Allt var bedre før....

Før, når vi satt 3 søskenbarn og delte på en pose lørdagsgodis, og vi endte opp med to og en halv gelemann og tre sug på samme klubbe, det var lørdagskos det.
Før i tiden, det var den tiden da min mor måtte gå 3 kilometer i dyp snø uten votter og i motvind til skolen hver dag.
Det var da man gledet seg til jul, før det var den eneste tiden man fikk noen gaver, om man hadde vært snill altså.
Og det var før i tiden, når min mor var barn at dem fikk en appelsin i året, og det var til jul.
Før i tiden, da kjøpte man ting man hadde bruk for når man hadde penger og ikke som i dag når vi ikke har penger men, en lånegiver gjerne tilbyr seg hjelp.
Før i tiden var 5000 kroner nesten en million, i dag er det nesten lommerusk.
Før i tiden da hadde man grøt på lørdager og noe salt til kvelden, mens i dag har man biff hele helgen, om man vil.
Før i tiden grublet man om man skulle lånee vhs eller beta video, i dag er det vel knapt noen som vet hva video er.
Før i tiden hadde man en walk man, i dag må jeg laste ned musikk fra datamaskinen om jeg skal ha noe musikk i ørene å jogge til.
Men det er klart, før i tiden jogget jeg ikke heller mye, jeg var ung og trengte det ikke, det var tider det.
Når jeg var ung og kroppen min virket å være som en evighetsmaskin, det var tider det.
Nå til dags skal man være glad man klarer en halv flaske vin før man havner under bordet, men før…når jeg var yngre…oj oj oj da havnet jeg aldri under bordet….det var den tiden jeg havnet oppå bordet…dansende…
Ja det var tider det, men sånn er det, tiden er et begrep jeg ikke blir klok på, tiden går ikke den kommer, man må gripe en hver mulighet som kommer.
Jeg ser tidens tann i ansiktet mitt, jeg merker tidens tann i kroppen min, men jeg ville heller ikke vært yngre.
Jeg elsker å se et menneske som har levd, både gjennom ”før i tiden og nå” det er et menneske som har båret et liv med seg, og det er faktisk vakkert, om man gidder å se litt etter.
Ja ikke som nå for tiden, når butox, facelift, asslift og fettsuging står høyere i kurs enn et levd liv.
Nå skal vi løfte brøstene så høyt at røven snart havner på magen.
Jeg liker kvinner og menn som vet at før i tiden var før, og nu fortiden er vi her, ta meg som jeg er eller gå forbi.
Man må vel lære oss å leve i dag, her og nå…..ja for ellers havner vi jo før i tiden…
Det minner meg om at jeg snart må starte å ta sertifikatet, huffff tenk om tingene var som før i tiden da….da kunne jeg fortsatt ha spasert….ja det var tider det.

Sex selger.....

Det finnes bordeller blant annet i Spania som har spesialisert seg på seksuelle tjenester til personer med funksjonshandikapp. (Og jeg tenker bare på mennesker som selger kroppene sine såkalt frivillig nå.)
Det kommer et program her i Sverige om det temaet snart, så jeg har altså ikke sett hele programmet enda, men bare en introduksjon, men, jeg har begynt å fundere litt på det allerede.
En av kundene som vi visst nok skal følge på sin visitt på et slikt sted, uttalte etterpå at det var fantastisk at slikt noe fantes og at han gjerne ville tilbake flere ganger.
Jahapp tenker jeg da, det er klart at man gjerne besøker en sted man trives flere ganger, om man kan.
Det kom et forslag fra en organisasjon i Norge ved et tilfelle, som mente at funksjonshemmede burde få økonomisk støtte til kjøp av sekshjelpemidler, og også til kjøp av seksuelle tjenester, nå aner jeg ikke om det gikk igjennom, men har vel vanskelig for å tru det i alle fall.
Og det er en del folk som har fått det før seg at det er en menneskerett å ha sex, hva slags sludder er det?
Det er ikke engang en menneskerett å bli elsket, moralsk kanskje, men like fullt ingen rettighet, men tilbake til sexpraten.
Jeg skjønner vel at det kan være vanskelig å ”gå på byen” om man er bundet til en rullestol eller til og med bundet til en seng, men at det da skal utføres seksuelle tjenester til vedkommende fordi det skal være en slags rettighet vedkommende påberoper seg kan vel ikke være rett. At vedkommende gjerne vil ha sex, ja det skjønner jeg godt, det er det mange som vil, selv uten rullestol, uten at det nødvendigvis skjer.
Men hva med dem prostituerte da?
Blir det et yrke med høyere status fordi det da kanskje kan bli lagt under hjemmehjelpernes sektorer eller?
Kanskje man ikke titulerer seg som hore eller prostituert lenger, men kanskje som hjemmehjelp med spesialutdanning?
Eller spesialisthjemmehjelper?
Om yrkestittelen forandres, vil vi mene noe annet om ”faget” da?
Ville ”faget” bli ”husrent”?
Eller kanskje vi ville respektere dem som utførte jobben fordi vi synes synd på dem invalide som etter år av kamp mot det offentlige endelig får sex som er handikapp tilrettelagt?
Er det moralsk eller etisk bedre om man har sex med en person som ikke kan røre seg fordi man synes synd på vedkommende, men fortsatt mottar betaling for det?
Kanskje bordellene da vil kunne søke midler fra det offentlige slik at dem får tilpasset hele huset til rullestolsbrukere?
Lurer på hvilket departement det ville kunne ligge under, kulturdepartementet kanskje?

Det er en drift, et instinkt vi har, det å formere oss eller som vi også kan si, ha sex. Og driften er meget sterk, sterkere en sult er det sagt, og jeg trur at de fleste av oss mener det skal være frivillig, når vi har sex.
Men jeg blir litt mørkeredd om vi skal tru de prostituerte får en ”bedre” yrkesstatus og respekt bare fordi dem hjelper noen som ikke kan bevege seg. De må da fortsatt suge av og seksuelt tilfredsstille fremmede mennesker mot betaling.

når målet helligjør midlet.....

Jeg er så inderlig trett på hundeoppdretter som til slutt er kommet så langt at kynismen og jaget på den beste hunden overskygger hundenes livskvalitet og vi som kjøpere av deres hunder.
Man kunne skrive en del om hundeoppdrettere, men jeg tar kun for meg oppfødning av ”min” rase nå og mine tanker rundt det.

Vi elsker våre hunder her i huset, dem er som familie og betrakte. Dem står under oss mennesker i rang også i heimen, bare for og sagt det.
Jeg har alltid villet ha Bullterrier, jeg ble forelsket ved første øyekast for over 15 år siden, men jeg brukte 8 år på å sette meg inn i rasen og dens opphav kombinert med å finne tid til å gå til det skritt å kjøpe hund.
Så kommer den dagen man har bestemt seg, og man leter etter en hundeoppdretter. Man sjekker med andre som har rasen, man sjekker kennelklubber og rasens sider på internett, den eneste plassen man kanskje ikke sjekker er faktisk hos en dyrlege, noe jeg anbefaler alle å gjøre herved, siden en dyrlege faktisk vet en del om rasens generelle sykdomsbilde gjennom årene.
Vi bestemte oss for å kjøpe hund i et så kalt, oppfødning i heimemiljø, fordi vi mente at hunder som er oppfødt i en familie ville være mer harmoniske og friske enn de såkalte ”hundefabrikkene” hvor hundene gjerne bor separerte fra oppdretterfamilien.
Den første Bullterrier eller bullen som vi sier, ble 22 måneder og falt død om i armene på oss i heimen, og dødsårsaken var nyresvikt, som igjen kom av for høy innavls prosent i rasen.
Vi bestemte oss for å kjøpe en ny Bulle, men denne gangen ville vi kjøpe i Sverige, pga det store innavls prosenten. På fagspråket heter dette linjeavl, som ofte blir gjort, av noen oppdrettere mer enn hos andre. Resultatet er som regel at du får avlet videre på fine ytre egenskaper en hund har, men det negative er sykdommer.
Og for en hundeoppdretter så teller det ytre mer enn dens psykiske egenskaper. Jeg har sett Buller på utstillinger som har vært både forvirret og aggressiv men har allikevel vunnet både best in show og førstepriser. Og det sier noe om hva som er viktig i oppdrettermiljøet, det ytre teller mest.
Jeg sier ikke at ikke en oppføder ikke liker sine hunder, men jeg sier faktisk rett ut at kynismen og jaget etter flere førstepriser og for noen, at pengen spiller en del inn.
Vi fant en ny oppføder av Buller, og en ny Bulle ble kjøpt inn, for snart 4 år siden.
Vi mente vi hadde funnet en oppføder som hadde de beste intensjoner i sinnet, for sin rase og sine hunder, noe mer enn det kan man faktisk ikke som kjøper gjøre.
I dag fikk vi vite at han er full av betennelser i alle labbene, han har en parasittsykdom og har fra tidligere vært operert for en leddsykdom. Han har til sammen kostet oss over 100.000 kroner i dyrlegeutgifter og medisiner.
Vår Bulle var en av 7 søsken, hvor 70 prosent er syke i større eller mindre grad. Vi har også nettopp fått vite at en av tispene akkurat har fått et kull valper.
Så når man da som oppføder fortsetter og produserer flere valper på syke hunder, er det da kynisme eller pengene som betyr mest, for det kan jo ikke være for at jeg som til syvende og sist skal kjøpe valp skal bli fornøyd??
Jeg er trett på å holde kjeft om andre folks kyniske spekulasjon og lek med mine følelser, jeg må ta ansvar for mine handlinger…..jeg håper oppdrettermiljøet en dag gjør det for sine.

verden elsker en løgner

Vi gjør det hele tiden, enten vi vil det eller ikke, vi lyver dagen lang, og hadde vi alle vært laget av tre så hadde vi knekt nesene mot hverandre i ren Pinocio stil.
Jeg personlig, lyver aldri, men det er ikke dermed sagt at jeg forteller sannheten heller, man må spørre for å få svar.
Og det er der man kanskje må stoppe opp litt, man skal ikke spørre om man ikke er helt sikker på at man vil ha svaret.
Men hvorfor gjør vi det da, å lyve, når vi kanskje ikke vil lyve?
De fleste gangene trur jeg vi lyver fordi at vi er opplært til det rett å slett, vi har fått det inn med morsmelken.
Jeg har selv gjort det, lært mitt barn å lyve.
Vi var ute og syklet en gang, hvor ungen min syklet i full fart forbi en meget overvektig dame, snur seg til meg som syklet lengst bak, og ropte, - mamma sjekk den feite dama….
Da man rød i kinnene klarte å passere den fete damen med et fårete smil, og fikk stoppet ungen så pass at man fikk sagt at, - Du vi sier ikke slike ting, det får du vente med å fortelle til vi kommer heim…..
Men hva nytter det når man neste gang kommer borti lignende situasjoner og barnet presterer å si på en fullsatt buss, med sin hånd trygt plassert i min, - Du mamma ho fete dama der, henne skal jeg prate om når vi kommer heim….
Vel, jeg hadde lært min lille engel å lyve, så da får man ta det som kommer.
Så kan man si at, vel den løgnen om den fete damen….det er slike ting det er ok å lyve om…..vel da har vi på en måte erkjent at å lyve er helt ok, fordi man ikke vil såre andre….men det er fortsatt en løgn….eller?
Den såkalt hvite løgnen har vi liksom alle godtatt som en løgn vi synes det er høflig å bruke.
En av mine venninner skulle gifte seg og jeg hadde spurt om jeg fikk være med når hun skulle finne seg en brudekjole, noe hun mumlet et tjaeeee til. Men hun ringte meg da hun skulle på andre prøving på kjolen, noe jeg ble litt snurt for, å spurte, - neimen har du funnet kjolen? Jeg ville jo være med…..og hun svarte da enkelt å greit, - nei Lena jeg ville ikke ha deg med for du ville ha vært for ærlig, og jeg har bestemt meg for en spesiell kjole. I det utsagnet så ligger det vel et faktum at hun viste at jeg ikke kom til å like kjolen, men hun ville ha den. Og det er helt ok det, men hvem ble mest såret for den hvite løgnen her?
Hun var nydelig som nyttårsbrud, bare for å sagt det.
Om jeg er å shopper med en venn og vedkommende spør om dem ser fet ut i et antrekk, og dem gjør det, vel så sier jeg jo det. Det er vel bedre enn at personen skal se ut som en pingvin, når vedkommende selv trur at han ser ut som en sylfide….. etter min mening.
- Det er så langt å kjøre for å komme på besøk til deg,……(mens sannheten er) jeg vil ikke komme på besøk.
Jeg fikk en flaske hvitt vin hos en kompis som kom på helgebesøk en gang, nå viste han at jeg drikker meget tørr hvitt vin og aller helst chablis, men jeg fikk en annen type som han hadde fått anbefalt på polet.
Vel jeg drakk en slurk, han ventet og så på meg. Et tiendedels sekund tenkte jeg på å dra en hvit løgn, men nei, han kjenner meg så jeg sa som det var, - nei, den var ikke noe for meg, du kan drikke den, men takk for tanken i alle fall.
Og han lo…..han gjorde narr av meg, men han lo, med hele ansiktet og drakk vinen selv.
Jeg elsker folk man kan være helt borti helvete ærlig med, og som elsker deg for den du er, det er en fantastisk følelse og jeg kommer ikke å forandre meg.
En venn av meg sa en gang, - når man lyver så skal løgnen ligge så tett opp mot sannheten man kan få til.
Tja, kanskje det….
Men jeg vil heller ha folk rundt meg som våger å stå opp for seg selv, så får man heller bli litt såret da, det kan man faktisk gjøre noe med, men man kan ikke gjøre noe med en løgn man ikke vet hva er.
Vi snur oss alle etter en vakker mann eller kvinne, mens den lille ”grå musen” som går forbi legger vi ikke merke til…..sannheten er naken, mens løgnen kommer tildekt i vakre farger og vi lar oss gjerne forføre.

Skogalskap.....

Jeg har ikke tenkt å bruke mye tid på moter og klær i min blogg fremover, jeg er ikke noen stor shoppedame, men jeg som mange andre har vel et slags ”sykt” forhold til sko.
Mange menn har vel sagt til sine veninner/kjærester at dem ikke skjønner hva man skal med så mange ulike par med sko.
Jeg har selv lurt på det samme.
Jeg har en del sko, skal ikke nekte for det, jeg vet ikke hvor mange, det er ikke viktig for meg i det hele tatt, men at jeg har dem er viktig.
Dem ligger i skoesker, står på hyller, noen har jeg plassert på en slags utstilling rundt i huset med et lite lys over, slik at man riktig må stoppe opp å se ekstra på dem når man går forbi, de er mine trofeer.
Ja???? Noen har elghoder på veggene, jeg har sko som jeg har jaktet etter.

Jeg begynte tidlig med min sko interesse. Da jeg var barn kunne jeg snu meg etter damer på gaten bare for å se på deres sko, om hælene var høye og laget en liten grop etter seg i sanden. Om skoene var blanke, eller hadde fine farger, men dem måtte helst ha høye hæler, det var alltid min favoritt sko, og er det fremdeles.
Så hvorfor denne galskap etter sko?
Jeg skal ikke si jeg sitter på noe fasit, men jeg har en teori i alle fall.
Jeg var hos en venninne i London i sommer, og hun har samme ”skogalskap” som meg, bare at hun har omentrent dobbelt så mange som meg. Også hun oppbevarte dem i skoesker å på hyller, og hun hadde også, som meg, sko hun aldri har brukt.
Sammen satt vi å pratet om dette med sko og at man kan bli bortimot galen av anger om man går forbi en skobutikk, ser et par sko man liker, og ikke går inn å kjøper dem med en gang. For du kan jo være sikker på at om du går tilbake dagen etter for og skal kjøpe dem, så har dem ikke igjen i din størrelse.

Altså, teorien vi kom frem til er såre enkel, men allikevel genial.
Det har med kroppen vår å gjøre, og nå snakker jeg bare om kvinnekroppen.
Kvinner har alltid vært opptatt av vekt og størrelser på kroppene våre.
Vi fikk vel alle tidlig inn via media, hvordan den såkalte idealkvinnen skulle se ut, og det er ikke alle unt å i det hele tatt å være i nærheten av den kroppen.
Høy å tynn og med store yppige bryster.
Klærne som ble produsert var etter anoreksiamodellen og uansett hvor mye man slanket seg så sprakk sømmene.
Så hva gjør man da????

Man kjøper sko selvfølgelig.
Kroppene våre forandrer seg gjennom hele livet, MEN foten gjør det oftest ikke.
Så da kan man følge moten så mye man bare vil, for foten er trofast og svikter ikke bare for at man slenger inn på et ekstra glass rødvin eller en ekstra neve med søtsaker.
Og om det da kommer en ny buksemodell til høsten som ”alle” bare må ha, uansett om man ser ut som en sau med hengerøv, og man oppdager at man aldri klarer å komme inn i engang størrelse, 48…..så kan man med glede drite i hele høstmote på klær og bevege seg rett over til skobutikken og med høyt hevet hode kjøpe seg sko i størrelse 38 og du kan ta deg faen på at foten passer i størrelse 38 denne høsten også.

Du kan ikke komme her å komme her

Når man som jeg ville, flytte til Sverige fra Norge, skal du ikke tru at det er den enkleste sak i verden.

Først må man finne et hus som man liker så godt at det kan bli en heim, så må heimen være plassert slik at det passer inn i ens hverdag. Men da det er gjort, har du bare resten igjen, og da er det inkludert litt hodepine, irritasjon og litt ”god dag man økseskaft” møter i de offentlige etater.

Vi brukte 2 år på å finne et hus som er en heim, og som til stadighet ligger under oppussing, men har du skaffet hus har du skaffet deg arbeid som det så kjent heter.

Vi skulle finne en heim som var mindre enn det vi hadde i Norge, men endte opp med et som var dobbelt så stort.

Huset ble kjøpt og betalt.

Så manglet bare noen vesentlige saker, slike ting som strøm, pellets, telefon og forsikring av hele stasen.

Men der ble det stopp gitt.

Du kan ikke få forsikret huset uten et svensk person nummer fikk vi vite, og det samme gjelde for alt det andre også.

Så sto man der med en heim, som vi ikke fikk forsikret og ikke hadde vi strøm til å koke kaffe, og ikke kunne vi ringe noe sted heller.

Vi fikk kjørt en del bil den første tiden, til alle mulige offentlige kontorer får å få hjelp.

Vi fikk vite at for å få et svensk person nummer så måtte vi ha en svensk adresse, - jippi, sa vi, det er vel det eneste vi har nå. Men man får da ikke ett person nummer sånn helt uten videre kan skjønne, ting tar tid…..bortimot i alle fall ti dager, sa damen å smilte til oss.

Vi stappet inn ett par hodepinetabletter og tenkte, mobiltelefon må vi alle fall skaffe i full fart, det er kostbart å ringe med Norsk abonnement i Sverige, men nei da.

- Dere må ha et godkjent legitimasjon før å få kjøp et mobilabonnement, sa mannen på elektrisk butikken.

Ironien her er faktisk at vi bare slengte innom et annet elektrisk firma, rett etter den første, og fikk samme beskjed, men vi kunde da kjøpe et kontantkort abonnement om vi heller ville det….

Nå har jeg altså reist med mitt pass i tre verdens deler, men man kan altså ikke bruke det som et godkjent legitimasjon i Sverige. Jeg sprang til posten for å få meg et postlegitimasjon, men neida…..kan ikke bruke et Norsk pass, det er ikke godkjent som legitimasjon….sa damen bak glassvinduet å smilte…

Jeg viste da den smilende damen bak glassvinduet, noe hun sikkert hva glad hun satt bak, at jeg faktisk har Italienske årer i blodet, mulig den ligger ganske langt bak i familien min, men da dukket den opp som en eksplosjon, og som en ”il grande finale” slengte jeg alle passbildene jeg hadde måttet ta samme dagen, på golvet og gikk.

Nå var vi midt i alt heldige, dem vi kjøpte huset av skjønte galskapen i alt, og lot oss få beholde strøm og forsikring i deres navn.

Person nummer fikk vi etter en uke, bare for at vi lovte at vi kom til å sette opp telt på kontoret om dem ikke fikk opp farten. Vet ikke om dem var mest redde for teltplugger i gulvet eller sure Nordmenn, men ordning ble det.

Pelletsen kom etter ti dager, det samme gjorde telefon og internettoppkobling.

Vi fikk endelig kaffe på bordet, og hodepinen hadde avtatt betraktelig.

Jeg er glad jeg flyttet tilbake til Sverige, men jeg er også glad jeg har mitt nord norske/ litt italienske temperament i behold, det kan trenges her, for det er ikke bare å komme her å komme her ….

Sleng meg i en svartsekk!!!!!!!!!!

For litt siden lå jeg å leste en svensk avis i badet, ja tenk jeg gjør det, jeg både bader å leser…

I avisen sto det at en Svensk komiker, som nettopp har dødt, hadde gitt beskjed til sin samboer at når han døde så ville han begraves sammen med sine hunder.

Klart det blir bråk av slikt, bare for at man er død så betyr jo ikke det at man skal slippe unna regler i fra de offentlige etater sånn helt uten videre.

Og at reglene i dette tilfellet kom fra kirkelig hold, er vel heller ikke særlig sjokkerende syns jeg.

Reglene sa klart og tydelig, at det finnes kirkegårder for dyr og kirkegårder for mennesker.

Nå var dette svenske regler, men jeg har en anelse at det nok gjelder for mange andre land også.

Så begynner jeg å tenke… kan ta litt tid i blant… men jeg har vel kommet opp i en slik alder at ting tar litt mer tid enn før…..

Kirken……stedet for mennesker som vil utøve sin kristne tru, hvor basisen i den religionen er, kjærlighet og tilgivelse……… ….. …

Jeg måtte legge inn en liten latterpause…… … oj der kom en salve til gitt…..beklager.

Man må gjerne tru på hva man vil for meg, men når diverse religioner fronter sine gudshus med at dem trur dem har eierforhold til, kjærlighet, tilgivelse og felleskap, så må jeg faktisk le hele veien ut av det ”gudshuset”.

Religioner fronter mer apartheid enn kjærlig omfavnelse, etter mitt syn.

Du bør jo være en såkalt ”mainstream person” for å passe inn, eller i alle fall utslette din egen personlighet så pass at du klarer å passe inn.

Ennå i dag behandles homofile annerledes av kirken, og Gud forby om du skulle si høyt at du er transeksuell. Og da gidder jeg ikke engang nevne hvordan dem behandles av andre religioner slike som eks. vis den muslimske tru. ( dette var bare en liten digresjon)

Men, hvorfor i all verden skulle vi bry oss med hvor kroppene våre, eller resten av våre kropper ligger sammen med når vi er døde? Og nå ser jeg helt bort i fra hva din eller min religion sier om dette.

Om jeg da skulle følge kirkelige regler og bli begravd på en kirkegård sammen med bare mennesker, så har jeg då faktisk egne regler som jeg vil at kirken følger.

Jeg vil ikke bli begravd på samme plass som en morder som har drept sine barn, jeg vil ikke ligge på samme plass som personer som har torturert dyr eller sparket ”folk” som allerede lå nede.

En av mine kusiner, som faktisk er den eneste bra utøvende kristne jeg vet om, bruker å si, - vel Lena, når jeg dør vil jeg at min aske skal strøs utenfor mitt favoritt cafe på vinteren, slik at ikke folk ramler utenfor på isen, når dem skal inn å kose seg med den deilige kaffen.

Det kaller jeg omsorg.

Jeg sa til mitt barn en gang, vel om jeg dør og du ikke har råd å få meg i jorden, sleng meg bare i en svart sekk….

Nå var jo dette ikke helt sant, men heller ikke løgn. Jeg bryr meg jo ikke når jeg er død, fordi jeg ikke lenger er

Men at noen skal begrave meg i jorden og så glemmer alle å stelle graven min å det ser pjuskete å fælt ut og til slutt aner ingen hvem jeg var og graven blir slettet….liker ikke tanken…

Så da er det liksom verre at mitt legeme ligger attmed en død hund enn at jeg ligger sammen med mordere, torturister, kvinnemisshandlere, og at kroppen min til slutt, etter leieforholdet til gravplassen er avsluttet, blir gravd opp å slengt, gud vet hvor.

Vel som alt annet som kommer fra kirkelig hold….nopp… jeg ”kjøper den ikke”

Jeg føler at det ligger en begravd hund ett eller annet sted….