når målet helligjør midlet.....

Jeg er så inderlig trett på hundeoppdretter som til slutt er kommet så langt at kynismen og jaget på den beste hunden overskygger hundenes livskvalitet og vi som kjøpere av deres hunder.
Man kunne skrive en del om hundeoppdrettere, men jeg tar kun for meg oppfødning av ”min” rase nå og mine tanker rundt det.

Vi elsker våre hunder her i huset, dem er som familie og betrakte. Dem står under oss mennesker i rang også i heimen, bare for og sagt det.
Jeg har alltid villet ha Bullterrier, jeg ble forelsket ved første øyekast for over 15 år siden, men jeg brukte 8 år på å sette meg inn i rasen og dens opphav kombinert med å finne tid til å gå til det skritt å kjøpe hund.
Så kommer den dagen man har bestemt seg, og man leter etter en hundeoppdretter. Man sjekker med andre som har rasen, man sjekker kennelklubber og rasens sider på internett, den eneste plassen man kanskje ikke sjekker er faktisk hos en dyrlege, noe jeg anbefaler alle å gjøre herved, siden en dyrlege faktisk vet en del om rasens generelle sykdomsbilde gjennom årene.
Vi bestemte oss for å kjøpe hund i et så kalt, oppfødning i heimemiljø, fordi vi mente at hunder som er oppfødt i en familie ville være mer harmoniske og friske enn de såkalte ”hundefabrikkene” hvor hundene gjerne bor separerte fra oppdretterfamilien.
Den første Bullterrier eller bullen som vi sier, ble 22 måneder og falt død om i armene på oss i heimen, og dødsårsaken var nyresvikt, som igjen kom av for høy innavls prosent i rasen.
Vi bestemte oss for å kjøpe en ny Bulle, men denne gangen ville vi kjøpe i Sverige, pga det store innavls prosenten. På fagspråket heter dette linjeavl, som ofte blir gjort, av noen oppdrettere mer enn hos andre. Resultatet er som regel at du får avlet videre på fine ytre egenskaper en hund har, men det negative er sykdommer.
Og for en hundeoppdretter så teller det ytre mer enn dens psykiske egenskaper. Jeg har sett Buller på utstillinger som har vært både forvirret og aggressiv men har allikevel vunnet både best in show og førstepriser. Og det sier noe om hva som er viktig i oppdrettermiljøet, det ytre teller mest.
Jeg sier ikke at ikke en oppføder ikke liker sine hunder, men jeg sier faktisk rett ut at kynismen og jaget etter flere førstepriser og for noen, at pengen spiller en del inn.
Vi fant en ny oppføder av Buller, og en ny Bulle ble kjøpt inn, for snart 4 år siden.
Vi mente vi hadde funnet en oppføder som hadde de beste intensjoner i sinnet, for sin rase og sine hunder, noe mer enn det kan man faktisk ikke som kjøper gjøre.
I dag fikk vi vite at han er full av betennelser i alle labbene, han har en parasittsykdom og har fra tidligere vært operert for en leddsykdom. Han har til sammen kostet oss over 100.000 kroner i dyrlegeutgifter og medisiner.
Vår Bulle var en av 7 søsken, hvor 70 prosent er syke i større eller mindre grad. Vi har også nettopp fått vite at en av tispene akkurat har fått et kull valper.
Så når man da som oppføder fortsetter og produserer flere valper på syke hunder, er det da kynisme eller pengene som betyr mest, for det kan jo ikke være for at jeg som til syvende og sist skal kjøpe valp skal bli fornøyd??
Jeg er trett på å holde kjeft om andre folks kyniske spekulasjon og lek med mine følelser, jeg må ta ansvar for mine handlinger…..jeg håper oppdrettermiljøet en dag gjør det for sine.