flaks?

Er det flaks at jeg overlevde min barndom på 60 og 70- tallet?
Jeg lærte å sykle i Stockholm på en sykkel som var årevis fra å i det hele kjenne til noe som skulle komme til å hete Eu-godkjening, hjelm var noe folk som kjørte motorsykkel brukte.
Min svømmetrening besto i at min storesøster, som sikkert hva trøtt på å passe på meg, ga beskjed når vi besøkte et utebad anlegg, at om jeg ikke hadde lært meg å svømme den formiddagen så skulle hun smelle til meg. Arbeid under press kanskje vi ville kalle det for i dag, men det funket i alle fall, jeg lærte å svømme 6 år gammel.
I det området jeg bodde fra jeg var 4-7 år var i, en av i dag, Stockholms mest populære områder å bo i, på Søder i stockholm. Husene var inndelt i kvartal og innenfor var det oppdelt i diverse innergårder.
Jeg lærte tidlig hvordan man kom seg fra en del av kvartalet til det andre via en del bakveier og ”hemmelige” ganger.
Mange ganger måtte jeg bli passet på av min storesøster, som er 4 år eldre en meg, og da kunne det skje mye spennende ting.
En av gangene klarte vi gjennom ulåste dører og en del vindusklatring komme oss opp på taket av vår bolig. Det var høyt, men hva skremmer vel et barn som skal til å oppdage verden? Ikke mye kan jeg si, og den ensete advarselen jeg fikk heimefra før min mor gikk på jobb var, ikke snakk med fremmede menn, fremmede damer var på den tiden ikke farlige tydeligvis.
Taket var utformet slik at feieren skulle kunne gå langs kanten, og på den tiden så var feieren så tøff at han ikke brukte sikkerhetsline som han festet noe sted. Det hadde vi sett selv, og taket var på en måte så nært vi kom himmelens forbudte område vi kunne komme. Ingen hadde sagt at man ikke skulle gå på taket, men siden dørene som førte dit stort sett var låste så ga det oss en slags beskjed om at området i alle fall ikke skulle entres. Det var det vi forhold oss til, dørene låste, ikke gå inn, dørene åpne, versegod kliv på. Enkle å greie regler, mente vi.
Selv bodde vi på 2 og en halv trapper, ja man bodde faktisk på halve trapper, noe som i dag antakelig ville ha vært på 5 etasje, og over oss bodde det folk i 1,5 etasje, altså 7 etasjer om jeg nå skal være veldig nøye.
Vi kom oss i alle fall opp på taket og på veien dit hadde en av de klokeste funnet ut at toalettpapir var tingen å ta med som ”våpen”. Vi sto lent med ryggen mot taket og så utover hele verden, kunne det virke, det kilte i magen når vi så ned.
Det var da en liksom bare slengte ut forslaget, hvem våger å sitte med bena dinglende utover kanten for så å rulle ut toalettpapiret og se om det var nok papir til at det nådde bakken?
Jeg var minst men ville ikke være dårligere enn andre sp det er val klart jeg sa ja.
Så satt jeg der med bena utenfor kanten, mens pekefingrene fungerte som dorullholder så
fungerte tomlene som drivemekanismer for å få ruller ut toalettpapiret.
Nå kan jeg ikke huske om papiret rakk helt ned, men det jeg kan huske var at en dame som tydelig lurte på det vite som flagret forbi hennes vindu kunne være, stakk hodet ut og så opp på mine dinglende ben og satte i et hyl.
Jeg aner ikke hvordan vi kom oss ned igjen, men toalettrullen slapp jeg og jeg kan huske at den var vakker, med metervis med hale etter seg forsvant den i vinden.
Vel jeg sitter nå her i alle fall, med toalettruller på badet og bena plantet på golvet i spisestuen og lurer på om jeg har hatt mer flaks en de fleste.

Månegalen.....

Jeg er i dårlig humør, sa jeg til en av mine venner da vi pratet sammen via datamaskinen, - jaha, har du pms nu eller?
- nei, det er fullmånen
- Fullmånen? Finnes det da ingenting dere kvinner ikke kan bruke å unnskylde deres humørsvingninger på?
Har man det da, tenkte jeg, humørsvingninger? Vi kvinner altså? Min kompis mener altså det, og han bruker å snakke rett fra leveren til meg.
Men jeg vet med sikkerhet at fullmånen i alle fall gjør noe med meg.
Jeg kan kjenne at noe ikke er som det skal være med kroppen, når fullmånen står stor å vakker på en mørkeblå himmel, jeg blir urolig, analytisk og ”litt galen”.
Du kan være sikker på at det er fullmåne når en enkel oppgave som det å skifte et kaffefilter til morgenkaffen ender opp som en større hendelse en det burde bli. At kaffefiltret er i oppløsning etter at kaffegruggen som lå igjen fra dagen før har gjort sitt skjønner jeg jo, og at resultatet da kan bli at kaffefilter deler seg og havner på benken og delvis på golvet ligger vel også ganske nært å anta, men at jeg får en ikke ”normal” reaksjon på hele saken, skylder jeg på fullmånen.
Jeg vil ta fem en hammer å knuse kaffetrakteren til småbiter, jeg vil så ta alle rester fra kaffetrakteren og hoppe på dem mens jeg ler ondskapsfullt og roper, ikke tull med meg!!!!
Men jeg gjør det jo ikke, jeg kan derimot faktisk føle meg intens fornærmet over at kaffetrakteren med sin utsendte kriger, kaffefilteret, lager bråk med meg som ellers er så snill å god, og at jeg faktisk har en slik vanvittig tanke omkring hele kaffeprosessen gjør meg faktisk overbevist at fullmånen har forvandlet meg til et monster.
Jeg kan få i gang en intens diskusjon ut i fra en bagatell, og jeg kan føle sorg over at det fortsatt henger 3 kilo druer igjen på drueranken og dem nå er frostskadet og uspiselige.
Jeg kan ”se” en dypere mening bak en feiloppringning på telefonen, og jeg kan jogge mye lenger enn jeg vanligvis gjør, uten å bli trett eller svett.
Det slo meg nå sist, jeg var ute en kveldstur med hundene, og så opp mot månen som var på sitt fulleste, det er noen som bor der oppe.
Selvfølgelig er det så, det bor noen skapelser på månen og dem kan ikke komme ”løs” før det er fullmåne, men da sender månen ut sine representanter rundt omkring i verden, små jævler er det som er løse da.
Og dem vil suge styrken ut av menneskene, og da oss kvinner helst. En av dem tar bolig i meg, og den suger seg fast i hjernen min og tømmer meg for motstandskraft, jeg blir følsom når jeg skal være sterk og ”galen” når jeg skal opptre normalt. Så beveger den lille fullmånejævelen seg rundt i kroppen min som den vil, og holder så hardt rundt brystene mine at jeg ikke kan ta på en bluse eller en bh uten at det gjør vondt.
Om de små fullmånejævlene inntar en mann så blir han bare til en varulv, som gjør at dem hyler høyere under en fotballkamp, mens vi kvinner blir til hunjævler, vel i alle fall jeg.
Nå går snart fullmånen over til ne igjen og jeg kan få tilbake styreretten over kroppen min igjen, og puste ut…. Til neste fullmåne.
Nå vet jeg hvordan samtalen med min kjære kompis kommer å starte neste gang, for jeg vet han leser dette.
- Jasså du….andre overtar kroppen din ved fullmåne? Lena du sier jo alltid at du er kontrollfreak….men hvorfor lar du dette skje da?
Og mitt svar kan han like godt få først som sist, jeg er månegalen…..i ”rest my case”

Lord of the things....

Kjekt å ha, er det en norsk artist som synger, om at han samlet på så mye rart som han muligens kunne få bruk for en vakker dag.
En eldre mann kom inn på en kolonialbutikk, så seg lenge rundt omkring før han snudde seg til en av betjeningene og sa – mel å manskit har dokker, men krushunder og trehester som folk treng, det har dokker faen ikkje!

Å samle på ting kan jo faktisk være både hyggelig å fint, så lenge man vet sin begrensing. At man etter noen år har så mye oppsamlet stæsj at man muligens må se seg etter et større husrom vil jo derimot by på problem, har personlig ikke kommet dit ennå.
Jeg samler ikke på tomme toalettruller eller nesehårsklippere eller gamle syltetøyglass for den saks skyld, men jeg er vel også en som samler på ting.
Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for gamle hatter, kjoler, karafler og nå i det siste speil med forgylte rammer.
Hva jeg skal med det?
Aner ikke, fint å se på kanskje og jeg får i alle fall brukt litt ekstra tid på å svinge rundt med støvkluten.
Jeg har 12 speil, 3 gamle kjoler, 5 hatter og 14 ulike gamle karafler.
Nu er det ikke sånn at jeg er livende redd for at jeg skal miste dem, av pengeverdi er dem ikke mye verdt, men verdien er mine Lord of the things……..
tanker, som jeg har liggende bak hver enkelt objekt.
For jeg liker å lage opp historier bak tingene, for jeg mener jo at alle har en historie å fortelle, man må bare bruke litt tid for å finne ut hva historien kan være. Jeg må rett å slett føle meg frem.
Men tenk om det er helt motsatt da, at alle de tingene jeg har skal fortelles av noen andre?
At etter min død, så står noen og klør seg i hodet å dikter opp en hel masse flotte skrøner om meg, en dame som samlet på hatter, kjoler, karafler og speil, det kunne sikkert bli litt av en historie.
Jeg hadde en tante, hun begynte sikkert å samle i det små, men så tok vel galskapen over og et helt soverom ble fullpakket av diverse ting å tang. Hva hun samlet på?
Hun vokste opp under krigen så det hun samlet på bar preg av at hun muligens trudde hun skulle leve gjennom en ny krig. Rommet var fullt av diverse tomme melkekartonger, plastposer, utslitte gamle klær, tomme rømme begre, og tusenvis av såkalte, krushunder og trehester.
Hun samlet og samlet og sparte og sparte, og ingen fikk gå inn for å se, det var bare vi unger som ikke kunne la være når vi var på besøk. Det ble som et hemmelig rom ingen fikk besøke for det var der skatten lå skjult. Vel det var det vi fantaserte om når vi var barn i alle fall.
Og hvor mange ganger har jeg ikke sett på tv, fra diverse program som omhandler det å pusse opp eller rett å slett program som går på at noen hyggelige damer entrer diverse heim for å vise dem hvordan man holder rent, skrekk å gru. Og jeg kan ikke la vær å ha det minnet om overfylte skitne rom i tankene, når jeg ser meg om etter et nytt speil, en kjole, hatt eller en karaffel.
Jeg skal ikke ende opp i et tv program fremstilt som en galning innfor andres forlystelse.
Nei det krever sin kvinne å samle med forstand, men jeg kan foreløpig fortelle at jeg er, Lord of the things.

Genhopping.....

Min mor hadde grønne fingrer, min søster er hestegalen og skjønner ikke ironi, min kusine har en kunstner åre i seg og selv trur jeg at jeg til tider synger for døve ører.

Takk o lov at man er ulike, men til tider så arver man egenskaper fra vårt opphav.
Gener som nedarves og videreføres på godt å ondt, hva er egentlig vitsen?
Jeg har ikke fått noen grønne fingre, det er sikkert, og det vet folk som har vært på besøk hos meg, ikke mange planter i min stue, ja i alle fall ikke friske og grønne.
Det er som om plantene sukker tungt når jeg har betalt for dem, mens jeg er glad å overbevist at nå skal jeg i alle fall klare å få en plante til å leve i noen måneder. Men neida, plantene sukker tungt igjen og er overbevist at det er bedre for dem å bare ta selektivt selvmord med en gang dem kommer i hus, enn å pines i min nærhet sakte for siden dø i alle fall.
Jeg elsker jo blomster, men det er tydeligvis ikke nok for å få plantene til å leve med meg. Og at jeg noensinne vil synke så dypt at jeg går over til fienden, altså plastblomster, kommer aldri til å skje. Så får jeg heller være glad jeg bor et sted hvor jeg kan kjøpe en stor bukett blomster hver helg for under 50 lappen, de overlever i alle fall helgen.
Min mor kunne synge opera og sy klær også, men nei de genene fikk jeg heller ikke, og jeg vet at min søster heller ikke fikk noen av dem genene, så hvor ble dem av da?

Min søsters ”hestegen”, fikk hun av sin far, og det samme går vel for hennes manglende forståelse for ironi, han var jo svensk, og det jeg har erfart så har mange svensker problem med å skjønne ironi.
Men jeg da?
Hvor kommer mitt skrive/ humor( til dels meget svart humor/ - gen ifra?
Kan ikke være fra mine foreldre i alle fall, kan ikke huske at noen av dem verken slo rundt seg med artige ordleker eller nedskrevet materiell.
Vi snakker om genhopping i stor stil her. Genene kan ikke følge rett nedadgående overføring, dem må rett å slett hoppe litt hit og dit og slå ut alt etter som, trur jeg.
Min kusines datter har for eksempel fått min søsters galne ”hestegen”, hun lever å ånder for dyrene enn annen bare våger sette seg på om jeg er utstyrt med så mye beskyttelse på kroppen at jeg knapt synes, hjelm og dykkerutstyr? Ja jeg vet altså intet om det temaet som du skjønner. Min kusine er så dyktig til å male og lage kunstnerlige masker at jeg har vært en av hennes største kunder, og hennes mor, altså min tante, det eneste hun malte var vel diverse lister i huset.
Altså har også disse slektningene mine vært utsatt for ”genhopping”.
Men det er moro og forunderlig hvordan vi er, hvorfor vi liker det vi liker og gjør det vi gjør.
Og det flotteste med hele ”genhoppingen” er jo at har vi fått egenskaper vi kanskje ikke liker så skal det vel ikke være noe problem å skylde det på en gammel avdød slektning, så har man i alle fall gitt en slags forklaring på hvorfor man tabbet seg ut.
Ja min søster, som jobber i Tyskland, sa en gang til sine Tyske kollegaer etter at hun hadde gjort en feil, - men hva kan du forvente deg, ….jeg er jo halvt Norsk!!
Og om ikke den forklaringen holdt stikk, så kunne hun alltids skylde på ”genhopping”, synes jeg.

kvinner som hater seg selv....

Vil du bli vakrere?
Vil du ha en fyldigere byste, litt større lepper, litt mindre rynker rundt øynene, strammere lår og mage?
Blir du vakrere og lykkeligere dag?
Kanskje blir vi like lykkelige som de store kjente skuespillene på forsiden av ukebladene da?
Men kanskje bare en liten oppstramming av det løse skinnet på halsen da?
Ta i alle fall å blek tennene krittvite, da kan selv de to framtenner som står på halv åtte bli pene.
Alle vil se på oss og kanskje også plystre etter oss da.
Om vi går ned de ekstra kiloene så vil kroppen se smekker ut i en bikini til neste sommer, for gud forby, at vår lille mage ville henge en halv cm utenfor bikinitrusen.
Herregud da, når fruene i tv-serien, frustrerte fruer kan ha kropper som en 14 åring etter 4 fødsler så skal vel ikke vi være verre, eller?
Langt inni oss et sted står det en liten kvinne med armene i kors og hopper opp og ned mens hun sier, stopp opp… elsk deg som du er.
Kan ikke være så lenge siden vi gispet når vi så i avisene at selv ”våre” egne Norske kjendiser fikk litt løft her å der, og noen kunne til og med si at, - vel jeg er glad man kan gjøre noe med det, og jeg er en offentlig figur…..
Ja vel, hva skal vi andre gjøre da, som ikke er offentlige figurer? Er vel bare å slenge inn teppet og ta kveld eller?
Nei da, vi følger etter vi, som små dumme sauer.
Jeg vedder på at du som leser dette har gjort eller kjenner noen i din nærhet som har vært og besøkt våre ”nye venner”, plastikk kirurgen.
Som om en fremmed person kan svinge litt med kniven sin for at vi skal elske oss mer selv.
Hvorfor finner man ikke et høstkurs som heter, gjør deg selv sikker på deg selv, våge å være den du er…osv, i stedet for kurs som fremmer kunstgjorte liv, bli vakrere, kle deg flottere og spis deg tynn til neste bikinisesong.
Det finnes ungdommer som får gavekort på brøstforstørrelse til konfirmasjon…..hva skal man si til det?
Jeg er, i min omgangskrets, kjent for å være, så kaldt ”stor i kjeften”, og jeg kan innrømme, det har vært ganger jeg burde ha hold kjeft, men men….jeg skippet kurset som heter, ”hvordan snakke med mindre ord og ikke kjøre over andre”.
Men hallo mine damer, piker og jenter….
Jeg er en kvinne med ganske stort ego, må vel si det, og jeg vet at mange andre også har det, takk o lov.
Om noen synes at mine lår skulle vært litt strammere, de små rynkene rundt munnen begynner å bli litt for markerte, brøsten kunne vært større….så er det med den største selvfølgelighet jeg svarer, - ups jeg driter fullstendig i hva du mener om meg, jeg elsker meg selv, og om du har problem å elske meg, så er det DITT problem, ikke mitt.

kuk i computeren..

Ja det heter så på Dansk om man har dataproblem faktisk.
Hvem er det som kom på at det skulle være så vanskelig å holde på med data?
Ja jeg skjønner jo at det muligens ikke skal så stor iq til for å finne frem på en data, men hva med oss andre som er totalt ”blond” når det snakkes om dataen da?
Jeg kan legge parkett, jeg kan male og tapetsere bedre enn mange profesjonelle, men gi meg en time med en dator og en oppgave jeg skal løse og helvete bryter løs….
Jeg oppdager sider av meg som mest ligner på en person som burde vært innelåst. Jeg vil ta maskinen, kaste den med all kraft ut av døren for så springe etter med en pistol, skyte den i småbiter og så hoppe på restene.
Det startet med at jeg hadde skrevet en, synes jeg selv, riktig bra blogg, så skulle den flyttes over til min bloggside. Men da var jeg for ivrig og klarte trykke for fort på feil knapp, og vips…så ble bloggen borte..
Jeg kan se at jeg har den liggende i mine mapper, som et slags hånflir mot meg, men jeg klarer altså ikke å åpne den igjen.
Hvorfor kan det ikke bare finnes to knapper på datamaskinen for sånne som meg, en som det står, flytt på og en det står, her skal det flyttes til. Hvorfor må tingene være så kompliserte at vi ”vanlige” databrukere ikke skal få til det vi vil, uten 5 år på høyskole med data som hovedfelt eller med et medfødt datagen i oss?
Og jeg er ikke så lett å ha med å gjøre heller, om noen fant på at dem skulle lære meg opp heller.
Jeg er en person som vil skjønne hvordan alt henger sammen, og da er det ikke lett å hjelpe et menneske som ikke har den fjærneste anelse på forskjellen mellom en ctrl knapp og en alt gr, knapp er. Den eneste som på et slags vis klarer å lære meg noe på dataen, er det mennesket som sier til meg, - hold kjeft og trykk på det eller det.
Og når jeg gjør det som andre sier at jeg skal gjøre på dataen og jeg ser det virker, så blir jeg snill som et lamm, og roen fordeler seg som honning i kroppen.
Men det vet jo ikke den stakkaren som skal hjelpe meg for første gangen og plutselig slår rundt seg med masse tekniske data ord for så å oppdage at jeg har eksplodert og henger mer under taket en jeg står på golvet.
Livet er riktig tungt noen ganger skal jeg få lov å si, ikke bare bare å være meg heller.

Siste gang jeg kjøpte en vaskemaskin ba jeg innehaveren av butikken å selge meg en maskin med 2 knapper, på og av. Nå kjente eieren meg fra før så han ”fikset” en vaskemaskin så lettanvendelig at selv jeg kunne bruke den.
Jeg elsker sånne folk, som skjønner at å imponere en praktiker som meg med masse tøffe tekniske finesser aldri ville slå ann.
Om du kan lese denne blogg har jeg på et eller annet vis klart å få det til helt alene, ved å flytte fra words og til bloggen, og klapp meg gjerne på skulderen om du ser meg å si, se der Lena, flink pike.

om de døde våker....

- Jeg trur det er din mamma som er i din kjellerstue. Sa en venn til meg en kveld vi snakket sammen på datoren.
Ja vel, sa jeg…. tvilende
- Hun klager på at det er for lite lys på og hun snakker om blomster, hun forteller meg om en hvit blomst hun liker!!!!

Jeg er en person som ikke trur på alt jeg hører eller leser, jeg har ingen religiøs overbevisning men jeg trur jeg skal leve flere ganger og at jeg muligens har levd før….
Jeg trur vi alle har en slags oppgave i livet, hva den oppgaven er, er opp til oss selv å finne ut av.
Mange finner en slags trøst i at deres kjære kanskje kommer tilbake etter døden og våker over dem, mange til og med konverserer med sine avdøde.
Mange formener også at vi skal møtes igjen ett eller annet sted, og det kan jo også være en slags trøst i det.
De fleste av oss lurer nok på hva som skjer etter at vi har lagt inn årene eller dratt til de evige jaktmarker, som man også kan si.
Ja jeg aner ikke egentlig, trur vel ikke at noen egentlig vet det, vi har vel bare ulike synspunkter på det.
Noen kontakter et medium som kanskje kan kommunisere med de avdøde man savner, om alle får kontakt vet ikke jeg, men savn og sorg kan drive alle langt.
Vi vil søke en fornuftig forklaring på noe vi ikke skjønner, døden.
Vi vet alle at vi skal dø, det eneste som er sikkert med livet, men vi prøver å lever som vi skulle leve evig, og når vi møter døden kan vi bli sjokkert, forbannet og til og med overasket.
En av mine gode venner mistet sin datter i dag, hun ble 32 år, og han sier det vi alle antakelig tenker, - barna våre skal ikke dø før oss.
Nei, jeg er enig med han, vi vill ikke at noen skal dø unge.

Vi har feiret allehelgens, helgen hvor vi skal minnes våre døde, venner eller familie. Vi kanskje tenner lys eller vi bruker bare helgen til å kle oss ut i skumle kostymer og feste.
For det er noe skummelt med de døde…. Det finnes tusenvis av filmer vi har sett oppover årene som har fortalt oss det….mange liker å la seg skremme av det vi ikke skjønner, men det er kanskje en måte å gjøre døden litt mer ”husvarm” på.

Jeg har pusset opp en av stuene i kjelleren, til minne om min mormor, som jeg aldri fikk treffe. Rommet har jeg innredet med bare gamle ting jeg har kjøpt på auksjon.
Bildet av mormor og morfar henger på en del av veggen, jeg kaller den stuen for mormorstuen.
Jeg gikk ned til mormorstuen etter at jeg hadde pratet ferdig med min kompis som jobber delvis som medium. Det var mørkt der, alle lyspærene hadde gått.
Jeg satte meg ned litt etter å ha byttet lyspærer og så meg omkring, da slo det meg at min mors yndlingsblomster var Afrikas hvite lilje.
Jeg aner ikke om min mor tusler rundt i mormorstuen å klager på at lyspærene er gått eller at hun vil ha en hvit blomst der nede, til meg sier hun ingenting…..og det passer meg ganske bra.
Jeg må leve mitt liv, men om noen døde våker over meg, så sier jeg bare, tusen takk!