Men alle andre skal jo!!!!!

Da jeg var ung så brukte jeg en ganske enkel argumentasjonsmetode for å prøve å få viljen min gjennom, - men alle andre får jo eller skal jo!
Og svaret var alltid det samme fra min mor, - jaha så om alle andre hopper ned fra et stup så skal du gjøre det samme altså?

Det skjedde antakelig at jeg ble trassig og svarte ja på det uten at jeg egentlig skjønte rekkevidden de voksnes argumentasjonsteknikker og fikk vel bare et hoderyst tilbake som svar kan jeg tenke meg.

I dag da jeg føler at halve baken ligger i en kiste og andre halvparten av kroppen strever med å holde seg ”sunn å frisk” så er tendensen ofte omvendt av mine tanker som barn, ingen andre skal eller vil, så da vil/skal jeg prøve.

Om jeg ikke føler for å hoppe utfor et stup bare for å bevise at jeg våger å trasse folkemassen så er det noe fandenivoldsk i meg som sier jo der andre sier nei!

Kanskje jeg har kommet i en andre tenåringstid der trass og pågangsmot er større en det burde være skal være usagt, men jeg registrere at mange andre i min aldersgruppe føler det samme.

Bare se på dem som for eksempel vinterbader, de slår bort litt av isen på en innsjø for så å senke sitt legemet ned i isvannet mens de hyler av smerten isvannet gir.
Hadde man gjort det som tenåring så hadde en voksen straks vært på pletten å fordømt gjerningen med ed og galle og forberedt en på at forkjølelse, lungebetennelse, og det som verre var.

Det samme skjer med andre tenåringsvoksne med en gang et forbud kommer opp, ikke kjør mer en 80km i timen på denne lange ødslige strekken og vips er speedometeret straks over 120.
Ikke hopp fra denne fjellveggen det er farlig står det på et skilt og vips så står ”vi” i kø for å hoppe og se om vi klarer det.
Tarantella edderkoppen kan gi dødelige bitt, vips, der var det noen som bare måtte skaffe to som ble døpt til Kjell-Magne og Siv.

Spis ikke bløtkake om du skal slanke deg og komme inn i bikinien fra i fjor, men med en gang jeg kjenner jeg burde holde meg i form så stikker jeg å kjøper et stykke kake for så å svelge det ned med ekstra sterk kaffe og etterfulgt av en sigarett.

Det er bare å gi opp, vi lærer aldri.

To må man være!

Mennesket er ikke skapt til å være alene sies det.
Hvem sier det egentlig?

Ble man født med en slags bruksanvisning rundt halsen hvor det sto; la ikke dette mennesket under en noen omstendighet være alene.

Hva i så fall ville man være redd for om et menneske var for mye alene?

At vi skulle finne oss selv?
At vi kanskje ville tenke egne tanker som ikke var påvirket fra et slags gruppetrykk?
At man ble selvstendig?

Tja, det å være alene en stund kan faktisk få slike konsekvenser, man lar seg ikke presse inn i andres mønster lenger.

Jeg har opplevd, da jeg var singel, at jeg ikke ble bedt til middags selskaper fordi jeg var alene eller singel som noen sier, jeg lurer fortsatt på hvorfor.

Er den single en slags trussel for andre og i så fall hva slags trussel er det snakk om?

Angst er et uttrykk for at man er redd for noe man ikke er helt sikker på hva er, kanskje har par angst for single mennesker.

Jeg kjenner da drøssevis av såkalte single mennesker og jeg føler ikke at de utgjør noen slags trussel enten de er med på selskapeligheter jeg byr på eller i andre sammenheng heller for den saks skyld.

Jeg aner en slags kristen moraliserende ånd over hele tosomheten, og det er sikkert derfor jeg ikke liker at man sier to må man være.

Relasjonsanarkist sa en dame i et diskusjonsprogram at hun var, det forteller at man nekter å være følelsesmessig knyttet til bare en partner.
Ikke verre en at om du har to eller tre barn så elsker du dem like mye men på ulike sett.

Kanskje ikke noe for et religiøst menneske å velge, men faen heller, vil man bli relasjonsanarkist, finn opp en ny religion da så slipper du å tenke selv.

Er døden livets dessert?

Mange lever livet sitt som om døden er livets dessert, de liksom bare slenger med i venten på at desserten skal inntas.

Og desserten som tilbys er da alt fra evig liv til masse jomfruer som springer rundt og klør seg i skrevet mens de venter på deg.

Og med tanke på det siste, disse jomfruene som bare skal la seg knulle av en masse menn som endte sine dager med smell og bang, hva har de gjort som har fortjent den slags dessert da?

Jeg mener de må da komme fra et sted?
Eller er det damer som tusler rundt på jorden og sparer sine jomfrudommer bare for at de virkelig vil la seg høvles over av menn når de dør?

Da kan jeg lure på, tilhører de en slags religion også, en religion hvor man føder opp jomfruer liksom?

Hvordan beskytter de i så fall alle jomfruer fra å ikke ha sex?

Kanskje samler de alle unge jenter i en slags leir, et slags jomfruland eller virgin island?

Hva skjer med unge jenter i tenårene da trur dem?
Ser det for meg jeg, hundrevis av jenter som blir vårkåte 24/7 og det eneste dem kan få utagere sine følelser på er med andre jenter.

Så de morosomme menn som frivillig tar livet av seg for å ende sine dager i et himmelrike full av jomfruer får jenter som mistet sine jomfrudommer til andre jenter.

Ja ja, sånn kan det gå om man er så dum å tru at desserten serveres når man dør.

Personlig mener jeg at det er straff for dumme menn, men som sagt….hva har alle jentene gjort som fortjener sur kremfløte til dessert etter livet?

Er jeg en dårlig taper eller dårlig vinner?

Jeg elsker å spille spill, ja nesten uansett spill bare jeg kan bruke meg selv i det og teste mine grenser.
Så vi snakker ikke om bingo eller annet lykkespill altså.

Det er bare et problem, eller for meg er det jo ikke et problem, jeg kan bli ganske ufin i min framtreden om jeg ikke får til spillet eller føler jeg taper.

Noen mener at jeg faktisk kan ha et snev av tourettes syndrom, vel kall det for hva man vil, jeg blir vill, tøff og lar meg ikke stoppe av at noen blir fornærmet en gang, er man med i spillet må man spillet tåle, særlig om man fra før kjenner mine små ”egenskaper” og fortsatt spør meg om å være med i et spill.

Jeg hater å tape og jeg er kjent for å være en såkalt dårlig taper, men jeg er en like dårlig vinner må sies.
Jeg kan elske å minne andre på hvem som vant i det eller det spillet i dagevis etterpå, og jeg nyter at andre blir sur.

Kanskje jeg rett å slett har noe feil i hodet?
Har jeg fått feil oppdragelse?
Eller kanskje jeg ikke har fått kanalisert mine egenskaper på rett måte?

Da jeg gikk på frisørskolen så hadde vi gymnastikk og for å få ”tøffet” opp oss jenter litt så skulle vi ha gymnastikk sammen med en del tøffe gutter som gikk på bilmekaniker linjen.
Vel for å si det slik, jeg satt mer på sidelinjen på grunn av utvisning en jeg fikk delta i uansett ball leker.
Jeg ble til og med utvist fra timen etter at vi skulle spille vann volleyball en gang og en av guttene ble plassert sammen med oss jenter.
Jeg ble så inderlig forbannet på stakkaren fordi jeg mente han ikke jobbet hardt nok slik at vi kunne vinne, at den ellers så tøffe gutten begynte å gråte.

Sånn i ettertid kan jeg nok se at jeg hadde feil, men jeg kjenner meg nok til at jeg ville gjøre det samme en gang til om jeg var i samme setting.

Vel jeg ble ikke proff idrettsutøver men jeg fikk den beste karakter som hadde vært gitt på et svennebrev på over 20 år da jeg hadde eksamen som frisør.

Dårlig taper eller dårlig vinner?
Nei takk, jeg er begge deler!

Gå med vårsko på!!

Så er da endelig våren her og fuglene har sin lille borgerkrig gående om hvem som kan synge høyest, til glede for oss som hører på.

Jeg våkner av nye gåsetrekk og solen som blender meg våken.

Da tenker jeg på sko, vårsko men blanke yter og deilig duft.

Tradisjonen tro da jeg vokste opp så skulle det vankes vårsko på dette tidspunktet og min mor ble aldri enig i hva slags sko jeg ville ha.

Det var tresko jeg ville ha og fra at de bare kom i sort en periode, så dukket det plutselig opp en kunstnerlig sjel som kom på at for å øke salget av tresko så skulle de nå komme i alle farger man kunne tenke seg.

Det er klart jeg ville ha tresko i rødt eller blått eller den solgule varianten eller grønn?

Ja det kan være problem nok det om man bare er 7 år og skal stilles fremfor et slikt dilemma, fargevalg.

Min mor ga antakelig opp sin uenighet om at tresko ikke var egnet til fritidsaktiviteter, men siden jeg antakelig lærte å springe før jeg kunne gå så tapte hun det slaget.

Jeg hadde egentlig ønsket på det tidspunktet å kunne ha vært et tusenbein, slik at jeg kunne få alle fargene i tresko som var å oppdrive.

Tenk, tusen små føtter ikledd tresko i alle regnbuens farger som sprang opp og ned i en marmortrapp slik at alle kjerringene i oppgangen ville komme ut å skrike at jeg skulle være stille, eller aller helst få høre de klassiske ordene, - har du ingen oppfostring unge, det var ikke slik da jeg var barn!!

Gleder kan komme i store utgaver og i meget små utgaver, men gleden oppleves alltid likt, man blir rett å slett glad.

Jeg har passert 7 for noen små år siden for å si det slik, men jeg kan føle samme barnslige glede bare ved tanken på at nå er det tid for å gå med vårsko på!

Livet er en fest!

Den første gang jeg var på fest var da jeg gikk i første klasse i Stockholm og det skulle være klassefest.
Skolen hadde det fagre navnet Sidensvansen og min lærer var like fager, ung blond og hun gledet seg like mye som oss til festen, vi var hennes første klasse som nyutdannet lærer og vi elsket henne.

Jeg husker ikke hva jeg hadde på meg, selv om jeg kan tenke meg at jeg hadde pyntet meg så godt jeg kunne, fest er fest og jenter vil alltid være jenter!

Men det jeg derimot husker var følelsene jeg hadde, jeg var spent og gledet meg til å føle meg litt sånn voksen eller i alle fall så pass stor at man kunne få gå på fest, og ikke hadde jeg mammaen min med heller.

Læreren vår hadde satt opp en stor discoqkule i taket og et spotlight lagde hele det lille skolerommet om til en stjernehimmel av roterende stjerner og jeg var henfallen av bare synet.

Vi hadde musikk som vår lærer hadde tatt med lp-plater og året var 1970 jeg fikk drikke brus og ingen hadde det bedre en meg da.

Det har blitt mange fester etter dette, men følelsene en innbydelse eller om jeg selv ber til fest er den samme, jeg smiler av tanken.

Gleden av å være sammen med andre, le, prate og ha et flott felleskap er uslåelig.

Jeg kanskje er en av de heldige som har fantastiske venner og en omgangskrets som også gjør det lettere å se frem til festen.

Vi er ofte ikke enige om alt, ofte er diskusjonene i et høyere nivå en alkoholprosenten på flaskene, men vi er alltid glade når vi treffes og når vi møtes.

Og i morgen skal jeg altså på fest igjen, i en gebursdagsfest, og jeg gleder meg som vanlig.

En av de andre som også er bedt spurte verten om hva slags fest hun snakket om, var det kakefest eller danse nakenfest?

Vel ikke vet jeg, samme for meg bare det er fest, så tiden vil vel vise hva som skjer.

Er du dum eller?

Å si at noen er dumme er en enkel og grei måte å fortelle andre at de ikke bruker hele sin hjernekapasitet for å skjønne det som blir sagt.
Noe ganger er man ironisk mens andre ganger mener man det seriøst.

Personlig kan jeg ta meg i å si det oftere og oftere, dessverre sier noen kanskje, men jeg er kommet opp i en alder at jeg har gitt opp tankene på å bli populær eller likt av alle, så jeg gjør og sier stort sett det som passer meg.

Det har vært en undersøkelse fra ungdomstrinnene her i Sverige nettopp hvor man slo fast at de fleste ungdommene ikke leste bøker lenger.

Jeg kjenner og har kjent mange voksne som sier de ikke leser bøker men heller venter på at den skal komme på film, som noen kan få seg til å si.

Vel vi kan vel ikke forvente at ungdommene skal få forståelse for hva som ligger i litteraturen når foreldrene ikke åpner andre bøker en den gamle bankboken fra 1975 bare for å se at det står 50 øre på pluss siden der.

For meg er den en gåte at man ikke kan glede seg til å ta fatt på en ny bok for å lese, oppleve og la seg berøre av hva andre har brukt lang tid på å skrive ned slik at jeg skal få utvide mine vyer.

Er det et generelt hat fra skolen som gjør at noen ikke vil lese eller er det bare for at noen er dummere en andre?

Utrolig mange svensker har for eksempel problem med å lese eller skjønne det norske språket så jeg går oftere og oftere over til å snakke svensk, er det dem eller meg som er dum da?

Jeg kan ikke for det, men en av de første tingene jeg spør andre om er om de leser bøker eller jeg kan registrere etter første besøk i deres heim om det finnes synlige bøker eller bokhyller med bøker i, i stedet for krushunder og trehester.

Uansett så vil mennesker som ikke leser bøker avsløre seg ganske fort i en samtale fordi de oftere henviser til siste nytt fra diverse realityserier eller ting som har skjedd i kjendisverden som de har snappet opp fra diverse ukeblader.

Folk flest i dag kan lese, men hvorfor leser man ikke annet enn ukeblad da?

Har folk flest blitt dummere eller er det meg som absolutt må finne meg en ny vennekrets?