Du kan ikke komme her å komme her

Når man som jeg ville, flytte til Sverige fra Norge, skal du ikke tru at det er den enkleste sak i verden.

Først må man finne et hus som man liker så godt at det kan bli en heim, så må heimen være plassert slik at det passer inn i ens hverdag. Men da det er gjort, har du bare resten igjen, og da er det inkludert litt hodepine, irritasjon og litt ”god dag man økseskaft” møter i de offentlige etater.

Vi brukte 2 år på å finne et hus som er en heim, og som til stadighet ligger under oppussing, men har du skaffet hus har du skaffet deg arbeid som det så kjent heter.

Vi skulle finne en heim som var mindre enn det vi hadde i Norge, men endte opp med et som var dobbelt så stort.

Huset ble kjøpt og betalt.

Så manglet bare noen vesentlige saker, slike ting som strøm, pellets, telefon og forsikring av hele stasen.

Men der ble det stopp gitt.

Du kan ikke få forsikret huset uten et svensk person nummer fikk vi vite, og det samme gjelde for alt det andre også.

Så sto man der med en heim, som vi ikke fikk forsikret og ikke hadde vi strøm til å koke kaffe, og ikke kunne vi ringe noe sted heller.

Vi fikk kjørt en del bil den første tiden, til alle mulige offentlige kontorer får å få hjelp.

Vi fikk vite at for å få et svensk person nummer så måtte vi ha en svensk adresse, - jippi, sa vi, det er vel det eneste vi har nå. Men man får da ikke ett person nummer sånn helt uten videre kan skjønne, ting tar tid…..bortimot i alle fall ti dager, sa damen å smilte til oss.

Vi stappet inn ett par hodepinetabletter og tenkte, mobiltelefon må vi alle fall skaffe i full fart, det er kostbart å ringe med Norsk abonnement i Sverige, men nei da.

- Dere må ha et godkjent legitimasjon før å få kjøp et mobilabonnement, sa mannen på elektrisk butikken.

Ironien her er faktisk at vi bare slengte innom et annet elektrisk firma, rett etter den første, og fikk samme beskjed, men vi kunde da kjøpe et kontantkort abonnement om vi heller ville det….

Nå har jeg altså reist med mitt pass i tre verdens deler, men man kan altså ikke bruke det som et godkjent legitimasjon i Sverige. Jeg sprang til posten for å få meg et postlegitimasjon, men neida…..kan ikke bruke et Norsk pass, det er ikke godkjent som legitimasjon….sa damen bak glassvinduet å smilte…

Jeg viste da den smilende damen bak glassvinduet, noe hun sikkert hva glad hun satt bak, at jeg faktisk har Italienske årer i blodet, mulig den ligger ganske langt bak i familien min, men da dukket den opp som en eksplosjon, og som en ”il grande finale” slengte jeg alle passbildene jeg hadde måttet ta samme dagen, på golvet og gikk.

Nå var vi midt i alt heldige, dem vi kjøpte huset av skjønte galskapen i alt, og lot oss få beholde strøm og forsikring i deres navn.

Person nummer fikk vi etter en uke, bare for at vi lovte at vi kom til å sette opp telt på kontoret om dem ikke fikk opp farten. Vet ikke om dem var mest redde for teltplugger i gulvet eller sure Nordmenn, men ordning ble det.

Pelletsen kom etter ti dager, det samme gjorde telefon og internettoppkobling.

Vi fikk endelig kaffe på bordet, og hodepinen hadde avtatt betraktelig.

Jeg er glad jeg flyttet tilbake til Sverige, men jeg er også glad jeg har mitt nord norske/ litt italienske temperament i behold, det kan trenges her, for det er ikke bare å komme her å komme her ….