hvor er staken?

Jeg skulle bare stikke ned på min lokale konsum og kjøpe litt matvarer da jeg bråstoppet i gangen før inngangsdøren.
Der sto det et juletre med kuler, lys og glitter på.
Vet ikke om jeg sto lenge før jeg sprang videre inn i butikken bare for å oppdage at butikken bugnet av gaveforpakninger av ulike slag, og bord fulle av julegodterier.
Jeg ble noe forfjamset, dett må jeg bare medgi, er det jul straks igjen?
Herregud, da jeg var barn var det nesten ti år mellom hver gang det var jul, mens nu er det knapt så jeg får legge bort adventstaken før den skal frem igjen, ja jeg føler det slik i alle fall.
Og det er en av de få juletradisjoner jeg alltid vil ha, adventstaken altså, jeg finner den ikke alltid til første advent.
En gang kom ikke staken opp før tredje søndag i advent, men det ble da jul i alle fall.
Og så bare må jeg ha et juletre, uansett om det er så stygt at man gremmes når man ser det, jeg fyller det bare med masse lys å glitter til det ser noenlunde bra ut. Og ikke skal jeg ha barn som pynter mitt juletre heller, sorry, men jeg synes ikke tomme toalettruller som slenger rund på et tre er søtt i det hele tatt.
Her i den lille byen jeg bor i har en del folk en ganske sterk tradisjon at juletreet skal stjeles. Derfor kan man ofte se billys sene kvelder uken før jul i skog og kratt, og om man hadde kiket nærmere så hadde man sikkert sett voksne folk snuble rundt i mørket og klemme et grantre i bakseter og bagasjerom, mens de jubler over sine juletradisjoner.
Da jeg bodde i Norge så bare måtte jeg ha svineribbe til jul, ja jeg kunne faktisk ete det opp til 11 ganger før julaften, men nå, etter at jeg flyttet tilbake til Sverige er det heldigvis slutt på det.
Norsk julemat er så full av fett at jeg vemmes bare med tanken på svineribbe, nei nå skal de være juleskinke med god sennep, jansons fristelse og kjøttbullar, tidene forandrer seg, og noen ganger til det bedre.
Folk må bare synes at julen er full av stress og føler at dem sliter seg ut lenge før jul, det kommer vel an på hvor mye man lar seg stresse og presse mener nå jeg.
Jeg lager det jeg gidder å lage og jeg pynter så mye jeg gidder å pynte og jeg elsker å sitte lille julaften å se på et pyntet juletre og høre julemusikk med et glass godt vin til, da har jeg julefølelser så det holder.
Julegaver?
Er ikke så opptatt av det faktisk, MEN når noen sier at det er tanken som teller bak gaven og bruker det som en unnskylding for å komme med en truse i gave som er ti nummer for stor, da synes jeg man heller skal gi meg en fin tanke.
Nå er jeg heldig, de som gir meg gaver vet hva dem skal unngå å gi meg, og dem ser fort på ansiktet mitt om jeg er missfornøyd også.
Sikkert derfor de fleste gir meg kort til jul og ikke sløser bort sine penger på unødvendig krims krams til meg.
Fine julekort, dem har jeg alltid oppe som julepynt og jeg sparer dem fra år til år, vakkert å se på og koselig å lese år etter år, og dem som ga dem hadde en fin tanke og brukte faktisk sine hender og en penn på meg.
Det er vel den fineste gaven i alle fall, at man vet at noen brukte 5 minutter bare på deg, om så bare for å skrive god jul og ditt navn, og i alle fall i disse dager da en del folk dessverre opplever julen som et helvete på jord.
Ikke alle opplever julen som noe hyggelig, så et håndskrevet kort kan bety mye mer en, en stake i et vindu.

lar du deg lure?

Suget etter og penger kan få oss til å gå langt, ja noen går faktisk over lik, mens ”enkle” folk som meg bare er med på det samme som mange andre, vi lurer deg for penger.
Bare slapp av, jeg er ikke noen stor svindler eller ”sol å vårare” som det heter på svensk, som er en person som lurer rike eldre folk for penger ved å tilby andre tjenester i retur.
Nei, jeg er en søt liten lurendreier som kunne få deg å kjøpe varer du overhode ikke har bruk for, høres det kjent ut?
Har du kjøpt deg et glass med antioksidanter fra helsekosten i det siste, eller har du kanskje slått til med en krukke med ansiktskrem som har vært utviklet på et vitamin- institutt i Sveits? Eller hva med ferdig oppskåret baconterninger og ferdig hakket salat?
Vi åpner pengeboken vid åpen om vi trur et produkt er billig, en lettere vei til skjønnhet, redde helsen vår eller gjøre jobben lettere for oss, uten å bruke noe særlig energi på å faktisk se at vi lar oss lure.
Da jeg var i 7 års alderen så fant jeg og en venninne en bakvei til en blomsterbutikk, det var gitter mot en bakgård, så vi kunne se inn på bakrommet hva betjeningen gjorde og hva det hadde.
Det var blant annet en del blomsterbuketter som sto i bøtter, fordi blomstene antakelig ikke lenger var så pene at de kunne selges. En av betjeningene oppdaget at vi satt der å så inn og smilte og sa hei, og det samme gjorde vi, så pent vi kunne, og vi endte opp med å få ganske mange buketter som vi kunne ta heim til våre mødre, som hun sa, - ja for dere må ikke selge dem, sa hun og lo mot oss.
Det hadde ikke vi tenkt på, at man kunne selge dem, så det er klart at det var det vi endte opp med å gjøre det. Vi gikk fra dør til dør og solgte nesten alle bukettene og tjente oss, etter den tidens pengeverdi, en hel formue, og vi sprang rett til kiosken og brukte pengene.
Da vi en tid etterpå kom tilbake til samme blomsterbutikk og skulle sjarmere oss nye buketter så var det bom stopp, kundene vi hadde solgt bukettene til hadde gått tilbake til butikken og klaget på dårlige blomster, vi hadde ikke tenkt på å ta bort firmanavnet på papiret som blomstene var pakket i, og ”vår” leverandør ga oss ”sparken”.
Men kundene hadde ant uro lot seg ikke lure av oss søte små og fine smil.
Kanskje for at dem hadde bedre tid og salgstrikkene ikke var så spesielt smarte, selv om vi trudde det.
Jeg har drevet en frisørsalong og solgt massevis av flotte produkter som jeg overbeviste mine kunder at dem trengte, ja en gang fikk jeg til og med solgt et hårprodukt til en skallet mann.
En dag jeg var ferdig med alle kundene så hadde jeg avtale med en selger om å komme å vise meg et rengjøringsmiddelt spesielt for miljøer som trengte ekstra rengjøring. Vel jeg hadde hatt en tung uke, jeg hadde på den tiden vært en del syk som igjen resulterte i at jeg ikke hadde noe sosialt liv.
Vel inn kom det flotteste mannen i den flotteste dressen og med det flotteste smilet og varmeste hendene som holdt mine hender lenge mens han så meg dypt inn i øynene og spurte hvordan jeg hadde det.
Jeg var solgt, han sjarmerte meg trill rundt og jeg endte opp med å kjøpe 40 liter vaskemiddel til en vannvittig pris, han dro, selvfølgelig meget fornøyd og jeg sto igjen med et to store dunker vaskemiddel og en skyhøy regning.
Da min regnskapsfører uken etter ringte meg og lurte på om jeg var blitt helt galen som hadde kjøpt vaskemiddel for et helt liv til en pris som motsvarte en halv månedslønn, så sa jeg som det var, jeg ble sjarmert, og hans svar tilbake var, - Lena, han må virkelig ha vært pen den mannen, du bruker aldri å la deg lure, kom deg ut blant folk igjen så du lærer å skille klinten fra veten, og om ikke det hjelper, neste gang ringer du meg først, så skal jeg komme og avsløre bløffen for deg.
Sånn kan det gå, og neste gang du kommer heim fra butikken, sjekk hva du lot reklamen sjarmere og lure deg til å kjøpe.
Men vi er sånn alle sammen, vi elsker å la oss lure.

Ord og inga visor....

Hvorfor har du ikke bilder på din blogg, spurte en kompis meg.
Jeg vil ikke ha bilder, jeg vil at du som leser mine blogger skal gjøre de bilder du vil utefra innholdet.
Og for meg er ordet viktigst, i ord ligger magien i livet mener jeg.
Det er jo orden som binder oss sammen og som også gjør at vi skilles fra hverandre. Noen mener at handlingen har større verdi, men jeg mener det er ordet.
Noen ganger hender det at jeg kan si, neimen nå finner jeg ikke ord, om jeg blir overrasket eller sjokkert, men jeg finner dem etter en stund i alle fall.
Ord er som smykker vi kan gi hverandre og ord kan virke som bittermandel, ord kan drepe, ydmyke, oppløfte og ord gir muligheter for videre tenking.
Mitt favorittord er hvorfor.
Det ordet mange barn bruker til oss voksne så mange ganger at vi blir litt smågale alle sammen, hvorfor hvorfor…og til slutt svarer vi derfor, fordi vi er lei av å finne andre ord til svar.
Men hvorfor, er et ord som gjør at jeg må tenke, på nytt eller tenke videre, jeg liker den kreativiteten det ordet skaper.
Noen ord bruker vi mer enn andre ord og noen ord bruker vi nesten ikke, fordi vi er redd for virkningen av ordene.
Ordet å hate, eller jeg hater det, brukes nesten hver dag av oss alle, vi hater været, vi hater den buksen eller vi hater maten, eller jeg hater deg.
Ord som har negativ betydning er kanskje lettere å bruke fordi dem ikke skaper så store forventninger eller fordi de ordene er ganske bastante og ikke åpner for så mye dialog, jeg vet ikke helt. Om jeg sier at jeg hater noen så er det endelig, da er det liksom ingenting mer å si, og mottakeren blir lei eller sint og skjønner at det ”løpet er kjørt”.
Sier jeg i stedet, jeg elsker deg, se da skjer det ting.
Mottakeren blir sikkert glad, men kanskje sjokkert, flau eller overrasket, men de ordene klarer i alle fall å få i gang tankene på nye ord man gjerne vil svare.
Men hvor ofte bruker vi de ordene egentlig, jeg elsker deg, enda vi vet at dem har stor kraft.
Noen kanskje blir fri for ord da?
Man kanskje blir så forfjamset at man begynner å tenke, hvorfor?
Kanskje vi rett å slett ikke helt vet hvordan man skal forholde seg til de ordene fordi vi ikke hører dem så ofte?
Kanskje er det fordi de ordene gjør at mottakeren kjenner forpliktelser knyttet til ordene?
Du er pen, du er koselig, du er smart, du synger så bra og er så høflig, mange flotte ord med positiv klang som i alle fall jeg ofte bruker ofte fordi de ordene er lette å ha med å gjøre og skaper stort sett bare varme.
Mens ordene jeg elsker deg, dem har en tendens til å få mottakeren mistenksom, og fordi de ordene stort sett bare brukes mellom to som elsker hverandre på et kjæreste slags måte, og om man føler at kan man ikke si det samme tilbake så er det på en måte ”stengt”.
Ord, alle disse ord som får oss til å reagere i positive eller negative retninger, ord som lar oss bygge indre bilder ord som binder oss og skiller oss, ord for store begivenheter og ord for små dagligdagse hendelser.
Om du trur at et ord bare er et lite ord ikke betyr noe, tar du feil, det har du mitt ord på.

Madam butterfly

De vakreste av vakre er tenåringene, dem som står i sin livs blomstring og krever bare en ting av livet da, næring.
Hvem er det som med stolte rette rygger våger å si i mot en hel verden og kalle oss alle for idioter? Jo det er det tenåringen som gjør.
Det er dem som får oss alle til å tenke nytt, det er dem som får oss til og revurdere og teste våre egne meninger, som vi tross alt har brukt et helt liv å finne ut av.
Det er dem med sine evinnelige nesevishet får oss til å lære oss behovet av selvdisiplin og beherskelse.
Og det er ungdommen som klarer å åpne våre sinder, om vi bar gidder høre etter.
Og det er det faktisk med sorg i sinnet når jeg hørte på radioen at ungdommer ”frivillig” selger kroppene sine for sex.
Undersøkelsen blant ungdommene i den kommunen hvor en såkalt sexliga har funnet sted nettopp, viste at ca 40 % mente at det var ok å selge sex. Da man spurte ungdommene hvorfor det var ok, så var to av svarene, og de mente at det ikke lenger var skambelagt ved å selge sex og brist på oppmerksomhet.
En av jentene var tolv år og den andre var 15 år da dem i fjor begynte med å selge sex, og de menn, hvor av en er 55 år, som nå sitter i varetekt siktet for sexkjøp av mindreårige og voldtekt uttalte til sitt forsvar, at dem trudde jentene var 18 år.
Kjære søte dere alle, hvor i helvete har en hel ungdomsgruppe fått før seg at det er ok å selge sine unge kropper for å få oppmerksomhet eller for at det ikke er skammelig å la andre utnytte sine kropper mot penger?
En ung jente, et barn, på tolv år som har fått det før seg at det er helt ok å selge sin unge og antakelige uberørte kropp for penger fordi hun mangler oppmerksomhet?
Og den skal en voksen mann kjøpe fordi, som han sa, hun så ut som 18 år…som om det gjør saken bedre.
Hva er dette for noe jævla pissprat?
Hva har skjedd?
Sitter en hel gjeng med foreldre og raper og ser på tv, sitter foran sin pc eller er dem rett å slett for opptatt av seg selv at dem driter i sine barn?
Ja, jeg lurere virkelig på hva som har skjedd.
Kom igjen foreldre og vi som ikke er foreldre til tenåringer la oss løfte vår chipsrøver opp fra diverse stoler og sofaer og gjøre noe, for dette helt bort i helvete feil, spør du meg.
Jeg vil at mine unge vakre tenåringer, med kviser og andre tenåringsproblemer skal kunne stole på at vi som voksne skal lede dem rett vei.
La oss til sammen gjøre en god ting dette året, vi skal fortelle dem at vi faktisk elsker dem og at dem ikke trenger å selge sine unge kropper lenger for å få oppmerksomhet, vi skal drite i trening, facebook, helgefylla og husarbeid vi skal slippe alt vi har i hendene for å vise at det er vi som er voksne og kan vise vei.

Du har så fin respekt!!!!!!!!!!!

Det er så mange som vil at man skal vise dem respekt, og jeg lurer på hvorfor da?
Man skal være høflig og ha god takt og tone, som det så vakkert heter, mot alle man møter, men jeg vet ikke jeg.
Jeg møter vel fremmede mennesker med samme såkalt høflighet og respekt som jeg selv blir møtt med, i alle fall første ganger jeg møter dem.
Man skal vise dem eldre respekt sies det, hvorfor da?
Hvorfor skal de eldre møtes med bedre respekt enn de yngre? Det kan jo ikke være for at dem er eldre, for det er vel ingen prestasjon, det skal vi vel alle bli, og i alle fall i disse dager når det finnes så mye medisin som gjør det mulig for oss å leve til vi blir 150 år!!
Jeg viser ikke den eldre damen på bussen mer respekt en det lille barnet som også er der, så lenge det lille barnet ikke hyler og skriker så jeg får vont i hodet, da får jeg et problem med respekt visende.
Hva vet jeg hva den eldre damen har vært med på i livet?
Kanskje har hun misshandlet sine barn og sparket sin ektemann i magen når han sov?
Ja det er slike tanker jeg kan få når folk sier at man skal ha respekt i ”hytt å gevær”.
De kongelige skal det og vises respekt for, hører jeg, og gud vet hvorfor.
Fordi dem er født til rikedom og kan slenge rundt seg med tusenlapper på en dyr restaurant, for så å ikke ete eller drikke opp den svindyre vinen de har betalt for?
Eller er det fordi at alle skattebetalere skal betale for deres bryllup? Synes liksom ikke det heller innbyr meg til å vise noe som helst respekt.
Og ikke føler jeg at jeg kan vise særlig respekt for den Norske prinsessen som i person av sin tittel kan starte en engleskole med basis i sine egne ”feberfantasitanker”.
Og ikke føler jeg trang til å vise respekt for de eldre ungdommene, som kommer med buksene halvveis ned på knærne sånn at de nesten ikke kan flytte på bena uten å snuble, heller.
Så har man politikerne da, som er satt til å gjøre det landet man bor i til et bedre sted å være. Vel jeg kan ikke si at jeg har så mye respekt for dem heller når skolene og mange offentlige bygg og veier ser ut som om dem ligger i øst Europa, og da nytter det ikke at sosialistene er skuffet over for lite engasjement på kulturfronten når dem ikke har skjønt at en stemme til sosialistske parti ikke trenger å bety en stemme til kulturfremming.

Men jeg har respekt for det mennesket som strekker ut sin hånd for ingen andre tanker, en det å hjelpe sin neste, jeg respekterer dem som har måtte gå igjennom traumer av diverse slag og klarer å stå oppreist etterpå, og jeg respekterer alle som har skjønt at livet består av mer enn bare svart og hvitt.
Og at du som leser dette kanskje ikke er enig med meg, vel det har jeg full respekt for.

om murer faller....

I går var det 20 år siden Berlinmuren fall, og takk o lov for det, folk kunne endelig møtes igjen etter årevis med separasjon og isolasjon.

Murer ja, jeg kan ikke la være, men jeg synes våre egne murer er vakre og spennende.
De murene vi bygger rundt oss for å beskyttelse eller som vi vil skjule oss bak. For noen er det livsviktig å bygge store tykke murer, mens andre bygger tynne murer som man nesten kan se gjennom.
Ja, jeg har jo også bygd en mur rundt meg, jeg har brukt 46 år på den muren og jeg lar ikke den rives ned eller plukkes ned av andre sånn bit for bit. Det er ikke sånn at jeg liksom skal leke mer ”spennende” ved å ikke la noen komme innefor min mur, men jeg vil ikke at alle skal være der, rett å slett.
Det er mange som er redde for å ikke bli likt, dem går lang og lenger en langt for å gjøre andre til lags, for at dem skal kunne fremstå som elsklige og snille personer, selv dem som ikke trur dem har murer rundt seg, har det.
Hva skal til for at vi river murene våre da?
For mange vil svaret være for kjærligheten, og det mener jeg også, vi plukker bort mange mursteiner for kjærligheten, men ikke alle, noen blir igjen, takk o lov.
Den dagen vi springer ”halvnakne” rundt uten litt mur rundt oss så vill vi både fryse og ende opp kjedelige. Om man ser for mye av andre kanskje vi ville gå derifra fordi magien blir borte.
Jeg møtte veggen, er et utrykk som heter, og kanskje det kan være noen som sprang så hardt i andres mur at dem rett og slett datt i staver?
Så har du dem som ikke trenger å rive andres murer, dem har den geniale egenskapen at dem kan se rett igjennom.
Sånne folk liker jeg, dem skjønner at man ikke skal drive å hakke løs på andres byggverk, fordi dem vet at det er å vandalisere. De ser ikke muren som noe ugjennomtrengelig, dem ser muren som et vakkert byggverk dem gjerne vil besøke, fordi dem aner at rommet bak er varmt og godt.
Vi er vel alle sånn til tider, noen murer klarer vi å se rett igjennom, mens andre vil vi ikke engang sitte utenfor å lene ryggen mot.
Noen ganger kan vi passere andres murer veldig enkelt bare for å oppdage når vi kommer innenfor at det ikke var noe særlig, de viste bare opp en vakker murvegg som var smuldret opp fra innsiden.
Det er trist å oppdage noe slikt, men det hører med til livet, alle murer er ikke så vakre på innsiden som dem gjerne vil fremstå. Men det nytter ikke å bygge en mur med søtt melisglasur bare for å lokke til seg bier, når biene har slikket i seg det søte faller muren som et korthus.
Nei takk o lov for dem som bygger sine murer med lim som ikke stivner men lar muren bøye seg litt om skulle vinden bli for sterk.
Det er slike murer som vil stå til evig tid, og som vi kan se tilbake på for så å tenke, det var grunnmuren som generasjoner kan bygge videre på.

gå deg frisk!!!!

Jeg er ”aldri” syk og skulle jeg bli syk så er det bare å gå det av seg og slutte å syte.
Er det en slags samtaler jeg holder meg langt unna, så er det når folk starter å snakke om sine sykdommer, beklager, men jeg hater det.
Å nå med all svineinfluensahysteri, så må jo det fortone seg som en masseorgasme for en hver halv eller hel hypokonder.
Etter mitt syn går man ikke til legen for å bli frisk, man går til legen for å få bekreftet at man er syk. At dem muligens kan helbrede deg, tja, det er vel flott om dem kan det, men jeg har mine tvil.
En gang var jeg så syk at jeg fysisk ikke kunne gå, hver gang jeg leet på noen av kroppens tilhørigheter så spydde jeg. Jeg fikk krøpet meg til telefonen og ringte etter en kusine som kom sammen med ambulansen og fikk meg på sykehus. Etter at legen hadde tatt diverse prøver og ikke funnet noe feil på meg og pleiere hadde kommet med sine gjetteleker om hva som eventuelt kunne feile meg, ble jeg plasser i en seng. Jeg ba om å bli skrevet ut, men det fikk jeg ikke, ikke så lenge jeg ikke kunne gå.
Vel jeg brukte den natten til å krype frem å tilbake mellom sykesengen og veggen til jeg kunne reise meg opp å gå med en hånd på veggen, da ble jeg skrevet ut.
Jeg ble sent til alle ulike slags hjerne scanninger som finnes, og er i dag en av de få blondiner som faktisk har papir på at ”jeg ikke har noe i hodet”, som legen så pent sa til meg før han nikket og ønsket meg en god dag.
Jeg trengte ikke en lege til å fortelle meg hva som var feil, det var år med stress og psykisk press som lå bak, men det er trist at min karriere som frisør ligger bak meg.
Hvor mange ganger har jeg ikke sittet på kaffeslabberas og spist det skjønneste kaker bare for å høre voksne folk som synes at deres sykdommer kan forskjønne hverdagen for andre, smaken av kake blir liksom ikke bedre for å si det sånn. Jo da, jeg vet at mange kan være alvorlig syke, jeg har hatt det i min nære familie i en år rekker, men jeg tror at om man i alle fall forsøker å fokusere på andre ting en sine sykdommer så blir ikke livet verre av den grunn.
Om man gir i fra seg positive energier så får man gjerne positive energier tilbake, tenk litt på det.


Det var et program i Norge som hette, ”hvor ingen trudde noen skulle bo”, et av programmene var om en eldre mann som bodde så langt oppi fjellet at han bare hadde kontakt med omverden 3 måneder om året, pga av vær og føreforholdene.
Av en eller annen grunn fikk denne mannen besøk av en skoleklasse og en av elevene hadde spurt mannen, - hva gjør du om du blir syk på vinteren og du ikke kan få kontakt med legen da?
Og mannen svarte selvsikkert tilbake, - vel, enten blir jeg frisk eller så dør jeg.
Jeg likte det svaret og har med største frekkhet adoptert det.
Jeg har i skrivende stund feber og vondt i ørene, men jeg har også vært ute og gått med hundene til svetten rant på innsiden av jakken, så da er det vel bare en ting å si, enten blir jeg frisk eller så dør jeg.