Navnet skjemmer ingen!

Man kan si og mene hva man vil, men navn har ofte vært inndelt i klasser, status og alt etter hva som var på mote.

Jeg har gjort mine egne funderinger over dette og holder absolutt med at det overnevnte stemmer, så kan man kanskje si at jeg er for bestemt i mine overbevisninger, men man har da levd en stund å kan tillate seg å formene det man vil.
Jeg var ved en anledning på et kjøpesenter og hørte en kvinnestemme rope høyt og skjærende, ja så høyt at jeg ville holde meg for ørene hadde det ikke vært for at jeg måtte bruke hendene til å bære alt jeg hadde handlet.

Hun ropte, Ricky Martin, eller som det blir om du kommer fra et lite sted i Nord-Norge hvor selv nærbutikken ble lagt ned på nittitallett, Rekky Martin.
Jeg måtte bare stoppe opp å se. Damen som ropte var like bred som hun var høy og klærne hun hadde på seg ville passe bedre på en tynn tenåring en henne, siden halve magen hennes hang utenfor.
Hun hadde antakelig elsket å høre på Ricky Martin og hadde et inderlig ønske om å kalle sin sønn etter han.

Et sted i Vesterålen har flere slike barn oppkalt etter diverse tv-serier og sangere en noe annet sted jeg har hørt om, jeg kan nevne, Cliff-Rickard, Jill- Doris, Crystal-Beate, Glenn- Bobb, Pamela- Camilla og Sue-Elaine, alle etter kjente artister, men det blir jo ikke helt det samme når man har et etternavn som nordmenn flest har, altså Hansen, Olsen og Johansen, da mister liksom navnet Crystal-Beate Olsen sitt sjarm, om det noen gang har hatt det.

Barn fra sentralere strøk og barn av foreldre som omgås med annet en ”se og hør generasjonen” og attpå til ikke bare ferierer i et nord svensk kamping har oftere navn som har gått i arv eller ligger i et motebilde som ikke er hentet fra siste såpeopera fra inn eller utland, Martin, Kristian, Ann og Kristine.

Så har vi dem klassiske religiøse navnene, Mohammed, Isak og Johannes.

Navnet sier ofte noe om hvor du kommer fra, enten det er fra et miljø, religion eller sted.

Synes du jeg har fordommer?
Tja, mulig det, men du må bare innrømme, det er noe i det.

Navnet skjemmer ingen heter det, men jeg mener da absolutt at mange navn faktisk gjør det, om du da ikke har den egenskapen at du skaper deg et riktig tøft image av hele greia, noe som jeg aldri har sett til dags dato i alle fall.

Fornuftige greier!

Min tante brukte å si til meg da jeg var yngre, at jeg burde være fornuftig å ta meg jobb i posten, slik at jeg hadde jobb resten av livet.
Med tanke på hvor posten er i dag så var det vel antakelig ikke et så fornuftig valg som hun ville ha det til.

Fornuft, et ord jeg hørte mye når jeg vokste opp og jeg kan fortsatt ta meg i og å lure på hva dette egentlig betyr og hva slags verdi det har.
Det er ikke fornuftig og skaff barn når man er i førtiårene, men folk gjør det i alle fall.
Det er ikke fornuftig å drikke mye vin dagen før man skal på et viktig møte eller jobb for så å få små fugler i hodet som forsøker å pikke seg vei ut via øynene, men man gjør det også.
Det er ikke fornuftig å bruke de siste pengene man har på et par nye lekre sko når man vet at strømregningen fortsatt ligger ubetalt, men man gjør jaggu det også.
Det er fornuftig å ikke bare følge hjertet når man skal finne seg en livspartner, men fornuften forsvinner i alle fall ved slike valg.

Så hva i all verden skal man med fornuft til da, når vi til stadighet bare driter i det?

Sitter fornuften i hjertet eller i hjernen?

Min hjerne sier at det ikke er fornuftig å ta et ekstra kakestykke, men hjertet sier det er superfornuftig å gjøre det fordi jeg blir glad og får litt ekstra nytelse av det.

Jeg forsøker å være fornuftig å jogge 5 kilometer 4 dager i uken, men hva om jeg fikk et illebefinnende på en av de turene og ramler om stokk død?
Hvor ble fornuften av da?

Er fornuften en slags magefølelse som forteller meg og deg ting vi burde gjøre selv om vi kanskje ikke gjør dem?

Er de lykkeligste mennesker dem som ikke lar seg styre av fornuften eller er de lykkeligste dem som lar seg styre av fornuft.

Min søster har vært meget fornuftig og er en fremgangsrik foretningskvinne med mange penger på bok, mens jeg ikke var så fornuftig og har ikke penger på bok.

Har jeg ikke innsett hva bruk av fornuft kunne ha ført meg, eller er det min søster som ved bruk av for mye fornuft ikke tok det livlige sjansene livet bød på?

Fornuft, et ord som er oppskrytt etter min meining.
Man kan ikke drikke fornuftig, man kan ikke elske fornuftig og man kan ikke bruke fornuft hele tiden uten å blir ufornuftig.

Se men ikke røre!!

Av en eller annen grunn så har jeg alltid rørt på ting for så å smake eller putte det i munnen.
Det kan være alt fra å kjenne på stoffet i diverse klær i butikker eller dra fingrene over møbler i en møbelbutikk.
Ja, det er klart at jeg er den som kjenner litt på om tomatene er faste og setter nesen borti alt som eventuelt kan gi fra seg dufter, om det er blomster eller ikke spiller ingen rolle.
Om jeg enda kunne stoppe ved det, men det gjør jeg ikke, jeg ender ofte med å stikke en finger eller noe av det som kan se ut som mat i munnen også, bare for å kjenne hvordan det smakte.

Nå fikk jo til og med jeg lære tidlig at man skal ikke røre alt eller putte ting i munnen man ikke vet kan være farlig, men det må være et ”troll” eller en iboende djevel i meg som bare nekter plent å høre på fornuft eller for det som andre er selvfølgeligheter.

Det hang noen merkelige pittesmå epler på et tre og mens jeg spurte min venninne hva det var for noe rart så hadde hånden plukket et og ført det opp mot nesen for å lukte.
Og det hun sa at det var paradisepler og ikke var for å spise så hadde jeg allerede spist en bit.
At hun etterpå sa at det var for mye pektin i dem slik at dem ble for sur til å spise så ble det bare møtt av en fres av eplebiter fra meg og en munn som ble så tørr at leppen satt fast i overmunnen og jeg kunne bare nikke til svar.

Sist jeg var i Skottland besøkte jeg et museum hvor man kan se deler av den eldre Edinburgh under jorden, med utgravde hus, gater og ellers gamle minner.
I et ev de gamle utgravde hus fikk vi besøke en stue hvor man kunne se et svakt mønster etter påtegnede ”tapeter”.

Da guiden vår begynte å si at vi ikke møtte røre ved det påtegnede mønstret på veggen så var min finger ikke bare borti veggen, men på god vei bortover veggen og så før jeg i det hele tatt klarte å tenke, så var fingeren i munnen min.
Det smakte bare tørt og da guiden sa at grunnen for at vi ikke måtte røre veggen var at 80 prosent av det som ble brukt til å lage mønstret bestod av oppmalte menneskeknokler.

Jeg er i ettertid ganske glad for at et av de andre husene vi besøkte på museet ikke hadde tilgang til inntrede slik at vi stod bak et stengsel og så på veggene der inne som var så vakkert dekorert at man gjerne skulle ha sett nærmere på dem, men de veggene var malt med arsenikk.

Lange fingrer er ikke alltid en velsignelse, men jeg kan i alle fall skryte av at jeg nå har litt Skotte i meg.

Fortidens spøkelser!

Om vi lukker øynene våre hardt igjen og snur oss litt bort, blir det vonde borte da?

Om vi forsøker med alle midler å legge et lokk over en hendelse eller noe ubehagelig, forsvinner duften?

Om det stormer rundt deg og du selv forsøker å finne trøst et sted, er det opp til andre å bestemme eller bedømme hvor du skal finne trøst?

Er det bedre å gå over lik for å tjene penger en å gi deg selv hen til noen bare for egen nytelse?

Det kom et forslag i Ballangen kommune i Norge om å sette opp en statue til ære for Anni-Frid Reuss, eller bedre kjent som ABBA Frida, noe som fikk spøkelser fra fortiden til å våkne opp igjen.
Anni-Frid har norsk mor fra Ballangen, men hun har Tysk far, hennes mor ble jaget bort fra stedet pga hennes kontakt med Tyskeren.

Mellom små annonser i diverse aviser i Norge under og etter andre verdenskrig, hvor man kunne få kjøpe heimkokt syltetøy, pianoer eller få seg en kattunge kunne man finne annonser hvor man ga bort sitt barn, til barnekjære personer.
Skremmende?
Ja, men like fullt en realitet.

De kvinner som fikk barn med Tyskere eller giftet seg med Tyskere i krigsårene ble sett som krigsforbrytere og ”tyskertøser”, de ble fratatt Norsk pass og ble utvist fra Norge.

22 menn giftet seg med Tyske kvinner under denne tiden, de ble ikke utvist eller mistet sine pass.
Hvor mange mennesker gjorde profitt og tjente mange penger på Tyskeren under denne tiden uten å bli utvist eller mistet sine pass?

Hvor mange barn ble ikke behandlet dårlig fordi dem ble ansett som urene og uten verdi?
Nesten alle.

Det går til og med menn og kvinner rundt i dag uten engang å vite at de har en Tysk far.


Hat hvem du vil for meg, men hat realistisk, hat dem som kan forsvare seg, et barn er alltid uskuldig.
Det er 65 år siden andre verdenskrig tok slutt, men noen kan fortsatt hate for evig.

Jordbærgubbar!

Tenk å putte et ferskt nyplukket jordbær i munnen, knuse den med tennene og la saften eksplodere av sommer i munnen, det er egentlig da vi vet vi har sommer!
Tradisjonen tro, her i Sverige, så skal det bakes en stor saftig jordbærbløtkake, problemet i år er at jordbærene ikke er modne overalt så det trikses å lures ved torg og buer.
Ja noen importerer jordbær fra sør Europa og putter dem i svensk emballasje, fordi alle bare må ha Svenske jordbær til midtsommeraften, uavhengig av pris.

Da jeg var atten år dro jeg og min søster på jordbærplukking i Skåne for å spe på budsjettet litt. Vi lånte oss en gammel bil som så vidt hang sammen, ja til og med gassen var festet med ståltråd slik at det til tider var meg som lå på golvet og holdt gassen på plass og gasset når jeg fikk beskjed om det.

Jeg hadde aldri sett så store jordbæråkre i hele mitt liv, de var så store at om søsteren min sto på den andre siden av åkeren og vinket til meg, så jeg henne nesten ikke.

Eieren av alle åkrer, en stor lang mann med krittvite krøller, var streng og lot oss bare få bruke vann fra en kran utenfor en av låvene sine, sove gjorde vi på madrasser bak i bilen vår.
Men vi var unge og så på livet som et eventyr så vi brydde oss ikke.
Denne lange mannen med hvitt krøllete hår eide ikke bare enorme jordbæråkre, han hadde så mange frukt trær at han kunne holdt hele Sverige med frukt, og kanskje det var det han gjorde, vel han ga ikke noe, han solgte.
I ny og ne dukket det opp et barn, noen eldre en de andre, men det de hadde til felles var at de alle sammen hadde hvitt krøllete hår.
Det var da det slo oss, den mannen var ikke bare fruktprodusent.
Vi ga opp å telle de hvithårete barna, det ble for mange for oss å holde rede på, vi satt jo mest i en jordbæråker.

Eller vi satt ikke bare, til slutt når man har suttet på huk å plukket bær så står man bøyd, man sitter på siden, man nesten ligger til slutt for uansett hva slags stilling man inntar for å plukke bær så gjør det til slutt vondt.

Men det å få ete så mange røde solmodne, saftige, fristende jordbær man bare vil det er vel noe man unner alle å få gjøre.
At man kan få mageknip så vonde at man ønsker alle bærene dit pepperen gror, ja si det er noe annet, det har man jo glemt til neste år når man står på et torg og venter på at årets ferske jordbær skal ankomme.

En magisk bestemor!

Jeg møtte min bestemor en gang, da jeg var ti år og skulle på ferie til Norge, min helt egen private bestemor som jeg ikke året før ante at jeg hadde, og jeg gledet meg vilt.
Før jeg endelig fikk vite at jeg hadde en egen bestemor, brukte jeg få være med mine venninner da dem besøkte sine.
Jeg visste selvfølgelig at foreldre hadde foreldre, men ikke at dem hadde en egen posisjon som var av den grad spesiell at dem fremsto for meg som barn, som en slags konger og dronninger.

Hadde jeg vokst opp i Nord-Norge ville jeg kanskje ha hatt et annet syn på besteforeldre siden mange hadde sine boende i et hus i nærheten, men jeg vokste opp i Stockholm og blant mine venner så bodde besteforeldre i et hus i en skog et sted langt borte.

Kanskje magien lå i det, at man måtte reise med buss og tog for å finne den bestemoren, og når man til slutt fant henne satt hun ved et kjøkkenbord og drakk kaffe fra et tefat.
Bestemor var alltid rund og god og hadde en slags kjole med belte rundt livet og to lommer som hun alltid hadde de rareste ting i.
De fleste bestemødre hadde hårruller i håret og et tynt gjennomsiktig sjal rundt hodet og som ble knyttet med en sløyfe bak i nakken.
I kjøkkenskapet brukte det å være noe hemmelig poser på den øverste hyllen, og de hemmelighetene var oftest søte og ble lukket av en klesklype.
Som regel inneholdt hemmelighetene kamferdrops eller polkagriser, og ingen kunne smatte på de dropsene som en bestemor, i dag ville vi si at man slafset om man gjorde samme smattelyder, men da, da var det bestemorlyder.

Jeg traff min bestemor en eneste gang, en sommerdag, og jeg fikk komme inn der bestemødre bruker å holde til, på et kjøkken.
Hun var rund og hun drakk kaffe fra et tefat og hun hadde hemmelige hyller i sitt kjøkkenskap som hadde poser med søtsaker i og en klesklype til lås.
Hun hadde samme kjole som mine venninners bestemødre hadde og hun hadde ruller i håret

Jeg kan husker den dagen godt, jeg satt på en pinnestol og var stor i øynene over at jeg også eide det mine venninner i Stockholm eide, en dronning med rund mage og et lurt smil.
Men jeg hadde reist mye lenger en dem så min bestemor ble enda mer verdifull og min bestemor sang også, gamle rare sanger om forlatte piker i vite senger på et hospital.

Den bestemoren som jeg kjente til er antakelig like utdødd og umoderne som en kassettspiller, men jeg skulle ønske jeg en dag plutselig gikk meg vill i en skog for så å finne et hus hvor det satt en bestemor i et kjøkken og slurpet kaffe fra et tefat med en polkagris i munnen.

Lag mål din dumme faen!!

Endelig er det galenskapernes tid igjen, tid for fri flyt at bannskap, ukontrollerte følelsesutbrudd av den type vi egentlig ikke har brukt siden første trassalder og gledesrop større en det man klarer å lage om et søsken føder en ny verdensborger.
Det er VM i fotball, og da kan man endelig unnslippe kjedelige familiemiddager, nitriste kaffeselskaper og grilling i naboens hage med verdens beste unnskylding til bruk, -dessverre du, jeg kan ikke, det er VM i fotball på tv!!!

Nå er jeg ganske så sosial av meg og liker godt å bli bedt på både det ene å det andre, men jeg klarte altså å få utsatt en ganske stor vennemiddag en gang fordi Sverige skulle spille fotball i et VM.
Kan ikke si at jeg følte meg stolt over det, men da hele middagsselskapet ble utsatt nesten to timer, og jeg satt i godstolen og heiet og hadde det supert slo det meg, men hvorfor få dårlig samvittighet i det hele tatt, en hel verden av fotballelskere har ventet i fire år på VM så da kan vel jaggu et middagsselskap vente i to timer på meg.

Noen ganger er det viktig at lidenskapen rett og slett får sitt utløp og ikke stenges inne, innestengt lidenskap kan fort bli destruktivt, og det vil man ikke ha noe av!

Jeg har selvfølgelig mine favorittlag uten at jeg går til håndgemen eller gjør alt som er i min makt for at andre skal se hvem som egentlig er best å spille, mens andre går lenger en langt.
Jeg har jo en ekstrem stor kjærlighet til Skottland, og kan faktisk føle, for det er det dette er snakk om, å føle, når Skottene uttaler i anledning fotball, jeg heier på Skottland og alle lag som ellers slår England!
England spiller ofte super fotball, men så var det, det med Skottland da!
Vel, mine favoritter har egentlig aldri vært England, men Portugal, Holland, og selvfølgelig alle lag fra Skandinavia, om de da skulle klare å komme til VM, noe som til tider er vanskeligere for i alle fall Norge å gjøre, en for den der kamelen å bruke pengene i et nåløye via himmelen!!!

Vel VM er i gang, lik det eller ikke, men for oss som da virkelig elsker VM i fotball, jeg blir så forbannet jævla glad at jeg spyr!
Sterke ord?
Nei det er lov, det er jo VM i fotball!!!
Yipppiiii