verden elsker en løgner

Vi gjør det hele tiden, enten vi vil det eller ikke, vi lyver dagen lang, og hadde vi alle vært laget av tre så hadde vi knekt nesene mot hverandre i ren Pinocio stil.
Jeg personlig, lyver aldri, men det er ikke dermed sagt at jeg forteller sannheten heller, man må spørre for å få svar.
Og det er der man kanskje må stoppe opp litt, man skal ikke spørre om man ikke er helt sikker på at man vil ha svaret.
Men hvorfor gjør vi det da, å lyve, når vi kanskje ikke vil lyve?
De fleste gangene trur jeg vi lyver fordi at vi er opplært til det rett å slett, vi har fått det inn med morsmelken.
Jeg har selv gjort det, lært mitt barn å lyve.
Vi var ute og syklet en gang, hvor ungen min syklet i full fart forbi en meget overvektig dame, snur seg til meg som syklet lengst bak, og ropte, - mamma sjekk den feite dama….
Da man rød i kinnene klarte å passere den fete damen med et fårete smil, og fikk stoppet ungen så pass at man fikk sagt at, - Du vi sier ikke slike ting, det får du vente med å fortelle til vi kommer heim…..
Men hva nytter det når man neste gang kommer borti lignende situasjoner og barnet presterer å si på en fullsatt buss, med sin hånd trygt plassert i min, - Du mamma ho fete dama der, henne skal jeg prate om når vi kommer heim….
Vel, jeg hadde lært min lille engel å lyve, så da får man ta det som kommer.
Så kan man si at, vel den løgnen om den fete damen….det er slike ting det er ok å lyve om…..vel da har vi på en måte erkjent at å lyve er helt ok, fordi man ikke vil såre andre….men det er fortsatt en løgn….eller?
Den såkalt hvite løgnen har vi liksom alle godtatt som en løgn vi synes det er høflig å bruke.
En av mine venninner skulle gifte seg og jeg hadde spurt om jeg fikk være med når hun skulle finne seg en brudekjole, noe hun mumlet et tjaeeee til. Men hun ringte meg da hun skulle på andre prøving på kjolen, noe jeg ble litt snurt for, å spurte, - neimen har du funnet kjolen? Jeg ville jo være med…..og hun svarte da enkelt å greit, - nei Lena jeg ville ikke ha deg med for du ville ha vært for ærlig, og jeg har bestemt meg for en spesiell kjole. I det utsagnet så ligger det vel et faktum at hun viste at jeg ikke kom til å like kjolen, men hun ville ha den. Og det er helt ok det, men hvem ble mest såret for den hvite løgnen her?
Hun var nydelig som nyttårsbrud, bare for å sagt det.
Om jeg er å shopper med en venn og vedkommende spør om dem ser fet ut i et antrekk, og dem gjør det, vel så sier jeg jo det. Det er vel bedre enn at personen skal se ut som en pingvin, når vedkommende selv trur at han ser ut som en sylfide….. etter min mening.
- Det er så langt å kjøre for å komme på besøk til deg,……(mens sannheten er) jeg vil ikke komme på besøk.
Jeg fikk en flaske hvitt vin hos en kompis som kom på helgebesøk en gang, nå viste han at jeg drikker meget tørr hvitt vin og aller helst chablis, men jeg fikk en annen type som han hadde fått anbefalt på polet.
Vel jeg drakk en slurk, han ventet og så på meg. Et tiendedels sekund tenkte jeg på å dra en hvit løgn, men nei, han kjenner meg så jeg sa som det var, - nei, den var ikke noe for meg, du kan drikke den, men takk for tanken i alle fall.
Og han lo…..han gjorde narr av meg, men han lo, med hele ansiktet og drakk vinen selv.
Jeg elsker folk man kan være helt borti helvete ærlig med, og som elsker deg for den du er, det er en fantastisk følelse og jeg kommer ikke å forandre meg.
En venn av meg sa en gang, - når man lyver så skal løgnen ligge så tett opp mot sannheten man kan få til.
Tja, kanskje det….
Men jeg vil heller ha folk rundt meg som våger å stå opp for seg selv, så får man heller bli litt såret da, det kan man faktisk gjøre noe med, men man kan ikke gjøre noe med en løgn man ikke vet hva er.
Vi snur oss alle etter en vakker mann eller kvinne, mens den lille ”grå musen” som går forbi legger vi ikke merke til…..sannheten er naken, mens løgnen kommer tildekt i vakre farger og vi lar oss gjerne forføre.