kvinner som hater seg selv....

Vil du bli vakrere?
Vil du ha en fyldigere byste, litt større lepper, litt mindre rynker rundt øynene, strammere lår og mage?
Blir du vakrere og lykkeligere dag?
Kanskje blir vi like lykkelige som de store kjente skuespillene på forsiden av ukebladene da?
Men kanskje bare en liten oppstramming av det løse skinnet på halsen da?
Ta i alle fall å blek tennene krittvite, da kan selv de to framtenner som står på halv åtte bli pene.
Alle vil se på oss og kanskje også plystre etter oss da.
Om vi går ned de ekstra kiloene så vil kroppen se smekker ut i en bikini til neste sommer, for gud forby, at vår lille mage ville henge en halv cm utenfor bikinitrusen.
Herregud da, når fruene i tv-serien, frustrerte fruer kan ha kropper som en 14 åring etter 4 fødsler så skal vel ikke vi være verre, eller?
Langt inni oss et sted står det en liten kvinne med armene i kors og hopper opp og ned mens hun sier, stopp opp… elsk deg som du er.
Kan ikke være så lenge siden vi gispet når vi så i avisene at selv ”våre” egne Norske kjendiser fikk litt løft her å der, og noen kunne til og med si at, - vel jeg er glad man kan gjøre noe med det, og jeg er en offentlig figur…..
Ja vel, hva skal vi andre gjøre da, som ikke er offentlige figurer? Er vel bare å slenge inn teppet og ta kveld eller?
Nei da, vi følger etter vi, som små dumme sauer.
Jeg vedder på at du som leser dette har gjort eller kjenner noen i din nærhet som har vært og besøkt våre ”nye venner”, plastikk kirurgen.
Som om en fremmed person kan svinge litt med kniven sin for at vi skal elske oss mer selv.
Hvorfor finner man ikke et høstkurs som heter, gjør deg selv sikker på deg selv, våge å være den du er…osv, i stedet for kurs som fremmer kunstgjorte liv, bli vakrere, kle deg flottere og spis deg tynn til neste bikinisesong.
Det finnes ungdommer som får gavekort på brøstforstørrelse til konfirmasjon…..hva skal man si til det?
Jeg er, i min omgangskrets, kjent for å være, så kaldt ”stor i kjeften”, og jeg kan innrømme, det har vært ganger jeg burde ha hold kjeft, men men….jeg skippet kurset som heter, ”hvordan snakke med mindre ord og ikke kjøre over andre”.
Men hallo mine damer, piker og jenter….
Jeg er en kvinne med ganske stort ego, må vel si det, og jeg vet at mange andre også har det, takk o lov.
Om noen synes at mine lår skulle vært litt strammere, de små rynkene rundt munnen begynner å bli litt for markerte, brøsten kunne vært større….så er det med den største selvfølgelighet jeg svarer, - ups jeg driter fullstendig i hva du mener om meg, jeg elsker meg selv, og om du har problem å elske meg, så er det DITT problem, ikke mitt.

kuk i computeren..

Ja det heter så på Dansk om man har dataproblem faktisk.
Hvem er det som kom på at det skulle være så vanskelig å holde på med data?
Ja jeg skjønner jo at det muligens ikke skal så stor iq til for å finne frem på en data, men hva med oss andre som er totalt ”blond” når det snakkes om dataen da?
Jeg kan legge parkett, jeg kan male og tapetsere bedre enn mange profesjonelle, men gi meg en time med en dator og en oppgave jeg skal løse og helvete bryter løs….
Jeg oppdager sider av meg som mest ligner på en person som burde vært innelåst. Jeg vil ta maskinen, kaste den med all kraft ut av døren for så springe etter med en pistol, skyte den i småbiter og så hoppe på restene.
Det startet med at jeg hadde skrevet en, synes jeg selv, riktig bra blogg, så skulle den flyttes over til min bloggside. Men da var jeg for ivrig og klarte trykke for fort på feil knapp, og vips…så ble bloggen borte..
Jeg kan se at jeg har den liggende i mine mapper, som et slags hånflir mot meg, men jeg klarer altså ikke å åpne den igjen.
Hvorfor kan det ikke bare finnes to knapper på datamaskinen for sånne som meg, en som det står, flytt på og en det står, her skal det flyttes til. Hvorfor må tingene være så kompliserte at vi ”vanlige” databrukere ikke skal få til det vi vil, uten 5 år på høyskole med data som hovedfelt eller med et medfødt datagen i oss?
Og jeg er ikke så lett å ha med å gjøre heller, om noen fant på at dem skulle lære meg opp heller.
Jeg er en person som vil skjønne hvordan alt henger sammen, og da er det ikke lett å hjelpe et menneske som ikke har den fjærneste anelse på forskjellen mellom en ctrl knapp og en alt gr, knapp er. Den eneste som på et slags vis klarer å lære meg noe på dataen, er det mennesket som sier til meg, - hold kjeft og trykk på det eller det.
Og når jeg gjør det som andre sier at jeg skal gjøre på dataen og jeg ser det virker, så blir jeg snill som et lamm, og roen fordeler seg som honning i kroppen.
Men det vet jo ikke den stakkaren som skal hjelpe meg for første gangen og plutselig slår rundt seg med masse tekniske data ord for så å oppdage at jeg har eksplodert og henger mer under taket en jeg står på golvet.
Livet er riktig tungt noen ganger skal jeg få lov å si, ikke bare bare å være meg heller.

Siste gang jeg kjøpte en vaskemaskin ba jeg innehaveren av butikken å selge meg en maskin med 2 knapper, på og av. Nå kjente eieren meg fra før så han ”fikset” en vaskemaskin så lettanvendelig at selv jeg kunne bruke den.
Jeg elsker sånne folk, som skjønner at å imponere en praktiker som meg med masse tøffe tekniske finesser aldri ville slå ann.
Om du kan lese denne blogg har jeg på et eller annet vis klart å få det til helt alene, ved å flytte fra words og til bloggen, og klapp meg gjerne på skulderen om du ser meg å si, se der Lena, flink pike.

om de døde våker....

- Jeg trur det er din mamma som er i din kjellerstue. Sa en venn til meg en kveld vi snakket sammen på datoren.
Ja vel, sa jeg…. tvilende
- Hun klager på at det er for lite lys på og hun snakker om blomster, hun forteller meg om en hvit blomst hun liker!!!!

Jeg er en person som ikke trur på alt jeg hører eller leser, jeg har ingen religiøs overbevisning men jeg trur jeg skal leve flere ganger og at jeg muligens har levd før….
Jeg trur vi alle har en slags oppgave i livet, hva den oppgaven er, er opp til oss selv å finne ut av.
Mange finner en slags trøst i at deres kjære kanskje kommer tilbake etter døden og våker over dem, mange til og med konverserer med sine avdøde.
Mange formener også at vi skal møtes igjen ett eller annet sted, og det kan jo også være en slags trøst i det.
De fleste av oss lurer nok på hva som skjer etter at vi har lagt inn årene eller dratt til de evige jaktmarker, som man også kan si.
Ja jeg aner ikke egentlig, trur vel ikke at noen egentlig vet det, vi har vel bare ulike synspunkter på det.
Noen kontakter et medium som kanskje kan kommunisere med de avdøde man savner, om alle får kontakt vet ikke jeg, men savn og sorg kan drive alle langt.
Vi vil søke en fornuftig forklaring på noe vi ikke skjønner, døden.
Vi vet alle at vi skal dø, det eneste som er sikkert med livet, men vi prøver å lever som vi skulle leve evig, og når vi møter døden kan vi bli sjokkert, forbannet og til og med overasket.
En av mine gode venner mistet sin datter i dag, hun ble 32 år, og han sier det vi alle antakelig tenker, - barna våre skal ikke dø før oss.
Nei, jeg er enig med han, vi vill ikke at noen skal dø unge.

Vi har feiret allehelgens, helgen hvor vi skal minnes våre døde, venner eller familie. Vi kanskje tenner lys eller vi bruker bare helgen til å kle oss ut i skumle kostymer og feste.
For det er noe skummelt med de døde…. Det finnes tusenvis av filmer vi har sett oppover årene som har fortalt oss det….mange liker å la seg skremme av det vi ikke skjønner, men det er kanskje en måte å gjøre døden litt mer ”husvarm” på.

Jeg har pusset opp en av stuene i kjelleren, til minne om min mormor, som jeg aldri fikk treffe. Rommet har jeg innredet med bare gamle ting jeg har kjøpt på auksjon.
Bildet av mormor og morfar henger på en del av veggen, jeg kaller den stuen for mormorstuen.
Jeg gikk ned til mormorstuen etter at jeg hadde pratet ferdig med min kompis som jobber delvis som medium. Det var mørkt der, alle lyspærene hadde gått.
Jeg satte meg ned litt etter å ha byttet lyspærer og så meg omkring, da slo det meg at min mors yndlingsblomster var Afrikas hvite lilje.
Jeg aner ikke om min mor tusler rundt i mormorstuen å klager på at lyspærene er gått eller at hun vil ha en hvit blomst der nede, til meg sier hun ingenting…..og det passer meg ganske bra.
Jeg må leve mitt liv, men om noen døde våker over meg, så sier jeg bare, tusen takk!

Allt var bedre før....

Før, når vi satt 3 søskenbarn og delte på en pose lørdagsgodis, og vi endte opp med to og en halv gelemann og tre sug på samme klubbe, det var lørdagskos det.
Før i tiden, det var den tiden da min mor måtte gå 3 kilometer i dyp snø uten votter og i motvind til skolen hver dag.
Det var da man gledet seg til jul, før det var den eneste tiden man fikk noen gaver, om man hadde vært snill altså.
Og det var før i tiden, når min mor var barn at dem fikk en appelsin i året, og det var til jul.
Før i tiden, da kjøpte man ting man hadde bruk for når man hadde penger og ikke som i dag når vi ikke har penger men, en lånegiver gjerne tilbyr seg hjelp.
Før i tiden var 5000 kroner nesten en million, i dag er det nesten lommerusk.
Før i tiden da hadde man grøt på lørdager og noe salt til kvelden, mens i dag har man biff hele helgen, om man vil.
Før i tiden grublet man om man skulle lånee vhs eller beta video, i dag er det vel knapt noen som vet hva video er.
Før i tiden hadde man en walk man, i dag må jeg laste ned musikk fra datamaskinen om jeg skal ha noe musikk i ørene å jogge til.
Men det er klart, før i tiden jogget jeg ikke heller mye, jeg var ung og trengte det ikke, det var tider det.
Når jeg var ung og kroppen min virket å være som en evighetsmaskin, det var tider det.
Nå til dags skal man være glad man klarer en halv flaske vin før man havner under bordet, men før…når jeg var yngre…oj oj oj da havnet jeg aldri under bordet….det var den tiden jeg havnet oppå bordet…dansende…
Ja det var tider det, men sånn er det, tiden er et begrep jeg ikke blir klok på, tiden går ikke den kommer, man må gripe en hver mulighet som kommer.
Jeg ser tidens tann i ansiktet mitt, jeg merker tidens tann i kroppen min, men jeg ville heller ikke vært yngre.
Jeg elsker å se et menneske som har levd, både gjennom ”før i tiden og nå” det er et menneske som har båret et liv med seg, og det er faktisk vakkert, om man gidder å se litt etter.
Ja ikke som nå for tiden, når butox, facelift, asslift og fettsuging står høyere i kurs enn et levd liv.
Nå skal vi løfte brøstene så høyt at røven snart havner på magen.
Jeg liker kvinner og menn som vet at før i tiden var før, og nu fortiden er vi her, ta meg som jeg er eller gå forbi.
Man må vel lære oss å leve i dag, her og nå…..ja for ellers havner vi jo før i tiden…
Det minner meg om at jeg snart må starte å ta sertifikatet, huffff tenk om tingene var som før i tiden da….da kunne jeg fortsatt ha spasert….ja det var tider det.

Sex selger.....

Det finnes bordeller blant annet i Spania som har spesialisert seg på seksuelle tjenester til personer med funksjonshandikapp. (Og jeg tenker bare på mennesker som selger kroppene sine såkalt frivillig nå.)
Det kommer et program her i Sverige om det temaet snart, så jeg har altså ikke sett hele programmet enda, men bare en introduksjon, men, jeg har begynt å fundere litt på det allerede.
En av kundene som vi visst nok skal følge på sin visitt på et slikt sted, uttalte etterpå at det var fantastisk at slikt noe fantes og at han gjerne ville tilbake flere ganger.
Jahapp tenker jeg da, det er klart at man gjerne besøker en sted man trives flere ganger, om man kan.
Det kom et forslag fra en organisasjon i Norge ved et tilfelle, som mente at funksjonshemmede burde få økonomisk støtte til kjøp av sekshjelpemidler, og også til kjøp av seksuelle tjenester, nå aner jeg ikke om det gikk igjennom, men har vel vanskelig for å tru det i alle fall.
Og det er en del folk som har fått det før seg at det er en menneskerett å ha sex, hva slags sludder er det?
Det er ikke engang en menneskerett å bli elsket, moralsk kanskje, men like fullt ingen rettighet, men tilbake til sexpraten.
Jeg skjønner vel at det kan være vanskelig å ”gå på byen” om man er bundet til en rullestol eller til og med bundet til en seng, men at det da skal utføres seksuelle tjenester til vedkommende fordi det skal være en slags rettighet vedkommende påberoper seg kan vel ikke være rett. At vedkommende gjerne vil ha sex, ja det skjønner jeg godt, det er det mange som vil, selv uten rullestol, uten at det nødvendigvis skjer.
Men hva med dem prostituerte da?
Blir det et yrke med høyere status fordi det da kanskje kan bli lagt under hjemmehjelpernes sektorer eller?
Kanskje man ikke titulerer seg som hore eller prostituert lenger, men kanskje som hjemmehjelp med spesialutdanning?
Eller spesialisthjemmehjelper?
Om yrkestittelen forandres, vil vi mene noe annet om ”faget” da?
Ville ”faget” bli ”husrent”?
Eller kanskje vi ville respektere dem som utførte jobben fordi vi synes synd på dem invalide som etter år av kamp mot det offentlige endelig får sex som er handikapp tilrettelagt?
Er det moralsk eller etisk bedre om man har sex med en person som ikke kan røre seg fordi man synes synd på vedkommende, men fortsatt mottar betaling for det?
Kanskje bordellene da vil kunne søke midler fra det offentlige slik at dem får tilpasset hele huset til rullestolsbrukere?
Lurer på hvilket departement det ville kunne ligge under, kulturdepartementet kanskje?

Det er en drift, et instinkt vi har, det å formere oss eller som vi også kan si, ha sex. Og driften er meget sterk, sterkere en sult er det sagt, og jeg trur at de fleste av oss mener det skal være frivillig, når vi har sex.
Men jeg blir litt mørkeredd om vi skal tru de prostituerte får en ”bedre” yrkesstatus og respekt bare fordi dem hjelper noen som ikke kan bevege seg. De må da fortsatt suge av og seksuelt tilfredsstille fremmede mennesker mot betaling.

når målet helligjør midlet.....

Jeg er så inderlig trett på hundeoppdretter som til slutt er kommet så langt at kynismen og jaget på den beste hunden overskygger hundenes livskvalitet og vi som kjøpere av deres hunder.
Man kunne skrive en del om hundeoppdrettere, men jeg tar kun for meg oppfødning av ”min” rase nå og mine tanker rundt det.

Vi elsker våre hunder her i huset, dem er som familie og betrakte. Dem står under oss mennesker i rang også i heimen, bare for og sagt det.
Jeg har alltid villet ha Bullterrier, jeg ble forelsket ved første øyekast for over 15 år siden, men jeg brukte 8 år på å sette meg inn i rasen og dens opphav kombinert med å finne tid til å gå til det skritt å kjøpe hund.
Så kommer den dagen man har bestemt seg, og man leter etter en hundeoppdretter. Man sjekker med andre som har rasen, man sjekker kennelklubber og rasens sider på internett, den eneste plassen man kanskje ikke sjekker er faktisk hos en dyrlege, noe jeg anbefaler alle å gjøre herved, siden en dyrlege faktisk vet en del om rasens generelle sykdomsbilde gjennom årene.
Vi bestemte oss for å kjøpe hund i et så kalt, oppfødning i heimemiljø, fordi vi mente at hunder som er oppfødt i en familie ville være mer harmoniske og friske enn de såkalte ”hundefabrikkene” hvor hundene gjerne bor separerte fra oppdretterfamilien.
Den første Bullterrier eller bullen som vi sier, ble 22 måneder og falt død om i armene på oss i heimen, og dødsårsaken var nyresvikt, som igjen kom av for høy innavls prosent i rasen.
Vi bestemte oss for å kjøpe en ny Bulle, men denne gangen ville vi kjøpe i Sverige, pga det store innavls prosenten. På fagspråket heter dette linjeavl, som ofte blir gjort, av noen oppdrettere mer enn hos andre. Resultatet er som regel at du får avlet videre på fine ytre egenskaper en hund har, men det negative er sykdommer.
Og for en hundeoppdretter så teller det ytre mer enn dens psykiske egenskaper. Jeg har sett Buller på utstillinger som har vært både forvirret og aggressiv men har allikevel vunnet både best in show og førstepriser. Og det sier noe om hva som er viktig i oppdrettermiljøet, det ytre teller mest.
Jeg sier ikke at ikke en oppføder ikke liker sine hunder, men jeg sier faktisk rett ut at kynismen og jaget etter flere førstepriser og for noen, at pengen spiller en del inn.
Vi fant en ny oppføder av Buller, og en ny Bulle ble kjøpt inn, for snart 4 år siden.
Vi mente vi hadde funnet en oppføder som hadde de beste intensjoner i sinnet, for sin rase og sine hunder, noe mer enn det kan man faktisk ikke som kjøper gjøre.
I dag fikk vi vite at han er full av betennelser i alle labbene, han har en parasittsykdom og har fra tidligere vært operert for en leddsykdom. Han har til sammen kostet oss over 100.000 kroner i dyrlegeutgifter og medisiner.
Vår Bulle var en av 7 søsken, hvor 70 prosent er syke i større eller mindre grad. Vi har også nettopp fått vite at en av tispene akkurat har fått et kull valper.
Så når man da som oppføder fortsetter og produserer flere valper på syke hunder, er det da kynisme eller pengene som betyr mest, for det kan jo ikke være for at jeg som til syvende og sist skal kjøpe valp skal bli fornøyd??
Jeg er trett på å holde kjeft om andre folks kyniske spekulasjon og lek med mine følelser, jeg må ta ansvar for mine handlinger…..jeg håper oppdrettermiljøet en dag gjør det for sine.

verden elsker en løgner

Vi gjør det hele tiden, enten vi vil det eller ikke, vi lyver dagen lang, og hadde vi alle vært laget av tre så hadde vi knekt nesene mot hverandre i ren Pinocio stil.
Jeg personlig, lyver aldri, men det er ikke dermed sagt at jeg forteller sannheten heller, man må spørre for å få svar.
Og det er der man kanskje må stoppe opp litt, man skal ikke spørre om man ikke er helt sikker på at man vil ha svaret.
Men hvorfor gjør vi det da, å lyve, når vi kanskje ikke vil lyve?
De fleste gangene trur jeg vi lyver fordi at vi er opplært til det rett å slett, vi har fått det inn med morsmelken.
Jeg har selv gjort det, lært mitt barn å lyve.
Vi var ute og syklet en gang, hvor ungen min syklet i full fart forbi en meget overvektig dame, snur seg til meg som syklet lengst bak, og ropte, - mamma sjekk den feite dama….
Da man rød i kinnene klarte å passere den fete damen med et fårete smil, og fikk stoppet ungen så pass at man fikk sagt at, - Du vi sier ikke slike ting, det får du vente med å fortelle til vi kommer heim…..
Men hva nytter det når man neste gang kommer borti lignende situasjoner og barnet presterer å si på en fullsatt buss, med sin hånd trygt plassert i min, - Du mamma ho fete dama der, henne skal jeg prate om når vi kommer heim….
Vel, jeg hadde lært min lille engel å lyve, så da får man ta det som kommer.
Så kan man si at, vel den løgnen om den fete damen….det er slike ting det er ok å lyve om…..vel da har vi på en måte erkjent at å lyve er helt ok, fordi man ikke vil såre andre….men det er fortsatt en løgn….eller?
Den såkalt hvite løgnen har vi liksom alle godtatt som en løgn vi synes det er høflig å bruke.
En av mine venninner skulle gifte seg og jeg hadde spurt om jeg fikk være med når hun skulle finne seg en brudekjole, noe hun mumlet et tjaeeee til. Men hun ringte meg da hun skulle på andre prøving på kjolen, noe jeg ble litt snurt for, å spurte, - neimen har du funnet kjolen? Jeg ville jo være med…..og hun svarte da enkelt å greit, - nei Lena jeg ville ikke ha deg med for du ville ha vært for ærlig, og jeg har bestemt meg for en spesiell kjole. I det utsagnet så ligger det vel et faktum at hun viste at jeg ikke kom til å like kjolen, men hun ville ha den. Og det er helt ok det, men hvem ble mest såret for den hvite løgnen her?
Hun var nydelig som nyttårsbrud, bare for å sagt det.
Om jeg er å shopper med en venn og vedkommende spør om dem ser fet ut i et antrekk, og dem gjør det, vel så sier jeg jo det. Det er vel bedre enn at personen skal se ut som en pingvin, når vedkommende selv trur at han ser ut som en sylfide….. etter min mening.
- Det er så langt å kjøre for å komme på besøk til deg,……(mens sannheten er) jeg vil ikke komme på besøk.
Jeg fikk en flaske hvitt vin hos en kompis som kom på helgebesøk en gang, nå viste han at jeg drikker meget tørr hvitt vin og aller helst chablis, men jeg fikk en annen type som han hadde fått anbefalt på polet.
Vel jeg drakk en slurk, han ventet og så på meg. Et tiendedels sekund tenkte jeg på å dra en hvit løgn, men nei, han kjenner meg så jeg sa som det var, - nei, den var ikke noe for meg, du kan drikke den, men takk for tanken i alle fall.
Og han lo…..han gjorde narr av meg, men han lo, med hele ansiktet og drakk vinen selv.
Jeg elsker folk man kan være helt borti helvete ærlig med, og som elsker deg for den du er, det er en fantastisk følelse og jeg kommer ikke å forandre meg.
En venn av meg sa en gang, - når man lyver så skal løgnen ligge så tett opp mot sannheten man kan få til.
Tja, kanskje det….
Men jeg vil heller ha folk rundt meg som våger å stå opp for seg selv, så får man heller bli litt såret da, det kan man faktisk gjøre noe med, men man kan ikke gjøre noe med en løgn man ikke vet hva er.
Vi snur oss alle etter en vakker mann eller kvinne, mens den lille ”grå musen” som går forbi legger vi ikke merke til…..sannheten er naken, mens løgnen kommer tildekt i vakre farger og vi lar oss gjerne forføre.