det nesten ti år mellom hver gang det var jul, mens nu er det knapt så jeg får legge bort adventstaken før den skal frem igjen, ja jeg føler det slik i alle fall.
Og det er en av de få juletradisjoner jeg alltid vil ha, adventstaken altså, jeg finner den ikke alltid til første advent.
En gang kom ikke staken opp før tredje søndag i advent, men det ble da jul i alle fall.
Og så bare må jeg ha et juletre, uansett om det er så stygt at man gremmes når man ser det, jeg fyller det bare med masse lys å glitter til det ser noenlunde bra ut. Og ikke skal jeg ha barn som pynter mitt juletre heller, sorry, men jeg synes ikke tomme toalettruller som slenger rund på et tre er søtt i det hele tatt.
Her i den lille byen jeg bor i har en del folk en ganske sterk tradisjon at juletreet skal stjeles. Derfor kan man ofte se billys sene kvelder uken før jul i skog og kratt, og om man hadde kiket nærmere så hadde man sikkert sett voksne folk snuble rundt i mørket og klemme et grantre i bakseter og bagasjerom, mens de jubler over sine juletradisjoner.
Da jeg bodde i Norge så bare måtte jeg ha svineribbe til jul, ja jeg kunne faktisk ete det opp til 11 ganger før julaften, men nå, etter at jeg flyttet tilbake til Sverige er det heldigvis slutt på det.
Norsk julemat er så full av fett at jeg vemmes bare med tanken på svineribbe, nei nå skal de være juleskinke med god sennep, jansons fristelse og kjøttbullar, tidene forandrer seg, og noen ganger til det bedre.
Folk må bare synes at julen er full av stress og føler at dem sliter seg ut lenge før jul, det kommer vel an på hvor mye man lar seg stresse og presse mener nå jeg.
Jeg lager det jeg gidder å lage og jeg pynter så mye jeg gidder å pynte og jeg elsker å sitte lille julaften å se på et pyntet juletre og høre julemusikk med et glass godt vin til, da har jeg julefølelser så det holder.
Julegaver?
Er ikke så opptatt av det faktisk, MEN når noen sier at det er tanken som teller bak gaven og bruker det som en unnskylding for å komme med en truse i gave som er ti nummer for stor, da synes jeg man heller skal gi meg en fin tanke.
Nå er jeg heldig, de som gir meg gaver vet hva dem skal unngå å gi meg, og dem ser fort på ansiktet mitt om jeg er missfornøyd også.
Sikkert derfor de fleste gir meg kort til jul og ikke sløser bort sine penger på unødvendig krims krams til meg.
Fine julekort, dem har jeg alltid oppe som julepynt og jeg sparer dem fra år til år, vakkert å se på og koselig å lese år etter år, og dem som ga dem hadde en fin tanke og brukte faktisk sine hender og en penn på meg.
Det er vel den fineste gaven i alle fall, at man vet at noen brukte 5 minutter bare på deg, om så bare for å skrive god jul og ditt navn, og i alle fall i disse dager da en del folk dessverre opplever julen som et helvete på jord.
Ikke alle opplever julen som noe hyggelig, så et håndskrevet kort kan bety mye mer en, en stake i et vindu.
Prenumerera på:
Inlägg (Atom)
