Du er fantastisk, godt nytt år!

Yessssssss endelig er det nyttårsaften!
Den beste dagen på hele desember, min favoritt dag fordi det er den siste dagen på det gamle året.
I fjor sa jeg det samme som i år, at til neste år…da skal jeg, da vil jeg, da ønsker jeg, og ja mye av det jeg ønsket ble til sannhet, ikke fordi jeg håpet det, men fordi jeg klarte å gjennomføre det med en del anstrengelser.
Det samme skal jeg få til neste år også med nye anstrengelser og arbeid selvfølgelig, det er da ikke noe som kommer av seg selv.
I Sverige bruker dem et uttrykk som heter, ”å glida gjennom livet på en rekmakka” om tingene går lett og man ikke behøver å røre på alt for mange fingrer for å få det til.
Jeg har aldri hatt det sånn og om jeg tenker etter litt så er jeg ikke sikker på at jeg ville ha hatt det slik heller, at bare ting legger seg i fanget på meg.
Av erfaring så setter i alle fall jeg mer pris på ting jeg må jobbe litt for å få til, noen ganger kan avstanden til målet virke så fjernt at jeg gir opp, men da det ser som mørkest ut aner jeg et lite lysglimt i det fjerne og jeg bretter opp armene igjen og står på.
Mange av oss har en tendens til å tru at andre har det så meget bedre enn oss selv, vi ser oss blindt på utsiden og antar at deres virkelighet er like det glansbildet de viser opp.
Men ingen av oss er den andre lik.
Vi er blitt noen mennesker i denne verden og ikke en enest er kopi, uansett hvor langt kloningen vil komme, vi er alle en ORGINAL.
Vi er alle en fantastisk person og har alle noe som vi kan tilby andre.
Jeg føler og jeg vet at jeg har mennesker rundt meg som trenger meg, og jeg vet også at jeg har mange venner som gjerne gir meg masse god energi tilbake.
Det er bedre å gi en å ta, et gammelt uttrykk som faktisk betyr mye for meg, fordi hver gang jeg gir, så fyller jeg opp mitt eget lille lager av positiv energi og glede.
Jeg trur på karmaens lov som sier at det du gir ut får du firdobbelt tilbake!
Når tolvslaget slår skal jeg ikke love ting jeg ikke aner om jeg kan holde, men jeg skal i alle fall love en ting, jeg skal sende mine lykkønskninger om et godt nytt år til alle jeg kjenner og som kommer i min vei og at vi sammen kan forgylle livene til hverandre, så godt vi kan.
Livet er det som skjer her å nå!

slipp meg ut av "marsipantåka"

Julaften er bak oss og det er nærmere et nytt år enn det gamle, og takk o lov for det.
Jeg er lei hele jula etter to dager jeg, liker ikke dette slaraffenliv som skjer rundt meg, fordi jeg også blir slapp av å se andres ”slappskap”.
Vi eter oss gjennom hele jula i heimene og vi besøker andre og eter oss gjennom deres matskap også, alle herligheter rett ned i kjeftene våre som kan minne om måsenes skrik i mai måned… vil ha vil ha!!
Jeg har jogget i store deler av året og hadde jeg ikke gjort det så ville jeg nok sett ut som en smultbolle med fettet rennende nedover kjeften på meg, ikke særlig vakker tanke eller syn.
Jeg fant ikke snøspaden under all snøen så jeg måtte lage meg en gangvei frem til postkassen ved å gå litt att og frem, bare for å finne ut at i postkassen var det et reklameark fra kjøpmannen som sa at nå kunne jeg kjøpe konfekt og marsipan til halve priset.
I et øyeblikk fikk jeg panikk, må jeg springe som en gal for å få kjøpt det?
Det kan jo ennå komme folk på besøk som vil ha vil ha vil ha…om jeg ikke spiser det selv da!
Konfekt er dessuten oppskrytt, uansett hvor mange ulike esker med konfekt en har så er bitene ganske like, og konfekt er litt sånn ”voksengodt” for meg, ikke mange ulike farger og bare sjokolade, ikke mye usigbare biter i en slik eske, rett å slett kjedelig er konfekt.
Jeg har dessuten en tendens til å spise halve konfektbiten og så legge den tilbake i esken om jeg ikke liker den, noe som andre kan bli meget irritert over, særlig om det er deres konfekteske jeg spiser av.
Julemat og julegodt er godt, men dokk så sløvende og søvndyssende, man vandrer inn i en slags tåkedis for så å ikke komme ut for man har slafset i seg de siste godbitene etter at tolvslaget har gjort sitt og vi skriker og roper godt nytt år til hverandre.
Men med en gang januar er her så skal vi trimme og forsøke å slanke bort all marsipan og konfekt sånn at man kan forberede seg for en ny sommer uten å måtte ty til burka, som ellers kunne virke praktisk om man ville gjemme seg litt bort og ikke vise frem sin julematmage.
Kroppen min skriker etter en stoppeknapp, men hodet mitt nekter å høre, her skal det ta meg faen nytes og etes til man spyr og henger hånduker over speilene for å slippe møte seg selv, i døren liksom.
Jeg tok til og med på meg min treningsbukse i dag, ikke for at jeg skulle trene men fordi den var deilig å gå i…og jeg skjønner det nå, jeg lurer meg selv, jeg bruker aldri såkalte ”koseklær” fordi man ser ut som en sjuske med hengerøv, og i min alder så trenger jeg ikke ekstra ”utstyr” for å se mindre attraktiv ut, det ligger dessverre i naturens narrespill med meg.
Nei nå dere, nå skal jeg se til å komme meg ut av ”marsipantåka”, jeg skal gå rett ned å kjøpe grønnsaker og frukt, bort med julebrus og inn med vann igjen.

fiskeboller og walkman

Jeg fikk blant annet fiskeboller i julegave i år, Vesterålens fiskeboller nærmere bestemt.
Det blir en middag som skal inntas med at tankene går til vakre Vesterålen og minnene jeg der i fra.
Ved frokostbordet i dag morges som ble inntatt rundt lunsj tider og varte nesten til middag.
Lange frokoster med min datter som begynte å mimre om gamle dager da jeg, som hun så delikat sa, du så jo ikke ut morsan!
Det var åtti tallet og jeg hadde ofte kjøpekrøller og bluser med løse blondkraver, bukser med strekk under foten og gjerne oransje pumps.
Ja jeg kan vel ikke si at det ville slå særlig bra ut om jeg hadde hatt samme antrekket i dag, men jeg syntes jo at jeg var fin, da.
Guttene hadde jeans som gikk litt oppover hoftene med belte som ble dratt så godt til at dem så ut som en fet humle. De skulle gjerne ha ullgenser på og den skulle være stappet ned i buksene, jeansen skulle dessuten være litt for kort slik at man kunne se at dem brukte de tøffe vite tennis sokkene i sine seilersko.
Ja jeg kan ennå le når jeg tenker tilbake på hvor fine vi mente vi var og jeg ler enda litt mer da min datter klemte ut av seg at, rart at dere fikk draget på noen i det hele tatt med den habitten.
Hun husket til og med at jeg hadde en walkman som jeg flittig brukte når jeg jogget iført et par turkise joggebukser.
Walkman var en genial oppfinnelse, i alle fall før i tiden, men jeg skal ærlig innrømme at det ble en del knoting med walkmannen da man måtte spole frem og tilbake for å få akkurat den sangen man ville høre på.
Min kusines datter var på besøk hos meg i sommer og hun knakk sammen i latter da hun oppdaget at den ene bilen vi har så var det ikke en cd spiller men en kassettspiller montert i. Og da hun spurte om jeg ikke hadde en kassett også så gikk jo jeg selvfølgelig inn og hentet en av mine gamle kassettbånd, men gamle tider er borte og så også livet i kassettspilleren.
Tenk så mange unge i dag som får en god latter av oss voksne og hvordan vi kledde oss hva vi hadde av såkalte ”hightec” greier før.
Ja jeg er altså så gammel at jeg enda husker da de digitale klokkene kom på moten og hvor stolt man var da man kunne vise at man var oppdatert på den siste teknologien.
Jeg er også en av dem som gikk på de nye videobutikkene som poppet opp og sto og vurderte på om jeg skulle låne filmen i vhs eller beta, og så låne en moviebox.
Ja det var tider det, takk o lov at dem er over og at vi beveger oss fremover, men du må vel være enig at du smiler litt med tanken på at før i tiden var vi overlykkelig om vi hadde fått en walkman til jul.

å jul med din glede å barn i august!!

Nå er jeg ferdig med det som jeg sikkert hadde overlevd om jeg ikke hadde blitt ferdig med det.
Jeg nyter synet av juletreet og et glass rødvin med radioen som en fin følgesvenn en stund utover kvelden, det er en tradisjon jeg la meg til for en del år siden.
Vi har sikkert mange ulike juletradisjoner vi ikke vil kvitte oss med, og hvorfor skulle vi det så lenge vi trives med det.
Tradisjoner gir en trygghet som det kan være vanskelig å kvitte seg med, selv om man forsøker.
Etter å ha levd en del år i Nord-Norge kan jeg fortsatt bli forundret over hvor mange dumme tradisjoner som fortsatt lever i beste velgående der, ja dumme om man ser ut ifra et moderne samfunn hvor tid kan virke som en begrenset tilgang for mange.
Vaske rundt i huset i årets mørkeste måned…hva er poenget med det?
Stå å vaske taket som er det siste jeg sitter og glaner på, i alle fall i desember.
I Sverige vasket vi aldri taket, man malte det på nytt, men ikke hver desember, takk o lov.
Hvorfor slite seg ut på husvask i ukevis eller dagevis når de fleste som bedriver den hobbyen bare syter om det etterpå, eller ennå verre, proklamerer det for alle slik at andre kanskje føler at de også burde ha gjort det, selv om mange heldigvis ikke skjenker tankene på rundvask, men heller bruker tiden sin sammen med andre for å få litt positive tanker og opplevelse.
Det er kanskje ikke så rart at mange synes julen har for mye stress i seg når dem selv ikke innser at livet har andre verdier enn ytterlige ting. Jeg bryr meg faktisk ikke om når jeg besøker andre om tak og vegger er støvfrie, at det ligger noen hybelkaniner under diverse møbler kjennes faktisk bedre enn at vertinnen eller verten springer benene av seg for å se til at gjestene har det rent og 7 sorter kaker i nærheten.
Desember er ikke min favoritt måned selv om jeg liker julen, men den trenger jeg ikke et vinterland for å feire, julefølelser er ikke en ytre tilstand for meg, men en tilstand da sinnet mitt minner meg på hva som er viktig i livet.
Da man var yngre så var julen det samme som tid for fest, enten ute eller privat hos venner, og særlig i Nord-Norge der dag og natt gikk i ett i desember.
Men det er da faktisk en fin tradisjon å glede seg til og delta i, å være sammen med venner som kan fylle livet med latter og sang.
Noen ganger kan man ha så mye gøy i adventstiden at det får følger, til og med positive følger i form av barn.
Jeg ønsker at alle får en fredelig en festelig en ydmyk en salig en kjærlig og en riktig god jul, en jul med din glede og kanskje barn i august.

nissen er ikke død, om du ikke vil det!

Jeg trur da ikke på nissen, ja den nissen som spør om jeg har vært snill i alle fall.
Hvorfor vil han vite det, om jeg har vært snill?
Jeg er da snill om det skulle være nødvendig, men jeg trur ikke man skal være for snill heller da, og ikke vil jeg være snill et helt år bare for å få gaver.
Man skal ikke selge seg for billig.
Hun eller han er så snill, kan jeg høre en del, uten at jeg helt skjønner at det har det helt store betydning for dens personlighet.
Hvorfor er en person som er snill så bra å ha med seg?
Om man er for snill så blir man sett ned på, er man bare litt snill så er man ok, men er man ikke snill så blir folk redde.
Jeg skal si det som det er, jeg er snill noen ganger, men ofte synes folk at jeg ikke er særlig snill fordi jeg aldri lyver.
Sånn er det bare, uten at jeg engang gidder å bry meg om det eller hva andre synes om meg, jeg er for gammel til det, å bry meg hva andre mener altså.
Kanskje er jeg blitt vel kynisk med alderen eller så kanskje jeg vet at ikke bare jeg, men også andre har en del nisser på lasset sitt.
Nissene som bare sitter der og ler mot oss fordi dem vet at dem ikke er velkommen, men vi har tatt dem med oss i alle fall, enten vi vil eller ikke.
Hvor mange nisser har du på ditt lass?
Jeg sier ikke hvor mange jeg har, men det er da noen…jeg kjenner det til tider er tungt å gå!
Men vil vi kvitte oss med dem?
Ville vi ha gjort ting annerledes om vi fikk velge?
Jeg ville ikke ha gjort ting annerledes, det er på grunn av mine nisser at jeg er den jeg er i dag.
Er vel ikke alle ting som jeg har gjort som var så smarte, men på den andre siden om jeg ikke hadde gjort dem så ville jeg ikke være der jeg er i dag.
Vi tabber oss ut, vi sårer, vi gleder, vi deler med oss for dem som vil dele, vi elsker og vi kan til tider hate litt, takk o lov for det også da.
Motsatsen til å elske er ikke å hate det er likegyldighet.
Og hvem liker å bli oversett, du trenger ikke engang svare for ingen vil bli det, vi vil alle bli sett på et eller annet sett.
Mens vi virrer rundt i livene våre og forsøker å bli sett, elsket, godtatt så er alt annet bedre enn å bli oversett, den nissen vil vi ikke ha.
Det er snart julaften og jeg trenger ikke å få noen gaver i form av ting og tang som jeg ikke har bruk for, men jeg trenger en eneste ting i livet mitt, jeg vil bli sett.
Den største gaven vi kan gi hverandre er å se hverandre.
Se den jeg er, se det jeg kan gi deg eller tilføre deg, og om du ikke vil se meg eller la meg ta del i ditt liv på en eller annen måter, vel da har jeg blitt forvandlet til en nisse, og den nissen har du ikke bruk for.
Nissen er ikke død, om du ikke vil det da.

Selv musa frøs!!!

Nu er det 17 kuldegrader ute og ganske kalde kuldegrader om jeg skal være ærlig.
Det er så kaldt at om jeg hadde stått ute og nyst mot en annen person så ville snørret fryst til is og blitt til små piler som ville spidde han.
Det er så kaldt ute at om jeg hadde vært på isfiske i dag så ville fisken ha blitt forvandlet til en frossenfisk fra det øyeblikk den nådde overflaten.
Selv naboens hus fryser, det har frostmerker på utsiden og gjestehuset våres har selvpyntet seg fra innsiden med isroser på alle vinduer, gratis julepyntet kan man si.
Jeg kan se deler av Mælaren innsjø fra her jeg sitter og skriver å sjøen ligger hvit og hard.
Det sies at når en av de riktig gamle konger av Sverige levde så dro han med hest og slede helt fra Stockholm og hit inn ved Mælarens slutt på rekordtid. Tanken på en så lang sledetur i et isende landskap er ganske fristende, uten at jeg føler behov for å spenne for alle hestene jeg ikke har og dra, og ikke er jeg sikker på at isen ligger hele veien heller.
Da jeg var 16 år, altså for noen uker siden, skulle jeg og min venninne dra på en romjulsfest noen mil fra der vi bodde. Vi hadde fått maset oss til fra våre foreldre at ”alle andre” skulle på den festen og vi gledet oss noe voldsomt da vi fikk lov å forlate heimene en kveld.
Jeg hadde fått meg ny julekjole, knekort, og hadde fått låne noen riktig flotte svarte cowboyboots av min venninne, et nummer for små og uforete, men hva gjør man ikke for å se og føle seg fin, tanken på vinterkulden utenfor var langt borte i det jeg satte bena i støvelettene.
Vi måtte haike for å komme til festlokalet som lå cirka en mil fra der vi bodde, offentlig transport hadde på den tiden juleferie frem til februar, kunne det virke som, så vi haiket.
Klokken kunne være rundt ni på kvelden så en og annen bil var ute enda og kjørte og vi fikk ganske fort haik. Brøytekantene var vel rundt brøsthøyde og det knaket så flott under mine lånte støveletter i snøen da jeg gikk.
Vi måtte gå tre kilometer fra hovedveien der vi ble avsleppt for å komme oss til dette festlokalet, men vi var unge og ved friskt mot av spenningen som kunne vente oss ved vår første romjulsfest, det var det nordnorske bandet Zoo som skulle spille.
Jeg trur at tanken på all spenning som var i kroppene våre gjorde slik at vi ikke frøs, selv om det var en isende kaldt kveld, og vi gikk uten skjerf, lue og votter og i støvlettene mine var det ikke plass til annet en tynne strømpebukser.
Vi begynte ikke å fryse for vi framme ved festlokalet oppdaget at vi hadde bommet på dagen, festen skulle være dagen etter.
Jeg vet ikke hva vi tenkte eller snakket om på veien tilbake til hovedveien, men jeg vet at vi frøs.
Bena fikk etter en stund en merkelig gange siden følelsene i bena forsvant i de litt for små støvelettene, hendene var presset langt ned i lommene på jakken og ørene sved av kulde.
Vi hadde ikke noe å glede oss til lenger og vi visste at det å få haik så sent på kvelden ikke var det letteste, det var tross alt romjul og på den tiden satt voksen folk inne og spiste nøtter og drakk kaffe, de kjørte ikke hvileløst rundt for å se på naturen, dessuten var det for kalt. Det eneste håpet vi hadde var at en stakkar sjel måtte kjøre ut i et eller annet ærend, og vi ba antakelig til Gud også ja vi brukte det jeg om min venninne når vi hadde kommet oss opp i ”trøbbel” før i tiden, for så å la oss få sitte på.
Jeg aner ikke hvor lenge vi gikk langs en isende kald vei en romjuls sen kveld før vi kom oss i hus og i varmen, men jeg kan ennå huske at det var så kalt at selv musa frøs, som min venninne så vakkert utrykte seg.

Vinterbarn

Snøen kom som julaften på kjerringa, med tilhørende kaos, biler i grøfta iført sommerdekk og gressklipperen står fortsatt mitt på plenen.
Jeg liker det jeg, dette kaos som alltid kommer hvert år enda vi alle vet at det er den tiden på året at det bør komme snø så er det som virkelighet og drømmer ikke helt har kontakt med hverandre.
Er man som meg, på facebook, så kan man registrere at nesten ingen, i alle fall av mine venner, liker at snøen kom.
På radioen i går var det flere i et innringingsprogram som heller ville ha sommer, og gjerne nå med en gang.
Jeg er et vinterbarn, født på den tiden da veden begynte å ta slutt for året enda våren ikke hadde planer om å gjøre sin entre på lenge.
Jeg elsket snøen som barn og gjør det til dels enda.
Et landskap rundt meg som ligger dekket under et tykt hvitt teppe og bare sover seg frem mot våren.
Naturens gave til alle vekster, vekstenes sovmorgen.
Vinteren er vakrest på julekort mener noen mens de sukker over kalde fingrer og frosne tær.
Jeg kler på meg min jakke og vintersko, votter og lue og tar hunden med på en lang spasertur, hunden hopper rundt i snøen som en kenguru for så å bruke hele hodet til brøyteplog og dukker opp igjen med snødekt nese mens hun ser på meg og gir meg et lite bjeff.
Om jeg går fort så holder jeg varmen bedre og at jeg får eplerøde kinn er bare et pluss siden man i alle fall ser ut som et lik på denne årstiden.
I hagen kan jeg ikke lenger se alle løvene jeg burde ha fjernet, ikke kan jeg se stolputene som burde ha vært tatt inn og alle andre gjenglemte hageredskap som burde ha stått i garasjen vises heller ikke under alt det hvite.
Og jeg er meget fornøyd med det, det ser rett å slett ut som det er nyryddet ute. At man kanskje må grave frem bilen og grave en vei frem til grind og postkasse gir meg bare litt ekstra trim og jeg klager ikke.
Det eneste jeg kunne ha tenkt meg var å låne meg et stykk barn som kunne vært ute sammen med meg og lekt i snøen. Ja ikke for det, jeg kan da bygge både snømenn, snøelefanter og bygge en snøhule uten å ha selskap av et barn, men det kan alltid være hyggelig med et lite menneske som setter pris på slik aktivitet, ja for jeg kjenner ingen voksne som kommer og ringer på min dør for å spørre om jeg vil være med ut å leke i snøen.
Kanskje er jeg barnsligere en mange andre voksen, eller så er det at jeg ikke gir slipp på barnet i meg.
Det jeg venter på nå er at snøen skal bli litt våtere så jeg kan lage snømenn og snølykter å fylle hagen med, så får heller naboen stå bak sin gardin å klø seg bekymret over haken mens han lurer på hva slags menneske jeg er.
Våren kommer tidsnok, men nå er det vinter og endelig snø, og skulle du gå forbi hvor jeg bor, ring gjerne på å spør om jeg blir med ut for å leke i snøen.